Minibuss, mørketid, Nordnorsk bokdag og Blixprisen 2011.

Nordnorsk bokdag 2011

Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til!

Vi kjørte fra Tromsø i en blå minibuss grytidlig på lørdag 19. november (kl 07:30), og den første timen var det ennå helt mørkt rundt oss. Jeg blir lett kvalm og reisesjuk i bil, buss og båt, men jeg satt sånn at jeg så veien godt og sjåføren kjørte jevnt og fint hele veien. På øret hadde jeg Eline Grønvoll, og mens lyset og dagen gradvis kom og forsvant i det snøkledde vinterlandskapet sang hun blant annet om den merkelige mørketida: Der mørket rår / har lyset ei stille makt.

Narvik, med biblioteket i bakgrunnen.

Vel framme i Narvik, hadde vi en liten halvtime på oss til å sjekke inn på hotellet og gjøre oss klare til formiddagsprogrammet. Det var ikke obligatorisk, men jeg tenkte at når vi først var der var det dumt å ikke få med seg så mye som mulig av arrangementet. På biblioteket hadde de satt opp utstilling i anledning arrangementet, der mange av de tilreisende forfatterene kunne se sine bøker utstilt. De hadde ikke fått inn Snart er det oss, men Løsrivelse sto i hylla, så det var da noe:

Utstilling, Narvik bibliotek.

Formiddagsprogrammet starta med at kultursjefen ønska velkommen og erklærte to utstillinger for åpna: Vandreutstillinga Elias Blix 175 år, samt ei utstilling av elevarbeid basert på Endre Lund Eriksens Alvin Pang-bøker, der barna har sett for seg hva foreldrene finner på etter barna har lagt seg, og tegna tegninger ut ifra dette.

Neste programpost var ei dame som framførte en bit av Eva Erikssons Bare en liten uke, ei bildebok jeg husker utrolig godt (og har blogga om før), der Bella kjeder vettet av seg og ikke kan leke med lillebroren (som er så liten at han ikke skjønner noenting), så hun begynner å ringe tilfeldige telefonnummer. Til slutt tar Gustav telefonen, og han vet akkurat hva hun snakker om. Han har nemlig ei lillesøster! Han inviterer Bella i bursdagsselskap, men det er jo ei hel uke til! Boka anbefales. Er litt usikker på hvem som sto for dette på programmet i Narvik, men ifølge plakaten skal det være innslaget der Catharina Fors forteller om vennskap, selv om Eriksson ikke er nevnt.

Asbjørn Gildberg

Asbjørn Gildberg var nestemann, og han leste høyt fra si bildebok Børre Bever og vannverket. Til tross for teknologisvikt som gjorde at kun forsideillustrasjonen vistes (istedenfor en ny Powerpointslide for hver bokside), fulgte ungene godt med, og så ut til å like historien om bevrene, demninga og vannet i byen. Utrolig synd at vi ikke fikk sett resten av tegningene, som er veldig flotte. Det er Charlotte Helgeland som har illustrert boka.

Jan Tore Noreng lagde stemmer og gestikulerte

Det var ganske dårlig oppmøte på formiddagen, og det gjorde det litt vanskelig for barne- og ungdomsbokforfatterne som skulle lese. De få barna som var der, var ca 3-8 år, og et stykke unna målgruppa til Jan Tore Noreng og hans bok Dødens skole. Istedenfor å lese om smeltende ansikt og øyer som detter ut av øyehula, måtte han velge noen av de snillere partiene fra boka. Det var imidlertid tydelig at Noreng er en dyktig formidler. Han forklarte, gestikulerte, lagde stemmer og ungene hang med.

Ingeborg Arvola

Etterpå leste Ingeborg Arvola fra boka Ingen dager uten regn. Den handler om sjetteklassingen Silja som flytter fra Tromsø til Narvik og blir bestevenninne med Tove. Det hun leste tok for seg begynnelsen på dette vennskapet, og den noe hensynsløse væremåten til Siljas nye venninne. Sigrid Merethe Hanssen som også står på programmet, måtte dessverre avlyse, så hun var ikke der.

