Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Advertisements

Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Geir Gulliksen om kjønnsroller, eksplisitte sexscener og den vanskelige kjærligheten.

Under tittelen «Kjærlighetsbrøken», møttes Geir Gulliksen og Roy-Morten Østerbøl i samtale på Ordkalotten torsdag 6.oktober. Jeg skal ikke gi et fullstendig referat av denne samtalen her, fordi jeg lot meg rive med og ikke tok så veldig presise notater, men jeg tenkte jeg skulle dele noen bruddstykker.

Geir Gulliksen i samtale med Roy-Morten Østerbøl

Innledningsvis snakker de kort om Gulliksens forhold til festivaltemaet, som i år er havet, døden og kjærligheten. Gulliksen sier at han som regel tenker på havet i overført betydning. Han knytter det til lengsel, og reflekterer over at det kanskje er først når man kom hit nord at havet blir en mer konkret størrelse.

Videre går de over til å snakke litt om kjønn og kjønnroller. «Hvis man på død og liv skal insistere på forskjellene mellom menn og kvinner, mister man de virkelige forskjellene mellom folk», sier Gulliksen. «Men var det ikke vanskelig å skrive fra en kvinnelig synsvinkel, slik du gjør i Tjuendedagen?», spør Roy-Morten Østerbøl. Gulliksen svarer at han tvert imot opplevde det som befriende. Det å skrive med en kvinnelig jeg-persons stemme, åpnet for at han kom tettere på seg selv og sin egen historie. Han kunne ikke ha kommet så nært på uten dette kjønnsperspektivet.

Østerbøl spør Geir Gulliksen om de eksplisitte sexscenene i Forenkling og Tjuendedagen: «Hvordan var det egentlig å skrive disse scenene?» Gulliksen kunne fortelle at han har blitt stilt dette spørsmålet før, og at han i begynnelsen svarte at det var flaut, og at det var et dumt svar. Det er det man liksom tenker om sexscener, at det er kleint:

Hvis jeg hadde sagt til noen av de jeg kjenner og stoler på hva jeg hadde tenkt til å skrive om, ja, om jeg hadde fortalt det slik det var, «sett at det er et par og så blir kvinnen i forholdet tiltrukket av en annen mann, og så forteller hun sin mann om det, og han sier: Gjør det.» Og om jeg også hadde sagt at jeg ønsket å gå inn i det konkrete og nakne i dette. Da ville de ha sagt, uten unntak: «Ikke gjør det. Det blir dårlig!»

«Vi assosierer nemlig sexscener enten med det pornografiske som gjerne blir dårlig og klisjéladd, eller det erotiske som blir for forsiktig og ikke føles sant», forklarer han videre.  Heldigvis sa ikke Gulliksen til noen hva han skreiv på. Han satte seg ned og gjorde det, og når han nå ser tilbake på det sier han at det er det samme som å skrive en hvilken som helst scene i en annen roman. Østerbøl ba ham lese høyt fra Tjuendedagen:

Han er glad i å skrive om kjærligheten, Geir Gulliksen, og han sier at noe av det som interesserer ham mest er fallhøyda i det hverdagslige; og de forferdelige katatrofene som skjer hele tida nesten uten at man merker det. Det er det vanskelige i kjærligheten som er interessant, ikke det vanskelige i et brudd. Det fins to nivåer man direkte og indirekte snakker på i ei fortelling som Tjuendedagen.

For det første er det denne kjærlighetshistorien og alt som ligger i den. Det andre nivået er det som gjør at folk stiller spørsmålet: Mener du at man skal leve sånn? «Det er ikke poenget», sier Gulliksen. Gjennom å skrive dette ser man at kjærlighet er kompliserte saker. Romanen stiller indirekte spørsmålet «Kunne du gjort dette?»

Det er en interessant situasjon, som får oss til å tenke over hvor grensen mellom å frigjøres og å holde hverandre nede egentlig går. Kjærlighet vil alltid ha en viss grad av makt i seg, selv i en helt vanlig omfavnelse kan man se over- og underordning om man ser opptak i sakte film.

*

Samtalen gikk inn på mye mer enn dette, og mer i dybden enn jeg kan gjengi her. De snakket om forfatterens tap av en bror, om arbeidsvaner og -rutiner og om hans arbeid som forlagsredaktør. Kan konkludere med at det var både inspirerende og ga leselyst. Det eneste som trakk ned var lyden, spesielt på konferansierens mikrofon. Jeg satt nært scenen, og fikk derfor med meg mye, mens de som satt lenger bak kunne rapportere om at det var anstrengende å få med seg hva som ble sagt og at det krevde en god del konsentrasjon.

Ordkalotten 2011: Årets forfatterstudenter!

Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i byen. Jeg er blant dem.

Liv Lundberg introduserte oss

Under arrangementet på Verdensteatret i går knipset jeg bilder av alle i klassen. I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hver student (navn og bilde), og til slutt si litt om studiet vi går her i Tromsø.

Mariann Aaland (30) leste fra et romanprosjekt hun jobber med.

Victoria Kielland (26) leste kortprosa.

Tone Myklebust, fra Egersund, leste dikt.

Angélique Prick (41) er geograf og leste utdrag fra et romanprosjekt bygget på barndomsminner.

Helene Guåker (28) er fra Ringsaker og leste fra debutromanen Kjør (2010).

Veronika Erstad (32) leste fem dikt.

Så var det meg da: Ida Zachariassen Sagberg (27), fra Tromsø, leste ei kort novelle.

Ylva Ambrosia Wærenskjold (23) er fra Oslo og leste fra et romanprosjekt.

Bjørn-Are Vollstad leste fra et manus med arbeidstittelen "Å".

Wibeke Bruland (27) leste fra et romanprosjekt.

Sara Eline Olsen (25) leste fra et romanprosjekt.

Tora Seljebø (38) leste dikt.

Janita Freili leste fra et romanprosjekt.

Maja Flønes Monsen (28) leste fra et romanprosjekt.

Ingebjørg Liland fra Kjøllefjord leste korttekster.

Vi er, som dere ser og som Liv også påpekte, et variert ensemble. Studiet er samlingsbasert og ganske intense greier. Vi skal skrive et visst antall sider mellom hver samling, som skal sendes inn i god tid før vi møtes igjen. Når vi treffes går vi gjennom tekstene i plenum, med en gjesteforeleser som ordstyrer og hovedleser av teksten. Liv Lundberg supplerer og nyanserer.

På mange måter ligner dette den prosessen man går inn i med et forlag, etter et manus har blitt antatt: Målet er å forbedre teksten. Det skiller seg fra kommunikasjonen mellom forfatter og konsulent (eller forfatter og redaktør), ved at det er flere stemmer som griper inn, og dermed ofte sprikende meninger om det du har skrevet. Som i samhandlinga med et forlag må man selv sortere ut det som er relevant og se hva som kan brukes, men motstridende beskjeder kan gjøre dette sorteringsarbeidet krevende og utfordrende.

Vi er midt i ei samling nå, og mellom tekstverksted og festivalaktiviteter skal vi også spise, sove, skrive og være sosiale. Det er så gøy! Etter gårsdagens opplesning var over kunne alle sammen slappe litt mer av, i den grad det lar seg gjøre i et slikt opplegg. Men høyt tempo, tidsfrister og stress kan være med på å skape et trykk man vanskelig oppdriver på egenhånd. Det kan gi gode resultater. Sjøl håper jeg å få gjort ferdig et førsteutkast på novellesamling nummer to.

Under Ordkalotten forsøker alltid forfatterstudentene å være synlige i bybildet. Tidligere kull har blant annet delt ut buttons, hengt opp tekster i glass og ramme, lagd t-skjortepoesi og skrevet dikt med kritt rundt om i byen. I år har vi hengt opp tekstplakater og lagt ut postkort på festivalområdet og andre steder i sentrum. Hold øynene åpne, så kanskje du får en uventa litterær opplevelse midt i hverdagen 🙂

Ferske bøker på Ordkalotten, en videoblogg med høytlesning.

Hver dag kl 12 under Ordkalotten kan du høre forfattere lese fra sine nypubliserte bøker på Tromsø bibliotek. Det er Norsk forfattersentrum som er arrangøren, og programserien Ferske bøker er gratis og åpent for alle. I går var det min tur, sammen med Caroline Kaspara Palonen, Ingvild Solstad-Nøis, Åshild Thune og Helge Stangnes. Ingrid Kongsvik var konferansier og flettet det hele sammen til et fint arrangement. Her kan dere høre meg lese:

Jeg leste som nummer to, og før den tid var jeg dessverre såpass stressa at jeg ikke rakk å ta bilde av hun som leste før meg, nemlig Caroline Kaspara Palonen. Hun lanserte boka Xeroxdager tirsdag denne uka, ei bok forlaget, Cappelen Damm, beskriver som «en liten og skeiv roman med en svært sjarmerende iboende komikk og sprøhet». Jeg ser fram til å lese den!

Åshild Thune

Åshild Thune leste som nummer tre, fra boka Skulpturen som er gitt ut på Margbok forlag. Når jeg leser høyt blir jeg som regel utrolig skjelven etterpå, så jeg fikk ikke med meg så mye av det hun leste, dessverre, men det blir sikkert flere anledninger. Margbok er et tromsøbasert forlag. Forlaget skriver at boka handler om billedhuggeren Andreas Frank som drømmer om å forme Den Perfekte Kvinnen.

