Bokbloggertreff under Oslo bokfestival

Fra venstre: Kristin, Elin, Kaja Marie, Oda og meg. Søndag 19.09.10

Etter Ida Jackson sitt foredrag om sosiale medier var vi en gjeng som møttes for å ha et lite, uformelt bokbloggertreff. Det hele var på oppfordring fra Kristin, som er redaktør for bokmerker.org, blogger på bloggen kristin på bærtur og tegner tegneserien Sivilstatus. En liten gjeng møtte opp, og vi hilste såvidt på Beate som blogger på Beates rasteplass, og på bokdama Anette før vi gikk videre.

Sporty Oda sykla oss i møte og ble med for å finne noe å spise på. Vi ble sittende å snakke ei god stund, om litteratur, blogging, forlagsbransjen, utdanning, masteroppgaver med mer. Det var absolutt hyggelig selskap! Kristine og Rannveig dukka også opp etterhvert, de er dessverre ikke med på bildet ovenfor.

Etter ei stund trakk vi inn og skifta fra kald drikke til – for min del – varm te med honning i store mengder. Jeg klarte nemlig å pådra meg en aldri så liten halsbetennelse mens jeg var sørpå. Det har gått litt utover både blogg, studier og jobb, men nå er jeg heldigvis på bedringens vei.

Forhåpentligvis blir det litt flere oppdateringer i tida framover. I mellomtiden fins det altså mange andre interessante bokbloggere du kan følge. Her er en liten oversikt over de som deltok på bokbloggertreff under Oslo bokfestival, i tillegg til de jeg har nevnt ovenfor:

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Oslo bokfestival 2010: Letthet i lyset.

Jan Erik Vold leser om trikken.

Etter å ha sjekka inn på hotellet på fredagen, hastet Elin (min roomie) og jeg avgårde for å rekke den offisielle åpninga av Oslo bokfestival. Vi ankom rett etter Jan Erik Vold hadde fått ordet, og hørte ham lese mesteparten av diktet «Trikken er et et øye som går på skinner», opprinnelig skrevet i anledning feiringen av Oslotrikkens 100-årsjubileum, 3. juni 1994. Jeg har sansen for Jan Erik Vold, og det er noe eget å høre ham lese selv, syns jeg. Diktet er gjengitt nedenfor:

Trikken er et øye som går på skinner

TRIKK
betyr elecTRIC
kraft
-og ingen hest som dro
Dro
en vogn på stålspor.
Spor
vogn var det navn den fikk.
Men i
Oslo ble det TRIKKEN
Si meg:
Så du´n eller gikk´n?
Ser du noe som
lyser blått?
Altså var trikken
ikke gått!

