Tankeløs blogg, og en hemmelighet som ikke er hemmelig lenger.

Neida, jeg skal ikke slutte å blogge, og jeg skal heller ikke bli rosablogger.

Tankeløs? Jeg snakker om tirsdagstankene. (Nesten) hver tirsdag deler jeg et dikt her på bloggen, sammen med noen tanker omkring det. Det er for min del et slags verktøy – Når jeg vet at jeg skal blogge om et dikt en gang i uka, oppsøker jeg ny poesi og leser nok mange flere dikt enn jeg ville gjort ellers.

Akkurat nå går jeg inn i en travel periode. Det er ikke noe å bekymre seg for, snarere tvert imot. At tida som kommer blir hektisk er bare på grunn av gode ting. For eksempel:

  • Kjæresten min, Simen Johnsen, debuterer skjønnlitterært i debutantantologien Signaler 2011. Vi reiser nedover på lanseringsfest.
  • Samme kjæresten er på god vei til å bli min samboer, og vi må derfor flytte, bære, rydde, vaske og organisere en hel del i tida som kommer.
  • Bestevenninna mi får seg valp, og jeg vil bli kjent med den! 😀
  • Jeg har noen konsulentoppdrag jeg må få unna – Det kan være tidskrevende, men det er heldigvis både givende og lærerikt arbeid!

Sist, men ikke minst: Jeg skal bruke sommeren på å gjøre ferdig novellesamlinga mi. Ja, for nå har jeg faktisk fått lov til å fortelle det. Til høsten debuterer jeg med novellesamling på Bokvennen forlag. Planen er at boka skal gå til korrektur i august og utgis før 1. november, men endelig lanseringsdato er ikke satt.

Akkurat nå minimerer jeg andre forpliktelser, og tirsdagstankene blir satt midlertidig på vent framover. Selv om bloggen blir tirsdagstankeløs ei stund, betyr ikke det at jeg skal slutte å blogge. Jeg har flere nesten ferdigkladda innlegg og jeg kommer sikkert til å dele dikt også, bare ikke etter et fast skjema. I tillegg får jeg sikkert mer å fortelle om novellesamlinga, for de som er nysgjerrige på den! 🙂

*

Om du vil lese dikt jeg har delt tidligere, og tankene omkring dem, kan du bla deg bakover i bloggens tirsdagstankekategori.

Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

Visst er jeg gal og full av faen?

Det er vår, og det er ikke tirsdag, men jeg glemte tirsdagstankene i går, så dermed får dere ukas dikt på en onsdag. Borte på Boklesebloggen har Bai jobba seg gjennom store deler av alfabetet og har kommet til bokstaven V. Nå oppfordres folk til å dele vårdikt, og jeg lar meg inspirere!

Det første diktet jeg tenkte på var Inger Hagerups «Vårkveld i mars», og åpningslinjene «Rør ikke ved mitt hjerte i dag. / Våren har gjort det alt», men nå er det ikke mars lenger, og mars er strengt tatt en vintermåned her nord. Jeg har sett folk på Twitter skryte av vårvær i to måneder nå, mens snøen ennå ligger i flekker her i Tromsø. Det snødde faktisk seinest for ei uke siden…

Men gatene begynner å bli bare nå, snart tørker de gjørmete grusveiene og lysløypa som går over hele øya nærmer seg joggeklar. Vel, klar for at jeg skal jogge i den, rettere sagt (selv om bildet jeg fikk i hodet av lysløypa som river seg løs fra øya og begynner å snirkle seg rundt omkring i joggetempo var veldig fint).

«Jogging?!» spør du kanskje sjokkert. Jeg likte aldri jogging før, det forekom meg som ei ubehagelig aktivitet uten mål og mening. Man skal jo ingen steder! (Et argument jeg alltid har brukt om jogging, mens jeg likevel er veldig glad i både svømming, turgåing og sykling – Hurra for sviktende logikk, altså. Men sammenhengende jogging er virkelig mer ubehagelig enn noen av de andre aktivitetene da).

Nå har jeg imidlertid satt i gang med et intervallprogram (Fra null til fem kilometer for utrente på åtte uker). Her veksles det hele tiden med korte intervaller mellom rask jogging og langsom jogging/gåing. Jeg har en liten stemme på øret som sier ifra når jeg skal endre tempo, og dermed kjeder jeg meg ikke slik jeg alltid før har gjort når jeg har jogga.

Det føles veldig bra. Jeg har kjøpt skikkelige treningssko og har holdt på i to uker nå, uten å gå lei eller miste motivasjonen. Fram til nå har jeg jogga uten musikk, selv om jeg vet at musikken har positiv effekt på meg. Det er nettopp fordi det fungerer så bra akkurat nå – Musikken skal være mitt hemmelige våpen hvis det blir tyngre å holde på motivasjonen seinere i programmet.

Men det skulle ikke handle om trening her, det skulle handle om poesi. Og når jeg nå ser ut på de Tromsøs mer eller mindre tørre gater, blir jeg så glad. Jeg føler meg energisk, full av faen, om du vil, og litt sprø som har satt i gang med dette joggeopplegget og faktisk liker det på toppen av det hele.

Ukas vårdikt er et av Inger Hagerups tidlige dikt, trykket i Arbeiderbladet 12.04.1930, og gjengitt i boka Samlede dikt (1976). Det heter, enkelt og greit, «Vår!»:

Vår!
Visst er jeg gal og full av fan!
Men våren er så ung og ny,
og det er farlig i en by
å kjenne duft fra bjerk og gran.

Og over grå og triste tak
er himlen underskjønn og blå
med lette lyse skyer på
som glir avsted i gylne flak.

Og drypp i drypp fra gammel sne
så gaten skinner våt og ren
og glinser speilblank i hver sten
Å herregud for fryd å se!

Og trikkesang og søleskvett,
og sol som rår og trær som gror,
og luft som skinner høi og stor,
og galmannsvær og himmelsprett!

Visst er det farlig i en by
å være ung og full av fan.
Men himlen tindrer lys og ny,
og våren ler – og alt går an!

Fint, ikke sant? De siste ukene har jeg virkelig kjent på denne følelsen av at alt går an. Det er deilig å våkne med energi i kroppen og jeg kjenner at tidsfrister og arbeidspress inspirerer mer enn det tynger. Det gjelder det å holde på!

Kontrasten mellom byliv og vårløsning er også noe jeg har på nært hold. Forrige søndag gikk jeg en lang tur til Telegrafbukta (Tromsøs strand- og fritidsområde) og det lukta lyng og hav og vår. Likevel er det like ved en motorvei med 60-sone. Det kan kjennes merkelig, denne blandinga av eksos og blomstring.

Tromsø er en by som har mye natur nært sentrum, med lysløyper over hele øya og fjell rundt den på alle kanter. Det er deilig å kunne komme seg ut i det grønne raskt og enkelt, og samtidig kunne nyte kafélivet og være nært stedet der ting skjer, alt fra teater til konserter.

