Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

Noe å slekte på?

Jeg drømte om å bli forfatter og dikter allerede i sjuårsalderen. På den tida hadde jeg naturlig nok ikke spesielt kompliserte konsepter om arv og miljø eller store spekulasjoner om hva som former oss som menneske. Det jeg imidlertid visste (og så rundt meg) var som følger:

  • Farmora mi skreiv dikt på rim til høytidelige anledninger. Jeg husker vi tulla med å snakke på rim, en lek der hun måtte svare noe som rimte på det jeg nettopp hadde sagt.
  • Morfar hadde arbeidsrom, og etterhvert skrivemaskin, der han skreiv dikt og andre ting. Jeg husker ennå den gangen jeg fikk prøve skrivemaskinen hans.
  • Han kunne fortelle at min oldemor, Signe Rytter Sagberg, ga ut tre diktsamlinger i sin tid. Hennes søster, Ragna Rytter, ga ut hele åtte diktsamlinger.

Alt dette behøver ikke å bety noe for et menneske, og i voksen alder har jeg nok slått fra meg idéen om at jeg har diktninga i blodet. Likevel er jeg vokst opp med kommentarer som «Du har noe å slekte på» og «Ja, vi vet jo hvor du har det fra». Jeg husker den merkelige følelsen av å lese et dikt Ragna Rytter hadde skrevet som var skremmende likt noe jeg selv hadde funnet på.

Vi formes så klart av menneskene rundt oss, av det vi opplever, det vi blir fortalt og av det vi leser. Jeg skal ikke gå inn i «Født sånn eller blitt sånn»-diskusjonen, fordi jeg tror svaret på den diskusjonen alltid vil være «Begge deler, i ulik grad». Likevel setter jeg stor pris på slektshistorien, å se tilbake og se at det fins mennesker i slekta mi som har kjent på trangen til å skrive, de også.

Også Ragna Rytter var interessert i slektshistorie. Hun skreiv, i tillegg til diktsamlingene, boka Rytter-ætta frå 1600–1950, ei bok med slektstrær og informasjon om folk i slekta. Der kan man blant annet lese om Henrik Rytter, en forfatter og oversetter som har fått lite oppmerksomhet i norsk litteraturhistorie.

Jeg er i slekt med Henrik Rytter, langt langt ute, men kun i den grad at vi begge nedstammer fra samme rota tilbake på 1600-tallet, så noe reelt slektskap er det vel ikke der, utover det. Han tilhørte den greina av Rytter-ætta som holdt til i Øksendalen, og sjøl «nedstammer» jeg fra de som dro til Trøndelag, og etterhvert ble del av Sagbergslekta. Spennende er det likevel å lese om denne mannen som jeg visste så lite om, til tross for hans store litterære prestasjoner.

Olav H. Hauge var begeistra for Henrik Rytter, og uttrykte sin bekymring for at han fikk lite oppmerksomhet i litteraturhistorien. I januar i år kom det ut ei bok som tar tak i Henrik Rytters liv og virke og trekker ham fram i lyset igjen.

Omslagsdesign: Aina Griffin

Det er Vidarforlaget som gir ut boka Skrift og strid – Essay om Henrik Rytter redigert av Sindre Hovdenakk og Leif Høghaug. Her er et utdrag fra forordet:

Henrik Rytter (1877-1950) var ein av dei største litteratene Noreg har fostra. Han skreiv dikt, skodespel og essay, og som omsetjar var han i si levetid utan like. Han omsette 23 av Shakespeares skodespel, han omsette Beowulf og Dantes Den guddomlege komedien. På oppdrag frå Det Norske Teatret gav han Henrik Ibsens Peer Gynt nynorsk språkdrakt.

I boka kan du lese om Henrik Rytters store oversettelsesprosjekt, om hans liv og virke, hans rolle i den norske språkutviklinga, hans tanker om den nordiske folkeånden og mye mer. I tillegg er ei av novellene fra Decameronen i hans oversettelse med i boka, og ti av hans dikt.

Siden jeg ikke la ut noen tirsdagstanker på bloggen i går, deler jeg ett av dikta til Henrik Rytter med dere nå istedet. Rytter vokste opp ved havet og skildrer her hva som skjer med de kjente omgivelsene etter en storm:

Havsalt
Stormen kom over ville hav,
då brandgule kveldsglimen slokna av,
og mørkret valt fram og rådde.

Eg levde gjennom ei stormnattri;
det var ikkje anna enn desse tri:
stormen, havet og mørkret.

Då dagen gråna fram, bleik og arm,
eg hustrande stod ved min vindaugskarm,
og glaset var åldekt av havsalt.

Eg skimta mi øy med havet kring;
men alt var så framandt: eg såg kvar ting
gjennom beiske lag av havsalt.

Diktet ble først utgitt i diktsamlinga Øya (1920), men jeg fant det altså i Skrift og strid – essay om Henrik Rytter (2011). Anbefaler boka varmt.

Så kjære blogglesere, har dere noen spennende figurer i slektshistorien? Et forhold til havets fremmedgjørende effekt? Ei mening om denne essaysamlinga om Henrik Rytter? Del gjerne i kommentarfeltet, det er gøy å høre hva andre tenker.

Etter å ha begynt på denne essaysamlinga, måtte jeg leite opp navnet i Ragna Rytters Rytter-ætta. For de av dere som vil lese hva hun i 1956 skreiv om Henrik Rytter, kan dere gjøre det nedenfor. Det er ganske langt, og jeg kan godt skjønne om dere hopper over det, men jeg legger det altså ut likevel, for spesielt interesserte:

Henrik Rytter (1877—1950), […] var fødd i Bjørnør. Men så flytte dei til Haramsøya nord for Ålesund, og der vaks Henrik opp. Havet, det mektige og nådelause, lærte han tidleg å kjenne. Han tok mellomskuleeksamen i Volda 1892, var privatlærar eit par år, tok eksamen ved «Trondhjems tekniske læreanstalt» 1897, og lærerskoleeksamen i Volda 1899.

Han vart fyrst lærar i Vanse på Lista, 1899—1900, så på Hildrestrand på Sunnmøre 1900—1901, og så lærar i Kristiansund til 1907, da han vart lærar ved Møre folkehøgskule i Ørstavik. I 1913 skipa han Nordmøre folkehøgskule på Gimnes, og styrte skulen til 1916, da vart garden teke frå han ved odelssøksmål.