Aslaug Eidsvik og Pedro Carmona-Alvarez

Aslaug Eidsvik fra Norsk forfattersentrum Nord-Norge introduserte Pedro Carmona-Alvarez, som framførte sitt essay Til ungdommen: 22.juli, skrevet til boka Respons 22/7. Det var virkelig en skam at ikke flere var og hørte på! At ikke ungdom var der, at ikke flere fikk det med seg. Han har klart å formidle den utrolige ordløsheta etter tragedien, uten å ty til floskler eller klisjéer. Det reiv opp i sorgen og traff der det skulle treffe.

Pedro Carmona-Alvarez

Etter dette var det bokbad med Helge Stangnes som sto for tur. Han har jeg hørt lese før, og jeg visste at han også skulle lese seinere på kvelden, så jeg tillot meg ei brødskive og noen timers søvn på hotellrommet før de av oss som deltok på arrangementet møttes til middag på Rallaren kro. Sjøl om det tok litt tid, var maten absolutt verdt å vente på. Jeg spiste elg, og det var nydelig! Hyggelig selskap hadde jeg også:

Middag på Rallaren

Etter maten dro vi ned til Mørkholla, som er Narvik kulturhus sin Black Box. Konferansier for kvelden var Jan Erik Teigen, som snakka litt mellom hver opplesning, og introduserte alle. De musikalske innslagene sto Moonpedro and the Odd for. De åpna det hele med en cover av The Magnetic Fields’ The Book of Love. Her er et lite utdrag:

Etterpå kom Caroline Kaspara Palonen på scenen og leste fra sin debutroman Xeroxdager. Du kan høre henne lese her:

Da Caroline var ferdig, ble Henning Howlid Wærp introdusert. Han leste fra sin diktsamling En avhandling kanskje, om noe vakkert. Gyldenlær. Etter ham leste fribyforfatter Easterine Kire og Inga Ravna Eira. Begge leste dikt, og sistnevnte joika også, mora hennes sin joik.

Henning Howlid Wærp

Easterine Kire

Inga Ravna Eira

Og så var det min tur. Jeg leste tittelnovella, som jeg har lest før (på Ordkalotten), og fikk god tilbakemelding på den også denne gangen. Det var til og med ei dame som kom og fortalte meg at hun hadde grått litt, og det er jo alltid hyggelig å høre (?). Høytlesninga fra Ordkalotten ligger på YouTube, for de som vil høre det jeg leste. Når jeg leser den, tenker jeg ofte på rockeband som gir ut sin beste og mest catchy singel først. Dette er nok den novella i boka som egner seg best til høytlesning. Den er slående og trist. Skulle ønske jeg kunne lese den på Litteraturhuset i Oslo også, men der har vi bare tre minutter på oss, så da må jeg finne på noe annet. Uansett, on with the show!

Jeg leser

Etter meg leste Ingeborg Arvola fra sin nyeste roman Grisehjerter, og Olava Bidtnes fra si nyeste diktsamling tenke på kva havet heiter ein regnfull dag. Olava er forøvrig også en dyktig fotograf, og står blant annet for bildet på plakaten for arrangementet.

Olava Bidtnes

Ingeborg Arvola

Moonpedro and the Odd avslutta første bolk med litt musikk, og etter pausen var det Ingvild Solstad-Nøis som sto for tur. Hun leste fra sin debutroman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit:

Neste ut var Lene E. Westerås som leste fra diktsamlinga Elefantenes sorgdepot, etterfulgt av Øystein Olsen som har skrevet boka Livet på vidda om sin sagnomsuste bestefar og Kine Hellebust, som snakka om den fotodokumentariske praktboka som har blitt lagd i forbindelse med Divisjonsmusikken i Harstad sitt hundreårsjubileum.

