Slå av lyset: En kortfilm basert på novella mi

I fjor på denne tida ble jeg kontakta av Kristina Gravdahl. Hun var elev ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, og hadde fått novellesamlinga mi i julegave. Sammen med noen medstudenter hadde hun lyst til å bruke ei av novellene i boka som grunnlag for en kortfilm de skulle lage til eksamen. «Vi kommer til å analysere novellen og skrive et manus utifra dens innhold og og følelser. Vi er begge veldig interessert i historien, og håper å få en stilren og visuelt pen film på rundt 10-20 minutter», skreiv Kristina, og jeg ga dem full tillatelse til å bruke novellene mine i prosjektet.

Underveis fikk jeg oppdatering om hvordan det gikk. Filmen ble spilt inn i løpet av våren, og ble vist for klassen i mai, før de gjorde siste finish etter å ha fått tilbakemeldinger fra forelesere og medstudenter. 14. juni ble den vist på Nova kino i Trondheim, og studentene fikk A på eksamen. Jeg har sett filmen og syns den ble en utrolig fin adapsjon av novella mi.

«Slå av lyset før du går», er er ei novelle fra debutboka mi, Snart er det oss, med en førstepersonsforteller — Karoline — som bor mutters aleine litt ute på bygda, og jobber i nærmeste svømmehall. Karoline er redd for alt som kan forårsake brann, og trekker ut alle stikkontakter før hun drar på jobb, og i teksten følger vi henne gjennom en dag på jobb. Vi forstår gradvis hvor hennes tvangshandlinger og tanker kommer fra, før hun får alt snudd på hodet og må revurdere sin egen virkelighetsforståelse. I novella har hun blitt singel og flytta for seg sjøl, og vi får vite forhistorien til bruddet i tilbakeblikk.

Filmen skiller seg fra novella på mange måter. Kjærlighetsforholdet er en større del av fortellinga, og slutten er mykere og gir flere svar enn teksten min. Da jeg skreiv teksten ble jeg så glad i denne såre jeg-personen og det var nesten litt vondt å skrive historien hennes slik den ble. Det var overraskede og fint å se henne få en helt annen slutt, mens filmen fortsatt var noenlunde tro til novella og hennes personlighet.

Filmen har fått tittelen «Slå av lyset». Jeg liker så godt skuespillerne i hovedrollen, jeg liker undervannsscenene og måten filmen forsøker å bevare den symbolikken jeg sjøl benytter meg av i teksten. Jeg håper dere liker den også. Den er omtrent 25 minutter lang:

Filmen er lagd av studenter fra Norges Kreative Fagskole: Kristina T. Gravdahl (produsent), Jeanette B. Gravdahl (manus, foto, klipp), Silje M. Iversen (regi), Ole Kristian Nilsen (lys), Nikolai Eilertsen (A-lyd, lydetterarbeid og soundtrack), Matilde Frøystad (B-lyd).

Skuespillerne er: Jenny Kaatz, Richard Olsen, Marita Kristine Stendal, Ida Charlotte Skotnes, Gilbert Kolmor Rauhut, Ole Kristian Nilsen, Malin Rundgreen Iversen, Stine Hogstad.

Det er rart, men også utrolig fint å se noe man har lagd få nytt liv i et annet format. Jeg hadde litt den samme følelsen da jeg så omslaget til boka mi første gang. Noe nytt finnes på grunn av noe jeg har funnet på. Jeg har stor tro på at når teksten er ute i verden, tilhører den de som leser, de som lever seg inn i den og lager sine egne bilder, og det å få se nettopp det illustrert i en kortfilm er en fin opplevelse.

Hva syns dere om filmen? Noen som har lest novella også?

Advertisements

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Global oppvarming: «dividing me and you / by red and blue»?

Tirsdagstankekonseptet er tilbake på bloggen igjen etter en særdeles lang jule-/vinterferie! Jeg skal forsøke å holde bloggen oppdatert hver tirsdag med fine dikt jeg kommer over, men i hektiske uker skjer det en gang i blant at jeg glemmer det.

