NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:


Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Profaniteter og poesi i klasserommet

Hva er det OK å si foran elever? Kan man si «faen»? Kan man si «jævlig»? Carlos Andrés Gómez skriver om meningsløsheten med å sensurere læreres språk, hvordan så mye utelates fra vår fremstilling av verden når den læres bort til barn.

Selv leste jeg diktet først, og hørte videoen etterpå. Jeg oppdaget da at ikke alt han har i tekstversjonen er med på den muntlige framføringa, og jeg likte godt strofene som er utelatt. Derfor har jeg satt den teksten som ikke er med på videoen i parantes nedenunder, de er jo fortsatt en del av diktet:

What’s genocide?

(their high school principal
told me I couldn’t teach
poetry with profanity
so I asked my students,
“Raise your hand if you’ve heard of the Holocaust.”
in unison, their arms rose up like poisonous gas
then straightened out like an SS infantry
“Okay. Please put your hands down.
Now raise your hand if you’ve heard of the Rwandan genocide.”
blank stares mixed with curious ignorance
a quivering hand out of the crowd
half-way raised, like a lone survivor
struggling to stand up in Kigali
“Luz, are you sure about that?”
“That’s what I thought.”)

“Carlos—what’s genocide?”

Our children can’t hear the truth at school
if a person says “fuck”
can’t even talk about “fuck”
even though a third of your senior class
is pregnant.

I can’t teach an 18-year-old girl in a public school
how to use a condom that will save her life
and that of the orphan she will be forced
to give to the foster care system—
“Carlos, how many 13-year-olds do you know that are HIV-positive?”

“Honestly, none. But I do visit a shelter every Monday and talk with
six 12-year-old girls with diagnosed AIDS.”
while 4th graders three blocks away give little boys blowjobs during recess
I met an 11-year-old gang member in the Bronx who carries
a semi-automatic weapon to study hall so he can make it home
and you want me to censor my language

“Carlos, what’s genocide?”

(your books leave out Emmett Till and Medgar Evers
call themselves “World History” and don’t mention
King Leopold or diamond mines
call themselves “Politics in the Modern World”
and don’t mention Apartheid

“Carlos, what’s genocide?”)

you wonder why children hide in adult bodies
lie under light-color-eyed contact lenses
learn to fetishize the size of their asses
and simultaneously hate their lips
my students thought Che Guevara was a rapper
from East Harlem
still think my Mumia t-shirt is of Bob Marley
how can literacy not include Phyllis Wheatley?
schools were built in the shadows of ghosts
filtered through incest and grinding teeth
molded under veils of extravagant ritual

“Carlos, what’s genocide?”

“Roselyn, how old was she? Cuántos años tuvo tu madre cuando se murió?”

“My mother had 32 years when she died. Ella era bellísima.”

…what’s genocide?

they’ve moved on from sterilizing “Boriqua” women
injecting indigenous sisters with Hepatitis B,
now they just kill mothers with silent poison
stain their loyalty and love into veins and suffocate them

…what’s genocide?

Ridwan’s father hung himself
in the box because he thought his son
was ashamed of him

…what’s genocide?

Maureen’s mother gave her
skin lightening cream
the day before she started the 6th grade

…what’s genocide?

she carves straight lines into her
beautiful brown thighs so she can remember
what it feels like to heal

…what’s genocide?

…what’s genocide?

“Carlos, what’s genocide?”

“Luz, this…
this right here…

is genocide.”

Hva synes dere? Kommentarfeltet er åpent for diskusjon, pedagogisk, politisk og/eller poetisk!

This beautiful, complex, wonderfully unfathomable world.

I disse svineinfluensa- og vaksinetider, med fokus på helse og sykdom, immunforsvar og samfunnets rytme, kan det kanskje være passende med et beat-dikt om alternativ medisin?