Rytter flytta da til Hvalstad i Asker, var ei tid bladstyrar for «Norsk Ungdom», men levde som diktar og fri åndsarbeidar. Han var ei tid konsulent for Det norske Teatret, og styrte «Ung Norig» i 1 ½ år, 1924 til 1926. Kunstnarløn fekk han frå 1946.

Under krigen budde han mest i Ustedalen ved Geilo. Han budde fyrst i Eimeholtet, ein plass oppunder skogholtet med fint utsyn over dalen, seinare budde han på Tufte. Han sat arrestert på Bredtvedt eit halvt år 1942. I 1946 bygde han Rytterhaugen, i Ustedalen. Det er bygd. i hyttestil, med mange koselege rom, ei stor peisestue med kvitskura langbord med ein stor, vakkert utskore Nordlands-stol som høgsæte, og eit fint Numedalsskåp. I sengkammerset innanfor ei stor bokhylle — der stod mellom anna Goethe, Schiller, Dickens, Wergeland, Bjørnson — og Tambs Lyche: Kringsjå.

Henrik Rytter døydde der på Rytterhaugen 1950. Og etter hans eige ynske vart urna med oska hans nedsett i innvigd jord i bakken ved hytta, og i 1952 reiste venene hans i Ustedalen ein minnestein på gravplassen, ein 2 meter høg, uhoggen stein, med portrettrelief.

Steinen vart avduka olsok 1952, skyldfolk og vener frå bygda var møtt mannjamt opp, og det vart sagt mange varme ord om den store venskapen som hadde vore mellom Henrik Rytter og Ustedølene. I 18 år var han i Ustedalen. På denne tida sette han om Shakespeares drama, 10 bind, sette om Ibsen: Per Gynt til nynorsk, og Dante: Divina komedia. Og ei mengd bladstykke og foredrag har vorte til der, han var ofte ute og tala, i dalen der, og i Oslo.

Olav Sletto heldt minnetalen, og sonen, Olav Rytter, takka for minnesteinen, og tala om korleis faren hadde vunne fram til si diktargjerning gjennom ytre og indre strid. Han var på leitarveg, både i landet for å finne ein plass å slå seg til ro på, og i ide-verda for å vinne fram til ei stode. —

Elles var det helsingar frå forfattarforeninga ved Ragnvald Skrede, og frå Rytters heimbygd og Vest-Noreg ved Henrik Straumsheim, og song av Hol og Geilo songlag.

— Da Rytter døydde skreiv Olav Sletto i Hallingdølen mellom anna:

«Det fylgde ikkje minste tokke av alderdom med Henrik Rytter, inga kjensle av nedgang eller stans korkje åndeleg eller lekamleg. Han gjekk på vegane mellom Geilo og Ustedalen fri ok og vak som ein ungdom, aldri noko sjukdom med han. Han hadde sin lyse smil, sitt livsmot, sin vakne tanke, sin raske fyndige måte å samtale på som i yngre år.

Han fylgde med i åndsliv og politikk heime og ute, han skreiv aktuelle innlegg i blada med samme klårskap og skrivekunst som før. Når døden kom så brått, måtte det kjennast uventa for oss alle. Han vil bli sakna i heimegrenda si, Ustedalen, på ein inderlegare måte enn i nokon annan del av landet».

Rytterhaugen gjekk naturleg over til dei fire borna til Henrik Rytter, som etter hans ynske skulle eiga han saman. Då oskeurna vart nedsett i 1951, sa Lars Fossgard i tala si mellom anna: «Ei bøn har vi bygdefolket til Rytter sine næraste idag: La Rytterhaugen for all framtid få stå som idag, som ein freda stad. Det er ikkje for sterkt å seia at den dag Rytterhaugen vert endra vil vi her i bygda kjenna det som vi miste noko av Henrik Rytter sjølv. For han og denne staden var eitt».

Ustedølene gjekk til Rytter, dei lydde på alt han hadde å seie, og han var lukkeleg når dei kom. I eit av dei siste dikta sine seier han: Eg veit min stad, min stille dal, ved fjord innunder ås. — Og om bygdefolket:

Kjem milde kvinne, gode mann og helsar blidt på meg
eg dukar opp så godt eg kan, og seier: Signe deg!

— Olav Midttun skriv om Henrik Rytter:

«Han var ein mann med sterke indre motsetnader, ei blanding av praktisk realisme og høgfløygd idealisme. Han var ein gløgg intelligens med stor fantasi, las mykje og hadde evne til å vinne seg eit sjølvstendig innhald, fann lett råkande ord, og fekk etter kvart eit overlag stort ordtilfang. Han var av dei som det brann i.

Hans livlege ånd femnde om alt åndsliv i landet. For han var ånd ein berande realitet, ei verkande makt. Det var Wergeland og Goethe som var hans menn, og Krapotkin og Spencer. Han hadde mange drag av Wergeland som åndstype.

Hans ungdom var fyllt av oppgløding for Noregs fulle politiske sjølvstende, og for kulturell norsk reising. Han var ein vekkjande lærar, og ein fengjande eldfull talar, med store syner attende i soge og folkevokster, utetter i verda og inn i framtida med fantasifulle bilete, som fengsla åhøyrarane, og kunne gi ungdomen kveik og livsglede, og vekkje dei til personleg åndsliv.

Han hadde planar om nyskipnad av folkehøgskulen, ei nærare sambinding av det praktiske bondearbeidet og det kulturelle framgangsstrevet til å nye oppatt den ekte norske bondekulturen. Det vart eit hardt slag for han da han måtte slutte med skulearbeidet, så vel som han høvde til det. Det vart ei krisetid for han nokre år. Det drog vel og at han hadde hug til å vera diktar og bokmann.

I 1907 gav han ut lagnadsspelet «Dømde», i 1915 eit stort epos «Himmel og jord», frå rennessansetida i Firenze, om idealisten og forkynnaren Savonarola. I 1917 tok han opp til gransking sine nasjonale draumar om bondekulturen og sine folkehøgskuleidear, i skodespelet «Bråhamaren». «Hermann Ravn», (1924), er likeeins ei oppgjerd, for han personleg og for folket. «Våren» (1926) er eit lystspel, «Elva» eit slag draumspel.

Det beste dramaet kom 1939, «Prestegarden og øya», om den djevrve, tiltakshuga ungdomen som røyner seg og vil finne nye framgangsvegar. 1919—1928 sender han ut 6 diktsamlingar: «Båra», «Øya,, «Jordsonen», «Skålene», «Vokune», «Eros». Ei avspegling av diktarsyner som teiknar indre sjeleovringar og livssamanstøytar.

