Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Reklamer

Intervjua av Nordlys: «Spent novelledebutant»

Avisa Nordlys hadde ikke anledning til å komme på lanseringa mi i forrige uke, så de tok kontakt og ba om et intervju i forkant i stedet. I går kom artikkelen på trykk, og dersom du trykker på bildet nedenfor blir det større slik at du kan lese hele greia uten å myse deg ihjel 😉

Klikk på bildet, så blir det større.

Både Nordlys og iTromsø har fått anmeldereksemplar og virka positive til å anmelde samlinga, så jeg krysser fingrene og håper de har tid og ressurser til å få det til. I mellomtiden forsøker jeg å tenke på andre ting, som det å skrive videre, skrive noe nytt, skrive noe til neste samling på forfatterstudiet. Jeg er i gang, men jeg skal ikke si så mye mer enn at det begynner å ligne på noe nå.

Boklansering i bilder

Novellesamlinga mi, Snart er det oss, ble lansert og feira onsdag 26.oktober på bokhandelen Akademisk Kvarter her i Tromsø. Jeg har sjøl jobba på AK i tre-fire år, og det var derfor ekstra hyggelig å lansere boka mi blant kjente. Har forsøkt å oppsummere den fine fine dagen i bilder:

Plakat utenfor Akademisk Kvarter.

Alt klart for lanseringa!

Se, så fint!

Helene fra Akademisk Kvarter ønska velkommen.

Så fikk redaktøren min, Leif Høghaug, ordet.

Konsulenten min, Torgeir Schjerven, ville også si noen ord.

I tillegg til ros i massevis, fikk jeg en flott orkidé.

Og så var det min tur...

Jeg snakka litt om prosessen og boka, før jeg leste tittelnovella høyt. Akademisk Kvarter takka for oppmøte og ga meg to morsomme bøker i gave. Blant publikum var venner og kjente, og det var fint å ha de som virkelig bryr seg der. Etterpå kunne jeg slappe av, med vin, ost og kjeks, og hyggelig selskap.

Avisa iTromsø var også der.

Det ble en kjapp tur hjemom, før festen fortsatte med fancy middag på De 4 Roser. Der fikk jeg samla de som har vært mest involvert i skriveprosessen: Redaktøren min Leif Høghaug som har hatt grundige gjennomlesninger av tekstene mine med kommentarer ned på setningsnivå; konsulenten min Torgeir Schjerven som har fulgt med helt fra begynnelsen av og bidratt med verdifulle og ærlige innspill og kommentarer på hver enkelt tekst; samboeren min Simen Johnsen og min skrivende venninne Monika Steinholm som har lest og kommentert alle tekstene før jeg har sendt dem fra meg, og ofte opptil flere utkast; samt Siri K. Gaski som har lest grundig korrektur på samlinga før den gikk i trykken.

Feiring på De 4 Roser

Middagen varte til seint på kveld, og da jeg kom hjem var jeg mett, brisen og lykkelig. Boka er lansert, den er ferdig og klar og ute blant folk. Nå gjenstår bare å håpe på gode anmeldelser, eller anmeldelser i det hele og det store. Det er jo tross alt mange bøker som går ubemerka hen her i verden.

*

Intervjuet med iTromsø kan du lese her.

Kim G. Skytte fra Akademisk Kvarter tok mange flotte bilder under lanseringa, og de ligger ute på Flickr her.

Intervjua av iTromsø: «Fantasifullt om levd liv»

Klikk på bildet, så blir det større.

Lokalavisa iTromsø har fulgt med hele veien, og jeg er så glad for at de har brukt tid og spalteplass både på å avertere for boklanseringa mi og på intervju i forbindelse med bokdebuten. De var tilstede på Akademisk Kvarter på onsdagen som var og fikk med seg hele arrangementet. Om du klikker på bildet ovenfor, kan du lese intervjuet.

Fifteeen minutes of fame

Helside i avisa, side 18.

Jeg ble intervjua av lokalavisa i går! For de som ikke fikk med seg gårdagens papirutgave av iTromsø, kan dere lese artikkelen her:

Bildetekst: NOVELLER I BOKFORM: Ida Zachariassen Sagberg ble én av 13 vinnere av novellekonkurransen "Løsrivelse". Alle novellene ble nylig utgitt i en antologi med samme navn.

Ida Zachariassen Sagberg (26) gikk ikke helt til topps i novellekonkurransen, men novellen «Plaster på såret» ble likevel utgitt i bokform.

Nesten 500 bidrag kom inn til novellekonkurransen som Norsk Litteraturfestival – Sigrid Unset[sic]-dagene og Bokvennen Forlag arrangerte. Resultatet ble offentliggjort under festivalen i mai. De 13 beste novellene er nå samlet i antologien «Løsrivelse». Løsrivelse var tema både for litteraturfestivalen og novellekonkurransen.

– Dette er novelledebuten min, tidligere har jeg bare publisert dikt i diktantologi og vunnet diktkonkurranser, sier Ida Zachariassen Sagberg.

Hun deler æren med en annen tromsøbosatt forfatter, Kjersti Kollbotn. Vinnernovellen ble skrevet av Andreas Engh Seland.

Tenkte på plaster
Nå er Ida enda mer motivert for å skrive flere noveller og kanskje blir de samlet i bokform også, men det kan hun ikke fortelle så mye om ennå.

– Jeg ble veldig overrasket og stolt over at novellen ble blant de beste. Det er gøy at det man skriver treffer noen. Det gir motivasjon til å skrive mer. Jeg skal bruke sommeren til å skrive på en novellesamling som jeg skal sende til et forlag og som jeg håper blir antatt, sier hun.

I tillegg til å skrive holder hun på med bachelorgraden i allmenn litteraturvitenskap. Hun jobber også med å lese manus som frilanskonsulent for ulike forlag. Da hun skulle skrive om temaet løsrivelse, tenkte hun på plaster.

– Jeg tenkte på et plaster som rives av, sakte eller fort. Det ga videre assosiasjoner til blodprøver og sykdom, sier Ida Zachariassen Sagberg.

Til Oslo
Skrivingen ser hun på som et håndverk, og mye tid går med til skriving av både dikt og kortprosa.

– Jeg blir sittende mye og skrive. Jeg har blant annet en notatbok liggende på nattbordet som jeg noterer i. Det er en måte å få i gang tankene. Jeg starter ofte med en scene, en setning jeg overhører eller noe jeg ser som gir assosiasjoner.

Novellen «Plaster på såret» har ikke bare havnet mellom to permer. I september drar hun til bokfestivalen i Oslo for å lese novellen sin høyt for publikum.

*

Henta fra papirutgaven av iTromsø, fredag 2. juli, 2010. Tekst av Kjetil Vik, foto av Marius Hansen.