Å trikken, trikken
– reddet
av gongongen, ingen har elsket deg
ømmere enn jeg, fra første gang
jeg entret
ditt stigtrinn i fiskeskinnssko, uten voksenfølge
og klatret opp
den siksakmønstrede
grinda ute på hengeren
for bedre å kunne
ta i øyesyn
den by jeg var satt inn i – til jeg så deg, Blåmann min!
oppbrent som vrak
i vognparken ved Hedmarksgata, så deg som ulykkelig
blodtrikk
i jappetida, så deg o under! – gjenoppstanden
som modernisert leddtrikk
ved århundrets
slutt – dine skinner var det som lærte meg å nyte
de parallelle kurvers
geometri, smeltesnøen der den rant
ned trikkesporet, juniskumringslyset som la seg over dine stålbånd
i Riddervolds gate så seint
som i går aftes! – vi trodde sveivehjulet
trikkeføreren snurra på
var trikkens ratt
men det var det ikke, trikken fulgte skinnene
selv den, Bogstadveien
Holtegata, brolegning,
rennestein
kumsluk – og fortauets alle tildragelser, dengang et butikkvindu
var et butikkvindu og plakatene
gjort av emalje, SMEKK!
sa det, i luka
der konduktøren, tommel med smokk, bød fram
sine billetter, ”Fælt så bister
du ser ut
da?” var det en dame som sa, til en funderende
niåring, på vei opp
fra frimerkehandelen
i Rosenkrantzgata, treøres gult
med posthorn, femtenøres
oliven med overstempla V, Snorre Sturlason, Skibbrudnes efterlatte
og Petter Dass i rødt
fippskjegg der han
feiret
sin 300-årsdag – vi diskuterte: byens flotteste trikkesløyfe, hvilken
var det: Den på Skøyen, den
i Gamlebyen, den rundt Vippetangen
Konditori, om da ikke
vår egen Ullevål Hageby, med tre hvite bjørketrær
deri – vi tok Kampetrikken
tvers gjennom byen for å se ishockey
på Jordal
Amfi og få russiske autografer: blåtrikkens trasé
rant som elveløp
gjennom Oslos
gatenett, der fattig og rik, konsul og knekt
ble fraktet på flåter
av trikk – som om straumen var for Vesaas
hva trikken
var for vårs! Lasse og Dag, gærningene på skolen, de rappa
en jerrykanne bensin
som de helte ut, fra Adamstuens topp
tidlig en vårdags morgen, gav fluidumet tid
til å renne
i vei
før de tente på – ilden fór som en firfoldig jubel
med sporfurene, ikke kunne overlærer
Hartvig Halvorsen ane
at byens egne voksne menner skulle tenne på 180 trikker
med bensin og lighter
20 år senere, så hva skal man
si? sannheten om trikken er at den brenner
DÅRLIG! sa Georg
Johannesen – og stanser ved Stensgatens holdeplass, i dag
som på de klinkende
melkeflaskers
tid, der James Johannessen ikke lenger har skilt på hjørnet
og slipper passasjerene
av – da visste vi: Snart kommer den lyseblå selv
til syne, min far kom alltid hjem
med en slik
ettermiddagstrikk. Han tok
trikken. Har du
tatt trikken? Har han/hun/den/det
tatt trikken? Har kornet til Bjølsen Valsemølle
tatt trikken? Har forfatteren Solstad
fra Sandefjord
tatt trikken? Har Kong Olav den femte av Norge
tatt trikken? Det er bare Olav
Tryggvason, han som gikk utapå
årene, som ikke tok trikken
hjem – og jeg
spør: Finnes det
trikker i Honolulu? Nei, men det fantes, trukket
av muldyr, slik som på dette
postkortet fra 1889 – og jeg spør: Er trikken
virkelig
blå? Når det regner
på snøen, i midtrabatten
langs Kirkeveiens
trikketrasé
og det skumrer, i måneden mars: Er trikken virkelig
blå? – og jeg spør: Stiger en letthet
i lyset, noe som synger
fra Birkelunden, en
tone i strengen, nyss bestrøket av Kjelsåstrikkens
pantograf
– og jeg spør: Finnes det trikker
i Sarajevo?
Ja, det fins trikker i Sarajevo, de har hatt sine spor der
i 99 år – og jeg
spør: Hvorfor elsker vi trikken? Kvifor har vi han med oss
heile heile
tida? Fordi den er
vår barndoms dyr. Fordi den holder
eksosen i sjakk. Fordi
den sier fra
hvor den skal. Fordi den betyr solidaritet. Fordi den minner oss om
våre vilkår: et fornuftig
og sårbart
vesen, i en ufornuftig
tid. Et historisk dyr, i en historiesvak
tid. Noen sier: Uten trikken
hadde Oslo
gått opp i liminga! Noen hveser: Hva skulle
Theresegate blitt
uten
trikk? Noen hvisker: trikken er et øye
som går på skinner. Noen nynner
i junikvelden:
Trikken er grønn i regnvær
og brun i vintervær
og blå i sommervær.
Så kan den ikke mer.