Han var ein framifrå omsetjar til nynorsk. Har m.a. sett om 22 skodespel for Det norske Teatret, mellom dei Per Gynt og Kongsemnerne, og ei mengd lyriske dikt av Goethe, Schiller, Byron o.fl. Storverket hans er at han sette om Shakespeare sine drama berre på 3 år, 1930 til 1933, og det vil bli ståande etter han som eit framifrå verk. Han fekk og Dantes «Divina komedia» omsett og mest ferdig i manuskript.

Eit merkeleg dikt av Henrik Rytter er «Norden har ordet», 1937, der han gjer opp med dei tyske raseteoriane, og kjem med flengjande kritikk over det einsynte snakket om den framifrå norske rasen. I staden gjev han eit åndfullt inntrengjande oversyn over den verkelege nordiske ånd, som ho lever og kjem i dagen i den 1000 årslina i ånds- og kulturlivet han ofte hadde peika på. Det var eit logande stridsskrift mot den politiske einsretting og nasisttyranniet — eit tidleg og ålvorleg varselsord. Det var ikkje rart at det vart ei av dei fyrste bøkene tyskarane tok og fekk laga til «tjørepapp», etter hersetjinga».

Den siste diktsamlinga hans «Likevel» kom ut etter han var død, i 1950. Der står hans testamente til det norske folket:

«Og likevel, ja likevel,
mi ånd i nattemyrke lidingsstunder
trur enn på livsens store morgonunder».

Smartphone-n00b ønsker tips og råd!

Hallo? Husker dere meg?

Ok, så jeg er virkelig n00b på sånne smarte internettmobiltelefoner. Jeg har i skrivende stund en gammel Nokia 1208 som ikke kan motta MMS en gang. Den kan ringe og sende meldinger, og den tåler det meste. Jeg har mista den i golvet gjentatte ganger og noen ganger faller delene fra hverandre, men da er det bare å pusle den sammen og så fungerer mobilen helt fint igjen.

Den er lagd av hardplast og har blant annet både nedtellingstidtaker, lommelykt og muligheten til å tillegge hver kontakt store piktogramaktige ikoner som vises når vedkommende ringer. Det at den har fargeskjerm var en gang i tida et stort fortrinn. Når jeg har over femti meldinger i innboksen må jeg slette unna slik at telefonen har minne nok til å sende nye meldinger. Den er med andre ord ikke akkurat et teknisk vidunder.

Misforstå meg rett, jeg har ikke noen problemer med å sette meg inn i nye duppedingser, jeg har rett og slett ikke hatt råd til noe mer komplisert. Jeg har derfor ikke gått til det skritt at jeg har satt meg inn i hvordan dette med abonnement, applikasjoner, 3G og WiFi vil fungere hvis jeg skal ha en mer avansert sak. Nå er det plutselig aktuelt å stille slike spørsmål. Jeg har nemlig bestilt meg en over gjennomsnittet intelligent telefon, ja, en såkalt smart telefon.

Ikke en smart telefon.

I dag har jeg Tele2 Sheriff, og bruker i snitt 316 kroner i måneden på mobilbruk. Jeg vurderer sterkt å hive meg på Tele2 sitt jubileumsabonnement der man kan bruke telefonen så mye man vil for 199 kroner i måneden fram til 15.april. Etter påske gjelder imidlertid nye abonnementsregler der man betaler fastpris på 199,- så lenge man ikke sender mer enn 500 SMS eller ringer i mer enn 500 ringeminutter. Dette burde gå bra, og slik det ser ut nå vil jeg kunne spare penger på det. Så fremt jeg ikke blir helt hekta på dette nye vidunderet og lar meg selv få veldig dårlige vaner i de fire månedene jeg har fritt forbruk.

Telefonen jeg har bestilt meg er en LG P500 Optimus One, som både amobil.no og vg.no har gitt svært gode anmeldelser. Det er en Androidtelefon, noe som, så vidt jeg har skjønt, betyr at jeg kan laste ned ulike applikasjoner til den, som spill, skandinaviske tastaturinnstillinger og lignende.

Kall meg gjerne gnien (eller mer korrekt: fattig skribent/student), men for meg er det helt enormt å bruke så mye som to tusen kroner på en ny mobil. Jeg føler meg uansvarlig og sløsete og gremmes litt over det, men trøster meg med at innenfor den prisklassen er dette en veldig god mobil. Jeg ønsker å holde meg innenfor de rammene jeg allerede har for mobilforbruk og ikke bruke mer enn rundt tre hundre kroner i måneden på telefonregning. Når jeg nå har brukt såpass mye penger, vil jeg helst få så mye som mulig ut av duppedingsen.

Jeg har forstått det sånn at jeg kan laste ned en applikasjon som gjør at telefonen under ingen omstendigheter bruker 3G-nettet uten at jeg har bestemt det selv, slik at jeg ikke får utgifter med dette, og jeg satser på å bruke trådløst nett til den surfinga (les: tvitringa) jeg kommer til å bedrive. De stedene jeg oppholder meg mest på (hjemme, stamkaféen, universitetet og kjærestens leilighet) har alle tilgjengelige trådløse nett.

Det jeg lurer på nå er selvsagt hvilke tips, triks og råd dere avanserte mobilbrukere har til en helt fersk smarttelefonbruker. Hvilke applikasjoner er morsomme/nyttige å ha? Fins det for eksempel applikasjoner som har med litteratur, strikking eller yoga å gjøre? Hvordan skaffer man seg egentlig en applikasjon? Hvordan installerer man den på telefonen? Bør jeg i det hele tatt laste ned Angry Birds, eller vil det sluke meg opp og stjele halve 2011 fra meg? Er det noe jeg må være obs på som uerfaren bruker? Hva er den beste Twitterapplikasjonen (det følger med en på telefonen, vet ikke helt hvilken)? Hva gjør man egentlig med irriterende fingeravtrykk på en touch-screen? Har dere noen fantastiske abonnementer innenfor min prisklasse dere anbefaler? Noen tanker om Tele2s Super Cheap? Hvordan bruker du din smarte telefon?

Blir veldig takknemlig for innspill i kommentarfeltet!

