Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Advertisements

Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn med Erik Fosnes Hansen.

På fredag har NOSO (Nordnorsk opera og symfoniorkester) sesongåpningskonsert i Tromsø. Henning Kraggerud, som er ny kunstnerisk leder i Tromsø kammerorkester debuterer som musikalsk leder for orkesteret med Vivaldis Årstidene. Med utgangspunkt i fire sonetter forfattet av Vivaldi selv, har forfatteren Erik Fosnes Hansen skrevet nye tekster som også skal framføres. Konserten er på KulturHuset i Tromsø kl 19.30 fredag 7. september.

Erik Fosnes Hansen er quizentusiast, og det blir derfor også arrangert musikk- og litteraturquiz når forfatteren kommer til Tromsø. Fosnes Hansen og Kraggerud danner stjernelag, men også kunstfakultetet stiller med lag: To forfatterstudenter og to studenter fra musikkonservatoriet. Vi ble invitert av NOSO til å stille et tverrfaglig musikk- og litteraturlag og det setter vi stor pris på. Artig å bli bedre kjent med musikkstudentene, og fint at forfatterstudiet er synlig i byen.

Quizen er åpen for alle, og du trenger bare tre mer eller mindre kunnskapsrike venner for å være med. Kom, kom, kom!

Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn

Nordlys, 05.09.12. Klikk på bildet, så blir det større.

Quizen er på Café Sånn i Tromsø, kl 21.00 i dag, torsdag 6. september. Oppfordrer alle til å få med seg både den og konserten i morgen.

Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Minibuss, mørketid, Nordnorsk bokdag og Blixprisen 2011.

Nordnorsk bokdag 2011

Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til!

Vi kjørte fra Tromsø i en blå minibuss grytidlig på lørdag 19. november (kl 07:30), og den første timen var det ennå helt mørkt rundt oss. Jeg blir lett kvalm og reisesjuk i bil, buss og båt, men jeg satt sånn at jeg så veien godt og sjåføren kjørte jevnt og fint hele veien. På øret hadde jeg Eline Grønvoll, og mens lyset og dagen gradvis kom og forsvant i det snøkledde vinterlandskapet sang hun blant annet om den merkelige mørketida: Der mørket rår / har lyset ei stille makt.

Narvik, med biblioteket i bakgrunnen.

Vel framme i Narvik, hadde vi en liten halvtime på oss til å sjekke inn på hotellet og gjøre oss klare til formiddagsprogrammet. Det var ikke obligatorisk, men jeg tenkte at når vi først var der var det dumt å ikke få med seg så mye som mulig av arrangementet. På biblioteket hadde de satt opp utstilling i anledning arrangementet, der mange av de tilreisende forfatterene kunne se sine bøker utstilt. De hadde ikke fått inn Snart er det oss, men Løsrivelse sto i hylla, så det var da noe:

Utstilling, Narvik bibliotek.

Formiddagsprogrammet starta med at kultursjefen ønska velkommen og erklærte to utstillinger for åpna: Vandreutstillinga Elias Blix 175 år, samt ei utstilling av elevarbeid basert på Endre Lund Eriksens Alvin Pang-bøker, der barna har sett for seg hva foreldrene finner på etter barna har lagt seg, og tegna tegninger ut ifra dette.

Neste programpost var ei dame som framførte en bit av Eva Erikssons Bare en liten uke, ei bildebok jeg husker utrolig godt (og har blogga om før), der Bella kjeder vettet av seg og ikke kan leke med lillebroren (som er så liten at han ikke skjønner noenting), så hun begynner å ringe tilfeldige telefonnummer. Til slutt tar Gustav telefonen, og han vet akkurat hva hun snakker om. Han har nemlig ei lillesøster! Han inviterer Bella i bursdagsselskap, men det er jo ei hel uke til! Boka anbefales. Er litt usikker på hvem som sto for dette på programmet i Narvik, men ifølge plakaten skal det være innslaget der Catharina Fors forteller om vennskap, selv om Eriksson ikke er nevnt.

Asbjørn Gildberg

Asbjørn Gildberg var nestemann, og han leste høyt fra si bildebok Børre Bever og vannverket. Til tross for teknologisvikt som gjorde at kun forsideillustrasjonen vistes (istedenfor en ny Powerpointslide for hver bokside), fulgte ungene godt med, og så ut til å like historien om bevrene, demninga og vannet i byen. Utrolig synd at vi ikke fikk sett resten av tegningene, som er veldig flotte. Det er Charlotte Helgeland som har illustrert boka.

Jan Tore Noreng lagde stemmer og gestikulerte

Det var ganske dårlig oppmøte på formiddagen, og det gjorde det litt vanskelig for barne- og ungdomsbokforfatterne som skulle lese. De få barna som var der, var ca 3-8 år, og et stykke unna målgruppa til Jan Tore Noreng og hans bok Dødens skole. Istedenfor å lese om smeltende ansikt og øyer som detter ut av øyehula, måtte han velge noen av de snillere partiene fra boka. Det var imidlertid tydelig at Noreng er en dyktig formidler. Han forklarte, gestikulerte, lagde stemmer og ungene hang med.