Elin filma også litt av lesinga, og har blogget om festivalen. Du kan lese og se begge deler her. Etter han var ferdig å lese, spilte Siri Nilsen med band for oss i sola – Temperaturen var god, omtrent det jeg vil kalle tromsøsommer, så jeg var fornøyd. Nilsen spilte i tillegg ukulele, et instrument jeg er litt svak for. (Jeg går jevnlig innom musikkforretninger for å titte på dem og kanskje klimpre litt.) Beklager den lille feedbacklyden helt på begynnelsen, den går fort over!

Solveig Kloppen var programleder og vi fikk også høre Tove Nilsen, Roy Jacobsen og Henrik Langeland i samtale. Diskusjonen var god, og Kloppen stilte relevante spørsmål, men jeg syns kanskje Tove Nilsen deltok litt lite i fellessamtalen med egne innspill. Vi fikk heldigvis høre henne snakke litt om, og lese fra, den nye boka si, Nede i himmelen, før de to andre kom på scenen.

Henrik Langeland leste også fra si nye bok, Verdensmestere, etter vi fikk høre et lydklipp fra da Oddvar Brå brakk staven. De om snakka om hvordan det var å skrive om Oslo (hvorvidt det utelukka ei bredere nasjonal målgruppe), hva det innebar å være  verdensmestere eller seierherrer, hvem som var vidunderbarna i Jacobsens siste bok, om oppvekst og nostalgi, og om hvilket tiår som har forandra Oslo og Norge mest (Roy Jacobsen: .«60-tallet!», Henrik Langeland: «80-tallet!» (Her kan man tenke seg at Tove Nilsen kanskje holder en knapp på 70-tallet?)). De var selvsagt også innom den obligatoriske diskusjonen om hvor mye av seg selv en forfatter legger i verket, og hvor selvbiografiske romanene de hadde skrevet var.

Solveig Kloppen.

Tove Nilsen er aktuell med boka Nede i himmelen i høst.

Roy Jacobsen og Henrik Langeland. Sistnevnte aktuell med boka Verdensmestrene i høst.

Seinere snakka Kloppen også med Knausgård (Du kan høre ham lese fra bok seks her).

Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset

Ida Jackson. Her om behovet for solbriller når man foredrar på Operataket.

Jeg har – i likhet med mange andre av dere – lenge fulgt Ida Jackson på nettet. For de som ikke kjenner henne fra før av, er hun en av Norges mest rutinerte og erfarne bloggere, med bloggen Revolusjonært roteloft. Nå er hun aktuell med ei ny bok, Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. Under Oslo bokfestival holdt hun foredrag om boka si, noe jeg selvsagt måtte få med meg. Arrangementet var lagt til takscenen på Operaen, og mange hadde møtt opp for å høre henne snakke. Ut ifra stemninga og responsen, kunne det virke som om det var mange bloggere i publikum, og Ida snakket gode 25 minutter lengre enn planlagt, til tilhørernes begeistring. I videoen nedenfor introduserer hun seg selv og sier litt om prosjektet sitt:

Boka skal være en bro mellom skjerm og bok; mellom et nytt og et gammelt medium. Ida Jackson har ikke bare erfaring med sosiale medier, hun er også flink til å uttrykke seg på en lettlest og poengtert måte. Det er kanskje en av grunnene til at hun gjør det så bra som blogger. Hun er personlig, men samtidig saklig og fokusert i sin tilnærming til problemstillinger. Dette blir ikke ei bok full av tall og tørr teori, men en mer levende og forståelig guide til internett. Hun er, som dere hører ovenfor, bevisst på sin egen erfaring, men er ingen sjølutnevnt ekspert – Snarere fremsto hun som ydmyk og klar på at internett er et kaotisk fenomen der de fleste risikerer å tabbe seg ut. Det viktigste de som er nye til sosiale medier må forstå, er at internett er «på ordentlig»:

Jeg ser fram til å lese boka, Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset, som kommer i butikkene i begynnelsen av oktober. Dette er boka du kan kjøpe til tanter og onkler, storesøsken og foreldre, og de som ennå ikke har fått helt teken på sosiale medier, men jeg ser også for meg at den vil være nyttig for min egen del. I tillegg håper jeg at internettkritikerne, de konvensjonelle og konservative, vil vurdere å lese den. Ida Jackson kom nemlig med et viktig poeng i foredraget: Utrolig mange kritiserer internett for å ikke inneholde noe de selv mener er verdt å lese. Den beste måten å endre dette på er å få kritikerne ut på nett selv – Vi forholder oss alle til et kaotisk og brukerstyrt medium som stadig utvikler seg. Retningen er vi med på å bestemme.

