NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:

*

Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Advertisements

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Sorgen er enkel

En stor, nummen, kvalm og overveldende følelse sitter i kroppen. Der har den vært siden fredags ettermiddag. Jeg satte meg foran Twitter rett etter det smalt, 22.juli. Slo på NRK mens de ennå viste Derrick. Twitter var først med de fleste opplysningene de første timene, også når det gjaldt Utøya.

Jeg har ingen kjente på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Likevel kjenner jeg på sorg og sjokk. En av de jeg følger på Twitter sier det godt:

«Jeg har bilder på netthinnen av syn jeg aldri har sett, ungdommer som blir skutt ned. De går ikke vekk, dukker opp når jeg minst venter det.»

Midt i det hele skammer jeg meg over å være så sterkt påvirket av dette, fordi jeg vet at det fins så mange som har det verre. Skammer meg over å føle meg tom og aleine i et fakkeltog som skal vise samhold og medmenneskelighet.

Skammer meg over å savne kjæresten min, som tross alt bare er på ferie. Som jeg er så heldig å få hjem igjen om noen uker. Skammer meg over at jeg er letta og takknemlig fordi  ingen jeg kjenner er direkte ramma. Sjokket og sorgen over det som har skjedd føles på sett og vis ikke helt legitim.

Midt i det hele er jeg stolt av en statsminister jeg aldri har stemt på, stolt av de reflekterte ungdommene som uttaler seg og holder fast i engasjementet sitt. Bekymra for dem. Når jeg syns det er vanskelig å sove, hvordan har de det da?

Jeg er stolt av hjelpemannskapet, de lokale heltene i båt, politiets håndtering av vanskelige journalister. Stolt av å bo i demokratiet Norge, der det fins mennesker som Geir Lippestad, som gjør jobben sin som forsvarsadvokat nettopp for demokratiets skyld.

Jeg finner, i likhet med VGs Anders Giæver, ny mening og trøst i gamle ord (og spør meg selv hva dette gjør med ordene som vil komme, poesien og tekstene som ennå venter på å bli skapt).  Jeg er rørt over folkehavet, rosene, talene, ordene. Det er ei glede der, et sted.

Glede og sorg i all sin jævlige enkelhet. Vi kan kalle det håp, fortvilelse og mye annet, og opphavet til følelsene er for all del komplisert. Situasjonen Norge er i nå er langt fra enkel. Men følelsene må vi ta som de er.

Jeg slår av tv-en oftere, leser dikt og jogger. Forsøker å bearbeide alle inntrykkene. Det er så mye vi ikke får igjen, så mye som er borte, så lite man kan gjøre eller si. Jeg tenker på de rammede, de pårørende. «Jeg finner ikke ord» blir bare en klisjé; hjertet stammer.

Sorgen er enkel
og gleden det samme.
Men hver gang mitt hjerte
begynner å stamme,
prøver det løfte
en stakket stund
det sunkne Atlantis
fra sjelens bunn.

Fra Inger Hagerups Samlede dikt (1976), s. 190.

Røde Kors’ informerer og gir råd om reaksjoner i katastrofen.

Noen har googla «dikt om å ikke forstå verdens grusomhet» og havna på bloggen min. På Twitter oppfordrer jeg til å dele slike dikt og andre ord som lindrer og passer i denne tida, under hashtaggen #oslovedikt (trykk for å se søkeresultat).

Tankeløs blogg, og en hemmelighet som ikke er hemmelig lenger.

Neida, jeg skal ikke slutte å blogge, og jeg skal heller ikke bli rosablogger.

Tankeløs? Jeg snakker om tirsdagstankene. (Nesten) hver tirsdag deler jeg et dikt her på bloggen, sammen med noen tanker omkring det. Det er for min del et slags verktøy – Når jeg vet at jeg skal blogge om et dikt en gang i uka, oppsøker jeg ny poesi og leser nok mange flere dikt enn jeg ville gjort ellers.

Akkurat nå går jeg inn i en travel periode. Det er ikke noe å bekymre seg for, snarere tvert imot. At tida som kommer blir hektisk er bare på grunn av gode ting. For eksempel:

  • Kjæresten min, Simen Johnsen, debuterer skjønnlitterært i debutantantologien Signaler 2011. Vi reiser nedover på lanseringsfest.
  • Samme kjæresten er på god vei til å bli min samboer, og vi må derfor flytte, bære, rydde, vaske og organisere en hel del i tida som kommer.
  • Bestevenninna mi får seg valp, og jeg vil bli kjent med den! 😀
  • Jeg har noen konsulentoppdrag jeg må få unna – Det kan være tidskrevende, men det er heldigvis både givende og lærerikt arbeid!

Sist, men ikke minst: Jeg skal bruke sommeren på å gjøre ferdig novellesamlinga mi. Ja, for nå har jeg faktisk fått lov til å fortelle det. Til høsten debuterer jeg med novellesamling på Bokvennen forlag. Planen er at boka skal gå til korrektur i august og utgis før 1. november, men endelig lanseringsdato er ikke satt.

Akkurat nå minimerer jeg andre forpliktelser, og tirsdagstankene blir satt midlertidig på vent framover. Selv om bloggen blir tirsdagstankeløs ei stund, betyr ikke det at jeg skal slutte å blogge. Jeg har flere nesten ferdigkladda innlegg og jeg kommer sikkert til å dele dikt også, bare ikke etter et fast skjema. I tillegg får jeg sikkert mer å fortelle om novellesamlinga, for de som er nysgjerrige på den! 🙂

*

Om du vil lese dikt jeg har delt tidligere, og tankene omkring dem, kan du bla deg bakover i bloggens tirsdagstankekategori.

Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

Visst er jeg gal og full av faen?

Det er vår, og det er ikke tirsdag, men jeg glemte tirsdagstankene i går, så dermed får dere ukas dikt på en onsdag. Borte på Boklesebloggen har Bai jobba seg gjennom store deler av alfabetet og har kommet til bokstaven V. Nå oppfordres folk til å dele vårdikt, og jeg lar meg inspirere!

Det første diktet jeg tenkte på var Inger Hagerups «Vårkveld i mars», og åpningslinjene «Rør ikke ved mitt hjerte i dag. / Våren har gjort det alt», men nå er det ikke mars lenger, og mars er strengt tatt en vintermåned her nord. Jeg har sett folk på Twitter skryte av vårvær i to måneder nå, mens snøen ennå ligger i flekker her i Tromsø. Det snødde faktisk seinest for ei uke siden…

Men gatene begynner å bli bare nå, snart tørker de gjørmete grusveiene og lysløypa som går over hele øya nærmer seg joggeklar. Vel, klar for at jeg skal jogge i den, rettere sagt (selv om bildet jeg fikk i hodet av lysløypa som river seg løs fra øya og begynner å snirkle seg rundt omkring i joggetempo var veldig fint).

«Jogging?!» spør du kanskje sjokkert. Jeg likte aldri jogging før, det forekom meg som ei ubehagelig aktivitet uten mål og mening. Man skal jo ingen steder! (Et argument jeg alltid har brukt om jogging, mens jeg likevel er veldig glad i både svømming, turgåing og sykling – Hurra for sviktende logikk, altså. Men sammenhengende jogging er virkelig mer ubehagelig enn noen av de andre aktivitetene da).

Nå har jeg imidlertid satt i gang med et intervallprogram (Fra null til fem kilometer for utrente på åtte uker). Her veksles det hele tiden med korte intervaller mellom rask jogging og langsom jogging/gåing. Jeg har en liten stemme på øret som sier ifra når jeg skal endre tempo, og dermed kjeder jeg meg ikke slik jeg alltid før har gjort når jeg har jogga.

Det føles veldig bra. Jeg har kjøpt skikkelige treningssko og har holdt på i to uker nå, uten å gå lei eller miste motivasjonen. Fram til nå har jeg jogga uten musikk, selv om jeg vet at musikken har positiv effekt på meg. Det er nettopp fordi det fungerer så bra akkurat nå – Musikken skal være mitt hemmelige våpen hvis det blir tyngre å holde på motivasjonen seinere i programmet.

Men det skulle ikke handle om trening her, det skulle handle om poesi. Og når jeg nå ser ut på de Tromsøs mer eller mindre tørre gater, blir jeg så glad. Jeg føler meg energisk, full av faen, om du vil, og litt sprø som har satt i gang med dette joggeopplegget og faktisk liker det på toppen av det hele.

Ukas vårdikt er et av Inger Hagerups tidlige dikt, trykket i Arbeiderbladet 12.04.1930, og gjengitt i boka Samlede dikt (1976). Det heter, enkelt og greit, «Vår!»:

Vår!
Visst er jeg gal og full av fan!
Men våren er så ung og ny,
og det er farlig i en by
å kjenne duft fra bjerk og gran.

Og over grå og triste tak
er himlen underskjønn og blå
med lette lyse skyer på
som glir avsted i gylne flak.

Og drypp i drypp fra gammel sne
så gaten skinner våt og ren
og glinser speilblank i hver sten
Å herregud for fryd å se!

Og trikkesang og søleskvett,
og sol som rår og trær som gror,
og luft som skinner høi og stor,
og galmannsvær og himmelsprett!

Visst er det farlig i en by
å være ung og full av fan.
Men himlen tindrer lys og ny,
og våren ler – og alt går an!

Fint, ikke sant? De siste ukene har jeg virkelig kjent på denne følelsen av at alt går an. Det er deilig å våkne med energi i kroppen og jeg kjenner at tidsfrister og arbeidspress inspirerer mer enn det tynger. Det gjelder det å holde på!

Kontrasten mellom byliv og vårløsning er også noe jeg har på nært hold. Forrige søndag gikk jeg en lang tur til Telegrafbukta (Tromsøs strand- og fritidsområde) og det lukta lyng og hav og vår. Likevel er det like ved en motorvei med 60-sone. Det kan kjennes merkelig, denne blandinga av eksos og blomstring.

Tromsø er en by som har mye natur nært sentrum, med lysløyper over hele øya og fjell rundt den på alle kanter. Det er deilig å kunne komme seg ut i det grønne raskt og enkelt, og samtidig kunne nyte kafélivet og være nært stedet der ting skjer, alt fra teater til konserter.

Nei, ærlig talt. Nå er det på tide å avslutte før jeg blir desto mer patriotisk, kjenner jeg 😉 Det er en yrkesskade, tror jeg, jeg har jobba som turistguide i Tromsø i sju år… For å jevne det ut, kan jeg sende noen sinte tanker til svevestøvet som ligger tjukt i lufta for tida… Skift til sommerdekk, folkens!

*

Nettsamfunn for joggere og folk som trener:

Min profil på Dailymile (gratis).
Min profil på RunKeeper (gratis, kan brukes sammen med GPS-app).
Min profil på Nike+ (du trenger Nike+GPS til iPhone eller trådløs sender til iPod og sko med Nike+iPod).