Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Advertisements

Et brev som måtte skrives: Det er på tide å SNU.

Klimaantologien SNU er nå ute i butikkene. Da prosjektet starta opp, fikk vi vite at SNU står for «senk norske utslipp», og ordet forkortelsen skaper er det gjort mye av i utforminga av boka, som er et Norsk klimanettverk-prosjekt. Antologien har fått undertittelen «Brev til klimagenerasjonen».

Gjennom tegneserier, noveller, foto- og billedkunst, dikt, satire, essays og samfunnskritikk, oppfordrer boka til en klimavennlig snuoperasjon i olje- og energipolitikken. Bøkene er trykket på avkapp fra andre bøker, så alle omslagene er unike, men med den samme fiffige klistrelappen rundt med tittel, strekkode og bidragsytere. Slik blir boka i seg sjøl også en helt konkret snuoperasjon:

SNU! Men hvilken vei?

Baksida av boka som ligner ei forside

Og snur man den rett vei kommer man hit, til forsida som ligner ei bakside.

Mitt bidrag: «Guida tur»

Boka er blitt skikkelig fin, og har mange betraktelig mer oppegående tekster i seg enn min noe framtidsdystre science fiction-novelle. Håpet er å kunne spre et viktig budskap, uttrykt på svært ulike vis, med humor, alvor og provokasjoner, og på den måten bidra til økt debatt og engasjement rundt klimaspørsmålet.

Boka koster bare 100 kroner. De dårlige mobilbildene mine yter den ikke rettferdighet, den er nemlig ikke bare viktig, men også skikkelig pen å se på. Har de den ikke i bokhandelen din? Spør etter den. De hundre kronene er med på å støtte Norsk klimanettverk. Her er det på sin plass å sitere gode gamle Blekk-Ulf: «Bruk hodet. Vi har bare én klode.»

*

Dagsavisen skriver om antologien her.

Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Debatten rundt debutantenes drukningsdød.

De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter på ræva og ikke backer opp debutantene sine? Desto viktigere, stemmer det? Drukner debutantene? Fortjener vi mer oppmerksomhet bare fordi vi gjør dette for første gang?

Nå skal ikke jeg snakke for resten av de noen-og-førti menneskene som har gitt ut bøker i år, men jeg har hatt et fantastisk år. Jeg har gitt ut ei novellesamling med elleve gjennomarbeida tekster og jeg har lært mye av prosessen. Jeg har lest på Ordkalotten, på Tante Ingers tehus, på Nordnorsk Bokdag i Narvik, og på Litteraturhuset i Oslo. Jeg har fått én knallgod anmeldelse i avisa Vårt Land, og en mellomgod i lokalavisa. Begge lokalavisene har intervjua meg, og jeg syns ikke det er «døllt» i det hele tatt.

Boka mi, Snart er det oss, er gitt ut i et opplag på 2000 eksemplarer. Det er langt fra for eksempel Rikard Spets’ Allahs tårer, som er gitt ut i et opplag på 7000 bøker, men så har jeg også skrevet ei novellesamling, ikke en spenningsroman. Anne Cecilie Remen som har skrevet kriminalromanen På direkten solgte over 200 bøker på lanseringa si, som hun hadde i Store Studio på NRK. Jeg lanserte boka mi på bokhandelen der jeg sjøl har jobba i fire år, studentbokhandelen Akademisk Kvarter. Jeg solgte ti eksemplarer av boka mi på lanseringa.

Sammenligninga er ikke gjort for å framstille meg sjøl som noe offer, men snarere for å vise at det er store forskjeller. Vi skriver dikt, noveller, kortprosa og romaner. Krim og romantikk og mindre definerbare fortellinger. Vi får ulik grad av oppmerksomhet. Jeg tror imidlertid ikke dette er utelukkende knytta til forlaget man debuterer på. Jeg tror heller ikke at det er et mål at disse forskjellene skal utjevnes. Vi er debutanter, og det betyr faktisk at vi er nye i gamet. Selvfølgelig føler vi oss urolige, for hva annet kan man føle når man for første gang sender ei bok ut i verden? Vi vil ha oppmerksomhet og bekreftelse og ros, slik de fleste som har lagd noe (og viser det fram) ønsker. Og om vi ikke ønsker det, så uroer vi oss i det minste for det motsatte: Slakt. Men vet dere hva? Det gjør vel alle som gir ut bok!

Personlig føler jeg ikke at jeg har fått for lite oppmerksomhet. Jeg er glad for den positive omtalen, og jeg er glad for at jeg har fått en anmeldelse. Jeg er takknemlig for at jeg (så langt) ikke har blitt slakta. Naturlig nok, slik tenker vel alle som har gitt ut noe? Ros er bra, ris er skummelt. Og akkurat disse følelsene, denne bekymringa for å ikke bli sett, å ikke bli lest, den er jeg temmelig sikker på at vil være der uansett. Om jeg ønsker å fortsette med dette, må jeg rett og slett lære meg å takle det. Vite at når boka er gitt ut, kan man ikke lenger ha noen kontroll på hvordan teksten leses, eller hva folk synes om den. Vi kan ikke styre hvordan boka blir mottatt.

Diskusjonen i media de siste ukene har ikke handla mye om debutantene. Debatten har handla om hva forlaget gjør eller burde gjøre for oss. Det har handla om media og bokhandlerne og PR, og framfor alt har det handla om hva Juritzen forlag mener de gjør bedre enn andre forlag, og de andre forlagenes reaksjon på nettopp dette. Hele tiden med denne underliggende påstanden om at debutantene er usynlige. Men vi er jo ikke det! Vi får mye oppmerksomhet. Det er en offerrolle jeg ikke føler meg hjemme i. Vi føler oss kanskje usynlige, urolige, for hva annet skal vi føle? Vi har ikke kontroll. Det er første gangen vi gjør dette.

Jeg tror vi trenger denne opplevelsen av å ikke bli sett. Vi har tross alt bare gitt ut ei bok. Det blir publisert mange bøker i Norge. Hva skjer når vi gir ut bok nummer to? Vi får ikke gruppebilde i Dagbladet eller Aftenposten sammen med de andre som gir ut andreboka. Vi blir ikke bedt på debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen eller Norsk forfattersentrum. Vi inviteres ikke på debutantseminar på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Vi får ikke vårt eget arrangement på Litteraturhuset der kjente forfattere presenterer og skryter av boka vår. Vi må stå på egne bein, slik alle de andre som gir ut bøker i Norge for andre, tredje eller tiende gang gjør. Tekst bygger tekst, og vi skriver oss inn i et større bilde, men det er vi som må gjøre jobben. Da må vi lære oss å takle uroa, den snikende følelsen av å være usynlige.

Jeg er så takknemlig for å ha fått være med på alt dette i år. Jeg er glad for å ha et forlag som ønsker å samarbeide videre med meg og som leser tekstene mine med et kritisk blikk slik at de blir så gode som mulig. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet i media er jeg mer opptatt av å skrive videre på nye prosjekter, og av å komme meg ut på oppdrag for Norsk forfattersentrum slik at jeg har noe å leve av mens jeg skriver. Vi er heldige som får gi ut bøker i et land som Norge, med stipendordninger og innkjøpsordninger. Vi har ei forfatterforening som hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer om det skulle oppstå konflikt. Vi har dyktige og entusiastiske oppdragsformidlere i Norsk forfattersentrum.

Jeg er glad for å få skrive videre og jeg forventer ikke mer enn det jeg har fått. Jeg holder meg flytende. Alt som kommer i tillegg til dette, tar jeg som en bonus.

De store debutantdagene, den beste kaffen og grønt lys for nytt skriveprosjekt

I forrige uke reiste jeg til Oslo for å være med på tre ting, debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen, debutanttreff hos Norsk forfattersentrum, og sist men ikke minst De store debutantdagene på Litteraturhuset. Jeg bodde på Cochs pensjonat, like ved Litteraturhuset, og hadde ei kjempefin lita uke i hovedstaden. I tillegg til de planlagte postene, ble det tid til både møte på forlagshuset for å diskutere skriveprosjektet jeg jobber med nå, og til å treffe noen gode venner i Oslobyen som jeg ellers ikke ser.

Jeg kom fram til Oslo seint mandags kveld, og sov lenge dagen etterpå, før jeg dro på Kafé Caffè og spiste frokost. På ettermiddagen traff jeg Oda og Tor-Björn på et tapassted i Operapassasjen. Hyggelig å se dem, og veldig praktisk med lommekjente Oslobeboere som kunne følge meg til Forfatterenes Hus slik at jeg fant fram. Der skulle det nemlig være debutanttreff i regi av Forfatterforeningen.

I uformell setting fikk vi ost, vin og kjeks og snakka om hva Forfatterforeningen kunne hjelpe medlemmer og ikke-medlemmer med, og hva som må til for å bli medlem. Vi fikk grundig informasjon om skatt og næringsinntekter, Arne Berggren fortalte oss om den gangen han debuterte, og Liv Lundberg fortalte om hvordan det var å sitte i det litterære råd.

Dagen etter, på onsdag, traff jeg BokdamaFuglen Oslo, før jeg gjorde meg klar til kvelden som kom, med øving på hotellrommet og tapas på Litteraturhuset med de andre debutantene. Det var en kjempefin kveld, og jeg fikk en utrolig flott introduksjon av Johan Harstad, som snakka om boka mi før jeg skulle lese. Hyggelig var det også å treffe venner, familie og kjente der, tanter, kusiner, gudforeldre og studiekamerater hadde tatt turen til Litteraturhuset for å høre på. Kanskje det er dem jeg kan takke for at boka mi var utsolgt allerede etter pausen 😉

Jeg leser

Torsdagen fikk jeg besøkt fineste Anne-Stine på Nordstrand, før jeg dro inn til sentrum igjen på debutanttreff med Forfattersentrum. Der var Espen Haavardsholm og Mikkel Bugge som snakka om henholdsvis Forfattersentrums historie og det å reise på skoleturné. Etterpå hørte jeg resten av debutantene lese. På Flickr kan du se bildene jeg tok fra de to dagene på Litteraturhuset.

Dagen etter var jeg i møte med forlaget for å diskutere skriveprosjektet jeg har begynt på nå i høst. De var positive, så nå må jeg bare stå på og skrive for full maskin i tida framover. Etterpå rakk jeg akkurat innom Tim Wendelboe, der jeg fikk slått av en prat med min venninne gjennom treogtyve år, Ida Kristine, og så klart drukket nydelig kaffe:

Tim Wendelboe

På kvelden var vi og hørte på Remi Nilsen snakke om Thure Erik Lunds politiske ontologi på Litteraturhuset, før det var fest på forlagshuset. Jeg skulle ta fly hjem dagen etterpå og var ganske trøtt, men hadde en veldig fin kveld før jeg dro tidlig tilbake til hotellet, pakking og (etter hvert) søvn. Jeg har tatt meg meg en kraftig forkjølelse hjem fra Oslo (noe som nesten alltid skjer når jeg er der), men det er veldig godt å være hjemme igjen. Nå må jeg bare skrive så mye jeg klarer før jul, og sende det fra meg til forlaget og til veilederen min på forfatterstudiet.