Ingeborg Arvola

Etterpå leste Ingeborg Arvola fra boka Ingen dager uten regn. Den handler om sjetteklassingen Silja som flytter fra Tromsø til Narvik og blir bestevenninne med Tove. Det hun leste tok for seg begynnelsen på dette vennskapet, og den noe hensynsløse væremåten til Siljas nye venninne. Sigrid Merethe Hanssen som også står på programmet, måtte dessverre avlyse, så hun var ikke der.

Aslaug Eidsvik og Pedro Carmona-Alvarez

Aslaug Eidsvik fra Norsk forfattersentrum Nord-Norge introduserte Pedro Carmona-Alvarez, som framførte sitt essay Til ungdommen: 22.juli, skrevet til boka Respons 22/7. Det var virkelig en skam at ikke flere var og hørte på! At ikke ungdom var der, at ikke flere fikk det med seg. Han har klart å formidle den utrolige ordløsheta etter tragedien, uten å ty til floskler eller klisjéer. Det reiv opp i sorgen og traff der det skulle treffe.

Pedro Carmona-Alvarez

Etter dette var det bokbad med Helge Stangnes som sto for tur. Han har jeg hørt lese før, og jeg visste at han også skulle lese seinere på kvelden, så jeg tillot meg ei brødskive og noen timers søvn på hotellrommet før de av oss som deltok på arrangementet møttes til middag på Rallaren kro. Sjøl om det tok litt tid, var maten absolutt verdt å vente på. Jeg spiste elg, og det var nydelig! Hyggelig selskap hadde jeg også:

Middag på Rallaren

Etter maten dro vi ned til Mørkholla, som er Narvik kulturhus sin Black Box. Konferansier for kvelden var Jan Erik Teigen, som snakka litt mellom hver opplesning, og introduserte alle. De musikalske innslagene sto Moonpedro and the Odd for. De åpna det hele med en cover av The Magnetic Fields’ The Book of Love. Her er et lite utdrag:

Etterpå kom Caroline Kaspara Palonen på scenen og leste fra sin debutroman Xeroxdager. Du kan høre henne lese her:

Da Caroline var ferdig, ble Henning Howlid Wærp introdusert. Han leste fra sin diktsamling En avhandling kanskje, om noe vakkert. Gyldenlær. Etter ham leste fribyforfatter Easterine Kire og Inga Ravna Eira. Begge leste dikt, og sistnevnte joika også, mora hennes sin joik.

Henning Howlid Wærp

Easterine Kire

Inga Ravna Eira

Og så var det min tur. Jeg leste tittelnovella, som jeg har lest før (på Ordkalotten), og fikk god tilbakemelding på den også denne gangen. Det var til og med ei dame som kom og fortalte meg at hun hadde grått litt, og det er jo alltid hyggelig å høre (?). Høytlesninga fra Ordkalotten ligger på YouTube, for de som vil høre det jeg leste. Når jeg leser den, tenker jeg ofte på rockeband som gir ut sin beste og mest catchy singel først. Dette er nok den novella i boka som egner seg best til høytlesning. Den er slående og trist. Skulle ønske jeg kunne lese den på Litteraturhuset i Oslo også, men der har vi bare tre minutter på oss, så da må jeg finne på noe annet. Uansett, on with the show!

Jeg leser

Etter meg leste Ingeborg Arvola fra sin nyeste roman Grisehjerter, og Olava Bidtnes fra si nyeste diktsamling tenke på kva havet heiter ein regnfull dag. Olava er forøvrig også en dyktig fotograf, og står blant annet for bildet på plakaten for arrangementet.

Olava Bidtnes

Ingeborg Arvola

Moonpedro and the Odd avslutta første bolk med litt musikk, og etter pausen var det Ingvild Solstad-Nøis som sto for tur. Hun leste fra sin debutroman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit:

Neste ut var Lene E. Westerås som leste fra diktsamlinga Elefantenes sorgdepot, etterfulgt av Øystein Olsen som har skrevet boka Livet på vidda om sin sagnomsuste bestefar og Kine Hellebust, som snakka om den fotodokumentariske praktboka som har blitt lagd i forbindelse med Divisjonsmusikken i Harstad sitt hundreårsjubileum.

Lene E. Westerås

Øystein Olsen

Kine Hellebust

Helge Stangnes var nest siste ut og deklamerte dikt etter hukommelsen fra den nyeste diktsamlinga, Vintersang:

Før kvelden var over, skulle imidlertid Blixprisen 2011 deles ut. Petter Kjærnes og Kine Hellebust sto for utdelinga, og du kan se sistnevnte lese opp juryens begrunnelse og Ingvild Holvik motta prisen her:

Ingvild Holvik

Ingvild Holvik fikk avslutte kvelden med å lese fra romanen hun ble tildelt prisen for, Lykkefeltet. Den er jeg forøvrig halvveis ferdig med sjøl nå, og jeg skjønner så godt at hun har fått den. Anbefales!