Lene E. Westerås

Øystein Olsen

Kine Hellebust

Helge Stangnes var nest siste ut og deklamerte dikt etter hukommelsen fra den nyeste diktsamlinga, Vintersang:

Før kvelden var over, skulle imidlertid Blixprisen 2011 deles ut. Petter Kjærnes og Kine Hellebust sto for utdelinga, og du kan se sistnevnte lese opp juryens begrunnelse og Ingvild Holvik motta prisen her:

Ingvild Holvik

Ingvild Holvik fikk avslutte kvelden med å lese fra romanen hun ble tildelt prisen for, Lykkefeltet. Den er jeg forøvrig halvveis ferdig med sjøl nå, og jeg skjønner så godt at hun har fått den. Anbefales!

Bussturen hjem gikk faktisk bra den også (ingen antydning til kvalme og knallvakkert vær), og alle var enige om at det hadde vært en fin tur …

En nøkkel, en gåte og fire brev

Hentet fra Cappelen Damms produktbeskrivelse.

En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead ble gitt ut av Cappelen Damm i august i år. Jeg har lest boka på engelsk og likte den godt, så jeg tenkte jeg skulle skrive en liten anmeldelse. Boka handler om tolv år gamle Miranda og hennes hverdag med mora i storbyen New York. Den handler også om Albert Einstein, om tidsforståelse og om tidsreise. Sjangermessig vil jeg likevel plassere boka nærmere magisk realisme, for det er virkelig ikke annet science fiction-aktig over den enn det som har med tidsreise å gjøre (på mange måter slik A Time Traveler’s Wife er, for de som har lest den). Den handler i stor grad om livene til menneskene i boka, om vennskap, fordommer og tilhørighet.

Vi befinner oss i april 1980, og Mirandas mor har akkurat blitt trukket ut til å delta i TV-programmet $20 000-Pyramiden, et konkurranseprogram der hun kan vinne store penger. Miranda har utrolig nok fått vite på forhånd at dette skulle skje, i et brev hun har fått. Gjennom hele boka henvender hun seg til dette ukjente du-et, som har skrevet henne brevet fra framtida. Denne mystiske personen har bedt henne om å skrive ned alt det som har skjedd den foregående høsten og vinteren, etter at spådommene om at mora fikk bli med i konkurransen viste seg å være sanne.

Narrasjonen er i første person entall, fra Mirandas synspunkt, og historien veksler mellom på den ene sida refleksjoner og handling i presens og på den andre sida en noe kronologisk og etterstilt gjengivelse av hendelsene fra halvåret som har gått. Mot slutten av boka når vi frem til tekstens nåtid og beveger oss et lite stykke framover i tid. Det høres kanskje komplisert ut, men fra første kapittel av blir vi tatt rett inn i handlingen og gjennom boka møtes vi med en rekke hint som plasserer oss i tid og sted og motiverer oss til å lese videre. Det er overhodet ikke ei tung bok å lese!

Størsteparten av boka drives av tre grunnleggende spørsmål: Hvem er dette mystiske du-et som legger igjen lapper til Miranda og ser ut til å vite hva som vil skje i fremtiden? Hva er det som har skjedd med Mirandas tidligere bestevenn, Sal, som har gjort at de ikke er venner mer? Og hvordan kommer det til å gå med Mirandas mor i konkurransen, kommer hun til å vinne pengene de så sårt trenger?

$20 000-Pyramiden er en konkurranse som går på ord og assosiasjoner. Deltakerne må samarbeide med kjendiser for å få svarene rett (noen av dere husker kanskje showet fra da Joey i Friends var med der). I den første runda – the Round of Three – skal deltakeren og kjendisen veksle på å gi hint for å få den andre til å gjette ord i stilen Hint: «Det er ikke en kniv, ikke en gaffel, men en…» Svar: «skje!». Klarer deltakeren seg gjennom denne første runden, går han eller hun videre til The Winner’s Circle, der det gjelder å sette ord i rett bås; å gjette på en kategori som skal omfatte ulike ord deltakeren får høre. Dette finner vi også igjen i flertallet av kapitlene i boka, som har nettopp slike kategorier som navn, f.eks «Things that sneak up on you», «Things you keep secret», «Invisible things».

