Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Bye Bye Bukta: Siste festivaldag oppsummert.

Det var med stor tristesse jeg våkna og konstaterte at jeg hadde sovet mye lenger enn planlagt på lørdag, den siste dagen av Buktafestivalen her i Tromsø. Jeg hadde nemlig store planer om å få med meg formiddagsprogrammet og sitte i sola mens Kråkesølv og Steinar Albrigtsen klimpra og sjarmerte fra scenen. Den gang ei! Jeg våkna klokka halv tolv og var rimelig stiv og støl i hele kroppen, så jeg prioriterte litt trening, en dusj og en solid frokost. Da jeg var ferdig med det, var det jeg ville få med meg av Bukta For Alle allerede over, så jeg tok turen innom De 4 Roser og drakk kaffe med Siri i stedet.

Melissa Horn

Når klokka nærma seg halv fem, hoppa jeg på en buss og kom fram til festivalområdet i god tid før svenske Melissa Horn gikk på scenen. Det var flott, for da rakk jeg både en kvalburger og en eplemost før kvelden var i gang. Melissa Horn spilte koselig og skjør musikk; fine viser på svensk om den vanskelige kjærleiken og de nære relasjonene.

Nordlys kaller konserten et verksted for sjela. Anmelderen fokuserer kanskje litt i meste laget på hans opplevelse av svenske syngedamer som en guilty pleasure, og på artistens utseende, men pytt! Fint var det uansett, og jeg må si meg enig i at låtene er «lavmælte, neddempa og såre, [og] styrer heldigvis unna klisjeene.»

Square

Lavmælt, ja… Da var kontrasten stor mellom henne og Square! De halvnakne ska-rockerne med matchende denimantrekk, blåserinstrumenter og ekstrem sceneenergi var kanskje et av festivalens største høydepunkt for min del. De var uhøytidelige, spreke og gærne, og det var flott å endelig se noen artister som ikke klagde over temperaturen! Square  åpna for både latter, moro og overraskelse.

Square leverte!

Tida gikk fort, og etter moroa var over, passa det fint med en kaffe&vaffel-pause mens Nekromantix spilte i bakgrunnen. Fikk ikke egentlig med meg så mye av denne konserten, jeg var rett og slett en smule distrahert av alle måsene. Vanligvis [på Bukta] er de ganske greie å ha med å gjøre, men om folk mater dem, tar de av og til helt av. De var absolutt på hugget i nærheten av matserveringa ved Telegrafbukta scene! (Ikkje mat måsn, folkens!)

The birds. Ondskapen sjøl

Kaffe&vaffel ♥

Etter det nødvendige påfyllet av sukker og koffein, var det tid for enda en av de konsertene jeg virkelig hadde gleda meg til, nemlig supergruppa The Northern Lies. De spilte på Little Henrik scene, og det ble en kjempefin opplevelse. At det var mange som så fram til å høre dem spille, var åpenbart: Det var faktisk ikke plass til alle som ville inn til intimscena og se! Kanskje de hadde egna seg bedre i Paradisbukta?

The Northern Lies

Jeg var tidlig ute, og sto helt fremst i begynnelsen av konserten, før jeg etterhvert flytta meg til sittegruppa til høyre for scena. Det var godt å hvile beina litt, og fint å bare sitte der og se på menneskene og høre på musikken. Etterpå satte vi kursen mot storscenen igjen for å få med oss stonerrockerne i Kyuss Lives! Og jeg trodde Mudhoney var innadvendte! Det kunne nesten virke som om Kyuss Lives! gikk inn for å ha minst mulig kontakt med publikum. Vokalisten snudde seg ofte mellom låtene og sto med ryggen til publikum og drakk øl, og noen ganger gikk han bare rett av scenen. Det lille som skjedde av sosialt på scena, så ut til å være internt, mellom bandmedlemmene, og noen i publikum bemerka at det virka litt som om de trodde de var på bandøving, ikke på en konsertscene.

Bandet morer seg. Over hva?

Likevel er jeg enig med Nordlys som mente bandet leverte varene. Jeg er imidlertid glad for at jeg ikke hadde fulgt så altfor nøye med på media i forkant av festivalen. Jeg rakk ikke å lese om konevold og ladde våpen, men ble fortalt om oppstyret rett før konserten begynte. Hadde sett fram til konserten, og ble stående med en lett indre konflikt. Burde jeg boikotte bandet? Det ble til at jeg fikk med meg hele konserten.