Bussturen hjem gikk faktisk bra den også (ingen antydning til kvalme og knallvakkert vær), og alle var enige om at det hadde vært en fin tur …

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Geir Gulliksen om kjønnsroller, eksplisitte sexscener og den vanskelige kjærligheten.

Under tittelen «Kjærlighetsbrøken», møttes Geir Gulliksen og Roy-Morten Østerbøl i samtale på Ordkalotten torsdag 6.oktober. Jeg skal ikke gi et fullstendig referat av denne samtalen her, fordi jeg lot meg rive med og ikke tok så veldig presise notater, men jeg tenkte jeg skulle dele noen bruddstykker.

Geir Gulliksen i samtale med Roy-Morten Østerbøl

Innledningsvis snakker de kort om Gulliksens forhold til festivaltemaet, som i år er havet, døden og kjærligheten. Gulliksen sier at han som regel tenker på havet i overført betydning. Han knytter det til lengsel, og reflekterer over at det kanskje er først når man kom hit nord at havet blir en mer konkret størrelse.

Videre går de over til å snakke litt om kjønn og kjønnroller. «Hvis man på død og liv skal insistere på forskjellene mellom menn og kvinner, mister man de virkelige forskjellene mellom folk», sier Gulliksen. «Men var det ikke vanskelig å skrive fra en kvinnelig synsvinkel, slik du gjør i Tjuendedagen?», spør Roy-Morten Østerbøl. Gulliksen svarer at han tvert imot opplevde det som befriende. Det å skrive med en kvinnelig jeg-persons stemme, åpnet for at han kom tettere på seg selv og sin egen historie. Han kunne ikke ha kommet så nært på uten dette kjønnsperspektivet.

Østerbøl spør Geir Gulliksen om de eksplisitte sexscenene i Forenkling og Tjuendedagen: «Hvordan var det egentlig å skrive disse scenene?» Gulliksen kunne fortelle at han har blitt stilt dette spørsmålet før, og at han i begynnelsen svarte at det var flaut, og at det var et dumt svar. Det er det man liksom tenker om sexscener, at det er kleint:

Hvis jeg hadde sagt til noen av de jeg kjenner og stoler på hva jeg hadde tenkt til å skrive om, ja, om jeg hadde fortalt det slik det var, «sett at det er et par og så blir kvinnen i forholdet tiltrukket av en annen mann, og så forteller hun sin mann om det, og han sier: Gjør det.» Og om jeg også hadde sagt at jeg ønsket å gå inn i det konkrete og nakne i dette. Da ville de ha sagt, uten unntak: «Ikke gjør det. Det blir dårlig!»

«Vi assosierer nemlig sexscener enten med det pornografiske som gjerne blir dårlig og klisjéladd, eller det erotiske som blir for forsiktig og ikke føles sant», forklarer han videre.  Heldigvis sa ikke Gulliksen til noen hva han skreiv på. Han satte seg ned og gjorde det, og når han nå ser tilbake på det sier han at det er det samme som å skrive en hvilken som helst scene i en annen roman. Østerbøl ba ham lese høyt fra Tjuendedagen:

Han er glad i å skrive om kjærligheten, Geir Gulliksen, og han sier at noe av det som interesserer ham mest er fallhøyda i det hverdagslige; og de forferdelige katatrofene som skjer hele tida nesten uten at man merker det. Det er det vanskelige i kjærligheten som er interessant, ikke det vanskelige i et brudd. Det fins to nivåer man direkte og indirekte snakker på i ei fortelling som Tjuendedagen.

For det første er det denne kjærlighetshistorien og alt som ligger i den. Det andre nivået er det som gjør at folk stiller spørsmålet: Mener du at man skal leve sånn? «Det er ikke poenget», sier Gulliksen. Gjennom å skrive dette ser man at kjærlighet er kompliserte saker. Romanen stiller indirekte spørsmålet «Kunne du gjort dette?»

Det er en interessant situasjon, som får oss til å tenke over hvor grensen mellom å frigjøres og å holde hverandre nede egentlig går. Kjærlighet vil alltid ha en viss grad av makt i seg, selv i en helt vanlig omfavnelse kan man se over- og underordning om man ser opptak i sakte film.

*

Samtalen gikk inn på mye mer enn dette, og mer i dybden enn jeg kan gjengi her. De snakket om forfatterens tap av en bror, om arbeidsvaner og -rutiner og om hans arbeid som forlagsredaktør. Kan konkludere med at det var både inspirerende og ga leselyst. Det eneste som trakk ned var lyden, spesielt på konferansierens mikrofon. Jeg satt nært scenen, og fikk derfor med meg mye, mens de som satt lenger bak kunne rapportere om at det var anstrengende å få med seg hva som ble sagt og at det krevde en god del konsentrasjon.