Nei, ærlig talt. Nå er det på tide å avslutte før jeg blir desto mer patriotisk, kjenner jeg 😉 Det er en yrkesskade, tror jeg, jeg har jobba som turistguide i Tromsø i sju år… For å jevne det ut, kan jeg sende noen sinte tanker til svevestøvet som ligger tjukt i lufta for tida… Skift til sommerdekk, folkens!

*

Nettsamfunn for joggere og folk som trener:

Min profil på Dailymile (gratis).
Min profil på RunKeeper (gratis, kan brukes sammen med GPS-app).
Min profil på Nike+ (du trenger Nike+GPS til iPhone eller trådløs sender til iPod og sko med Nike+iPod).

Noe å slekte på?

Jeg drømte om å bli forfatter og dikter allerede i sjuårsalderen. På den tida hadde jeg naturlig nok ikke spesielt kompliserte konsepter om arv og miljø eller store spekulasjoner om hva som former oss som menneske. Det jeg imidlertid visste (og så rundt meg) var som følger:

  • Farmora mi skreiv dikt på rim til høytidelige anledninger. Jeg husker vi tulla med å snakke på rim, en lek der hun måtte svare noe som rimte på det jeg nettopp hadde sagt.
  • Morfar hadde arbeidsrom, og etterhvert skrivemaskin, der han skreiv dikt og andre ting. Jeg husker ennå den gangen jeg fikk prøve skrivemaskinen hans.
  • Han kunne fortelle at min oldemor, Signe Rytter Sagberg, ga ut tre diktsamlinger i sin tid. Hennes søster, Ragna Rytter, ga ut hele åtte diktsamlinger.

Alt dette behøver ikke å bety noe for et menneske, og i voksen alder har jeg nok slått fra meg idéen om at jeg har diktninga i blodet. Likevel er jeg vokst opp med kommentarer som «Du har noe å slekte på» og «Ja, vi vet jo hvor du har det fra». Jeg husker den merkelige følelsen av å lese et dikt Ragna Rytter hadde skrevet som var skremmende likt noe jeg selv hadde funnet på.

Vi formes så klart av menneskene rundt oss, av det vi opplever, det vi blir fortalt og av det vi leser. Jeg skal ikke gå inn i «Født sånn eller blitt sånn»-diskusjonen, fordi jeg tror svaret på den diskusjonen alltid vil være «Begge deler, i ulik grad». Likevel setter jeg stor pris på slektshistorien, å se tilbake og se at det fins mennesker i slekta mi som har kjent på trangen til å skrive, de også.

Også Ragna Rytter var interessert i slektshistorie. Hun skreiv, i tillegg til diktsamlingene, boka Rytter-ætta frå 1600–1950, ei bok med slektstrær og informasjon om folk i slekta. Der kan man blant annet lese om Henrik Rytter, en forfatter og oversetter som har fått lite oppmerksomhet i norsk litteraturhistorie.

Jeg er i slekt med Henrik Rytter, langt langt ute, men kun i den grad at vi begge nedstammer fra samme rota tilbake på 1600-tallet, så noe reelt slektskap er det vel ikke der, utover det. Han tilhørte den greina av Rytter-ætta som holdt til i Øksendalen, og sjøl «nedstammer» jeg fra de som dro til Trøndelag, og etterhvert ble del av Sagbergslekta. Spennende er det likevel å lese om denne mannen som jeg visste så lite om, til tross for hans store litterære prestasjoner.

Olav H. Hauge var begeistra for Henrik Rytter, og uttrykte sin bekymring for at han fikk lite oppmerksomhet i litteraturhistorien. I januar i år kom det ut ei bok som tar tak i Henrik Rytters liv og virke og trekker ham fram i lyset igjen.

Omslagsdesign: Aina Griffin

Det er Vidarforlaget som gir ut boka Skrift og strid – Essay om Henrik Rytter redigert av Sindre Hovdenakk og Leif Høghaug. Her er et utdrag fra forordet:

Henrik Rytter (1877-1950) var ein av dei største litteratene Noreg har fostra. Han skreiv dikt, skodespel og essay, og som omsetjar var han i si levetid utan like. Han omsette 23 av Shakespeares skodespel, han omsette Beowulf og Dantes Den guddomlege komedien. På oppdrag frå Det Norske Teatret gav han Henrik Ibsens Peer Gynt nynorsk språkdrakt.

I boka kan du lese om Henrik Rytters store oversettelsesprosjekt, om hans liv og virke, hans rolle i den norske språkutviklinga, hans tanker om den nordiske folkeånden og mye mer. I tillegg er ei av novellene fra Decameronen i hans oversettelse med i boka, og ti av hans dikt.

Siden jeg ikke la ut noen tirsdagstanker på bloggen i går, deler jeg ett av dikta til Henrik Rytter med dere nå istedet. Rytter vokste opp ved havet og skildrer her hva som skjer med de kjente omgivelsene etter en storm:

Havsalt
Stormen kom over ville hav,
då brandgule kveldsglimen slokna av,
og mørkret valt fram og rådde.

Eg levde gjennom ei stormnattri;
det var ikkje anna enn desse tri:
stormen, havet og mørkret.

Då dagen gråna fram, bleik og arm,
eg hustrande stod ved min vindaugskarm,
og glaset var åldekt av havsalt.

Eg skimta mi øy med havet kring;
men alt var så framandt: eg såg kvar ting
gjennom beiske lag av havsalt.

Diktet ble først utgitt i diktsamlinga Øya (1920), men jeg fant det altså i Skrift og strid – essay om Henrik Rytter (2011). Anbefaler boka varmt.

Så kjære blogglesere, har dere noen spennende figurer i slektshistorien? Et forhold til havets fremmedgjørende effekt? Ei mening om denne essaysamlinga om Henrik Rytter? Del gjerne i kommentarfeltet, det er gøy å høre hva andre tenker.

Etter å ha begynt på denne essaysamlinga, måtte jeg leite opp navnet i Ragna Rytters Rytter-ætta. For de av dere som vil lese hva hun i 1956 skreiv om Henrik Rytter, kan dere gjøre det nedenfor. Det er ganske langt, og jeg kan godt skjønne om dere hopper over det, men jeg legger det altså ut likevel, for spesielt interesserte:

Henrik Rytter (1877—1950), […] var fødd i Bjørnør. Men så flytte dei til Haramsøya nord for Ålesund, og der vaks Henrik opp. Havet, det mektige og nådelause, lærte han tidleg å kjenne. Han tok mellomskuleeksamen i Volda 1892, var privatlærar eit par år, tok eksamen ved «Trondhjems tekniske læreanstalt» 1897, og lærerskoleeksamen i Volda 1899.