Enkelte kapittel skiller seg ut med en annen tittel, og de handler enten om Mirandas mor, eller om det mystiske du-et og lappene han sender. Historien når sitt klimaks i kapittelet «The last note», der fremtid og fortid møtes, et liv står på spill, og Miranda blir møtt med sin største utfordring, hennes egen tidsforståelse.Vi blir helt fra begynnelsen klar over at hun ikke er istand til å se på tid som noe annet enn en rett linje fremover. Dette diskuterer hun flere ganger med Marcus, genigutten i parallellklassen.

Eksemplet de bruker, er A Wrinkle in Time, en science fiction- og barnebokklassiker av Madeline L’Engle fra 1962. Boka handler om nettopp tidsreise, og dette er Mirandas yndlingsbok. Iløpet av narrasjonen får vi delvis gjengitt handlinga i L’Engles bok, og kan dra paralleller mellom denne og historien vi selv leser. Kort sagt handler boka (for Mirandas del) om hvordan hovedpersonen Meg reiser gjennom tid og rom for å redde faren sin og lillebroren, fra et monster kalt IT. Miranda leser kun denne boka, om og om igjen, og bruker den ofte for å forklare ting for seg selv – for eksempel det at hun ikke savner en far.

Når hovedpersonene i A Wrinkle in Time reiser ut i begynnelsen av boka får de høre at de vil være tilbake fem minutter før de drar. Dette er noe Marcus har hengt seg opp i. Han mener nemlig at hvis dette hadde vært sant, ville de kunne se seg selv komme tilbake før de dro. Miranda klarer ikke å forstå dette konseptet og nekter for at de kunne sett seg selv, fordi de ikke har vært der ennå. Marcus prøver å få henne til å se på tida som en konstruksjon istedet for en rett linje, og refererer til Einsteinsitater – han mener at hun tenker som hun gjør fordi hun forsøker å se på det hele med sunn fornuft, som i følge Einstein er «summen av våre fordommer når vi er atten år».

For meg fortona Mirandas vanskeligheter seg litt problematiske. Nå vet jeg ikke om det er fordi jeg har lest en del science fiction, men jeg hadde ingen problemer med å forstå dette konseptet, ei heller med å forstå hvem det mystiske du-et var (uten at jeg skal avsløre det her). Jeg skjønte det vel omtrent femti sider før Miranda kom fram til samme konklusjon. Dette med tidsreiser er jo en situasjon som tas opp i en rekke bøker, fra Donald Duck til Harry Potter og også i mer voksne romaner, for eksempel i A Time Traveler’s Wife. Fordi konseptet tas opp i så mange ulike kanaler, også retta mot barn, har jeg vanskelig for å forstå at Mirandas standardsyn kan være slik det er, at hun rett og slett ikke forstår ideen. Men for all del, det åpner jo for en rekke interessante diskusjoner mellom henne og Marcus.

Det at du-ets identitet er noe innlysende for (den voksne) leseren er ikke nødvendigvis negativt. Det lar oss følge bokens hendelser med et våkent øye og man får større glede av detaljer man kanskje ellers ikke ville lagt merke til. Noen uventede avsløringer får man likevel – om hvem Marcus’ store kjærlighet blir, om Marcus’ egentlige grunner for en slåsskamp og om hvorfor «the laughing man» i nabolaget går rundt og sparker i lufta og gjentar ordene «bag-book-pocket-shoe».

Språket i boken er relativt enkelt, med korte setninger, men med en svært nærværende jeg-person. Miranda reflekterer over egen narrasjon og tilværelse med humor og snert:

«’Nice tights,’ I snorted. Or I tried to snort, anyway. I’m not exactly sure how, though people in books are always doing it».

«If I’m afraid of someone on the street, I’ll turn to him (it’s always a boy) and say ‘excuse me, do you happen to know what time it is?’ This is my way of saying to the person, ‘I see you as a friend and there is no need to hurt me or take my stuff. Also, I don’t even have a watch and I am probably not worth mugging».

Innimellom serveres historien punktvis, med nummererte punkter – som når Miranda oppgir moras regler for livet i storbyen, eller i bokens klimakskapittel, der hun har blitt bedt om å være så spesifikk som mulig i brevet sitt til du-et, slik at han kan «save your friend’s life, and my own».