Dagbok fra fortida

Jeg har tidligere skrevet om de små forskjellene mellom Frankrike og Norge, og tilfeldigvis, da jeg rydda i hyllene her hjemme nå nylig, fant jeg dagboka jeg skreiv da jeg bodde i Frankrike. Mange spør om et år i utlandet, om hva som er vanskelig, om jeg hadde det gøy, om hva de kan forvente som utvekslingselev. Det er alltid like vanskelig å svare på. Jeg tror et utvekslingsår vil være så forskjellig som en person kan være fra en annen, men jeg kan slå fast noen punkter jeg tror alltid vil være en del av det hele:

  • Du kommer til å være frustrert.
  • Du kommer til å være sliten.
  • Du kommer til å lære mye om deg selv, hjemlandet ditt og vertslandet.
  • Du vil huske alt dårligere enn du tror mens det pågår, så skriv dagbok så godt det lar seg gjøre!

Da jeg dro til Frankrike visste jeg ikke hvor i landet jeg kom til å ende opp, jeg visste bare at jeg skulle starte året mitt med ei samling i Paris. Jeg fikk først en midlertidig familie for to uker, så bodde jeg hos kontaktfamilien min i ei helg før jeg til slutt fikk en permanent, fransk familie, i Davézieux, Ardèche, Rhone-Alpes. Familien besto av foreldre i førtiåra, ei fjorten år gammel storesøster, en tretten år gammel bror og ei ni år gammel lillesøster. Jeg delte rom med Anne-Sophie, hun som var fjorten.

Det var merkelig å lese igjennom alt jeg skrev mens jeg var der nede. Dagboka er noe fragmentert, og jeg tar meg selv i å ønske at jeg hadde hatt alle de brevene jeg sendte iløpet av året. Jeg formulerte meg noe annerledes enn jeg gjør i dag, og det er merkelig å se sine egne tanker, se seg selv for åtte-ni år siden. Tenkte uansett jeg skulle dele noen bruddstykker fra dagboka med dere, i kronologisk rekkefølge. Har lagt til noen kommentarer i kursiv:

27. september, 2001:
Optimistisk, etter endelig å ha fått en permanent vertsfamilie: «Jeg trives godt hos familien… det er veldig mye som er annerledes, omtrent alt, men ting går bedre og bedre. Skolen er vanskelig, med unntak av engelsken, men det går nok bedre etterhvert.»

5. oktober, 2001:
I Frankrike gis karakterene på en skala fra én til tyve. Man må ha over ti for å stå: «Alt er i en annen verden. Jeg har skrevet over 50 brev/kort nå. Jeg har fått 19 på en skolestil i engelsk fordypning… og 3 på en fransk evaluation av fabelen «Le coche et la mouche»…»

8.oktober, 2001:
Hverdagen hjemme i Norge settes i perspektiv: «Det at familien gjør så mye sammen, liker jeg, det minner meg om da jeg var liten… blir i godt humør av det. Hadde det vært i Tromsø ville jeg sikkert klagd og sagt at jeg ville være med venner, men nå virker det latterlig.»

12. oktober, 2001:
I frustrasjon over språkproblemene går jeg løs på skolebibliotekets engelske bøker. Der hadde de stort sett Agatha Christie og diktantalogier fra 1800-tallet: «Har lest ut Why didn’t they ask Evans? nå… knallbra bok, og også en slags kjærlighetshistorie i den.»

15.oktober, 2001:
Livet i småbyen: «I dag gikk jeg litt i byen etter skolen… har lært meg en ny ting – nesten alle butikkene har stengt på mandagene og søndagene. Men jeg fikk kjøpt meg frimerker – hele 50 stk! Spiste en croissant også… mmmm…. Da jeg hadde kommet frem til konklusjonen at de fleste interessante butikkene var stengte, gjort det jeg kunne gjøre og funnet ut når bussen min gikk, hadde jeg ennå litt over halvtimen igjen.»

16.oktober, 2001:
En «running joke» for AFS-utvekslingselever er at AFS egentlig står for Another Fat Student: «Veier 65 kilo nå – det føles for mye. Anne-Sophie sa noe sånt som at det fantes større folk enn meg, jeg var ikke «grosse», bare litt rund… Fikk 9 på en geografiprøve forresten!!! Føles godt – er bra for meg det!»

Å få franske venner var ikke bare-bare: «Jeg er litt redd for å ikke få venner her… Er jo masse snille folk på skolen/i klassen, men alle er liksom venner fra før. Céline og Coraline er veldig greie med meg, «kom og spis med oss,» etc. Audrey og Jennyfer er hyggelige, men Jennyfer er typen som kan fnise henrykt nesten hver gang jeg sier noe, for så å legge til «J’adore son accent!»…Skvæk, må avslutte, A-S vil sove.»

20.oktober, 2001:
«Lørdag 20.octobr… ERHM, jeg mener oktober. Rettskrivningen min dør. Send hjelp.»

22.oktober, 2001:
Kulturelle forskjeller og andre irritasjonsmomenter i hverdagen. I vertsfamilien fikk jeg beskjed om at så lenge jeg bodde under deres tak og var mindreårig, hadde jeg med å sminke meg og pynte meg hver dag:
«Noen ting jeg irriterer meg over:
I. Mme Gulrot (mattelæreren)
II. Å plutselig måtte gjøre husarbeid rett før et eller annet skal skje så alt blir stress
III. Jeg får ikke sminke meg som jeg vil!!! Jeg er ikke 18 enda! – Og det er ikke som hjemme at de foretrekker lite sminke! Neida, «tu dois mettre plus fort!»»

28.oktober, 2001:
Dubbing på TV og sviktende norsk ordforråd: «Den kvelden så vi på Friends på fransk – Det var virkelig bizarrarghtfinnerikkeordetRART å høre stemmene sånn. De var ikke de samme personene med franske stemmer!! Skvæk og vræl!!»

3.november, 2001:
Plutselig innslag av dialekt, hjemlengsel og refleksjon rundt språk: «Æ føle mæ så aleina. Det e bare mæ som slepp inn i den stengte delen av hodet mitt no. Æ har ingen å åpne mæ til, og alt blir mer komplisert når det skal ut på et anna språk, engelsk el. fransk. Nåen ting e uoversettelig. Herregud, som æ savne Anne (bestevenninna mi). …myff!»

8.november, 2001:
Det er noe helt annet å være kvinne i Frankrike enn i Norge. Gurgler man med vann under tannpussen blir man sett på som maskulin og lite yndig: «Det er vanskelig å måtte forandre seg. Forandre look som de sier. At det skal være så viktig. Jeg var jo bra i Norge. Her kler jeg meg som om jeg var gammel sies det. Jeg er litt redd. Det er så vanskelig å gjøre seg forstått av og til. Tror Véro syns at jeg er litt u-feminin (om et slikt ord eksisterer). Jeg savner mye. Det er virkelig ikke lett.»

