Leseåret 2014: Krim

Jeg er i utgangspunktet ganske pysete på krim. Krim er en sjanger jeg leser når det er lyst og varmt ute, og får jeg velge, foretrekker jeg klassisk krim i Agatha Christie-stil med mange mistenkte, der leseren selv blir detektiv, framfor «skrekkfilmkrim» der groteske mord beskrives i detalj. Jeg blir så skvetten av sånt! I år er nok den skumleste krimboka jeg har lest, Glassdukkene av Jorun Thørring, men det sier nok mer om meg enn om boka.

Thørring skriver tett på omgivelser jeg kjenner godt fra før, og Prestvannet var ikke like idyllisk for meg etter jeg hadde lest denne. Miljøskildringene er gode, det er flere mistenkte uten at man umiddelbart forstår hvem den skyldige er, og jeg liker måten Thørring bruker sitt eget fag, medisinen, når hun lager krimgåter. Aslak Eira er forøvrig en kul etterforsker.

Mer i Agatha Christie-kategorien kommer bøkene om K2 og Patricia, av Hans Olav Lahlum. Dette er ikke bøker som får deg til å titte deg nervøst over skuldra når du er ute og går tur, men snarere bøker som lar deg få leke mesterdetektiv mens du leser. Jeg har lest Lahlum før, og syns nok den første boka i serien, Menneskefluene, er den svakeste, uten at jeg vil si at den er direkte dårlig. Språket blir bedre utover i serien. Selv om det et ganske tørt hele veien, syns jeg det blir færre klisjeer etterhvert. Eller kanskje jeg bare har blitt vant til det?

I år har jeg lest Katalysatormordet, Maurtuemordene og Kameleonmennesker. Jeg anbefaler å lese Lahlums bøker kronologisk, selv om det går helt fint an å lese dem frittstående. Etterforskeren og forholdet mellom hovedpersonene utvikler seg en del iløpet av serien, og en biperson fra Katalysatormordet går igjen i to andre bøker, men med en litt annen rolle.

Lahlum er god på historiske detaljer, og jeg føler på mange måter at jeg får frisket litt opp i mine egne kunnskaper om vår nære fortid når jeg leser bøkene hans. Den første boka er satt i etterkrigstida, mens han beveger seg framover til syttitallet gjennom de neste.

Sist men ikke minst, når vi snakker om krim, har jeg lest CLUE-serien av Jørn Lier Horst. Undervannsgåten, Gravrøvergåten, Libertygåten og Esmeraldagåten. Bøkene markedsføres mot mellomtrinnet (9+), men leses langt oppover i ungdomsskolen. Språket er enkelt og funksjonelt, uten å være dårlig. Historien er delt inn i kapittelstruktur, og det er mange cliffhangers som gir deg lyst til å lese «bare ett kapittel til».

Ja, det er sjangerlitteratur med klassisk spenningsoppbygning.
Ja, det er enkelt språk og stor skrift.
Ja, det er en faktaboks om en filosof i hver bok, og lett tematisk tilknytning til samme filosof, men bøkene blir ikke for pedagogiske likevel.
Som voksen, erfaren leser, er dette en halvtimes avkobling.

Og med forbehold om at jeg er en dårlig detektiv: Hittil har jeg bare klart å gjette løsningen på ei av krimgåtene før jeg hadde lest ut boka. Det er ikke åpenbart hva som har skjedd og hvorfor, og vi voksne får være ikke bare leser, men også detektiv, noe jeg liker godt. Disse kan med fordel anbefales til voksne lesere med dysleksi, eller alle som vil ha en god, lettlest krim.

Det er ei gåte i hver bok, samt en større gåte som går over fire bøker (1-4, 5-8, osv). Det betyr at du bør starte med bok 1 eller 5, hvis du ikke vil gå glipp av detaljer fra den gåten som går over fire bøker. Jeg mener de bør leses kronologisk fra starten av, men gåten i bok 1-4 avsløres ikke i bok 5-8. Den første boka heter Salamandergåten.

*

(Jeg er butikksjef i bokhandel og får leseeksemplarer på mange nye bøker gjennom jobb for å kunne anbefale bøker til mine kunder. Glassdukkene har jeg kjøpt selv.)

Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Lesesirkel 1001 bøker: Elskeren av Marguerite Duras

Marguerite Duras’ Elskeren ble utgitt i 1984 og skal ha vært årets mest leste og omdiskuterte roman i Frankrike. Boka står på flere lister over bøker du bør lese før du dør, og er en del av lesesirkel 1001 bøker arrangert av bloggeren Line, på Lines bibliotek. Man kan være med i lesesirkelen uten å lese alle bøkene, og uten å blogge om alle. Jeg hiver meg med på samlesinga og -blogginga av denne boka, med felles bloggdato 22.mai, altså i dag.