Etter Kyuss Lives! var det på tide med øl, kvalburger og Honningbarna i Paradisbukta. Energiske, unge og flinke, må vel være ei god oppsummering? Har egentlig ikke hørt noe på dem før, men konserten ga mersmak. Det gjorde forsåvidt kvalburgeren også… Sukk. Må bare si at Ricas kvalbiffburger er hundre tusen ganger bedre enn kvalburgeren de har i de andre matbodene (som ser ut til å være en burger av kvalkjøttdeig med løk og krydder?). Da er det bedre med ordentlig kjøtt!

Biffy Clyro

Biffy Clyro traff jeg gamle kjente fra ungdomsskolen, og så visst ganske sjokkert ut da vedkommende kunne fortelle meg at hun leser bloggen min (Hei Arja!). «Det er vel lov, er det ikke?» spurte hun, nesten nervøs, som reaksjon på ansiktsuttrykket mitt. Kanskje jeg så streng ut? Jeg ble bare overraska, jeg!

Dette er jo en relativt liten blogg, når det gjelder lesertall og statistikk, og jeg blir derfor alltid litt satt ut når jeg støter på folk som forteller meg at de følger med her 🙂 Det er kjempehyggelig å vite at dere leser! (Arja syns forresten den rødhårete bassisten var HOT! Selv har jeg en svakhet for bassister, jevnt over… Kjæresten min spiller også bass :)) Jeg sto sammen med Gøril og Camilla, og vi ble stående ei god stund, men etterhvert som det lukta mer og mer hasj i området rundt oss, bevegde vi oss litt lenger bak og etterhvert videre til tissepause og ølhenting! Godt å røre litt på seg innimellom, man blir kald av å stå i ro!

«Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt! (Brrrrr)»

Etter nødvendige ærend var unnagjort, bevegde vi oss mot Paradisbukta og Vishnu, eller Tromsøs Madrugada som mange har begynt å kalle dem nå. Det var fint, og jeg ser parallellene mellom de to, men jeg syns det skurra litt på lyden under Vishnus konsert? Det var en grei konsert, men ikke et av de store høydepunktene, slik jeg kanskje hadde trodd det ville være.

Vishnu

Da det var fem-seks minutter igjen av Vishnus konsert, bevegde vi oss mot storscenen for å se The Pussycats. Selv om de virka litt rustne på første låta, tok det seg opp, og det var gøy å se dem kose seg på scenen. Publikum kosa seg også, og det var både allsang og dans i Telegrafbukta når Kjelsberg, Graff og gjengen avslutta festivalen for i år.

Nå er det bare å begynne å glede seg til neste år 😀

Finfin festivalfredag

Både i år og i fjor dro jeg uten følge på Bukta, noe som egentlig er veldig greit. Jeg har ikke noe imot å tasse rundt aleine på festival, det har faktisk flere fordeler:

  • Du trenger ikke si ifra til noen når du skal tisse/spise/drikke
  • Du trenger ikke avtale strategier for å finne igjen de du er sammen med
  • Du trenger ikke vente på noen, eller sjekke mobilen for å finne ut at noen sendte deg melding for to timer siden
  • Du kan stå og gå hvor du vil og høre på det du vil
  • Du kan stå helt fremst uten å måtte holde av plass til noen
  • Du kan stoppe og prate med kjentfolk og gå fra gjeng til gjeng hvis du vil være sosial
  • Du kan gå hjem når du vil
Nå høres jeg nok forferdelig asosial ut, men festival for meg handler om musikk, god mat og god drikke (i den rekkefølgen). Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg ikke vil henge med folk på festival, men heller sånn at jeg langt fra føler meg hjelpesløs og trist når jeg er aleine. Det er utrolig koselig de gangene man har selskap og det hadde jeg både lørdag og fredag. Det er tross alt også en fin ting å kunne:
  • be noen holde veska/jakken/ølglasset
  • få hjelp til å filme/knipse bilder av noen som rekker en halvmeter høyere med armene sine
  • dele musikk-, mat- og ølopplevelsen med noen

Siste punkt er nok det viktigste her 🙂 På fredag dro jeg tidlig til Bukta, med avtale om å møte ei venninne som også ville få med seg Doctor Midnight & The Mercy Cult! Dette er ei såkalt «supergruppe», forma av artister med tidligere erfaring fra andre band, i dette tilfellet Hank von Helvete fra Turboneger, bassisten fra Marilyn Manson, trommisen fra Extol og gitarister fra Satyricon og Apoptygma Berzerk.