9.november, 2001:
Ordlek, tull og vas eller begge deler?
«SAV-NER
SA-VNER
SAVN-ER
REN-VAS
Rent vas? Trøtt er jeg iallfall!»

15.november, 2001:
Jeg får for første gang 14/20 på en fransk hjemmeoppgave, og reflekterer over dagbokas begrensninger: «Vet ikke om jeg får sagt så mye med denne dagboka. Det er aldri nok tid eller plass til å fortelle ALT. Jeg håper jeg husker det likevel.»
Språklig forvirring og aha-opplevelser rundt leggetid, vennskap og hvalfangst: «Anne R i klassen min var hyggelig i dag. Hun fant ut at jeg ikke spiser/har spist sel. Hun er merkelig. Men det var hyggelig at hun satte seg ved siden av meg på bussen. Ugh. Skjeiv skrift. À cause du lit. Seng. Seng=sove? Ja, i Frankrike. Sove=kl 21h. Forandring.»

25.november, 2001:
Influensa og smaksløker i endring: «Det er kveld, det er søndag, jeg er varm. Nei, vent litt: Jeg er Varm. Med stor V. Koker i hodet og verker i halsen. No idea why. J’ai attrapé froid peut-être. Vi har spilt Scrabble i dag. Det var helt forferdelig. Jeg tapte begge gangene (no kidding…=P) C’est pas grave… Har smakt god vin i helga. Blir mer og mer glad i vin. Før tvingte jeg det nesten ned og likte bare «av og til» eller kun noen sorter. Nå syns jeg det stort sett er utrolig godt.»

29.november, 2001:
Hverdagens utfordringer og kulturforskjeller. At foreldre og tenåringer småkrangler er da ikke noe folk blir sjokkerte over? Trodde jeg… «I går gjorde jeg (eller fant ut av at jeg hadde gjort) «ma premère grosse bêtise» i Frankrike, som Véro formulerte det. Jeg hadde sagt til Anne R i klassen min at Anne-Sophie krangla mye med faren sin, i ei bisetning gjeldende det å være 14 år. Dette syntes Anne R visstnok var en ting som burde fortelles til hele verden. For meg virket det såpass harmløst å si noe sånt nettopp fordi det vanligvis ikke er sånt som folk brys seg spesielt med, iallefall ikke et sladder-tema. Altså, noen sa til A-S et eller annet som var blitt formet litt av sladder tror jeg, hele familien får vite det og folk blir lei seg. Har snakka om det nå, jeg har unnskyldt meg og ting er bedre. Uff.»

8. desember, 2001:
Tenåring er man, enten man er i Frankrike eller Norge: «Memo til meg selv: Diskuter aldri kjærlighet med Véronique! Det fører til slitsomme ting i hodet mitt. Jeg er jo bare et barn og aner lite om kjærlighet. Ergo: Jeg har ingen rett til å snakke om det. Dessuten står det jo skrevet NAIV i panna på meg.»

15.desember, 2001:
Snø i Sør-Frankrike: «Long time, no write. Bør nok skjerpe meg, skrive litt oftere og sånn. Etter forrige innlegg kan det jo virke som om jeg har vært sint i ei uke, men det er jo slett ikke tilfelle. Det er morgen, skriver uten lys, for A-S sover ennå. I går snedde det. Helt utrolig rart å se sne igjen! Litt under 5 cm og følgene var et ENORMT kaos! Biler som sklei, ulykker o.l. Bussen min kom ikke, så V kjørte meg til rundkjøringa, så gikk jeg resten av veien.»

28.desember, 2001:
«Så mange gode følelser om denne jula/ferien at jeg ikke får beskrevet eller fortalt om alle – men de var der.»

30. januar, 2002:
Hjemlengsel og kulturforskjeller. Får litt vondt av meg selv, jeg husker det gnagende savnet så godt: «Folk LIKER IKKE kanel her!!! *sjokke litt*. Har snakka med mamma i dag og både henne og pappa i går. Det gjør godt, men samtidig det motsatte òg…»

18.februar og 23. februar, 2002:
Another Fat Student blir lagt merke til av omgivelsene: «Da jeg kom hjem i kveld prata vi litt og sånn. Véro sa at en av dagene skulle vi ta oss en «mor-datter»-prat… det var en sak hun hadde tenkt lenge over og bestemt seg for å si… men det var ikke noe vondt ment, altså, la hun til. Vi får se, altså… Sukk. Når det er noe som ikke er vondt ment kan det svært sannsynligvære sårende, om jeg kjenner V rett. Men det er mulig jeg tar feil.» (18.02.02)

«I kveld hadde jeg V på tomannshånd og spurte hva det var hun ville snakke med meg om, men hun sa at det ikke var nødvendig lenger. Hun hadde tenkt til å be meg om å være mer oppmerksom på kiloene og passe vekta, men nå var det merkbart at jeg allerede gjorde det.» (23.02.02)

24.februar, 2002:
Jeg har vært et halvt år i Frankrike. Vertssøstra mi er rasende på foreldra. Jeg vil trøste henne og oppdager at jeg ikke lenger vet hvorfor jeg var så sint da jeg var fjorten år. Det føles merkelig: «Og jeg hadde lyst til å si det til henne at jeg forsto, [c’est dur, avoir 14 ans, on se sent toute seule contre le monde, l’unique personne qui nous comprend c’est nous-même et puis on cri et on gueule et on sait parfaitement bien pourquoi, même si personne d’autre ne le voit…](=det er vanskelig, å være 14 år, man føler seg helt aleine mot verden, den eneste som forstår oss er oss selv, og så roper man og man kjefter og vi vet utmerket godt hvorfor, selv om ingen andre ser det). Og så forsto jeg at jeg ikke lenger visste hvorfor jeg kjeftet da jeg var 14. Og samtidig visste jeg at overnevnte ord bare ville gjort vondt verre, det er provoserende ord, vonde ord, og ikke minst: voksne ord. Og jeg kjente et savn av noe som var borte, en vemodig følelse av gammelhet og en slags hjelpesløshet… jeg forstår henne jo, men jeg var helt ute av stand til å kommunisere følelsen. Nå forstår jeg at de voksne har rett når de sier «Dere glemmer at vi også har vært 14 år», mens vi unge tror at det er de som har glemt hvordan det var. De glemmer ikke.»

6.mars, 2002:
Nye smaksopplevelser: «Ohmygod. Jeg har spist kalvehjerne. Hjernemasse. Blargh.»