Denne tirsdagens dikt er fremført og skrevet av Tim Minchin, musiker og stand-upkomiker. Her er en video og teksten finner du nedenfor:


Inner North London, top floor flat
All white walls, white carpet, white cat,
Rice Paper partitions
Modern art and ambition
The host’s a physician,
Lovely bloke, has his own practice
His girlfriend’s an actress
An old mate from home
And they’re always great fun.
So to dinner we’ve come.

The fifth guest is an unknown,
The hosts have just thrown
Us together for a favor
because this girl’s just arrived from Australia
And has moved to North London
And she’s the sister of someone
Or has some connection.

As we make introductions
I’m struck by her beauty
She’s irrefutably fair
With dark eyes and dark hair
But as she sits
I admit I’m a little bit wary
because I notice the tip of the wing of a fairy
Tattooed on that popular area
Just above the derrière
And when she says “I’m Sagittarian”
I confess a pigeonhole starts to form
And is immediately filled with pigeon
When she says her name is Storm.

Chatter is initially bright and light-hearted
But it’s not long before Storm gets started:
“You can’t know anything,
Knowledge is merely opinion”
She opines, over her Cabernet Sauvignon
Some un-hippily
Empirical comment by me

“Not a good start” I think
We’re only on pre-dinner drinks
And across the room, my wife
Widens her eyes
Silently begs me, Be Nice
A matrimonial warning
Not worth ignoring
So I resist the urge to ask Storm
Whether knowledge is so loose-weave
Of a morning
When deciding whether to leave
Her apartment by the front door
Or a window on the second floor.

The food is delicious and Storm,
Whilst avoiding all meat
Happily sits and eats
While the good doctor, slightly pissedly
Holds court on some anachronistic aspect of medical history
When Storm suddenly she insists
“But the human body is a mystery!
Science just falls in a hole
When it tries to explain the the nature of the soul.”

My hostess throws me a glance
She, like my wife, knows there’s a chance
That I’ll be off on one of my rants
But my lips are sealed.
I just want to enjoy my meal
And although Storm is starting to get my goat
I have no intention of rocking the boat,
Although it’s becoming a bit of a wrestle
Because – like her meteorological namesake –
Storm has no such concerns for our vessel:

“Pharmaceutical companies are the enemy
They promote drug dependency
At the cost of the natural remedies
That are all our bodies need
They are immoral and driven by greed.
Why take drugs
When herbs can solve it?
Why use chemicals
When homeopathic solvents
Can resolve it?
It’s time we all return-to-live
With natural medical alternatives.”

And try as hard as I like,
A small crack appears
In my diplomacy-dike.
“By definition”, I begin
“Alternative Medicine”, I continue
“Has either not been proved to work,
Or been proved not to work.
You know what they call “alternative medicine”
That’s been proved to work?

“So you don’t believe
In ANY Natural remedies?”

“On the contrary actually:
Before we came to tea,
I took a natural remedy
Derived from the bark of a willow tree
A painkiller that’s virtually side-effect free
It’s got a weird name,
Darling, what was it again?
Which I paid about a buck for
Down at my local drugstore.

The debate briefly abates
As our hosts collects plates
but as they return with desserts
Storm pertly asserts,

“Shakespeare said it first:
There are more things in heaven and earth
Than exist in your philosophy…
Science is just how we’re trained to look at reality,
It can’t explain love or spirituality.
How does science explain psychics?
Auras; the afterlife; the power of prayer?”

I’m becoming aware
That I’m staring,
I’m like a rabbit suddenly trapped
In the blinding headlights of vacuous crap.
Maybe it’s the Hamlet she just mis-quothed
Or the eighth glass of wine I just quaffed
But my diplomacy dike groans
And the arsehole held back by its stones
Can be held back no more:

“Look , Storm, I don’t mean to bore you
But there’s no such thing as an aura!
Reading Auras is like reading minds
Or star-signs or tea-leaves or meridian lines
These people aren’t plying a skill,
They are either lying or mentally ill.
Same goes for those who claim to hear God’s demands
And Spiritual healers who think they have magic hands.