Han vart fyrst lærar i Vanse på Lista, 1899—1900, så på Hildrestrand på Sunnmøre 1900—1901, og så lærar i Kristiansund til 1907, da han vart lærar ved Møre folkehøgskule i Ørstavik. I 1913 skipa han Nordmøre folkehøgskule på Gimnes, og styrte skulen til 1916, da vart garden teke frå han ved odelssøksmål.

Rytter flytta da til Hvalstad i Asker, var ei tid bladstyrar for «Norsk Ungdom», men levde som diktar og fri åndsarbeidar. Han var ei tid konsulent for Det norske Teatret, og styrte «Ung Norig» i 1 ½ år, 1924 til 1926. Kunstnarløn fekk han frå 1946.

Under krigen budde han mest i Ustedalen ved Geilo. Han budde fyrst i Eimeholtet, ein plass oppunder skogholtet med fint utsyn over dalen, seinare budde han på Tufte. Han sat arrestert på Bredtvedt eit halvt år 1942. I 1946 bygde han Rytterhaugen, i Ustedalen. Det er bygd. i hyttestil, med mange koselege rom, ei stor peisestue med kvitskura langbord med ein stor, vakkert utskore Nordlands-stol som høgsæte, og eit fint Numedalsskåp. I sengkammerset innanfor ei stor bokhylle — der stod mellom anna Goethe, Schiller, Dickens, Wergeland, Bjørnson — og Tambs Lyche: Kringsjå.

Henrik Rytter døydde der på Rytterhaugen 1950. Og etter hans eige ynske vart urna med oska hans nedsett i innvigd jord i bakken ved hytta, og i 1952 reiste venene hans i Ustedalen ein minnestein på gravplassen, ein 2 meter høg, uhoggen stein, med portrettrelief.

Steinen vart avduka olsok 1952, skyldfolk og vener frå bygda var møtt mannjamt opp, og det vart sagt mange varme ord om den store venskapen som hadde vore mellom Henrik Rytter og Ustedølene. I 18 år var han i Ustedalen. På denne tida sette han om Shakespeares drama, 10 bind, sette om Ibsen: Per Gynt til nynorsk, og Dante: Divina komedia. Og ei mengd bladstykke og foredrag har vorte til der, han var ofte ute og tala, i dalen der, og i Oslo.

Olav Sletto heldt minnetalen, og sonen, Olav Rytter, takka for minnesteinen, og tala om korleis faren hadde vunne fram til si diktargjerning gjennom ytre og indre strid. Han var på leitarveg, både i landet for å finne ein plass å slå seg til ro på, og i ide-verda for å vinne fram til ei stode. —

Elles var det helsingar frå forfattarforeninga ved Ragnvald Skrede, og frå Rytters heimbygd og Vest-Noreg ved Henrik Straumsheim, og song av Hol og Geilo songlag.

— Da Rytter døydde skreiv Olav Sletto i Hallingdølen mellom anna:

«Det fylgde ikkje minste tokke av alderdom med Henrik Rytter, inga kjensle av nedgang eller stans korkje åndeleg eller lekamleg. Han gjekk på vegane mellom Geilo og Ustedalen fri ok og vak som ein ungdom, aldri noko sjukdom med han. Han hadde sin lyse smil, sitt livsmot, sin vakne tanke, sin raske fyndige måte å samtale på som i yngre år.

Han fylgde med i åndsliv og politikk heime og ute, han skreiv aktuelle innlegg i blada med samme klårskap og skrivekunst som før. Når døden kom så brått, måtte det kjennast uventa for oss alle. Han vil bli sakna i heimegrenda si, Ustedalen, på ein inderlegare måte enn i nokon annan del av landet».

Rytterhaugen gjekk naturleg over til dei fire borna til Henrik Rytter, som etter hans ynske skulle eiga han saman. Då oskeurna vart nedsett i 1951, sa Lars Fossgard i tala si mellom anna: «Ei bøn har vi bygdefolket til Rytter sine næraste idag: La Rytterhaugen for all framtid få stå som idag, som ein freda stad. Det er ikkje for sterkt å seia at den dag Rytterhaugen vert endra vil vi her i bygda kjenna det som vi miste noko av Henrik Rytter sjølv. For han og denne staden var eitt».

Ustedølene gjekk til Rytter, dei lydde på alt han hadde å seie, og han var lukkeleg når dei kom. I eit av dei siste dikta sine seier han: Eg veit min stad, min stille dal, ved fjord innunder ås. — Og om bygdefolket:

Kjem milde kvinne, gode mann og helsar blidt på meg
eg dukar opp så godt eg kan, og seier: Signe deg!

— Olav Midttun skriv om Henrik Rytter:

«Han var ein mann med sterke indre motsetnader, ei blanding av praktisk realisme og høgfløygd idealisme. Han var ein gløgg intelligens med stor fantasi, las mykje og hadde evne til å vinne seg eit sjølvstendig innhald, fann lett råkande ord, og fekk etter kvart eit overlag stort ordtilfang. Han var av dei som det brann i.

Hans livlege ånd femnde om alt åndsliv i landet. For han var ånd ein berande realitet, ei verkande makt. Det var Wergeland og Goethe som var hans menn, og Krapotkin og Spencer. Han hadde mange drag av Wergeland som åndstype.

Hans ungdom var fyllt av oppgløding for Noregs fulle politiske sjølvstende, og for kulturell norsk reising. Han var ein vekkjande lærar, og ein fengjande eldfull talar, med store syner attende i soge og folkevokster, utetter i verda og inn i framtida med fantasifulle bilete, som fengsla åhøyrarane, og kunne gi ungdomen kveik og livsglede, og vekkje dei til personleg åndsliv.

Han hadde planar om nyskipnad av folkehøgskulen, ei nærare sambinding av det praktiske bondearbeidet og det kulturelle framgangsstrevet til å nye oppatt den ekte norske bondekulturen. Det vart eit hardt slag for han da han måtte slutte med skulearbeidet, så vel som han høvde til det. Det vart ei krisetid for han nokre år. Det drog vel og at han hadde hug til å vera diktar og bokmann.

I 1907 gav han ut lagnadsspelet «Dømde», i 1915 eit stort epos «Himmel og jord», frå rennessansetida i Firenze, om idealisten og forkynnaren Savonarola. I 1917 tok han opp til gransking sine nasjonale draumar om bondekulturen og sine folkehøgskuleidear, i skodespelet «Bråhamaren». «Hermann Ravn», (1924), er likeeins ei oppgjerd, for han personleg og for folket. «Våren» (1926) er eit lystspel, «Elva» eit slag draumspel.

Det beste dramaet kom 1939, «Prestegarden og øya», om den djevrve, tiltakshuga ungdomen som røyner seg og vil finne nye framgangsvegar. 1919—1928 sender han ut 6 diktsamlingar: «Båra», «Øya,, «Jordsonen», «Skålene», «Vokune», «Eros». Ei avspegling av diktarsyner som teiknar indre sjeleovringar og livssamanstøytar.