20.april, 2002:
«Klikk-klakk, klikk-klakk:
Poter tasser, klør mot gulv.
Tikk-takk, tikk-takk:
Månen skifter, jeg blir ulv.»

2.mai er hele dagbokinnlegget på fransk. Jeg skriver om at jeg tenker og drømmer på fransk og at det dermed går mye raskere å skrive på fransk også. Jeg må tenke meg sånn om hvis jeg skal skrive på norsk.

27.mai, 2002:
Etter tung kjærlighetssorg i et halvt år, ble jeg angrepet av en lett forelskelse. Han var like gammel som meg, pilot, fransk og fregnete: «Uff, jeg klarer ikke å la være å tenke på ham, og jeg har lyst til å være sporty og gjøre sit-ups og røre på meg. Magen min er i uvær, eller kanskje bare i vær, men den lever sitt eget liv og gir meg sommerfugler. Flaks-flaks. Men på mange måter tror jeg at det bare er lengselen og trangen etter å være nær noen jeg kjenner på.»

17.juni, 2002:
Familien var ikke nødvendigvis den mest stabile. Foreldrene skilte seg faktisk i 2006, fem år etter jeg var der. Jeg husker denne sommerdagen veldig godt. En dum tenåringskrangel som tok av, og en voksen som ikke klarte å besinne seg. Det var skremmende for meg, som kommer fra en svært rolig og harmonisk familie. Noen aspekter av en familie tar man ikke del i som utvekslingselev, heldigvis. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt: «Jeg er én for mye i kveld. D slo nesten AS. Nå gråter han, tror jeg. Familiekrise. Skummelt. Nå gråter AS også, eller kanskje det er V.»

Året hadde som dere ser, sine utfordringer, av ulikt slag. Det inneholdt også flere reiser, både sammen med familien, sammen med andre AFS-ere og sammen med kontaktfamilien min. Jeg var i Lyon, i Montpellier, i St.Etienne, i Valence og i Montelimar. Jeg var oppe i småfly over Grenoble, jeg drakk champagne på nyttårssaften og jeg smakte på snegler og gåselever. Jeg fikk se slottene i Loire-dalen, jeg fikk oppleve naturformasjonene i Les Gorges de l’Ardèche, jeg lærte meg et nytt språk og jeg fikk en familie jeg ble kjent med på en måte man ellers aldri blir kjent med andre familier enn sin egen. Jeg gråt når det var vanskelig, men jeg gråt også da jeg dro.

Vurderer du fortsatt å dra på utveksling? Uansett hvor du drar vil det nok være vanskelig. Du vil ha hjemlengsel, du vil ha problemer med å gjøre det forstått, du vil bryte uskrevne regler og du vil oppdage nye ting om landet du reiser til og ditt eget land. Jeg håper du tør.

De små (?) forskjellene.

I skoleåret 2001/2002, da jeg var 17 år, dro jeg på utveksling til Frankrike med utvekslingsorganisasjonen AFS. Nå er det snart ni år siden jeg dro, åtte siden jeg kom tilbake. Når jeg tenker tilbake på avreisa husker jeg den klare følelsen av at alt kjentes uvirkelig. Som om jeg drømte, som om jeg egentlig bare var på ferie og snart skulle hjem igjen. Den vedvarte hele den første måneden. Det rare er at den kom tilbake når jeg skulle forlate Frankrike – da virket det helt merkelig at jeg skulle hjem til Norge igjen.

Jeg husker at jeg var bekymra i forhold til alle de «ekle» ostene, mytene rundt fransk personlig hygiene og selvfølgelig, om jeg kom til å lære språket skikkelig. Jeg bestemte meg for at jeg skulle smake på alt av mat jeg ble tilbudt. En regel AFS understreker er at man skal ha så lite som mulig kontakt med hjemlandet mens man er borte. Dette fordi det er lettere å distansere seg og ikke plages med hjemlengsel hvis man ikke har den konstante påminnelsen om at foreldrene og vennene er der, et sted langt borte, men også fordi man har godt av å skjermes fra morsmålet, rent språklig sett. Jeg snakket kanskje med foreldrene mine en gang i måneden, ofte mindre, men jeg skrev rundt 500 (!) brev til venner og familie mens jeg var borte.

I begynnelsen var det en lettelse å kunne snakke norsk igjen i de få telefonsamtalene, men etterhvert føltes morsmålet mitt fremmed og rart i munnen. Jeg begynte å si rare ting. Jeg begynte å erstatte «ehm..» med den franske ekvivalenten «Ben…» (uttales bææææh, med nasal lyd) når jeg tok pauser i samtalen for å tenke meg om. Jeg sa «oui» istedet for «jaha». Når jeg kom hjem tullet jeg lenge med preposisjoner og kunne fint finne på å si at jeg var «i rommet mitt» eller «i skolen» istedet for «på». Jeg la også av meg alle vanskeligheter i matveien. Etter å ha smakt kanin, snegler, and, grisetrynesalat (!), kutarmer og kalvehjerne ble det trygt å spise det meste. Jeg lærte meg rett og slett å gi ting en sjanse før jeg bestemte meg om jeg likte det.

En annen måte utvekslinga prega meg på gjaldt oppførselen min i store menneskemengder. Jeg gikk gjennom folketrengselen og sa stadig vekk «Pardon», «Unnskyld», «Hoppsann», «Unnskyld meg» og «Beklager», hver gang jeg var såvidt borti noen. Det henger ennå igjen, spesielt når jeg er i butikken. I Frankrike smiler folk når man unnskyldende snor seg forbi. De sier «Nei, unnskyld meg, mademoiselle!» og «Vær så god, ikke meninga å stå i veien». I Norge, hvis du sier «Unnskyld meg» til noen istedet for å bare albue seg forbi, blir folk faktisk ofte irriterte, som om de tror at du irettesetter dem.

Et spørsmål til deg, kjære bloggleser: Lar du vannet renne mens du pusser tennene? De fleste jeg kjenner her i Norge gjør det. Selv har jeg faktisk aldri gjort det, men jeg husker at jeg alltid lot vanne renne «av høflighet» hvis ei venninne overnatta og vi pussa tennene sammen. Det skjedde nærmest ubevisst: Jeg var vant til at andre hadde vannet rennende mens de pussa, så jeg slo på vannet hvis noen skulle pusse tennene samtidig som meg. I Frankrike opplevde jeg å få en real dose kjeft og irettesettelse på grunn av nettopp dette. Vertssøstra mi kom inn, og jeg skrudde på vannet «for henne», hvorpå hun reagerte med sinne. Hvorfor i alle dager slo jeg på vannet og lot det renne?! Visste jeg ikke at de betalte for hver liter vann de brukte?!