DMTMC: Hank von Helvete og Tim Skold

Og joda, dette er dyktige musikere som i tillegg så ut til å kose seg på scenen (noe jeg tror er litt av poenget med å spille i ei supergruppe), men det var ikke de beste låtene jeg har hørt. Direkte dårlig var det heller ikke, og låtene Glorious og (Don’t) Waste It skilte seg ut i positiv retning. Hank von Helvete var ikke rakettshowet man er vant til fra Turboneger, men var kledt i vanlige, mørke klær og kledte som vanlig på seg sin nordnorske språkdrakt for anledninga:

Han åpna greit, som dere ser i videoen ovenfor, men ble rørete og teit seinere, med ei utredning om hvordan alt som var galt her i verden egentlig skyldtes «ei stor, støgg hora som e full av bæsj», og ei lang anekdote om hvordan han hadde reist til alle verdens hjørner for å finne henne og «ta ho», og hvordan han til slutt dro mot vest og fant henne der.

Slik introduserte han sangen The Whore In The West, og jeg må innrømme at jeg ikke helt ser humoren, uten at jeg heller lot meg provosere nevneverdig. Det er sånt som blir gjort for å provosere, men det virka lite gjennomtenkt og målretta. Låta var forøvrig helt åkei, men jeg merker at en liten del av meg syns Hank godt kunne holdt seg til Turboneger, med gode låtskrivere og et tøffere image.

Badger

Neste punkt på programmet var Badger, og da kom naturlig nok sola fram! Solskinn og happypop for alle penga! Jeg kjøpte meg ei øl på Måsen bar og en Ishavsburger nedmed havet, og sto nært scenen med både mat, musikk og drikke. Et høydepunkt på årets festival. Koselig var det også å høre gamle låter som One Hit Wonders of the World Unite og andre man kunne kjenne igjen.

Two Door Cinema Club

Etterpå spilte Two Door Cinema Club, og det var helt okay, men ikke nok til å fenge voldsomt. Jeg hadde gleda meg til denne konserten, men innså at jeg nok burde hørt mer på sangene på forhånd, da tror jeg at jeg ville fått mye mer ut av konserten. Dessuten irriterte det meg at de klagde over hvor kaldt det var! kaldt var det da ikke? Men det er klart, man trenger å ha finmotorikken i behold når man skal stå på en scene å spille. Foreslår at Bukta stiller med fingerløse sorte ullhansker til artistene neste år!

Two Door Cinema Club

Etter jeg hadde stått der ei stund, ble jeg lei og prioriterte tissepause, kaffe&vaffel og en tur innom merchandise for å se om de hadde noe spennende.  Etterpå, fordi jeg er glad i bluegrass, gikk vi opp til Little Henrik for å få med oss Neograss, men det holdt ikke på oppmerksomheta, så da ble det Surfers Lingo i Paradisbukta i stedet. Sistnevnte var unge, flinke og sjarmerende på scenen, så de må jeg helt klart følge med på!

Surfers Lingo

Neste konsert jeg hadde sett fram til var The Black Lips, fordi jeg forventa meg et skikkelig liveshow. De er kjent for, og jeg siterer Wikipedia: «provocative theatrics – including vomiting (Cole’s medical condition), urination, nudity, electric R.C. car races, fireworks, a chicken, and flaming guitars».

The Black Lips

Naturlig nok sto jeg et godt stykke fra scenen, men det var det ingen grunn til. Bortsett fra litt ølspytting fra vokalisten i begynnelsen, var Black Lips overraskende veloppdragne og lite utadvendte. Litt skuffa, med andre ord – de kunne vel i det minste kledd av seg litt? – men musikken var helt grei!

Jeg vurderte lenge hvorvidt jeg skulle se Daniel Norgren eller The UK Subs, og tenkte «punk vs koselig», «punk vs koselig» til jeg til slutt endte på koselig, og gikk opp til Little Henrik scene:

Og joda, det var koselig, men det ble litt monotont for min del, sangene var lange og lignet hverandre, selv om det var ingen tvil om at dette var dyktige musikere. Her igjen ville jeg nok fått mer ut av konserten dersom jeg hadde hørt mer på bandets sanger på forhånd (noe jeg tidligere har gjort, men ikke rakk i år fordi min bestemor døde og jeg naturlig nok valgte å bruke tida mi noe annerledes).