Miranda blir nødt til å forstå at ingenting av det som har skjedd det siste halve året i livet hennes kunne ha skjedd slik det skjedde dersom hun ikke hadde skrevet et brev til du-et slik at han kunne reise tilbake og få det til å skje. For å gjøre dette, må hun kaste fra seg både fordommer og det hun regner som sunn fornuft.

Men, En nøkkel, en gåte og fire brev handler også om vennskap og måten jenter samhandler på i tolvårsalderen. Den handler om hvordan det er sunt å ha flere venner enn én og om forskjellen mellom fattig og rik, om den første forelskelsen og om de positive og negative sidene ved et nøkkelbarns hverdag («Keys are power»). Ispedd dette får vi Mirandas mors synspunkter om menneskers rettigheter, fair trade og frivillighetsarbeid og mora sin kjæreste Richard sin trygghet og problemløsning; begge mennesker som påvirker Mirandas personlighet og fortellermåte.

Mot slutten av boka snøres trådene sammen med subtile referanser til begynnelsen, noe som rammer historien fint inn. På engelsk gjør forfatteren også en rekke allusjoner til tittelen som på engelsk er When You Reach Me. Du-et snakker om når han skal nå ut til Miranda, hun snakker om når hun skal nå ham med brevet sitt, men det handler også om å strekke ut en hånd – «reaching out» – å hjelpe mennesker. Iløpet av boka strekker Miranda seg både på tvers av egne fordommer og forbi sin egen frykt i sine relasjoner til andre.

En nøkkel, en gåte og fire brev er en interessant og god historie, som tar for seg et velkjent konsept fra science fiction uten å gjøre det for utilgjengelig og fjernt fra vår virkelighet. Fortellerstemmen er både morsom og lettlest, med en muntlig fortellerstil. Det er flere elementer som driver historien videre og holder på leseren, i tillegg til at viktige temaer blir tatt opp, både direkte og indirekte. Det enkle språket åpner for lesere helt ned i tiårsalderen, men innholdsmessig tror jeg også den er interessant for eldre lesere, både gutter og jenter.

Mer om boka hos Cappelen Damm.

Judging a book by its cover?

Elin på bokbloggen Av en annen verden, har tagga meg med noen bokspørsmål. Jeg kjører bare rett på, tenker jeg:

Hvilken bok leser du akkurat nå?
Akkurat nå leser jeg Shakespeare. A Very Short Introduction av Germaine Greer, Hamlet av Shakespeare, i tillegg til at jeg har flere manus til lesning som frilanskonsulent. Hamlet er et av favorittstykkene mine, men det er flere år siden jeg leste det sist, så det er et koselig gjensyn.

Hvor liker du best å lese?
Overalt, så lenge jeg ikke er i bevegelse (blir fryktelig reisesyk). Liker å kunne sitte godt, gjerne på kafé eller i sofakroken, helst med godt leselys, men som regel har jeg ei bok til ulike steder i huset – Akkurat nå ligger manuset på skrivebordet, Hamlet (i denne store fine Shakespearesamleboka) ligger på kjøkkenbordet, Shakespeareintroboka i sekken og Vagant nr 01/2010 på badet. Sofakroken har ei sokkestrikkebok til praktisk bruk.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?
Hm…Vanskelig spørsmål. Jeg ønsker ikke nødvendigvis at yndlingsbøkene mine skal filmatiseres, selv om jeg gjerne ser filmen hvis den lages. Egentlig skiller jeg ganske sterkt mellom de to sjangrene – jeg forventer aldri at en film skal gi «samme» opplevelsen som boka – og blir dermed sjeldent svært skuffa (så fremt de ikke har gjort store endringer som ikke lar seg forklare, som i Coraline der de har introdusert en guttekarakter som ikke finnes i boka og som egentlig ikke har noen relevant funksjon i filmen, etter min mening). Hadde kanskje vært kult å se Sandman-serien filmatisert, men den egner seg kanskje bedre i tv-serieformat. Og hvis jeg en gang skriver en roman hadde det jo vært moro å se den på lerretet. Haha 🙂