Elin og meg på Operataket sammen med andre fornøyde publikummere.

Godt med litt vann innimellom all pratinga! 🙂

Hvor god boka faktisk vil vise seg å være kan jeg jo ikke si før jeg har lest den, men etter foredraget på søndag, har jeg høye forventninger. Den får også egen hjemmeside etterhvert, så det er bare å følge med på virrvarr.net i den nærmeste tida.

Et enormt umettelig behov for bekreftelse.

Solveig Kloppen i samtale med Karl Ove Knausgård.

Jeg har et ambivalent forhold til Knausgård. Prosjektet hans er ambisiøst og kan oppfattes som arrogant og sjølsentrert og media bygger et bilde av ham som står i samsvar med det inntrykket. De få gangene jeg har sett ham uttale seg offentlig, har han imidlertid fremstått i sterk kontrast. Han virker ydmyk, litt brydd, nesten sjenert. Han virker angrende, og ser litt ut som han har det vondt. Jeg føler liksom litt med ham der han står, og så blir jeg overraska over at jeg gjør det. Han virker ikke stolt, sjølgod eller fornøyd, i så fall skjuler han det djevelsk godt. Her er han på åpninga av Oslo bokfestival, først i samtale med Solveig Kloppen, og så leser han et utdrag fra sjette boka i serien:

At Knausgård trekker parallellene til modernismen er jo både interessant, relevant og sjølbevisst. Å «skrive sitt liv» skjønnlitterært er tross alt ikke noe han er aleine om. Jeg har ikke lest Min kamp ennå, men jeg kommer nok til å gjøre det etterhvert. Foreløpig venter jeg på at hele serien skal være ferdig og ute i paperback, så får det bli ferielektyre en gang jeg har god tid. Solveig Kloppen var forøvrig en dyktig ordstyrer på åpninga, seriøs og saklig.

En pust i bakken før festivalen var i gang.

Da jeg kom til Oslo fredags morgen var klokka omtrent ti, men i og med at jeg hadde vært våken siden klokka fire om morgenen, lukka øya under den verste turbulensen, drassa rundt på bagasje og brukt mye energi på å orientere meg, føltes det litt som om den var nærmere middagstid.

Trøtt og sulten tromsøværing.

Jeg har ganske dårlig retningssans, men om jeg bare har kart og gatenavn, eller klare landemerker å orientere meg etter, går det stort sett bra. Det var likevel en lettelse å bli «henta» av Oda på Oslo S. Det første som tikka inn på mobilen min etter landing, var nemlig ei koselig melding fra henne, med invitasjon til lunsj og eplekake. Det hjalp på formen å stresse ned litt med et avslappende og koselig besøk, og turen dit var full av morsomme fun facts om arkitektur, snarveier og byhistorie. Oda har tidligere blogga filmrelatert om leiligheta si, fordi den ble brukt under innspillinga av Upperdog, og jeg skjønner godt at den ble valgt ut! Nydelig, quirky og full av særpreg – og et herlig retro kjøkken!

Oda ved kjøkkenbenken. Jeg liker skyvedørene, minner om mormors gamle kjøkken.

De grønne kjøkkendørene og lesebenken ved vinduet falt i smak.

Det mangla ikke på oppvartning. Legg forøvrig merke til den nydelige døra!