Elskeren er en roman skrevet i første person entall, der hovedpersonen skriver ned deler av livet sitt og forsøker å gjenskape fortida. Det er en ganske gjennomført dissonant tekst hvor fortelleren hopper fram og tilbake mellom fortidsbeskrivelser og nåtidsrefleksjoner. Måten samtidsnarrasjonen veves inn i fortidsnarrasjonen er gjort på flytende vis og passer med tematikken rundt minner og hvordan vi husker fortida.

Romanen kan nært knyttes opp mot forfatterens eget liv, oppveksten i Indokina og familieforholdene. Tittelen, Elskeren, refererer til kjærlighetshistorien mellom fortelleren og en rik kineser hun møter på en elvebåt. Forholdet varer fra hun er 15 til hun blir 17 og historien strekker seg fra 1929 til 1931.

Fordi historien fortelles med stadige hopp mellom fortid og nåtid, vet vi allerede hvordan det går med de to elskende. Det at leseren er inneforstått med dette, understreker på mange måter hvor forhåndsdømt forholdet er, og den følelsen de to hadde mens det pågikk om at dette aldri kunne vare.

Synsvinkelinstansen er interessant i denne boka. Vi ser hele historien fra fortellerens synsvinkel, men hva og hvem som blir sett på, og hvordan de blir sett, forandrer seg. Den som ser og skildrer er noen ganger fortelleren som ung (i tekstens fortid), andre ganger fortelleren som gammel (i tekstens nåtid, med blikket rettet bakover).

Duras har visstnok selv sagt at Elskeren er et fotoalbum, og i denne romanen møter vi mange mentale bilder, ofte med utgangspunkt i et fotografi fortelleren ser på for å mane fram et øyeblikk. Bildene blir en slags link mellom fortid og nåtid, og boka i seg selv holder fast i snapshots av levd liv. Dette er også nært knyttet til erindring som gjennomgående tema, og påvirker ikke bare hva som fortelles, men også – kanskje i enda større grad – hvordan det fortelles.

Ved å la fortid og nåtid skje nærmest samtidig i narrasjonen, understreker strukturen den kaotiske måten hukommelsen kan fungere på. Fortelleren bruker i tillegg oftest presens, også når hun skildrer fortida, og det gir inntrykk av at alle disse fortidige hendelsene på sett og vis fortsatt finner sted.

Kjærlighetsforholdet kan sees på som et forsøk på å skape en egen identitet, og en måte å løsrive seg fra familiesituasjonen og barndommen. Likevel ser vi i narrasjonen at fortida er konstant tilstedeværende og preger fortelleren, både i tekstens fortid og i den eldre fortellerens nåtid. Det er så håpløst!

Denne kaotiske strukturen og det vage skillet mellom fortid og nåtid kan gjøre teksten litt vanskelig å lese. Det hjelper heller ikke at vi som lesere vet resultatet av kjærlighetsforholdet, vi får vite tidlig i teksten at dette ikke kommer til å vare. I tillegg skildres en vanskelig familiesituasjon og et sterkt ønske hos fortelleren om å flykte. Det er særdeles ubehagelig lesning! I lys av alle disse tingene kan man spørre seg om hvorfor man skal lese videre.

Karin, på En verden full av bøker, er inne på noe av det samme når hun skriver «Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses». Jeg kan se hva hun mener. Det er ei bok som tar opp temaer rundt det å skape ei identitet, å vokse til, men under vanskelige forhold. Galskap, død, vold og kjærlighet knyttes nært sammen i teksten, og språket er lyrisk og malerisk.

Likevel ble denne boka, for min del, litt for uengasjerende lesning. Det var tungt å henge med på narrasjonen og det føltes ofte rotete. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med verken hovedpersonen eller menneskene rundt henne. Hun er så full av forakt, forakt for alt og alle. Jeg forstår hvorfor boka er omdiskutert, hvorfor mange liker den, men selv kunne jeg godt latt være å lese den.

*

Det blir spennende å se hva andre syns om boka. Her er andre bloggere som iløpet av dagen skal blogge om Marguerite Duras’ Elskeren:

Line på Lines bibliotek vil også oppdatere denne lista på oversiktsida for lesesirkelen. Neste bok på programmet er Raymond Chandlers The Big Sleep, som jeg allerede har hatt på pensum i år, så den kommer jeg nok også til å skrive om. Bloggdato for boka er 19.juni.