Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.