Han var ein framifrå omsetjar til nynorsk. Har m.a. sett om 22 skodespel for Det norske Teatret, mellom dei Per Gynt og Kongsemnerne, og ei mengd lyriske dikt av Goethe, Schiller, Byron o.fl. Storverket hans er at han sette om Shakespeare sine drama berre på 3 år, 1930 til 1933, og det vil bli ståande etter han som eit framifrå verk. Han fekk og Dantes «Divina komedia» omsett og mest ferdig i manuskript.

Eit merkeleg dikt av Henrik Rytter er «Norden har ordet», 1937, der han gjer opp med dei tyske raseteoriane, og kjem med flengjande kritikk over det einsynte snakket om den framifrå norske rasen. I staden gjev han eit åndfullt inntrengjande oversyn over den verkelege nordiske ånd, som ho lever og kjem i dagen i den 1000 årslina i ånds- og kulturlivet han ofte hadde peika på. Det var eit logande stridsskrift mot den politiske einsretting og nasisttyranniet — eit tidleg og ålvorleg varselsord. Det var ikkje rart at det vart ei av dei fyrste bøkene tyskarane tok og fekk laga til «tjørepapp», etter hersetjinga».

Den siste diktsamlinga hans «Likevel» kom ut etter han var død, i 1950. Der står hans testamente til det norske folket:

«Og likevel, ja likevel,
mi ånd i nattemyrke lidingsstunder
trur enn på livsens store morgonunder».

Man får en egen stemning i en heis

De første diktene jeg leste var Roald Dahls dyrerim og André Bjerkes Morovers. Jeg kan ikke ha vært mer enn en fem-seks år gammel, men jeg husker det utrolig godt. En hel sommer leste jeg barnerimene til André Bjerke, om og om igjen. Det var kanskje første gangen jeg lot meg inspirere, første gangen jeg dikta noe sjøl, utover den diktninga som foregår i all barnelek.

Når jeg seinere begynte å skrive dikt med romantiske tenåringsambisjoner om å bli poet, var André Bjerke fortsatt en viktig figur. Jeg fikk både hans og Inger Hagerups samlede dikt i gave, og jeg leste og skreiv, leste og skreiv. Rim og rytme satt djupt i meg og jeg var ennå ikke belest nok til å gjenkjenne de geniale versene mine som klisjérike og melodramatiske.

Én ting er sikkert og det er at det jeg skreiv fra jeg var 15 til jeg var 20 var utrolig god øvelse. Jeg eksperimenterer stadig mer med frie vers, men føler meg fortsatt aller mest komfortabel i bunden form. Det er noe med å finne en uttrykksform uten å stivne i den, og det jobber jeg fortsatt med. Det tror jeg man som skribent alltid vil jobbe med, man utvikler seg jo i skrivinga gjennom hele livet.

Det ble en lang introduksjon til ukas tirsdagstanker.  Jeg satt med ei diktsamling av André Bjerke her om dagen, og da ble jeg naturlig nok nostalgisk. Ukas dikt handler om poesien i hverdagen, og de øyeblikkene som er nærmere det lyriske enn det prosaiske.

Heisen

Man får en egen stemning i en heis:
en stemning av å være underveis.

Mot hva? Mot noe ganske ubestemt,
mot noe fjernt, mot noe man har glemt.

Man stiger – i et glimt fornemmer man
en perlefisker stige gjennom vann.

Man er ham selv! Sin dagsbevissthet kobler
man ut – og stiger i et slør av bobler.

Men heisen stanser! Og en korridor
blir fylt av folk som iler til kontor.

Og poesien drukner i en os av
det virkelige liv – hvis navn er prosa!

Diktet er henta fra samlinga Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt (2001), utgitt posthumt. André Bjerke er forøvrig ikke den eneste som har skrevet om det lille øyeblikket før heisen stopper. Også Halldis Moren Vesaas skreiv om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til å se den av å lese det Oda skriver om den.

Tirsdagstanker på T

En blogger jeg har stor glede av å følge er Bai,  og hennes Bokleseblogg. Jeg har anbefalt henne før, og en av de tingene hun gjør som jeg liker spesielt godt er å lage oppgaver om dikt, basert på bokstavene i alfabetet. Jeg er kanskje litt treig å oppdage akkurat dette, i og med at hun allerede har kommet til bokstaven T, men pytt! Man kan jo alltids gå tilbake og finne oppgavene igjen, hvis man har behov for litt inspirasjon til blogginga?

Siden jeg blogger om dikt på tirsdager, tenkte jeg at jeg rett og slett skulle bruke dagens tirsdagstanker på å besvare oppgavene Bai har kommet fram til for bokstaven T.

1. Eit tablå er eit omgrep som er inspirert av biletkunsten. Eit tablå er noko som viser fram ein situasjon. I litteraturen finn vi det oftast brukt i dramatikken, som eit levande oppstilt bilete, med form som eit maleri. Vi kan også finne det i lyrikken. Nokre dikt maler eit bilete, eller eit tablå. Vis fram eit slikt dikt.

Når jeg leser dette tenker jeg umiddelbart på John Keats og hans «Ode on a Grecian Urn», et dikt jeg har hatt på pensum flere ganger og et dikt jeg er ganske glad i. Det er imidlertid både langt og vanskelig, pluss at det er vel mer en ekfrase enn et tablå.  Jeg går for et kort og billedlig ett av Ezra Pound, som gir et lite stillbilde fra undergrunnen, nemlig «In a Station of the Metro».

Jeg syns det er så fint hvordan det lille semikolonet knytter de to bildene sammen og gjør dem til det samme bildet. Sånn sett er det kanskje mer enn «bare» et tablå, fordi semikolonet skaper sammenligning og symbolikk. Men pytt, vi kjører på:

In a Station of the Metro
The apparition of these faces in the crowd;
Petals on a wet, black bough.

Dette diktet har jeg forøvrig analysert ihjel på en engelskeksamen i moderne lyrikk. Jeg syntes jeg var så flink, trakk paralleller til overgang, en stasjon mellom to stadier, Styx/Lythe og de våte greinene. Betydninga av ordet «apparition». Ordlyden. Det er veldig mye man kan ta fatt i og få ut av dette diktet om man jobber med det. Over til neste oppgave:

2. Tid er noko som ofte blir tematisert i diktform. For kva er tida, og korleis er forskjellen mellom den subjektive opplevinga av tida og tida som verkeleg går? Presenter eit dikt som – på eit eller anna nivå – tematiserer tida.

Oj, oj, oj, her er det mye å velge mellom. Jeg skreiv en gang oppgave om Andrew Marvell og diktet «To His Coy Mistress». Han er en av de mange, såkalt metafysiske, poetene som i overdådige sammenligninger og store ord beskrev tidens gang, sin egen dikteriske storhet og hva tiden gjør med skjønnheten.