En konsekvens av vannprisene var at alle i familien dusja kun én eller to ganger i uka. «Jeg skal ta dusjen min» var en måte å si at man tok den dusjen man kunne ta den uka, ikke «den daglige dusjen». I min vertsfamilie vaska alle seg med klut hver morgen, og ingen sterke, ubehagelige kroppslukter forstyrra famileidyllen, men dette med vannsparing kan kanskje forklare mytene rundt fransk personlig hygiene? For dem er det iallfall helt naturlig både å tidvis lukte vondt og å påpeke når andre gjør det (!). En gang vi satt og så på nyhetene, lente faren i familien seg ned mot mine bare føtter (etter jeg hadde vært ute hele dagen og rørt på meg) og trakk pusten kraftig og høyt inn gjennom nesen, hvorpå han konstaterte at føttene mine stinka. Jeg var målløs, rødmende og flau. Ikke kunne jeg ta en skikkelig dusj, heller!

En ting jeg virkelig savner med Frankrike er høfligheta. Det skal sies, den kan brukes både varmt og oppmerksomt og for å kjølig markere avstand, og det er førstnevnte høflighet jeg savner. Jeg savner de hyggelige butikkdamene som kom bort og kalte meg «Mademoiselle» og spurte om jeg trengte noe hjelp. Jeg savner De og Dem, og jeg savner viktigheta av å se folk i øya og hilse. Jeg ble irettesatt av regionslederen for AFS ganske raskt etter jeg kom til Frankrike. Søknaden min var blitt borte, og dermed var alt jeg hadde skrevet om meg selv, introduksjonen til familien, også borte. De hadde fått muntlig gjengitt at jeg ikke «likte» dyr eller røykere (I søknaden sto det at jeg var allergisk, men veldig glad i dyr og at jeg helst ikke ville bo i en familie der de røyka inne), og fuglene må vite hva de egentlig tenkte om meg.

Da regionslederen kom gående opp trappa til huset vårt, storma jeg mot henne og det første som glapp ut av munnen min var «Åh! Har du funnet søknaden min?» Jeg fikk klar beskjed om at i Frankrike sa man «god dag» når man møtte folk, og noe annet var svært uhøflig. Men så gjør folk nettopp det også. I butikker, på bussen, på kafé… De ser deg i øya, nikker og sier hei. Når man går av bussen i Frankrike (iallfall i den lille landsbyen jeg bodde i), ser man opp mot bussjåførens speil og møter blikket hans der, med et «Au revoir, merci!» (Takk og på gjensyn!) før man går av. Vi nordmenn må framstå som temmelig frekke der vi går med nesa i sky, og som regel ser vekk i det øyeblikket vi går forbi noen på gata.

I Frankrike slår de barna sine. Ikke at det er allment akseptert å banke dem opp, altså, men ei flat hånd over rumpa til en toåring som ikke vil spise maten sin er det ingen som reagerer på. Selv ikke om man sitter på restaurant. Dette sjokkerte meg. Trettenåringen i huset fikk ris (på rumpa (!)) da han hadde glemt å slå av lyset på datarommet og det hadde stått på en hel dag. Jeg forsøkte en gang å fortelle om Norge, om hvordan man belønna positiv atferd med lommepenger, med ros og noe hyggelig og hvordan negativ atferd heller ble straffa med husarrest, med å bli nekta dessert, å bli fratatt lommepenger eller andre privilegier. Dette slo vertsfamilien som fullstendig umoralsk (!). De mente at et slikt system gjorde mennesker korrupte og lærte dem at man kunne bestikke seg frem her i verden. Go figure.

Jeg forsvarer ikke fysisk avstraffelse på noen måte, men én ting er sikkert: Man får virkelig satt verden i perspektiv når man bor i et annet land i en lengre periode. Alt blir mindre sort-hvitt, man lærer seg at det fins en rekke ting man gjør uten å tenke over det. Handlinger vi tror er logiske, som egentlig bare er innlærte og nesten ubevisste. Vi kan tenke at det er riktig å gjøre noe, at det er galt eller umoralsk å gjøre noe annet og vi kan tenke at noe er forferdelig uhøflig, men hvorfor gjør vi det? Hva bunner følelsen i? Hvorfor føler (noen) nordmenn seg utilpasse av serviceorienterte og høflige butikkansatte? Hvorfor er det greit for mange å handle i en butikk uten å si hei, hadet, takk, eller på noen annen måte anerkjenne at det er et annet menneske der, en person som gjør jobben sin? Hva gjør at (noen) franskmenn mener at lommepenger er umoralsk og uforsvarlig? Hvorfor tenker vi ikke nøyere igjennom vann- og strømforbruket vårt i Norge?

Vi er alle satt sammen av innlærte sosiale konvensjoner vi ikke nødvendigvis stiller spørsmål ved, og jeg tror det er viktig å skape bevissthet rundt nettopp dét.

Bildebøkene fra barndommen

Hvilke bildebøker husker du fra da du var liten? Mye går tapt med åra og ofte glemmer man noen av de store leseropplevelsene. Dette fikk jeg en påminnelse om da jeg var innom en annen blogg, nemlig Av en annen verden. Der nevnes forfatteren Jan Lööf (1940-) og to av hans bildebøker, bøker jeg hadde glemt at eksisterte! Jeg ble helt varm inni meg bare av å se forsidebildene! Slikt må man la seg inspirere av (Takk, Elin!), så jeg bestemte meg for å finne noen bøker jeg kunne dele med dere her på min blogg.

Noen som husker Hedenoldbarna? Jeg hadde to bøker om Stein og Flisa, steinalderbarna som vi først lærer å kjenne i deres egen hverdag, i boka Hedenoldbarna, med undertittelen Bilder fra Steinalderen. Vi får lese om hesten Hårfagre som blir tam, og hvordan familien til slutt flytter fra de farlige dyra i urskogen til en holme de kaller Stockholmen.