Hva er favorittboken din?
Jeg klarer ikke å velge. Hva med noen forfattere jeg liker istedet? Neil Gaiman, Michael Ende, Shakespeare, Alexandre Dumas, André Bjerke, Antoine de Saint-Exupéry, J. K. Rowling, C. S. Lewis, Lars Saabye Christensen, Jane Austen, Roald Dahl, Maupassant, Rimbaud, Verlaine, Baudelaire, A.A.Milne, Harald Rosenløw Eeg, Endre Lund Eriksen, Steven Brust, Samuel Beckett, Jean-Paul Sartre, Aldous Huxley… Ja, uhm. Mange gode leseropplevelser. Jeg er nok polygam når det gjelder bøker.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Judging a book by its cover? Who me?! Vel, ok da. Jeg vet ikke med den fineste, men her er noen jeg liker godt:

Stardust, av Neil Gaiman. Illustrert av Charles Vess

Gammel utgave av Alexandre Dumas' De tre musketerer, i seks bind.

Ungdomsboka Ravnens sang av Per Nilsson. Omslag: Kristin Stephansen-Smith. Design: Séan Brewer.

Ronja røverdatter, forside. Illustrert av Ilon Wikland.

Ronja røverdatter, bakside

Kong Svartrev av W.A. Fraser. Mangler kilde på forsideillustrasjonen.

Den store Ole Brumm-boken av A.A. Milne. Illustrert av E.H.Shepard.

Forests of the Heart, av Charles de Lint. Forsideillustrasjon av John Jude Palencar.

Det å ta bilder av bøker og lete etter forsider jeg liker fikk meg til å tenke litt. Liker jeg akkurat disse forsidene på grunn av noe bestemt? Er det fordi jeg har positive assosiasjoner til innholdet? Vel, jeg elsker Neverwhere av Neil Gaiman, men jeg liker ikke utseendet på paperbackversjonen jeg hadde i det hele tatt.

Mange av bøkene ovenfor er imidlertid bøker som har affeksjonsverdi. Alexandre Dumas-bindene og Kong Svartrev arva jeg etter morfar, f.eks. Ronja røverdatter, Ole Brumm, Ravnens sang og Stardust er alle bøker jeg husker som fantastiske leseropplevelser. Jeg måtte derfor se om jeg fant ei bok jeg ikke har lest ennå med ei forside jeg hadde sansen for, og valget falt på Forests of the Heart.

Etter å ha kosa meg lenge med å se på og kjenne på bøker og forsider i hylla mi, har jeg kommet fram til noen konklusjoner angående forsidepreferanser:

  1. Jeg liker forsider som «fortsetter» på baksida, altså at illustrasjonen/designet henger sammen, slik som bildene av Ronja røverdatter viser.
  2. Jeg liker enkelte illustratører svært godt, E.H.Shepard og Charles Vess er blant dem.
  3. Jeg liker gamle bøker.
  4. Og tentativt: Jeg liker bøker med trær og fugler på forsida, skal man ta dette utvalget i betraktning.

Det var det!

Ja, og så skulle jeg tagge tre stykker… Eek, A Geek!, rullerusk og Kaffebønna Elisabeth og alle andre som måtte føle seg inspirert til å svare!

Ole Brumm-kjeks

«First of all he said to himself: «That buzzing-noise means something. You don’t get a buzzing-noise like that, just buzzing and buzzing, without its meaning something. If there’s a buzzing-noise, somebody’s making a buzzing-noise, and the only reason for making a buzzing-noise that I know of is because you’re a bee.»