Godt var det også å møte en annen teelsker – vi kosa oss med te, kake, rundstykker, kjøttpålegg, fransk ost og kaviar, og jeg ble sittende helt til jeg måtte haste avgårde til hotellet for å sjekke inn. Jeg var umåtelig stolt over at jeg fant veien tilbake helt alene! Anbefaler dere å stikke innom bloggen til Oda, som er svært god. Hun blogger blant annet om kunst, litteratur og film. På Twitter heter hun @bharfot.

Løsrivelse under Oslo bokfestival.

I helgen tok jeg meg en tur ned til hovedstaden for å delta på Oslo bokfestival. I og med at jeg er én av tretten bidragsytere i novelleantologien Løsrivelse, ble jeg invitert ned av Bokvennen forlag. På bloggen Huvenes kan du se hvordan Bokvennens program var lagt opp under festivalen. Bloggen føres av Fred Uno Ljosland Huvenes som er salgs- og markedskonsulent for Bokvennen, Vidarforlaget og Transit. I tillegg til BVT sitt program, hadde også de ulike forlagshusene, bokklubbene og bokhandlene sine program. Alt ble lagt ut samla på festivalens nettsider 30.august, og det var utrolig mye spennende å velge mellom.

Hovedsakelig dro jeg jo nedover for å lese «Plaster på såret», men jeg sørget for å komme så tidlig på fredagen som mulig (sto opp klokka fire og tok fly 06:45), og reise så seint som mulig på lørdagen (22:00 fra Gardermoen). De andre begivenhetene på festivalen skal jeg blogge litt mer om seinere. Selv om jeg fikk med meg litt av hvert på fredagen, føltes dagen litt uvirkelig. Jeg gikk med nervene i høyspenn og i bakhodet murret hele tiden tanken om at jeg skulle stå foran en mengde litteraturinteresserte mennesker og lese ord som «pikken» og «pulepass».

Novella mi ble valgt ut blant 500 innsendte tekster, i forbindelse med en konkurranse. Hadde jeg selv kunne velge, ville kanskje ikke akkurat denne novella vært den jeg ville valgt å debutere med. Men for all del, jeg er jo stolt av teksten min, og selv om den inneholder sexscener er den ikke (som min mor påsto) mykporno. Sexscenene er ikke erotiske, de er snarere ubehagelige, men ikke forferdelig pinlige og flaue. Hovedpersonen, en mann i tyveåra, har kjærlighetssorg og er i ferd med å spinne ut av kontroll i sin fortvilelse. Jeg var så heldig at Elin filma for meg, slik at du nå kan se og høre meg lese, selv om du ikke var der.

Del én:

Del to:

I etterkant av arrangementet ble jeg intervjua av ei ung jente fra Oslo bokfestival (med festival-t-skjorte). Hvis noen vet hvor det eventuelt havner hen, blir jeg glad om du kontakter meg. Jeg vet at Aftenposten er offfisiell festivalavis, men ser ikke for meg at fem korte spørsmål om ei lita novelle er det de velger å prioritere, men det kan jo hende at festivalen planlegger å gjøre noe på nettsidene sine? Gi lyd fra deg om du vet. Oppdatering: Hun som stilte meg noen spørsmål heter Julia Guii-Larsen. Hun var frivilligjournalist under Oslo bokfestival, og har skrevet en reportasje fra arrangementet. Hun tok i tillegg et skikkelig fint bilde fra da jeg leste (lagt ut med hennes tillatelse):

Se! Mikrofonen dekker ikke hele ansiktet mitt sånn som på videoen 😀

Jeg var også så heldig at jeg fikk hilse på Andreas Bjåstad («Skuggeland»), Helene Guåker («Jonas») og Kristin Lind («Det kjennes ikke helt»), selv om jeg dessverre ikke fikk høre de to første lese. Siden disse tre sto bak novellene jeg likte best i antologien, var det spesielt hyggelig å knytte ansikt til navnene. Kristin Lind leste oppe i tredje etasje, i forkant av arrangementet om Aristoteles, og gjorde en god jobb. Stø og tydelig stemme, flink dame!

Redaktør Leif Høghaug introduserer Kristin Lind

Kristin Lind leser «Det kjennes ikke helt».