Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Reklamer

Ordkalotten 2011: Årets forfatterstudenter!

Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i byen. Jeg er blant dem.

Liv Lundberg introduserte oss

Under arrangementet på Verdensteatret i går knipset jeg bilder av alle i klassen. I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hver student (navn og bilde), og til slutt si litt om studiet vi går her i Tromsø.

Mariann Aaland (30) leste fra et romanprosjekt hun jobber med.

Victoria Kielland (26) leste kortprosa.

Tone Myklebust, fra Egersund, leste dikt.

Angélique Prick (41) er geograf og leste utdrag fra et romanprosjekt bygget på barndomsminner.

Helene Guåker (28) er fra Ringsaker og leste fra debutromanen Kjør (2010).

Veronika Erstad (32) leste fem dikt.

Så var det meg da: Ida Zachariassen Sagberg (27), fra Tromsø, leste ei kort novelle.

Ylva Ambrosia Wærenskjold (23) er fra Oslo og leste fra et romanprosjekt.

Bjørn-Are Vollstad leste fra et manus med arbeidstittelen "Å".

Wibeke Bruland (27) leste fra et romanprosjekt.

Sara Eline Olsen (25) leste fra et romanprosjekt.

Tora Seljebø (38) leste dikt.

Janita Freili leste fra et romanprosjekt.

Maja Flønes Monsen (28) leste fra et romanprosjekt.

Ingebjørg Liland fra Kjøllefjord leste korttekster.

Vi er, som dere ser og som Liv også påpekte, et variert ensemble. Studiet er samlingsbasert og ganske intense greier. Vi skal skrive et visst antall sider mellom hver samling, som skal sendes inn i god tid før vi møtes igjen. Når vi treffes går vi gjennom tekstene i plenum, med en gjesteforeleser som ordstyrer og hovedleser av teksten. Liv Lundberg supplerer og nyanserer.

På mange måter ligner dette den prosessen man går inn i med et forlag, etter et manus har blitt antatt: Målet er å forbedre teksten. Det skiller seg fra kommunikasjonen mellom forfatter og konsulent (eller forfatter og redaktør), ved at det er flere stemmer som griper inn, og dermed ofte sprikende meninger om det du har skrevet. Som i samhandlinga med et forlag må man selv sortere ut det som er relevant og se hva som kan brukes, men motstridende beskjeder kan gjøre dette sorteringsarbeidet krevende og utfordrende.

Vi er midt i ei samling nå, og mellom tekstverksted og festivalaktiviteter skal vi også spise, sove, skrive og være sosiale. Det er så gøy! Etter gårsdagens opplesning var over kunne alle sammen slappe litt mer av, i den grad det lar seg gjøre i et slikt opplegg. Men høyt tempo, tidsfrister og stress kan være med på å skape et trykk man vanskelig oppdriver på egenhånd. Det kan gi gode resultater. Sjøl håper jeg å få gjort ferdig et førsteutkast på novellesamling nummer to.

Under Ordkalotten forsøker alltid forfatterstudentene å være synlige i bybildet. Tidligere kull har blant annet delt ut buttons, hengt opp tekster i glass og ramme, lagd t-skjortepoesi og skrevet dikt med kritt rundt om i byen. I år har vi hengt opp tekstplakater og lagt ut postkort på festivalområdet og andre steder i sentrum. Hold øynene åpne, så kanskje du får en uventa litterær opplevelse midt i hverdagen 🙂

Ordkalotten 2010: Årets forfatterstudenter leser!

Liv Lundberg introduserer forfatterstudentene.

Liv Lundberg introduserer forfatterstudentene.

Poeten Liv Lundberg, leder for forfatterstudiet og professor i skrivekunst, introduserte årets forfatterstudenter som et sjeldent disiplinert og motivert kull. De var, sa hun, som alle kull ved det desentraliserte forfatterstudiet i Tromsø, ei gruppe med stort spenn i alder, kjønn, utdanning, arbeidserfaring og litterært uttrykk. «Tekstene deres», sa hun, «er spennende, selvstendige og originale – Det er iallfall målet!». Med det ga hun mikrofonen til studentene, som en etter en kom opp og leste litt for oss. Mange av dem fremførte dikt, kanskje fordi det var nettopp poesi de jobba med på siste samling. Her er litt om kvelden og de ulike bidragene:

Wibeke Bruland leser

Wibeke Bruland leser

Wibeke Bruland leste først. Hun introduserte seg og sa også litt om sin bakgrunn. Til daglig er hun leirskolelærer i en naturpark, og slik jeg ser det var det også speila i diktene hun leste, med motiver som ei furu og en frosk.