Ingvild Solstad-Nøis

Ingvild Solstad-Nøis lanserte boka si, Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit, på dobbeltlansering sammen med Caroline Kaspara Palonen tirsdag som var. Forlaget Oktober skriver om boka at det «er en roman om tilforlatelige ritualer og sterke spenninger. Om hverdagsspråkets makt og stivnede relasjoner. Om lengselen etter å starte på nytt – og frykten for at det ikke er mulig.» Hun har forøvrig blitt intervjua i NRKs debutantintervjuserie, og du kan lese intervjuet her.

Helge Stangnes

Sist ut var Helge Stangnes, som leste fra sin nylanserte bok Vintersang. De tre første bøkene hans er så langt trykt opp i 27000 eksemplarer, skriver Nordkalottforlaget, og det sier litt om hvor populær dikteren er. Han påpekte at han vanligvis leste for et eldre publikum enn han gjorde nå, men jeg understreker at det ikke så ut til å påvirke responsen han fikk. Publikum var så absolutt med!

*

Det er hektiske dager nå, med samling på forfatterstudiet samtidig som jeg forsøker å få med meg litt av litteraturfestivalen, men etter torsdagen var over kunne jeg puste litt ut. Det gikk jo faktisk fint, og jeg fikk god tilbakemelding etterpå. Tusen takk til alle som kom og hørte på!

Nå er det bare dagens opplesning sammen med forfatterstudentene igjen, så går resten av helga litt mindre stressprega for seg. De som vil høre på oss i dag kan komme på Verdensteatret kl 16. Det er gratis og åpent for alle!

Om omslaget på boka mi, lanseringa og øyeblikket før alt skjer

Nå er alt ferdig, folkens. Snart er det oss! Boka har fått en lanseringsdato: Onsdag 26. oktober. Da blir det slippfest på Akademisk Kvarter kl 14:15, bokhandelen der jeg sjøl har jobba i flere år. Den ligger på universitetsområdet i Breivika, i den store kjelleren under universitetsbiblioteket. Håper så mange som mulig vil komme og bli med på festen! (Det blir sannsynligvis et arrangement i Oslo også, men jeg har ikke dato på dette ennå. Oppdaterer når jeg vet!)

Omslaget er klart, designa av flinke Aina Griffin, og sånn her ser forsida ut:

Snart er det oss, Bokvennen forlag. Omslag: Aina Griffin.

Det er altså et stupetårn, sett fra foten av tårnet, og det var min umiddelbare favoritt når jeg fikk velge mellom utkastene til omslag. Så, hvorfor et stupetårn, og hva har dette med novellene mine å gjøre? To av novellene har scener som utspiller seg i en svømmehall, men forsida er ikke direkte knytta til noen av tekstene i samlinga. Likevel er den nært mye av tematikken jeg er innom i boka.

Det ladete øyeblikket før noe skal skje, eller før noe har skjedd, er noe jeg er inne på i flere av tekstene mine. Den følelsen man kan kjenne på rett før man må gjøre noe, rett før man skal klare noe, eller ønsket om å gå tilbake og være i sekundet før det gikk galt.  Samtidig kan stupetårnet virke truende. Det er ingen mennesker der, det er bare den som ser og tårnet. Det er noe man må klare aleine. Noen ting må man klare aleine.

For min egen del rommer også dette stupetårnet mange av følelsene jeg sjøl har gått rundt med mens denne boka var i ferd med å bli til. Jeg kjenner for så vidt på det ennå: Snart er det oss, snart får jeg holde boka i hendene. Og i det samme øyeblikket jeg holder boka i hendene og ser omslaget som noe annet enn ei pdf-fil, sidene i boka som papir mot hud istedenfor sorte ord på en skjerm, i det samme øyeblikket glipper boka ut av mine hender. Tekstene er ikke mine lenger, og tittelen retter seg mot leseren.

Hei du, sier tittelen. Snart er det oss. Deg og meg. Boka og leseren. Teksten og deg. Og det er helt greit. Når novellesamlinga mi er publisert er den jo på mange måter ikke min lenger, i den forstand at jeg gir fra meg kontrollen. Jeg kan ikke endre noe, jeg skal ikke skrive mer på den, eller stryke mer fra den. Den får leve sitt eget liv og bli lest av de som finner det for godt og bli tolka slik andre enn meg velger å gjøre det. Og det er både fint, vakkert og skremmende.

*

Hvis du vil forhåndsbestille boka mi, kan du gjøre det ved å sende en e-post til post @ bokvennen.no, ved å ringe 22 19 14 25, fakse 22 19 14 26. Det aller enkleste er riktignok å gjøre det på forlagets nettsider (Der finner du også nedlastbart omslag med mer). Boka koster 249 kroner.

Dersom du har en blogg og ønsker å skrive om novellesamlinga mi der, kan du få lesereksemplar av den ved å kontakte meg på idazsagberg @ gmail.com – Husk å få med navn, adresse og link til bloggen din 🙂

Og, for de som vil høre en smaksprøve før de bestemmer seg: Jeg skal lese høyt fra boka i morgen på Tromsø bibliotek under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival. Mer om dette her.