En foreleser sa noe sånt som at de briljerte bevisst for å få jenter til sengs, sjøl om han nok også understrekte at det måtte vi ikke skrive på eksamen. Men det er noe i det, for eksempel når John Donne i «The Flea» argumenterer med at siden loppa har bitt dem begge og blandet blodet deres, så kan de like så gjerne utveksle andre kroppsvæsker også.

Diktet er særdeles mer poetisk enn som så, og overdådig med tanke på hvordan poeten får senga der de to personene ligger til å bli et komprimert univers, der de to er de eneste levende, og må nyte det hele. Men det var Andrew Marvell jeg tenkte på først, kanskje på grunn av diktets åpning. Her er det:

To His Coy Mistress
Had we but world enough, and time,
This coyness, Lady, were no crime
We would sit down and think which way
To walk and pass our long love’s day.
Thou by the Indian Ganges’ side
Shouldst rubies find: I by the tide
Of Humber would complain. I would
Love you ten years before the Flood,
And you should, if you please, refuse
Till the conversion of the Jews.
My vegetable love should grow
Vaster than empires, and more slow;
An hundred years should go to praise
Thine eyes and on thy forehead gaze;
Two hundred to adore each breast,
But thirty thousand to the rest;
An age at least to every part,
And the last age should show your heart.
For, Lady, you deserve this state,
Nor would I love at lower rate.
But at my back I always hear
Time’s wingèd chariot hurrying near;
And yonder all before us lie
Deserts of vast eternity.
Thy beauty shall no more be found,
Nor, in thy marble vault, shall sound
My echoing song: then worms shall try
That long preserved virginity,
And your quaint honour turn to dust,
And into ashes all my lust:
The grave ‘s a fine and private place,
But none, I think, do there embrace.
Now therefore, while the youthful hue
Sits on thy skin like morning dew,
And while thy willing soul transpires
At every pore with instant fires,
Now let us sport us while we may,
And now, like amorous birds of prey,
Rather at once our time devour
Than languish in his slow-chapt power.
Let us roll all our strength and all
Our sweetness up into one ball,
And tear our pleasures with rough strife
Thorough the iron gates of life:
Thus, though we cannot make our sun
Stand still, yet we will make him run.

Både Marvell og Donne brukte tida som pressmiddel. Det er vakkert, da? Tiden går, vi kan ikke få den til å stå stille, men vi kan få den til å gå fort, slik tida gjerne gjør når man har det gøy. Samtidig hyller poeten sin utkåredes skjønnhet i diktet, men insisterer på at både skjønnhet og kropp bør brukes mens man har den, hvis ikke er det bare marken i jorda som vil penetrere henne (!). Framfor alt er det fornøyelig skrevet. Jeg liker begge disse diktene, faktisk.

3. Presenter eit dikt av ein forfattar på T

Forfatteren jeg har valgt meg er Natasha Trethewey. Hun ble født i Missippi i 1966, mens det ennå var ulovlig med ekteskap mellom svart og hvit. På fødselsattesten hennes sto det «colored» bak moren og «Canadian» bak faren. Hun var sjøl veldig lys i huden. Vi trenger ikke denne bakgrunnsinformasjonen for å lese eller forstå diktet, men jeg syns det ga det ekstra tyngde. Diktet heter «White Lies»:

White Lies
The lies I could tell,
when I was growing up’
light-bright’ near white,
high-yellow, red-boned,
in a black place,
were just white lies.

I could easily tell the white folks
that we lived up town,
not in the pink and green
shanty-fied shotgun section
along the tracks. I could act
like my homemade dresses
came straight out the window
of Mason Blanche. I could even
keep quiet, quiet as kept,
like the time a white girl said
(squeezing my hand), Now
we have three of us in the class
.

But I paid for it everytime
mama found out.
She put her hands on me
then washed out my mouth
with ivory soap. This
is to purify
, she said
and cleanse your lying tongue.
Believing her I swallowed suds
thinking they’d work
from the inside out.

Hvor kommer det fra? Hva betyr det?

I 1942 holdt T. S. Eliot et foredrag med tittelen «The Music of Poetry». Jeg har ikke hørt eller lest hele foredraget, men jeg har lest et utdrag, i An Introduction to Poetry (Kennedy/Gioia, 2005, 11th edition), ei bok jeg en gang hadde på pensum. Der snakka han om at all diktning begynner med ei jungeltromme, med rytmen.

Foredraget, slik jeg har forstått det, handler i hovedsak egentlig om bruk av ordlyd og rytme; om musikken i poesien og effekten dette har på oss. Eliot skriver:

«[the] obvious intention […] is to produce the effect of a dream. It is not necessary, in order to enjoy the poem, to know what the dream means; but human beings have an unshakeable belief that dreams mean something: they used to believe—and many still believe—that dreams disclose the secrets of the future; the orthodox modern faith is that they reveal the secrets—or at least the more horrid secrets—of the past.»

Uten at jeg tror dikt har noen skjult drømmeaktig betydning som jeg aldri helt vil klare å forstå, er jeg likevel kjent for å lese litt vel mye inn i ordlyd (Vel, kjent for og kjent for, det trakk meg ned en karakter på en eksamen i moderne lyrikk en gang, men pytt).

Av og til tenker jeg at det er fordi jeg har bodd i Frankrike, der vi analyserte dikt helt ned til hver minste stavelse og tegna og streka med penner i alle slags farger for å markere sematiske felt (ord som tilhører samme innholdsgruppe, som f.eks døden, religion, planteriket, etc), pronomen, kontraster, repetisjon og diverse annet snacks.

Det Eliot skriver om denne drømmeaktige følelsen får meg til å tenke på hvordan et dikt kan treffe på en helt annen måte, hvis jeg hører det bli lest høyt, eller deklamerer det sakte for meg sjøl. (Samtidig kan det være vanskeligere å konsentrere seg om et dikt som blir lest høyt, fordi man ikke alltid får tid til å la orda synke inn, men det har mest med hvem som leser å gjøre, tempoet de leser i og slike ting.) Leser du sjøl, vil jeg anbefale at du sier diktet høyt for deg sjøl et par ganger og hører på ordlyden.

Det er for eksempel slående hvor mange klagende vokallyder det er i Paul Verlaine sitt dikt «Chanson d’automne» (Høstsang). Ordlyden speiler på mange måter «les sanglots longs», de lange hulkene, i Verlaines dikt. Tematisk er det enkelt og nesten platt, sammenligninga mellom døden og høsten er velbrukt og kjent, og både rimmønsteret og oppbygninga er enkel. Likevel treffer diktet meg, kanskje nettopp fordi ordlyden understreker budskapet.