Monika Steinholm leser.

Monika Steinholm leser.

Monika Steinholm leste etter Wibeke, to dikt, hun også. Diktene var korte, men med overraskende poenger, og jeg likte spesielt det siste hun leste, om latteren i et hus. Neste som tok scenen var Ingebjørg Liland. Hun leste også to dikt. Ingebjørg vant forøvrig landsdelsfinalen i PoesiSlam! som ble holdt på Kafé Sånn, fredag 8.oktober, så det blir spennende å følge henne videre. Lykke til!

Neste forfatterstudent var Jakob Berg Olsen, som leste et utdrag av romanen han jobber med. Du kan høre og se ham lese i videosnutten nedenfor:

Tora Seljebø leste etter ham, to dikt på nynorsk, med ei dialekt jeg falt helt for. Klingende og vakkert.

Tora Seljebø leser sonetter.

Tora Seljebø leser sonetter.

Neste person som tok mikrofonen var Veronika Erstad som leste et utdrag fra «Samtale med lofothesten», en finurlig observasjon om hvordan noen kan vite at et dyr vil være det siste av sin art. Lofothesten døde ut for omtrent hundre år siden. Boka hun leser fra er forøvrig håndsydd, med flotte illustrasjoner brodert inn.

Veronika Erstad leser.

Veronika Erstad leser.

Janita Larsen Freili fra Tromsø leste to dikt, det ene het «Signaler» og traff meg veldig. Fikk lyst til å lese det selv, se det på papiret. Diktet hadde en god del fiffige bilder der språk om hav, bølger og vann ble knytta opp mot radiosignaler, hun beskrev blant annet «den store teletsunamien».

Janita Larsen Freili leser diktet «Signaler»

Janita Larsen Freili leser diktet «Signaler»

Neste forfatterstudent var Mariann Aaland som leste et utdrag fra noe hun sa hun håpet skulle bli en roman en dag. Du kan høre og se henne lese i videoen nedenfor:

Øystein Tranås Kristiansen var nestemann. Han introduserte seg og leste på engelsk, et dikt av Robert D. Howard, en amerikansk pulp fiction-forfatter. Sjøl skriver han fantasy. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder her. Liv Hanne Haugen kom på scenen etter ham og leste fortellinga «300 dager igjen».

Liv Hanne Haugen leser.

Liv Hanne Haugen leser.

Angélique Prick var i likhet med Øystein mer internasjonal. Hun leste et dikt hun hadde skrevet på fransk og deretter i norsk oversettelse. Det var vakkert å høre på, og interessant å merke seg forskjellen i klang og ordlyd fra fransk til norsk. Du kan se og høre henne lese i videoen nedenfor:

Neste forfatterstudent foran mikrofonen var Bjørn-Are Vollestad. Han leste fra det han selv kalte «begynnelsen på en tekst som stadig er i vekst». Teksten bar preg av et lyrisk metta språk, klingende nynorsk med mye alliterasjon.

Bjørn-Are Vollestad leser.

Bjørn-Are Vollestad leser.

Tone Myklebust leste også på nynorsk. Hun leste to sonetter, ei med naturmotiv og ei med sterke og gode bilder om mellommenneskelige relasjoner

Tone Myklebust leser

Tone Myklebust leser

Sissel Elaine Juliussen leser.

Sissel Elaine Juliussen leser.

Sissel Elaine Juliussen var neste, hun leste to korte dikt. Sistemann ut var Maja Anette Flønes Monsen, som også leste dikt. Har notert meg i blokka at hun hadde flere originale bilder. Maja har også skrevet ei reiseskildring som du kan høre på lyttestasjonen på biblioteket, som jeg likte godt.

Maja Anette Flønes Monsen leser

Maja Anette Flønes Monsen leser

Nå har dere altså fått et lite innblikk i hva som spirer i den norske litteraturen! Det blir spennende å følge forfatterstudentene videre og se hvordan det går med de ulike prosjektene. Det var iallfall mye som ga mersmak og vekka min interesse. Hva syns dere?