Daniel Norgren

Vi gikk fra konserten etter et par sanger, og sto på haugen ovenfor Paradisbukta og så på The UK Subs spille en sang der refrenget var «Hell is other people»x3. Det var fint å ta referansen og jeg angra litt på at jeg ikke hadde stilt meg fremst på denne konserten i stedet, men nå fikk vi jo med oss litt av begge deler, så det var ikke så aller verst.

The UK Subs

Jeg tror jeg hørte nesten hele Mudhoney-konserten, og det var mye å like der. Vokalisten minna meg om Jahn Teigen, både i utseende og tidvis i gester. Musikken var grei, men kanskje litt monoton i lengden, og selv om musikerne var energiske på scenen var det lite direkte kommunikasjon med publikum, noe jeg lett savner på konsert dersom det mangler. Det er jo noe av det man ser fram til med å se et band live! Småpraten mellom låtene, en anerkjennelse av publikum eller stedet de spiller på, etc. Men det var altså en god konsert, med musikk man kunne like.

Mudhoney

Sjøl om jeg var forskriftsmessig utstyrt med ullundertøy og allværsjakke, ble det litt småkaldt, så da passa det med nok et besøk til kaffe&vaffel, før jeg gikk ned til Paradisbukta og hørte Kvelertak spille:

Jeg er egentlig glad i metal, og liker når folk synger på norsk, men Kvelertak har jeg flere ganger forsøkt å høre på og aldri helt klart å konsentrere meg om musikken eller sette pris på det jeg hører på. I Paradisbukta fredags kveld kunne jeg endelig se hva greia var. Jeg hørte at det fungerte og jeg ble stående lenger enn jeg hadde planlagt der nede.

Kvelertak

Publikum var helt med og det var stappfullt foran den nest minste scena. Mange har påpekt at Kvelertak burde ha spilt på Telegrafbukta (storscenen), men jeg tror faktisk nettopp det at det var så fullt og trangt var med på å gjøre konsertopplevelsen bedre i dette tilfellet.

Kvelertak i Paradisbukta

Litt før Kvelertak var ferdige å spille, bevegde jeg meg mot storscenen og så fram til å høre The Dandy Warhols avslutte fredagskvelden. Jeg har hørt en del på dem før, og har sansen for mange av sangene. Jeg sto langt fremme og det var fint, selv om jeg i et anfall av omsorgsfølelse nesten kasta hanskene mine til keyboardistdama som tydelig frøys på hendene. Jeg lot imidlertid være, og hun klarte seg greit.

The Dandy Warhols

Selv om jeg sto glimrende plassert helt foran scenen, var dessverre det å se The Dandy Warhols live heller skuffende. De var litt monotone og kjedelige, rett og slett, og jeg syns ikke låtene fungerte like bra live. Det var likevel utrolig gøy å se dem spille We Used To Be Friends:

Torsdagen på Bukta i ord og (relativt dårlige mobil)bilder

Da jeg våkna i dag vurderte jeg nesten å bli hjemme. Det hølja ned, såpass kraftig at jeg våkna av regnet som slo mot bakken, og jeg sover vanligvis tungt. Det var kaldt, og vind, og værmeldinga lovde ingen bedring iløpet av dagen. Men, jeg dro likevel, og det er jeg glad for nå. Jeg må bare beklage på forhånd for kvaliteta på bildene. Jeg har valgt ut de beste, og det sier litt. Turte ikke ta med kameraet på grunn av regnet, men hadde mobilen i en brødpose og den holdt seg tørr og det gikk greit å ta bilder med den gjennom posen.

Klar for festival - med ullundertøy, softshell, goretex, lue og votter!

Bukta Open Air Festival arrangeres hvert år i juli, og i år flytta de festivalen ei helg lenger ut i måneden, med håp om bedre sommervær… Foreløpig har vi altså ikke fått det, men sånn er sommeren i Nord-Norge: Uforutsigbar. Temperaturene her i Tromsø går fra rundt fem grader til varmerekorden vår på 30,4 grader (registrert en gang på 60-tallet). Gjennomsnittlig døgntemperatur i juli er tolv grader.