I bok nummer to, Hedenoldbarna reiser til Egypt, forviller Stein og Flisa seg ombord et egyptisk skip som har ankra opp i nærheta av der de bor. Egypterne tar dem med seg hjem, og søskenparet får oppleve en ganske annerledes hverdag. Jeg er sikker på at forsida på den første boka ikke helt så ut som de ovenfor her, og er nå fast bestemt på å finne igjen de gamle utgavene fra åttitallet. Hyggelig er det imidlertid at de er gitt ut i nye utgaver og nå gjøres tilgjengelig til flere generasjoner. De finnes også som lydbok. Det er Bertil Almkvist (1902-1972) som skreiv og tegna bøkene, og på svensk finnes det hele tolv fortellinger om Hedenoldbarna.

Jeg vet ikke om det var i disse bøkene jeg ble fascinert av flamingofugler, eller om det var i bøkene om Babar. Det jeg husker aller best fra Babar er ei scene der han leker seg i heisen på et kjøpesenter. Hvorfor det er dette jeg har igjen som sterkeste minne og ikke den forferdelige scena der Babar rir på morens rygg og er lykkelig når det plutselig kommer en jeger og skyter henne, vel… Kanskje jeg har fortrengt de vanskeligere tingene. Bøkene er jo tross alt fulle av lettere temaer, som behovet elefanter har for en elegant dress og gleden over å ta heis:

Det var forfatteren Jean de Brunhoff (1899-1937) som tegna og skreiv om den lille elefanten, men han baserte seg på fortellinger kona hans hadde dikta opp som godnatthistorier til de to sønnene deres. Seinere skulle også sønnen Laurent skrive nye historier om Babar. Bildene ovenfor er henta fra The Morgan Online Exhibitions

Astrid Lindgren (1907-2002) testa også ut mange av sine historier på barn. Draken med de røde øynene ble skrevet til to gutter på tretten år som skreiv brev til henne og ba henne skrive ei lita fortelling om en drage som de kunne publisere i avisa de lagde. Som takk skulle hun få en utgave av avisa og to kroner (!). Dette er også ei av bildebøkene jeg husker godt fra jeg var lita. Det var så magisk at de kunne finne en drage midt i sin egen bondegårdshverdag, og så trist en slutt. Illustrasjonene av Ilon Wikland er nydelige.

 

Til sist vil jeg også nevne bøkene om Bella og Gustav, skrevet og illustrert av Eva Eriksson (1949-). I en serie på fire fortellinger, hadde vi to av disse, nemlig Om en liten uke og Tannreisen. Fra den første husker jeg aller best at Bella kjeder seg og forsøker å leke med lillebror, som er så altfor liten. Når hun lager et spøkelse av et lommetørkle, ender lillebror opp med å spise det. Hun slår et tilfeldig nummer, og den som tar telefonen viser seg å være Gustav, som vet akkurat hvordan hun har det! I Tannreisen mister Bella ei tann, og dette betyr selvfølgelig at hun nå er stor, iallfall stor nok til å reise aleine til mormor, som hun er helt sikker på at hun husker hvor bor… Skattkista blogger også om Bella og Gustav.

Nå vil jeg gjerne høre dine bildebokminner!

Dypdykk i arkivene: Vekkerklokkeangst

Nå er vi tilbake til ungdomsskolen, dere, og ei innlevering jeg skreiv for over ti år siden, høsten 1999. Jeg tenker tilbake og forsøker å huske. Jeg var femten år den høsten. Jeg hadde kjærlighetssorg, jeg var forelska, jeg var så voksen og moden at det ikke fantes grenser, og jeg skreiv dikt i store mengder, fulle av store ord og (så vidt jeg forsto) originale formuleringer om roser, vinteren, hjerte-smerte og småfugler som døde. Jeg var sint, jeg var ambisiøs og norsk var kanskje yndlingsfaget mitt.

Hvem var du i 1999?

Ida anno 1999 kan jeg jo bare se i minner, minner som i stor grad er påvirket av den Idaen jeg er nå, men jeg tror hun var litt mindre glad i rutiner enn jeg er nå. Om morgenrutinene er lettere overdrevne i teksten som følger, så var iallfall flodhestvekkerklokka som beskrives akkurat like fryktinngytende som den høres ut:

Vekkerklokkeangst

Er det noe jeg virkelig misliker så er det vekkerklokker! Når jeg hører en vekkerklokkelyd av noe slag, går det frysninger gjennom meg og jeg får gåsehud. Det hele kommer vel av at jeg er B-menneske. Jeg har alltid vært det og kommer alltid til å være det. Jeg har mine mest kreative innfall og idéer om natta, i skrivende stund er for eksempel klokka halv ett om natta og inspirasjonen suser på.

Jeg er et nattdyr.

Om dagen rusler jeg rundt, lavmælt, lut i ryggen og med mørke poser under øynene. Når natta begynner å nærme seg, blir jeg mer og mer opplagt og våken.

Natten er min tid av døgnet

I feriene fungerer dette utmerket, da kan jeg jo sove så lenge jeg vil om morgenen og våkner kanskje engang utpå ettermiddagen, våken og opplagt til natten som venter. Så kommer vi over på det som igjennom år, sakte men sikkert, har bygd opp min vekkerklokkeangst: Skolen.

I og for seg er jo skolen ålreit. Men når jeg etter tre timers søvn våkner av at ei vekkerklokke, formet som en rosa flodhest med rockering, skriker høylydt:
”One, two, Ah – one, two, three, four!” gjentatte ganger for så å se på deg med et ironisk glis når du trykker ned knappen: ”Good Mooorning!”

Da har mitt verste mareritt blitt til virkelighet.

Etterhvert vennet jeg meg dessverre til lyden og kunne prestere å sove rett igjennom ringinga. Dette førte til at flere vekkerklokker ble satt i aksjon.

Jeg gruer meg allerede til morgendagen. Det første jeg våkner av er klokkeradioen. Den står på nattbordet så jeg sovner som regel etter å ha slått av den. Deretter ringer flodhestklokka. Den står på en stol litt ute i rommet så jeg pleier som regel å kaste noe på den, for eksempel puta eller ei bok.

Som en siste reserve har jeg ei ordentlig gammeldags vekkerklokka med en infernalsk høy lyd. Den står som regel øverst i bokhylla, eller en annen lur plass, sånn at jeg må stå opp, hente en stol, klatre opp på den, for så å endelig nå målet mitt: Å kverke vekkerklokka.

Hver kveld når jeg legger meg går jeg til sengs med angst:

  • Angst for at jeg neste dag skal sove rett igjennom alle vekkerklokkene.
  • Angst for at jeg tilslutt skal vise meg immun mot vekkerklokker.
  • Angst for å aldri ha muligheten til å føre et normalt og sivilisert liv.

Vekkerklokkeangst