I dag er det unge George Watsky som står for tur. Poeten er fra San Francisco og har vunnet flere poesislamkonkurranser. Han har studert «Writing and Acting for the Screen and Stage» på Emerson College, og skrevet teaterstykker for scenen. I tillegg er han rapper, og du kan se flere av hans videoer på YouTube, både poesi og raplåter.

Han sier selv at det er viktig for ham å berøre folk følelsesmessig ved å kombinere latter og alvor. Dagens dikt,  «Carry the One», er nok mer alvorsprega. Det handler om global oppvarming, og i videoen nedenfor kan du se det framført på en konferanse der flere av USAs toppolitikere var til stede og satt på første rad foran ham. Vi ser dem ikke, men det kan være kjekt å ha i bakhodet.

Temaet er brennhett og viktig, og det er skremmende hvor mye penger har å si for hvor seriøst folk tar problematikken i USA. TV2 skriver at amerikanske forskere har fastlått at den globale oppvarminga er «ubestridelig». Jorda har blitt varmere. Likevel kan det se ut til at det er skeptikerne og pengene som i stor grad har størst innflytelse på amerikanerne.

Jeg har ikke funnet diktet i skriftlig format noe sted, så jeg har hørt godt etter og forsøkt å skrive det ned. Du får unnskylde om det skulle være enkelte skrivefeil eller steder der jeg har hørt feil. Dersom du ser noe som ikke stemmer i teksten, blir jeg glad om du sier i fra i kommentarfeltet, så kan jeg rette på det! Linjeskiftene er det også jeg som står for, og jeg har satt dem inn der han tar pauser og der det passer med tanke på rim og rytme. Teksten finner du rett nedenfor videoen.

(Til de som ikke er så sikre på engelsken sin kan jeg legge til at uttrykket «Carry the one» sin mer bokstavelige betydning, å bære ett-tallet, er matematisk og viser til når vi legger sammen større tall og tar med oss ett-tallet fra f.eks 5+6 i 155+166, slik at det skal legges til i neste ledd. Om vi har et tilsvarende enkelt uttrykk på norsk, har jeg glemt det. Det er tross alt over ti år siden sist jeg hadde matte på skolen. Videre kan jo uttrykket også bety «å bære den ene» og «å bære den som…»)

Today, San Francisco is 95 degrees
I wake up feeling trusting
check the heat chart in the paper
and the country is blushing.

I melt
Never felt so sticky
in this city
I haven’t seen fog
in damn near a month
and I’m starting to wonder what happened to my hometown
and I’m hoping
that it’s just someone upstairs
expressing his
sunny disposition,
but seven people died from yesterday’s heat wave
and I’m trying real hard not to wrap my mind around exponential
hoping every scientist in the world
forgot to
carry the one.

And it’s true, right now it’s absolutely gorgeous, lemonade weather, but it too will sour
«gorgeous» works different in San Francisco,
and I am most found in this city
when I can’t see five feet in front of me.

I don’t think I have the words to explain fog to my children
to tell my grandkids what snow was like.

It’s hot today and you could fry an egg on the hood of our karma.
We’re driving ourselves off a cliff
with a bag of money in the trunk.
Our dollars read «In God we trust», I went to Wells Fargo today because my fog bank went bust.
And I’ve got thick skin.

Been inside the whale with Jonah,
and he told me he was gonna stay there for a while to avoid the melanoma,
and Mark Twain said the coldest winter he ever spent
was a summer
in San Francisco,
but he wasn’t in this city,

so you can watch the news,
read the proof,
I don’t frankly care how many times you’ve seen An Inconvenient Truth
and don’t believe.