Jeg rakk ikke Ida Maria (Spotify), som åpna festivalen kl 17, men jeg var der til Death by Unga Bunga (Spotify) skulle spille. De var flinke, og jeg likte musikken godt. Vokalisten gjorde seg til en del, og tok blant annet en liten tur ut blant publikum mot slutten av konserten, før han klatra opp på scenen igjen og la seg overskrevs en forsterker ei lita stund. Den andre gitaristen var dessuten mye flinkere til å synge enn han som var hovedvokalist!

Bassisten gikk i høyhælte sko som så for små ut, og han tråkka stadig vekk halvveis over med dem, uten at han så ustødig eller snublende ut, men mine tanker går til de stakkars anklene hans som sikkert ikke har det så godt i morra… De andre to så mer avslappa ut 😀 Men hør meg være usaklig! Musikken virka inspirert av sekstitallsrock og jeg likte gitarsoloene og rytmen.

Death by Unga Bunga

Etterpå hørte jeg litt på Kitchie Kitchie Ki Me O (Spotify) som spilte på storscenen. Det virka bra, men jeg var sulten, så jeg måtte prioritere mat: Årets første kvalburger! Den var god, men skuffende nok var stykket jeg fikk ganske trevlete, så det ble en del søl å få den i seg. Akkurat dette har jeg blitt fortalt at handler om måten kjøttet skjæres på, så jeg håper det bare var akkurat denne gangen det ble sånn, og at neste blir bedre. Kvalkjøtt er nemlig utrolig godt når det tilberedes riktig!

Kvalburger

Etter jeg hadde fått i meg litt mat, tok jeg først turen til Paradisbukta og hørte litt på Bodøbandet Cold Mailman (Spotify), før jeg gikk opp til Little Henrik og hørte slutten av Petter Carlsens konsert. Begge deler virka helt ok, men kanskje litt tamt? Petter Carlsen (Spotify) hadde jeg mer sansen for enn Cold Mailman. Little Henrik er forøvrig ei ny scene i år, der det blir litt mer lavmælt visesang.

Cold Mailman

Petter Carlsen

På dette tidspunktet var jeg blitt ganske kald av å stå i ro i regnet, så jeg fant ut at det var på tide å røre seg litt. Siden jeg var godt kledt, holdt jeg meg tørr, både på beina og ellers, og etter å ha gått litt rundt, en tur innom festivaltoalettene og en tur innom kaffe- og vaffelboden, var jeg igjen klar for mer!

Ikke spesielt imponert over Monster Magnet

Kaffen drakk jeg opp mens jeg så på Monster Magnet på storscenen. Det ble en skuffelse! Dette var et av de bandene jeg etter å ha hørt bittelitt på på Spotify, tenkte kom til å være kjempebra, men de var temmelig kjedelige og monotone live, og siden jeg ikke hadde hørt nok på sangene deres hørtes det meste likt ut. Ikke var de spesielt karismatiske heller.  Ser imidlertid at andre synes konserten var knall. På dette tidspunktet ble det kaldere og litt mer vind, mens regnet fortsatt pøste ned. Da var det bare å holde seg i bevegelse, så man ikke ble for kald på tærne!

Festivalområdet

Uslåelig optimisme. Det finnes ikke dårlig vær?

Monster Magnet på Telegrafbukta

Men japanske Guitar Wolf (Spotify) da? Kunne de løfte stemninga litt? Jeg hadde forventningene på plass, og det samme hadde han som introduserte dem, som mente at dette kunne være festivalens største overraskelse. Overraskende dårlig var det iallfall. Vel, jeg skal ikke uttale meg om helhetsinntrykket, for jeg så faktisk ikke hele konserten, men jeg sto helt fremst da de kom på scenen. Og der ble de stående. Lenge.

Guitar Wolf

Først poserte de ei stund. Så stilte de på forsterkerne og peiva med armene. Deretter drakk vokalisten et glass appelsinjuice og kasta det tomme (plast)glasset fra scenen, før han harka litt og spytta utover publikum på den ene sida. Snakker om manerer! Heldigvis sto jeg på motsatt side! Jeg er kanskje fordomsfull, men på dette tidspunktet var jeg bare provosert, så jeg gikk min vei før de begynte å spille. Det gikk nesten et kvarter før de kom i gang, og da hadde jeg allerede ordna meg enda en omgang kaffe&vaffel. Der traff jeg Therese med følge, og ble stående sammen med dem til Grinderman begynte.

Jeg har hørt litt på Grinderman på Spotify i forkant av festivalen, men har egentlig ikke noe forhold til bandet. Nick Cave and the Bad Seeds hørte jeg imidlertid mye på før i tida, så jeg gleda meg til å høre dem spille. Det ble en knallbra konsert! Bassisten så ut som han frøys på hendene, noe jeg godt kunne skjønne – jeg var kald sjøl! – men det merka man ikke på spillinga hans. Han ligna forøvrig litt på Petter Schjerven, men jeg fikk ikke tatt noen bilder som demonstrerer likheta! Både musikken og sceneshowet var flott, og Nick Cave sjøl gikk mye ut blant publikum.

Nick Cave / Grinderman

Det var bygd opp slik at han lettest kunne gå ut på høyre side av scenen, og jeg sto på venstre, noe som etterhvert førte til at folk ble utålmodige og temmelig hensynsløse. Jeg sto helt fremme, slik jeg pleier og det går vanligvis greit, men denne gangen fikk jeg både en albue mellom skulderbladene og et voldsomt press fra menneskene bak meg, slik at jeg ble klemt inn mot gjerdet og fikk pusten slått ut av meg. Ikke spesielt hyggelig! Ei vakt la merke til at jeg hosta og hiksta og fikk løfta meg over og til venstre side av scenen (tusen takk!), der jeg også hadde ganske god utsikt.

Før det tok helt av, fikk jeg imidlertid noen fine bilder av mannen sjøl den ene gangen han kom ut på høyre side, der han blant annet fikk TUIL-skjerfet kasta opp til seg, slik headlinerne ofte får på Bukta.

Nick Cave / Grinderman

Nick Cave med TUIL-skjerfet

Jeg gikk de tre små kilometrene hjemover, og det var godt å gå seg varm etter å ha stått i ro såpass lenge. I morra er det meldt oppholdsvær og da håper jeg at jeg får tatt noen bedre bilder med det ordentlige kameraet mitt og kanskje til og med filma litt! 🙂

Har du blogga om Bukta i år? Lagt ut bilder på Flickr? Kommentér gjerne med link til bloggen din eller bildene!

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

Buktafestivalen 2010

Telegrafbukta

Telegrafbukta er et friluftsområde i Tromsø. Her har vi skog, fjære, gressletter, hauger og (ei kunstig) sandstrand. Når det er finvær i byen drar «alle» til Bukta for å grille, bade, kaste frisbee, ha piknik eller bare nyte finværet liggende på gresset i solskinnet. Alle tromsøværinger har et forhold til Bukta, og derfor er det noe helt eget når det hver sommer arrangeres festival der. Bukta Open Air Festival er blitt en del av sommeren for mange av oss, og sånn er det for meg nå.

Allerede noen uker før begynner jeg å glede meg for alvor. Jeg lager spillelister i Spotify med bandene som skal spille og forsøker å bestemme meg for hvilke konserter jeg få med meg og hvilke jeg kan droppe til fordel for do- øl- og matpauser, jeg følger med på værmeldinga og jeg kjenner forventningene bygge seg opp.

Når det rigges opp til festival i Telegrafbukta tas det hensyn til miljø og natur, med panteordninger og ordensvakter. Det er to scener, ei storscene («Telegrafbukta») og ei lita, mer intim scene («Paradisbukta»). Konsertene veksler mellom de to scenene, annenhvert band på den store. I år var vi utrolig heldige med været! 12-15 grader og sol på torsdag og 18-20 grader på lørdagen, med skikkelig sommervarme. At det pissregna hele fredagen gjorde liksom ikke så mye da…

Bukta 2010: Sol og sommer

Sol og sommer

Bukta 2010: Bad County

Bad County på lillescena. Nydelig dyp og mørk stemme på vokalisten.

Bukta 2010: Strikk

Mennesker under regnet i poncho og sydvest og et tre kledd i fargerikt strikka antrekk.

Bukta 2010: Danko Jones

Danko Jones

 

Bukta 2010: Juliette Lewis

Juliette Lewis på storscena. Voldsomt energisk dame!

Jeg gleder meg allerede til neste år!