Her kan du høre diktet bli lest høyt. Sjøl om du ikke forstår fransk, vil jeg gjerne at du hører og tenker over hva lydene får deg til å tenke på. Lukk gjerne øynene mens du lytter:

I denne videoen er diktet passende nok lest med musikk i bakgrunnen. (Den første strofa ble forøvrig brukt i radiosendinger fra London, kort tid før D-dagen var i gang, for å informere motstandsbevegelsen i Normandie om det som var i ferd med å skje.) For de av dere som ikke skjønner fransk, har jeg lagt ved en oversettelse til engelsk, av Gertrude Hall (kilde):

CHANSON D’AUTOMNE

Leaf-strewing gales
Utter low wails
Like violins,–
Till on my soul
Their creeping dole
Stealthily wins….

Days long gone by!
In such hour, I,
Choking and pale,
Call you to mind,–
Then like the wind
Weep I and wail.

And, as by wind
Harsh and unkind,
Driven by grief,
Go I, here, there,
Recking not where,
Like the dead leaf.

Jeg snakka om ordlyd, og den er ikke i like stor grad tilstede i den engelske oversettelsen, mens bruken av vokallyder som speiler innholdet er gjennomgående (og planlagt fra poetens side, lærte vi i Frankrike) i originaldiktet. Jeg fant dessverre ikke en norsk oversettelse sånn umiddelbart på nett, men blir glad for tips, så legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet dersom du kjenner til gode norske oversettelser av Verlaine.

T. S. Eliot skriver om poesiens musikk og har sjøl skrevet flere dikt der det er tydelige motiver henta fra musikk. Også Verlaines «Chanson d’Automne» har ordet «sang» i tittelen. Lyrikken har jo sitt opphav i musikken: I antikken ble den framført akkopagnert av lyreinstrumentets strenger, og engelske sangtekster kalles fortsatt for lyrics.

Men fra fakta til fantasi: Koblinga Eliot gjør til drømmeverdenen er interessant. At vi vil at ting skal bety noe, at drømmer og bilder skal bety noe. Vi er tilbøyelige til å tillegge tilfeldigheter mening, og vi er drevet av et ønske om at verden skal gi mening. Spesielt det vi ikke forstår. Kanskje er det et slags drømmeaktig mysterium i et dikt ved første gangs lesning?

Ordlyden har sin gjenklang i oss, og får oss til å ville se nærmere på diktet? Jeg spekulerer bare, men sammenligninga er fin. Man kan våkne etter en uklar drøm og tenke «Hva betyr det? Hva ligger under? Hvorfor drømmer jeg dette?» Noe av det samme ligger kanskje bak ønsket om å forstå et dikt?

Eller hva tror dere?

Når vi snakker om høytlesning vil jeg avslutningsvis nevne at du kan høre Helge Torvund lese høyt fra sin nyeste diktsamling Alabama? på denne nettsiden.

Diktanalyse-101.

I dag tenkte jeg at jeg skulle bruke ukas tirsdagstanker til å skrive om diktanalyse. Mange syns det er vanskelig å lese dikt, spesielt i forbindelse med skole eller andre situasjoner der det er forventa at man ikke bare skal lese diktet, men også kunne si noe vettig om det, gjerne med belegg i teksten. Andre igjen avviser dikt fordi de føler at en såpass kort tekst ikke kan si dem så mye, den føles kanskje uavslutta eller ufullstendig.

Med dette blogginnlegget håper jeg å dele noen verktøy som ikke bare gjør det enklere å si noe vettig om et dikt, men som også kan gjøre at man ser mer av diktet og oppdager at sjøl en kort tekst kan ha mye dybde i seg. Det kan hende det er elementært for noen, det jeg skal snakke om her, men forhåpentligvis er det noe nytt og nyttig der òg.

Som eksempel har jeg valgt å bruke Halldis Moren Vesaas’ dikt «Ord over grind». Det er henta fra samlinga I ein annan skog (1955), og lyder som følger:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Det første jeg gjør når jeg tar for meg et dikt er å se på hver enkelt strofe. Ei strofe er det man ofte kaller «vers» om man ikke har jobba mye med dikt. Et vers i poesien er kun ei linje av diktet, her omtalt som ei «verselinje» for å unngå forvirring, mens ei strofe er de verselinjene som står sammen før linjeskift. «Ord over grind» har med andre ord fire strofer, hver av dem inneholder fire verselinjer.

Hva er det egentlig som skjer?

En grei måte å få for seg hva diktet konkret handler om, er å omformulere det. Når man skriver noe om med egne ord, kalles det å parafrasere, eller å lage en parafrase. Om du syns det er vanskelig å skrive alt om med egne ord, kan du skrive stikkord for hva som skjer i hver del av diktet.

I første strofe av dette diktet står det først «Du går fram til mi inste grind, / og eg går òg fram til di.» Det er altså snakk om to personer, som begge eier ei grind. Bildet er noe uvanlig, fordi det er snakk om to grinder, men jeget i diktet (altså diktets utsiger) går fram til duets grind og ikke fram til sin egen grind. Duet går fram til utsigerens grind. Det er naturlig å tenke på naboer som møtes ved hver sin eiendom.

Når man omformulerer på denne måten kan man ofte se etter synonymer og oppdage at noen ord ikke kan erstattes. Da er det interessant å merke seg dette ordvalget forfatteren har gjort. Her er det for eksempel interessant at det er snakk om to grinder og ikke to gjerder. Til forskjell fra et gjerde kan ei grind åpnes, og det betyr at det er ei mulighet for å gå igjennom den.

Videre står imidlertid noe om dette «Innanfor den [altså grinda] er kvar av oss einsam, / og det skal vi alltid bli.» Utsigeren konstaterer altså at jeget og duet er ensomme innenfor hver si grind, og alltid kommer til å være det. Alltid er et kraftig ord og sier noe om hvor bestemt utsigeren er på dette. «Kvar av oss» er i tillegg ord som kan gjelde generelt og kan betegne  «alle mennesker» og ikke bare jeget og duet. Foreløpig merker jeg meg dette, fordi det kan være viktig å tenke på seinere.

Vi har altså situasjonen allerede: Et møte mellom to personer, der hver av dem står så nært hverandre de kan komme. I andre strofe står det mer om dette møtet: «Aldri trenge seg lenger fram, / var lova som gjalt oss to. / Anten vi møttest tidt eller sjeldan / var møtet tillit og ro». Vi vet altså at jeget og duet har truffet hverandre på denne måten mange ganger, og at de er enige om at de ikke skal gå gjennom hverandres grinder. De har tillit til hverandre og kan stole på at den andre ikke bryter denne regelen.

Her er det brukt fortid, som forteller oss at det er snakk om møtene de før har hatt og det markerer at de to har en historie. Verselinjen om når de har truffet hverandre er også verdt å merke seg, fordi det sier noe om at møtene har variert i hyppighet.