By the way,
Why is it OK
For people to pretend they can talk to the dead?
Is it not totally fucked in the head
Lying to some crying woman whose child has died
And telling her you’re in touch with the other side?
That’s just fundamentally sick
Do we need to clarify that there’s no such thing as a psychic?
What, are we fucking 2?
Do we actually think that Horton Heard a Who?
Do we still think that Santa brings us gifts?
That Michael Jackson hasn’t had facelifts?
Are we still so stunned by circus tricks
That we think that the dead would
Wanna talk to pricks
Like John Edward?

Storm to her credit despite my derision
Keeps firing off clichés with startling precision
Like a sniper using bollocks for ammunition

“You’re so sure of your position
But you’re just closed-minded
I think you’ll find
Your faith in Science and Tests
Is just as blind
As the faith of any fundamentalist”

“Hm that’s a good point, let me think for a bit
Oh wait, my mistake, it’s absolute bullshit.
Science adjusts it’s beliefs based on what’s observed
Faith is the denial of observation so that Belief can be preserved.
If you show me
That, say, homeopathy works,
Then I will change my mind
I’ll spin on a fucking dime
I’ll be embarrassed as hell,
But I will run through the streets yelling
It’s a miracle! Take physics and bin it!
Water has memory!
And while it’s memory of a long lost drop of onion juice is Infinite
It somehow forgets all the poo it’s had in it!

You show me that it works and how it works
And when I’ve recovered from the shock
I will take a compass and carve Fancy That on the side of my cock.”

Everyone’s just staring at me now,
But I’m pretty pissed and I’ve dug this far down,
So I figure, in for penny, in for a pound:

“Life is full of mysteries, yeah,
But there are answers out there
And they won’t be found
By people sitting around
Looking serious
And saying isn’t life mysterious?
Let’s sit here and hope
Let’s call up the fucking Pope
Let’s go watch Oprah
Interview Deepak Chopra

If you’re going to watch tele, you should watch Scooby Doo.
That show was so cool
because every time there’s a church with a ghoul
Or a ghost in a school
They looked beneath the mask and what was inside?
The fucking janitor or the dude who runs the water-slide.
Throughout history
Every mystery
EVER solved has turned out to be
Not Magic.

Does the idea that there might be truth
Frighten you?
Does the idea that one afternoon
On Wiki-fucking-pedia might enlighten you
Frighten you?
Does the notion that there may not be a supernatural
So blow your hippy noodle
That you would rather just stand in the fog
Of your inability to Google?

Isn’t this enough?
Just this world?
Just this beautiful, complex
Wonderfully unfathomable world?
How does it so fail to hold our attention
That we have to diminish it with the invention
Of cheap, man-made Myths and Monsters?
If you’re so into Shakespeare
Lend me your ear:
“To gild refined gold, to paint the lily,
To throw perfume on the violet… is just fucking silly”
Or something like that.
Or what about Satchmo?!
I see trees of Green,
Red roses too,
And fine, if you wish to
Glorify Krishna and Vishnu
In a post-colonial, condescending
Bottled-up and labeled kind of way
That’s ok.
But here’s what gives me a hard-on:
I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon.
I have one life, and it is short
And unimportant…
But thanks to recent scientific advances
I get to live twice as long as my great great great great uncles and auntses.
Twice as long to live this life of mine
Twice as long to love this wife of mine
Twice as many years of friends and wine
Of sharing curries and getting shitty
With good-looking hippies
With fairies on their spines
And butterflies on their titties.

And if perchance I have offended
Think but this and all is mended:
We’d as well be 10 minutes back in time,
For all the chance you’ll change your mind.

Love will shave less important details like facts or presence

Måtte dele denne også med dere før tirsdagen er helt over. Jon Sands skrev dette diktet til venneparet Mollie og Jacobs bryllup:


Mollie & Jacob 

Years after my grandmother, Grace
had left us,
my grandfather remained
carrying Alzheimer’s
in one of his many suitcases.

In the hours when dream and reality
were not cooperating
those nearest the caregiving would say,
Grandpa! Grandpa!
What’s the best thing you ever did?