Then he thought another long time, and said: «And the only reason for being a bee that I know of is making honey. […] And the only reason for making honey is so as I can eat it.» So he began to climb the tree.»
(A. A. Milne, Winnie the Pooh, s.18, The Folio Society, London 2004)

Ingredienser:

250 g usalta smør
150 g brunt sukker
1 eggeplomme
2 ts vaniljeekstrakt
3 ss honning
280 g hvetemel
50 g mandler, finhakka
50 g rosiner, finhakka
en neve frosne blåbær
litt salt

Rør smør og sukker mjukt. Bland i eggeplommen, vaniljeekstrakt, litt salt og 3 ss flytende honning (har du ikke flytende kan du varme den litt før du har den i).  Sikt i hvetemelet og rør deigen sammen med mandler, rosiner og blåbær. Dersom blåbæra er frosne, blir det mindre søl. Sett på bakepapirkledd plate med teskjeer og trykk litt ned. Steikes i 5-7 minutter, midt i ovnen, på 200 grader. Når de er ferdige, skal de være gyldne i kantene og hvite, litt mjuke i midten.

«…and
as
he
climbed
he
sang
a
little
song
to
himself.
It
went
like
this:

Isn’t it funny
How a bear likes honey?
Buzz! Buzz! Buzz!
I wonder why he does?»

(A. A. Milne, Winnie the Pooh, s.19-20, The Folio Society, London 2004)

Om du kun har sett Disneyversjonen av vår venn Brumm, så oppfordrer jeg deg sterkt til å lese ham i originalformat, på engelsk og illustrert av Shepard! ♥ Det er mange nyanser og så mye intelligent humor og sarkasme som forsvinner i Disneyfilmene! Her kan du forøvrig lese mer om E.H. Shepard, han som tegna Brumm slik han skal være.

Bildebøkene fra barndommen

Hvilke bildebøker husker du fra da du var liten? Mye går tapt med åra og ofte glemmer man noen av de store leseropplevelsene. Dette fikk jeg en påminnelse om da jeg var innom en annen blogg, nemlig Av en annen verden. Der nevnes forfatteren Jan Lööf (1940-) og to av hans bildebøker, bøker jeg hadde glemt at eksisterte! Jeg ble helt varm inni meg bare av å se forsidebildene! Slikt må man la seg inspirere av (Takk, Elin!), så jeg bestemte meg for å finne noen bøker jeg kunne dele med dere her på min blogg.

Noen som husker Hedenoldbarna? Jeg hadde to bøker om Stein og Flisa, steinalderbarna som vi først lærer å kjenne i deres egen hverdag, i boka Hedenoldbarna, med undertittelen Bilder fra Steinalderen. Vi får lese om hesten Hårfagre som blir tam, og hvordan familien til slutt flytter fra de farlige dyra i urskogen til en holme de kaller Stockholmen.

I bok nummer to, Hedenoldbarna reiser til Egypt, forviller Stein og Flisa seg ombord et egyptisk skip som har ankra opp i nærheta av der de bor. Egypterne tar dem med seg hjem, og søskenparet får oppleve en ganske annerledes hverdag. Jeg er sikker på at forsida på den første boka ikke helt så ut som de ovenfor her, og er nå fast bestemt på å finne igjen de gamle utgavene fra åttitallet. Hyggelig er det imidlertid at de er gitt ut i nye utgaver og nå gjøres tilgjengelig til flere generasjoner. De finnes også som lydbok. Det er Bertil Almkvist (1902-1972) som skreiv og tegna bøkene, og på svensk finnes det hele tolv fortellinger om Hedenoldbarna.

Jeg vet ikke om det var i disse bøkene jeg ble fascinert av flamingofugler, eller om det var i bøkene om Babar. Det jeg husker aller best fra Babar er ei scene der han leker seg i heisen på et kjøpesenter. Hvorfor det er dette jeg har igjen som sterkeste minne og ikke den forferdelige scena der Babar rir på morens rygg og er lykkelig når det plutselig kommer en jeger og skyter henne, vel… Kanskje jeg har fortrengt de vanskeligere tingene. Bøkene er jo tross alt fulle av lettere temaer, som behovet elefanter har for en elegant dress og gleden over å ta heis:

Det var forfatteren Jean de Brunhoff (1899-1937) som tegna og skreiv om den lille elefanten, men han baserte seg på fortellinger kona hans hadde dikta opp som godnatthistorier til de to sønnene deres. Seinere skulle også sønnen Laurent skrive nye historier om Babar. Bildene ovenfor er henta fra The Morgan Online Exhibitions