I tredje strofe får vi vite mer om omgivelsene rundt de to personene og om møtet:  «Står du der ikkje ein dag eg kjem / fell det meg lett å snu / når eg har stått litt og sett mot huset / og tenkt på at der bur du.» Her beskriver utsigeren en situasjon der duet ikke dukker opp. Det er imidlertid helt greit for utsigeren, som da ikke har tungt for å snu, etter å ha sett litt på huset der duet bor. Ut av dette kan vi si at det kan skje at en av dem går opp til den andres innerste grind uten at de møter den andre der. Det er ikke nødvendigvis avtalte møter, de møtes når begge to har gått fram til grindene. Det er også verdt å merke seg at vi her har fått utvida det konkrete bildet rundt møtet med et hus der duet bor.

Også diktets utsiger har sitt eget hus, og i siste strofe står det om hvordan jeget føler seg hjemme der:  «Så lenge eg veit du vil koma i blant / som no over knastrande grus / og smile glad når du ser meg stå her, / skal eg ha ein heim i mitt hus.» Her er vi tilbake til nåtid, og den tilfeldige karakteren til møtet understrekes igjen. Duet kommer «iblant» og «no». Et hus er ikke nødvendigvis et hjem, og i de to siste verselinjene konstateres det at møtet mellom de to (og duets glede over møtet) er nødvendig for at jeget skal føle seg hjemme i sitt eget hus, innenfor sin egen grind.

Nå har vi tatt for oss hele diktet og parafrasert det, i tillegg til å merke oss ordvalg.  Om du har fulgt godt med har du kanskje lagt merke til at det er noe som skurrer med det rent konkrete motivet som skisseres opp. Om dette var snakk om helt konkrete grinder, måtte utsigeren sjøl ha gått ut og gjennom si grind for å komme seg til duets grind.

Om de begge har hver si grind, og skal møtes foran hverandres grind ville de i praksis ha stått med ryggen mot hverandre, og da ville det ikke vært mye til nærhet eller kommunikasjon. Her står de imidlertid begge så nært hverandre som de kan komme, i følge utsigeren, siden de alltid vil være ensomme innenfor hver si grind. Det sier noe om at hele bildet bør sees i overført betydning og at vi kanskje bør lese diktet som noe mer enn bare et møte mellom to naboer.

Fargelegg!

Ok, greit. Så det er mer enn det som skjer reint bokstavelig. Om du fortsatt sliter med å tolke diktet, er det ennå mye man kan gjøre for å knytte tanker og assosiasjoner til teksten. I en diktanalyse er det alltid viktig å begrunne sine påstander og gjerne sitere fra teksten.

Når jeg har kommet til dette stadiet tar jeg fram fargeblyantene. Dette er noe jeg lærte da jeg gikk på skole i Frankrike og det har vært utrolig nyttig for meg seinere (i den grad diktanalyse er nyttig i den store sammenhengen). Først skal jeg si litt generelt om hvordan man kan bruke fargeblyanter til å få mer ut av dikt, det vil si, hva man kan streke under og merke seg.

I Frankrike tok de for seg dikt og leita etter det de kalte «les champs lexicaux», altså «de leksikale feltene». Det høres komplisert ut, men det er ikke det. I praksis betyr det at det kan være nyttig å finne ord av samme type, eller ord som omhandler samme tema, om du vil. Når man grupperer ord av samme type og fargelegger dem, er det lettere å se hva som går igjen i diktet og dermed kunne referere til konkrete tekstbiter i analysen.

Ofte er dette snakk om ord som har med «de store temaene» å gjøre: døden, kjærligheten, naturen. Finner du ingen slike ord i diktet, kan det være greit å begynne med personlige pronomen i diktet, altså ord som representerer jeget og duet. Hvem omtales mest i diktet? Er det mange eiendomspronomen?

Videre kan det være lurt å ta for seg ord som har med tid å gjøre. Hvilke tidsbeskrivende ord brukes i diktet? Sansene er også noe man kan se etter. Hvilke ord har med lyd/hørsel å gjøre? Hvilke ord har med syn å gjøre? Er det noen ord som tar for seg lukt? Berøring?

Hvis du i tillegg legger merke til noen ord som du føler henger sammen og har noe til felles, kan du forsøke å finne et ord som beskriver dem og merke deg det.  Her er noen forslag til ordgrupper du kan se etter i ulike dikt når du skal fargelegge:

  • Ord som repeteres
  • Ord som har med byen å gjøre
  • Bokstavrim
  • Ordlyd som ofte går igjen
  • Blomster og planter
  • Skjønnhet
  • Religion
  • Dikterens makt

Det er mye man kan nevne her, og jeg har forsøkt å tenke generelt og komme med eksempler som gjelder utover dette diktet vi snakker om i dag. I «Ord over grind» har jeg valgt å fokusere på pronomen (jeget, duet, duet og jeget som et vi), tid , synlydgrenser og trygghet.

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Jah. Hva syns du? Ble du noe klokere? La oss ta for oss hvert av områdene vi har fargelagt.

Tolkning og sammenheng.

Hvis vi først ser på pronomenene kan vi se at jeget og duet som regel betegnes hver for seg, som individer, men at de i strofe én og to blir omtalt som en enhet. Enheta understrekes i forbindelse med at de to kan stole på hverandre og har en lov om å ikke overskride hverandres grenser. «Eg» og «meg» brukes syv ganger. «Du» brukes fem ganger. Den hyppige bruken av to pronomen gjør at vi umiddelbart kan si at dette handler om en relasjon mellom to mennesker. I tillegg er det verdt å merke seg at det benyttes eiendomspronomen om de områdene som er avgrensa og som avgrenser.

Orda som har med tid å gjøre brukes på tre måter. For det første er det bastante og kraftige ord som brukes rundt reglene de to har for grensene mellom dem. De skal «alltid» være ensomme bak hver si grind, de skal «aldri» trenge seg lenger fram. For det andre brukes ord om hyppighet (både «tidt» og «sjeldan») og tilfeldighet («ein dag», «i blant») for å skildre møtene. Sist, men ikke minst, brukes nåtidsord for å skildre det konkrete møtet akkurat nå.

Så er vi over på sansene. Syn understrekes to ganger i teksten, og begge ganger er det forbundet med positive følelser. Jeget er lett til sinn (og trygg i sin avgjørelse) når h*n velger å snu, men snur ikke før h*n har stått og sett litt på huset der duet bor. Det virker som en god følelse, å se på den andre personen som er trygg i sitt eget hus, innenfor sine egne grenser. Til slutt brukes det i siste strofe, når duet ser jeget og som et resultat av dette smiler og er glad. Til tross for grensene mellom disse to menneskene, ser de hverandre. Det er viktig å få med seg.