He would pause—
his body now a more contorted exclamation point
and would reply,
Marrying Grace.


when the disease would not allow him her absence
the gentle in his eyes would find that of the requester—
now playing the role of beautiful woman to whom
he had been joined for 56 years
12 children
1 world war

he would reply,
Marrying You.

Love will shave less important details
like facts or presence.

It will make that ok.

It will be young.

It will place you
flat on the grass
staring up at the jet-black out-there
picking angels out of the sky
with thumbs and forefingers—
the kind only two of you can see

into meringue dance floors
where fingers swallow hips
your head nearly skims the floor when he dips you
and your legs move together so positive
you have to call it love
or religion.

Or the whole day together on the couch
only burritos to keep you company.
But it’s ok
because it’s California
and it’s Mexican food
and it’s love.

It will find you on sidewalks
that lead towards away
a wake of regret smudged
across the surrounding pavement.

And the same concrete will carry you home.
Your mouth will say I’m sorry.
Your hands, I was wrong.
Eyes, I love you
after everything.

And your eyes will mean laugh
and laugh will mean forgive.

It will find you at 2 A.M.
in Wisconsin,
(when neither of you live in Wisconsin
but maybe her sister does)
kneeling beside a couch
she is almost asleep now
and there is a plastic gold ring in your palm
you are whispering
You know, I want to spend the rest of my life with you.

Or sometimes the couch becomes Nebraska
the floor becomes Houston
and there is no sister
the ring is not plastic
or even tangible
it is just the distance of a protracted line
waiting to be rolled into a circle
but it still is.

And love still is a roller coaster,
the giant wooden roller coaster at King’s Island
sitting tight next to Lillian
even though you don’t ride roller coasters
but she loves them, and she laughs
which makes you laugh
every time.

The stories and the characters,
the characters and the details
will smooth through your fingers like a child in a sandbox.

your grandchildren will find you.
They will ask you
what sits at the top of the right decisions
you plucked from all the wrong ones?

A trace of gentle in your eyes
you will reply
Marrying Mollie.
Marrying Jacob.

Or depending on the day,
Marrying you.

You are a shadow my body leaves on other girls

Tida gikk fort i kveld, og plutselig var det ikke tirsdag lenger. Det ble faktisk onsdag for tre kvarter siden. Men jeg er fortsatt ikke ferdig med min tirsdag, dagen er på overtid, men det gjør ikke noe. Jeg kan godt dra den utover, den har vært så fin, den kan godt få vare litt lenger. Så nå er det klart for tirsdagstanker, dere.

Jeg har oppdaget en ny poet, en nålevende én. Han heter Jon Sands, er 26 år og bor i New York. Han har vært finalist i USA’s National Poetry Slam, og reiser rundt i Nord-Amerika med diktene sine som performance. Han er også en del av gruppa The SpillJoy Ensemble som driver med «spoken word theater». Her er hans MySpace-side for de som vil vite mer.

En av minibioene jeg leste om ham skreiv at han var «…perpetually attempting to discover what makes the sloppy muscle inside our ribs tick into such a beautiful mess.» Fint sagt, er det ikke? Jeg gleder meg til å lese mer av det han har skrevet, og til å leite opp noen YouTube-videoer med ham. Her er diktet jeg først fant, som førte til en rekke googlesøk for å finne ut mer om mannen, og som igjen førte til at tirsdagen og tirsdagstankene nå er på overtid:

A Working List of Things I Will Never Tell You

When I said I wasn’t with another girl
the January after we fell in love for the 3rd time,
it’s because it wasn’t actual sex.

In the February that began our radio silence,
it was actual sex. I hate the tight shirts
that go below your waistline.