Astrid Lindgren (1907-2002) testa også ut mange av sine historier på barn. Draken med de røde øynene ble skrevet til to gutter på tretten år som skreiv brev til henne og ba henne skrive ei lita fortelling om en drage som de kunne publisere i avisa de lagde. Som takk skulle hun få en utgave av avisa og to kroner (!). Dette er også ei av bildebøkene jeg husker godt fra jeg var lita. Det var så magisk at de kunne finne en drage midt i sin egen bondegårdshverdag, og så trist en slutt. Illustrasjonene av Ilon Wikland er nydelige.

 

Til sist vil jeg også nevne bøkene om Bella og Gustav, skrevet og illustrert av Eva Eriksson (1949-). I en serie på fire fortellinger, hadde vi to av disse, nemlig Om en liten uke og Tannreisen. Fra den første husker jeg aller best at Bella kjeder seg og forsøker å leke med lillebror, som er så altfor liten. Når hun lager et spøkelse av et lommetørkle, ender lillebror opp med å spise det. Hun slår et tilfeldig nummer, og den som tar telefonen viser seg å være Gustav, som vet akkurat hvordan hun har det! I Tannreisen mister Bella ei tann, og dette betyr selvfølgelig at hun nå er stor, iallfall stor nok til å reise aleine til mormor, som hun er helt sikker på at hun husker hvor bor… Skattkista blogger også om Bella og Gustav.

Nå vil jeg gjerne høre dine bildebokminner!

Årets bokhøst: Barne- og ungdomslitteratur

Det er mye å se fram til med årets bokhøst. Det blir mange mørke vinterkvelder i sofakroken med godt lesestoff, og jeg kjenner jeg gleder meg allerede. Siden jeg jobber i en bokhandel, er jeg så heldig å få være med på bokmøter med de forlagene som orker å ta turen oppover hit til Tromsøbyen. God mat i godt selskap mens man får en god oversikt over høstens utgivelser. Selv er jeg jo spesielt opptatt av barne- og ungdomslitteraturen, og her er noen høydepunkter i så måte:

Sigbjørn Mostue leker videre med mytologi og folketro på fantasifullt vis i Mørkeboka. Her har han også med seg Matthijs Holter på laget. Boka kommer iløpet av september og er en rekke fortellinger satt i samme univers som Alvetegnet-trilogien – Vi snakker skikkelig norsk fantasy, her. Boka benytter seg også i stor grad av vår moderne nettkultur, med linker til nettsider og ressurser som leseren kan benytte seg av. I tillegg har den ei interessant intertekstualitet og skal gi oss et noe anna perspektiv på historiske personer som Peter Chr Asbjørnsen, Henrik Ibsen og Margrethe Munthe. Jeg tror det blir spennende, og innså vel også at jeg nok må lese trilogien før jeg tar fatt på denne.

Fra Stig Sæterbakken kommer en veldig voksen ungdomsbok om de vanskelige tingene. Ser ut til å kunne bli narrativt interessant og en sterk leseopplevelse. Her forteller han selv om boka:

Ellers gleder jeg meg alltid til alt Endre Lund Eriksen finner på, og det er jo ikke rent lite. Den mannen skriver jo som om han var lagd av ord, og i år har han ikke bare hatt tid til å skrive Førstemann som pissa på månen, men kommer også med ei ny ungdomsbok, Super og bidrar i boka WOW – 7 kjærlighetsfortellinger. Endre Lund Eriksen gjør seg spesielt godt på lydbok.

Magisk realisme fra Klaus Hagerup i boka Det gyldne tårnet blir spennende, dyktige og allsidige Sverre Knudsen kommer med ungdomsboka Elsker i høst. Dystopisk science-fiction blir det også, i Saci Lloyds Karbondagboka 2015, og så gleder jeg meg selvfølgelig masse til min egen favoritt fra ungdomstida, Harald Rosenløw Eeg, som kommer med boka Den hvite døden. Den mannen har et fantastisk språk, underfundige formuleringer og originale idéer.