Det samme gjelder lyd, og det kan forsåvidt knyttes opp mot grenser. Det er klare grenser mellom de to, markert av grinda og loven de overholder. Likevel er det bevegelse i diktet. Begge beveger seg mot hverandre og fra hverandre (når jeget snur), men ikke over grinda. Det som imidlertid beveger seg over grensene, er lyden og orda.

Ordas viktighet understrekes av at de er med i tittelen, som oppsummerer mye av det diktet handler om: Vi kan snakke sammen selv om vi setter grenser for hvor nært vi skal komme hverandre. Orda går over grinda. Vi trenger ikke åpne grinda (som potensielt kan åpnes), fordi vi kan kommunisere over den.

Det er trygt for jeget å vite at ingen av dem vil trenge seg på og overskride den andres grenser, trygt for jeget å tenke på at duet har et hus der h*n bor og oppholder seg, men møtet og kommunikasjonen er også nødvendig for at jeget skal ha det godt og kunne føle seg hjemme i seg sjøl. Orda som har med trygghet å gjøre knyttes både opp mot grensene og mot møtet. Jeget har en visshet om at duet vil møte h*n der i blant, og lyden av grusen som kan høres allerede før duet kommer, understreker ordas grenseoverskridende egenskap.

Konklusjon

I en konklusjon om dette diktet ville jeg vektlagt den mellommenneskelige relasjonen, (det være seg et kjærlighetsforhold eller et vennskap,) og viktigheta av å respektere den andres grenser i en slik relasjon. Jeg ville argumentert for dette ved å referere til funnene i teksten både fra parafrasen og de fargelagte ordgruppene. Kommunikasjonen som kan gå over grensene er viktig her, men både orda og grindene gir trygghet.

I tillegg er det viktig å huske at når ord eller sang nevnes i dikt skal vi alltid være spesielt oppmerksomme. Når diktet har et budskap som har med ord å gjøre, sier det også noe om seg selv, om diktningen og diktningens formål. Hvis forfatteren er jeget i dette diktet, og leseren er den hun henvender seg til, duet, så sier også «Ord over grind» noe om hvordan et dikt kan nå oss. Dikteren ønsker ikke å trenge seg på, men møtet mellom dikter og leser, ord og tanke, kan gi oss trygghet og få oss til å føle oss hjemme i oss sjøl.

*

Her er en video jeg fant på YouTube der det er satt musikk og bilder til diktet:

What the Living Do

Dagens tirsdagsdikt er et dikt av Marie Howe,  en nålevende amerikansk poet. Hun har vunnet konkurranser og blitt tildelt priser for sin diktning. I tillegg til å skrive sjøl, underviser hun også i kreativ skriving ved flere universiteter. Diktet jeg vil dele er titteldiktet fra samlinga What the Living Do (1998), som kanskje er den diktsamlinga hun er best kjent for.

Diktet er skrevet til broren hennes, John, som døde som følge av AIDS i 1989. I et intervju har hun sagt at brorens liv og død har hatt stor påvirkning på hennes estetikk. Mange lesere som er etterlatte etter selvmord har sagt at diktet har gitt dem trøst i tunge stunder.

What the Living Do

Johnny, the kitchen sink has been clogged for days, some utensil
probably fell down there.
And the Drano won’t work but smells dangerous, and the crusty
dishes have piled up

waiting for the plumber I still haven’t called. This is the everyday
we spoke of.
It’s winter again: the sky’s a deep headstrong blue, and the sunlight
pours through

the open living room windows because the heat’s on too high in
here, and I can’t turn it off.
For weeks now, driving, or dropping a bag of groceries in the
street, the bag breaking,

I’ve been thinking: This is what the living do. And yesterday,
hurrying along those
wobby bricks in the Cambridge sidewalk, spilling my coffee down
my wrist and sleeve,

I thought it again, and again later, when buying a hairbrush: This
is it.
Parking. Slamming the car door shut in the cold. What you called
that yearning.

what you finally gave up. We want the spring to come and the
winter to pass. We want
whoever to call or not call, a letter, a kiss — we want more and
more and then more of it.

but there are moments, walking, when I catch a glimpse of myself
in the window glass,
say, the window of the corner video store, and I’m gripped by a
cherishing so deep

for my own blowing hair, chapped face, and unbuttoned coat that
I’m speechless:
I am living, I remember you.

Fint, ikke sant? Jeg liker hvor godt Howe skildrer rutinenes nådeløse gang, hvordan livet går videre, og tunge ting skjer, og så plutselig ser vi oss sjøl midt oppe i det hele og er klar over at vi fins, og samtidig klar over alt som ikke fins lenger.

Alt som vil vengene binde

Det er utrolig fort gjort å bli vimsete når man ikke har noen fast timeplan. Dette semesteret har jeg kun én fast post på programmet og det er forelesning på torsdagene om amerikansk og britisk kriminallitteratur. Oppdaga da jeg sto opp i dag at jeg helt hadde glemt å legge ut tirsdagstanker i går, så her er de, om enn litt forsinka.

Denne uka vil jeg gjerne dele et dikt av min oldemors søster, Ragna Rytter. Jeg har skrevet om henne før, men i og med at hun har gitt ut hele åtte diktsamlinger, er det litt å ta av der. Denne gangen har jeg valgt ut et skikkelig kjærlighetsdikt, med fast rim og rytme, av samme typen jeg sjøl skreiv masse av (og debuterte med) da jeg var 16-18 år:

Elsk og hat

Eg elskar den vårsol varme
som gløder i barmen din
eg hatar alt som kan sløkkja
den logen1 som gullrein skin.

Eg elskar den livsens lovsong
som voggar gjenom di sjel.
Eg hatar alt vondt, som lurar,
og trår mot å slå deg ihel.

Eg elskar sola som kjæler
ditt hår og di raude kinn,
og hatar dei svarte skyer
som myrkjer livsvegen din.

Eg elskar kvar draum du drøymer
kvar vårsæl2 von som du ber,
eg elskar din leitande tanke,
alt godt som di sjel har kjær —

må eg vel da ikkje hate
alt det som gjev deg sår,
alt som vil vengene binde
så ikkje du soltinden når.

Diktet er henta fra diktsamlinga Dagen og draumen. Utvalde dikt (1932). Jeg syns det er spesielt fint fordi det passer om flere typer kjærlighet, både den mer romantiske og for eksempel mors- eller søskenkjærlighet.

Når jeg leser det tenker jeg på en voksen figur som vil verne om et barn, og det igjen får meg til å tenke på hvor vanskelig det må være å være forelder til et barn som opplever mobbing.

Det er så sårt og vondt å vite at man ikke kan beskytte noen fullt ut fra smerte og problemer, og den sårheta syns jeg er tydelig i dette diktet.

1. loge betyr flamme, bluss, eldtunge. Definisjonen er henta fra Nynorskordboka

2. sæl betyr lykkeleg, salig, velsigna. Definisjonen er henta fra Nynorskordboka