Say the camera puts on ten degrees,
tell me this is petty,
then tell New Orleans that coincidence destroyed the levies,
but please,
look up at your sky back home

Our cities are changing
and when Manhattan becomes Venice, Venice becomes Atlantis, Atlanta is a 100 degrees in the shade
and no one notices the wind in Chicago anymore

This is not
a matter of forgetting to put two and two together
of dividing me and you by
red and blue

This equation can be solved
and as long as we are standing
we can carry the one
who falls
carry the ones who forget
care for the friend you haven’t met
the child who isn’t yours
the tomorrow you may not live to see

Carry the one
you believe in
the city you love, the brooklyn bridge, please
carry the ninth ward, the rain in Seattle, the sound the trees
make when they freeze
in Vermont, the Montana winter, a Michigan football game

I
will carry the fog
carry the one
that sends shivers down my spine
the one that’s mine
the one I find tugging us all forward
So please
come with me
lift with your legs
and let us carry the one
that we can no longer ignore.

(George Watsky)

Hva syns dere? Jeg fant dette diktet kort tid etter at jeg så Sizzle: A Global Warming ComedyTIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival). Regissøren, Randy Olson, var opptatt av å kommunisere et budskap men samtidig underholde. Han viser spesielt godt hvor vanskelig det er å få fokus på temaet i et medium som skal nå ut til mange, for eksempel ved å demonstrere hvor mye han slet med å få både økonomisk støtte til prosjektet (som endte med å være 100% sjølfinansiert) og med å få kjente fjes til å fronte det hele. Filmen var ok, men litt langdryg, og med deler som ble svært overdrevne for å oppnå humoristisk effekt.

Jeg har aldri syntes overdrivelser av stereotyper (f.eks, i dette tilfellet, dumme mørkhuda bling-kledde menn som sier «yo» mye eller homofile som vimser og vifter med armene) har vært spesielt underholdende, men filmen hadde likevel sine gode sider. Må imidlertid si at jeg foretrekker Watskys tilnærming til saken, men det har kanskje noe med at mitt hjerte ligger nærmere poesien enn lytehumoren.

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

Seksualisering, fordommer og reaksjoner.

Seksualisering av karakterer som innenfor sin fiktive verden ikke har noe definert seksuelt ståsted er en trend som blir stadig mer populær. Jeg tar meg selv i å stille spørsmål ved denne praksisen – Hva oppnår vi? Er det nødvendig? Hvorfor gjør stadig flere forsøk på å dra litterære figurer ut av skapet? Og er det ikke litt paparazzipreget, hele styret? George Michael, tatt med buksene nede! Brangelina planlegger nytt barn! USA-Senator innrømmer: Egentlig homofil! Kirsten Dunst drikker og Tintin er homo! Man får en del av de samme vibbene, gjør man ikke?

For min del var det ikke noe stort sjokk da J.K.Rowling «outa» Dumbledore, og det var heller ikke noe som på noen måte plaga meg, eller endra mitt syn på ham. Det passa overens med oppfatningene jeg allerede hadde av ham, og ikke minst, avsløringa var noe forfatteren selv gjorde med overlegg. Det jeg reagerte mest på var alle reaksjonene i etterkant. Bokbrenning av serien og forbud mot bøkene på flere amerikanske bibliotek burde ha sjokkert meg mer enn det gjorde, men jeg må vel innrømme at jeg avfeide det og tenkte mitt om fanatiske amerikanere.

I dag, da jeg åpna boknett på jobben, linkes det til Stavanger Aftenblad, og en diskusjon om hvorvidt Tintin er homofil. Det er journalisten Matthew Parris i The Times som kommer med denne påstanden, gjort på noe satirisk vis, der han setter Tintin opp mot den typiske stereotypiske homoklisjéen:

A callow, androgynous blonde-quiffed youth in funny trousers and a scarf moving into the country mansion of his best friend, a middle-aged sailor? A sweet-faced lad devoted to a fluffy white toy terrier, whose other closest pals are an inseparable couple of detectives in bowler hats, and whose only serious female friend is an opera diva…
. . . And you’re telling me Tintin isn’t gay?