Not only do they make you look too young,
but then your torso is a giraffe’s neck attached to tiny legs.
I screamed at myself in the subway

for writing poems about you still.
I made a scene. I think about you almost
each morning, and roughly every five days, I still

believe you’re there.
I still masturbate to you.
When we got really bad,

I would put another coat of mop water on the floor of the bar
to make sure you were asleep when I got to my side of the bed.
You are the only person to whom I’ve lied, knowing

I was telling the truth. I miss the way your neck
wraps around my face like a cave we are both lost in.
I remember when you said being with me

is like being alone with company.
My friend Sarah wrote a poem about pink ponies.
I’m scared you’re my pink pony.

Hers is dead. It is really sad. You’re not dead.
You live in Ohio, or Washington, or Wherever.
You are a shadow my body leaves on other girls.

I have a growing queue of things I know
will make you laugh and I don’t know where to put them.
I mourn like you’re dead. If you had asked me to stay,

I would not have said no.
It would never mean yes.

Diktet er hentet fra decomP ,oktober 2009. Jeg syns det er så vakkert og sårt beskrevet. Gjenkjennelig hvordan man fortsatt både savner og elsker selv når det ikke kan fungere, selv når det er over. Versene «You are a shadow my body leaves on other girls.//I have a growing queue of things I know/will make you laugh and I don’t know where to put them.» traff iallfall rett hjem her. Jeg kan ikke anbefale ham utover dette diktet, men jeg fikk iallfall mersmak av det. Tror tirsdagen skal få være på overtid litt lenger.

Hva syns dere?

Det er høst.

Alt dør om høsten, sies det.
Poetene leker seg med metaforene
De benytter sjansen til å sammenligne
vakre ungpiker
med roser som skal visne,
som skal forgå.
Høsten er alderdommen, høsten er en sakte død.
Vinteren er grava, sier de.

Alt dør om høsten, du liksom.
De kan få sitte der og tro det,
Overtale skjønnheter til sengs
med vakre ord
og løfter om foreviggjørelse
i poesien.

Jeg er ikke ei rose
og jeg visner ikke.

Grana står kjølig, beskytta
med piggene ute.
Uforandra og upåvirka.
Slik er jeg heller ikke.

Et fargesprakende fyrverkeri
venter på deg.
Og de sier at alt dør om høsten!

Som ei bjørk
vil jeg vise deg
hele mitt fargespekter.
Jeg er langt fra uberørt
av livet.
Jeg trekker inn
den kalde vinterlufta
med dype pust.
Det sitrer i meg

Varm og flammende
vil jeg kle meg naken for deg
Bladene faller mot bakken
Sakte og forførende
Jeg har det ikke travelt.

Se på meg

Nakne armer
strekker seg mot himmelen
Slik vil jeg stå
bar og åpen

Den blekblå vinteren
er ingen grav.
Den er ei berøring
den er hendene dine
er ditt skarpe blikk
Du omfavner meg med skumring
Og jeg holder pusten

Hva er du redd for?

Har du ligget våken med pulsen som en hammer mot tinningen? Hender det at angsten, dette snikende dyret, fanger deg? Du hører det ikke, men følelsen inni deg er plutselig metall som gnisser mot stein, isopor mot et vindu, skarpe negler som trekkes ned ei tavle. Krittstøv i lufta, et slips som strammes akkurat litt for stramt rundt halsen og ei tung lukt av ammoniakk. Det trommer mot ribbeina fra innsida når krypdyret nærmer seg, som fingre i en utålmodig dans over bordplata. Det knurrer gutturalt bak gardinene, volumet øker til det dirrer i ryggraden. Dette rovdyret lammer deg, som om det å stå helt, helt stille vil få det til å gå sin vei.

Husker du disse spøkelseshistoriene fra barndommen? De blei gjerne fortalt i skogen, på telttur, eller på hemsen i en knirkende gammel hytte, i lyset fra ei lommelykt. Den underjordiske som med sin klagende sang forhekser menn til å bli stående i snefokket til de fryser ihjel; mannen som blir tatt så godt imot av det gamle ekteparet i hytta, får god servering, husly for natta, ei seng å sove i, men når dagslyset kommer er huset ei støvdekt rønne, senga en grop i jorda og han hoster aske… Man kan bli mørkeredd av mindre. Det suser i trærne, regnet slår mot teltet. Du ser en skygge bevege seg der ute. Kanskje det knekker i noen kvister. Du må trekke etter pusten, dype og ujevne åndedrag, og magen slår krøll på seg. Kanskje det er den følelsen du noen ganger kjenner på, når du er ute og går i skogen, i høstmørket?

Du er jo voksen nå, det er klart du ikke er redd for mørket. Du vet det er irrasjonelt, og når du tenker deg om, er det vel egentlig ganske godt å gå her, i den dunkle høstskumringa? Men det skal ikke så mye til før mørket går fra å være en lun og omsluttende venn til noe fremmed og stort, noe som får dype strenger i mellomgolvet til å vibrere. Du kjenner det i ryggraden, du får lett gåsehud. Lydene får ei anna kvalitet. Det er ikke lenger ro over vinden, den er med ett gått fra å være et trygt sus, et behagelig blaff, til å bli tusen stemmer som hvisker. Du vet det er folk i nærheten, du kan se lysene fra vinduer et stykke unna, men nå skinner de kjølig, nesten truende: Vi ser deg. Du ser ikke oss, men vi ser deg, der ute. Skyggene blir lengre. Det dunkle gjenskinnet fra snø som kan ha falt er ingen trygghet.

Det er noe med å se det kjente, det allminnelige, i et helt anna lys. Ei porselensdukke kan gå fra vakker til uhyggelig med bare et lett penselstrøk, kanskje drypper det blod fra øyekroken hennes, kanskje øynene er for sorte og gjennomtrengende. Bevegde hun på seg der, ytterst i sidesynet ditt, da du snudde deg vekk? Det hektiske kjøpesenteret som vanligvis er fullt av mennesker, blir skremmende stille når det er folketomt. Hver eneste lyd blir sterkere, mens du går der forbi frysediskene, gjennom tørrmathyllene. Det er ingen her. Det er ingen her. Eller, vent nå litt. Er det det? Hørte du fottrinn, eller var det bare ekkoet av dine egne skritt? Hvem andre skulle være her? Du vet du var den siste som gikk fra garderoben. Det var en bevegelse der borte, nå er du skråsikker. Frykten griper tak i deg. Det er helt irrasjonelt.

Noe så allminnelig som knapper kan gjøres skummelt i den rette konteksten, noe Neil Gaiman uttrykker så mye bedre enn meg i sin video laget i forbindelse med filmatiseringa av boka Coraline:

Eller er du kanskje en av de som kan sitte i den trygge sofakroken, lamma av den snikende følelsen av at noe er galt. Kanskje må du ringe noen, sette på noe behagelig musikk, skru på alle lys, ett for ett. Tenk om han forlater meg… Hvorfor sa jeg egentlig det? Hva betydde det blikket hun ga meg? Går det bra med bestemor? Og denne feberen far har gått med så lenge, er det virkelig bare stressrelatert? Hun sier hun er på bedringens vei, den nære venninna som er på sykehuset, men… tenk om. Tenk om! Enn hvis! Kanskje! Hva om! Og hodet ditt griper tak i hverdagen og lager vrengbilder av ei framtid du frykter. På samme måte som barndommens spøkelseshistorier fjetra oss i soveposene, blir vi hjemsøkt av våre egne selvskapte gjenferd i voksen alder.

Herregud, for ei kapasitet den hjernen vår har! Jeg slutter aldri å forbause meg over det. For ei spenning vi lager oss i hverdagen! Jeg ville ikke vært den foruten. Lev og kjenn på frykten. Gå turer i mørket. Slik er den, der kommer den fra. Observer angstdyret, notér deg når det står opp, når det legger seg, hva det spiser, hva det lever av. Du har skapt denne voldsomme følelsen i deg selv, som en masochistisk gud. Den er ditt dyr. Tem den og ta glede i den.

Som vanlig har andre sagt det bedre enn meg, her formulert av Herta Müller:

Den som ikke føler angst, mangler noe som ingen kan være foruten: fantasi.