Han om det, og jeg må si at jeg trekker litt på smilebandet av denne utredninga. For meg setter han etablerte generaliseringer på spissen, og jeg smiler nok mer av generaliseringa enn av selve påstanden. Men hva er så poenget hans? Har han en agenda med å «oute» vår lille belgiske venn?

Den første grunnen han gir oss er at det fins mennesker som er uenige med ham (!): «I’d better make the case because, astonishingly […] there are still Tintin aficionados who remain in denial about this.» Han går med andre ord inn for å provosere. Sett bort i fra dette er artikkelen skrevet utelukkende for å være morsom, full av snert og overbevisning om at satiren hans er underholdende lesning.

Reaksjonene på artikkelen er det som for min del gjør hele situasjonen problematisk. Den franske avisen le Figaro skriver at Tintin har blitt «tråkka på» av Parris. Artikkelen siterer en psykiater og «tintinofil», som sier at påstanden om at Tintin er homofil er å polarisere Tintin-universet, som etter hans mening ikke har en seksuell dimensjon i det hele tatt («Seulement voilà, dans les aventures de Tintin la dimension sexuelle est totalement absente.»).

Jeg må si at jeg i utgangspunktet er enig i det han skriver – seksualitet er for all del ikke det første man tenker på når man leser et Tintin-album, og Tintin viser ingen sterk seksuell interesse for verken kvinner eller menn. Men det er overskrifta som sjokkerer meg. Ved å påstå at Tintin er homofil, mener le Figaro at han har blitt tråkka på. Tråkka på.

Videre leser jeg meg igjennom de ulike kommentarene til artiklene. Håvard Lande skriver:

Jeg tror at det finnes kortslutning i dagens medier, at med en gang en figur eller menneske er bittelitt feminin så er han automatisk homofil.

Dette er i beste fall mobbing.

Skjermnavnet «tout nu», skriver:

Publier ce genre d’âneries n’est pas promouvoir l’image de Tintin dont les droits appartiennent actuellement à une société Française, je crois…c’est bien triste de votre part! (Min oversettelse: «Å publisere slike dumheter (bokstavelig talt: «eslerier») er ikke å promotere Tintins image, hvis rettigheter tilhører et franskt samfunn, mener jeg. Det er temmelig trist av dere!»)

Å kalle noen homofil er altså mobbing? Homofili ødelegger Tintins image? Heldigvis var de fleste kommentarene ikke like diskriminerende. De fleste kommenterer på at franskmenn kanskje tar seg selv for seriøst når de lar seg fornærme av det som Matthew Parris kun kan ha ment humoristisk. Noen ber om at man skal la Tintin være Tintin og ikke overanalysere det hele. Andre argumenterer sterkt for at Tintin, og «alle tegneseriehelter» er aseksuelle og at det ikke er meninga at de skal ha noen definert seksualitet.

Jeg merker at jeg blir litt sliten. La folk få tenke det de vil. Det er trist at homofili skal være så negativt lada og at det i det hele tatt skal oppfattes som fornærmende. I dette tilfellet uttrykkes hat og forargelse mot Matthew Parris, som kommer med påstanden, uten at folk nødvendigvis får et negativt forhold til selve serien.

Når det gjelder Dumbledore sa mange at de var skuffa og ikke klarte å se ham på samme måte som før. At det hadde endra hele bokserien for dem og at de ikke hadde den samme leseropplevelsen. Det synes jeg er utrolig trist å høre. Det hele er vel et spørsmål om toleranse og om normene vi har i dagens samfunn.

Jeg mener ikke å overanalysere en humoristisk artikkel, som i seg selv var underholdende lesning, men det plager meg at folk skal ta noe slikt som fornærmende og støtende. Why can’t we all just get along?

Redigert for å legge til at min sterke reaksjon på dette kan nok ha vært delvis trigga av filmen Suddenly Last Winter, som jeg så på TIFF i år.

Her er traileren: