Et brev som måtte skrives: Det er på tide å SNU.

Klimaantologien SNU er nå ute i butikkene. Da prosjektet starta opp, fikk vi vite at SNU står for «senk norske utslipp», og ordet forkortelsen skaper er det gjort mye av i utforminga av boka, som er et Norsk klimanettverk-prosjekt. Antologien har fått undertittelen «Brev til klimagenerasjonen».

Gjennom tegneserier, noveller, foto- og billedkunst, dikt, satire, essays og samfunnskritikk, oppfordrer boka til en klimavennlig snuoperasjon i olje- og energipolitikken. Bøkene er trykket på avkapp fra andre bøker, så alle omslagene er unike, men med den samme fiffige klistrelappen rundt med tittel, strekkode og bidragsytere. Slik blir boka i seg sjøl også en helt konkret snuoperasjon:

SNU! Men hvilken vei?

Baksida av boka som ligner ei forside

Og snur man den rett vei kommer man hit, til forsida som ligner ei bakside.

Mitt bidrag: «Guida tur»

Boka er blitt skikkelig fin, og har mange betraktelig mer oppegående tekster i seg enn min noe framtidsdystre science fiction-novelle. Håpet er å kunne spre et viktig budskap, uttrykt på svært ulike vis, med humor, alvor og provokasjoner, og på den måten bidra til økt debatt og engasjement rundt klimaspørsmålet.

Boka koster bare 100 kroner. De dårlige mobilbildene mine yter den ikke rettferdighet, den er nemlig ikke bare viktig, men også skikkelig pen å se på. Har de den ikke i bokhandelen din? Spør etter den. De hundre kronene er med på å støtte Norsk klimanettverk. Her er det på sin plass å sitere gode gamle Blekk-Ulf: «Bruk hodet. Vi har bare én klode.»

*

Dagsavisen skriver om antologien her.

Advertisements

Hvordan ta vare på seg selv og de nærmeste etter 22.juli 2011

Det er nok mange som føler seg hjelpesløse og rådløse etter det som skjedde 22.juli 2011. Mange lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe de berørte, og hva de kan gjøre for å hjelpe seg selv. Når det gjelder det førstnevnte vil jeg oppfordre de som kan det til å gi blod, og til å bidra med sin stemme til et politisk parti ved neste valg.

Men dette blogginnlegget skal i større grad handle om hvordan man kan ta vare på seg selv og de man har rundt seg. Jeg sitter så klart ikke inne med noen fasit, eller med kompetanse innenfor psykisk helse, for den saks skyld. Jeg har likevel forsøkt å samle noen råd fra fagpersoner og linker til artikler som kan gi bedre informasjon og råd enn det jeg selv kan. Jeg vil oppfordre til å dele linker til lignende artikler og blogginnlegg i kommentarfeltet, dersom du har lest noe nyttig og vettig som jeg har oversett.

NRK skriver om at også de som ikke var direkte involverte i fredagens angrep kan ha behov for krisehjelp. Det er derfor viktig å være oppmerksom og lydhør ovenfor de man møter i hverdagen i den nærmeste tida. Folk er ulike når det gjelder behov for å bearbeide og måten vi bearbeider noe slikt på. Noen vil kanskje ha behov for å snakke mye, mens andre distanserer seg eller opptrer mer avbalansert. Begge deler er like vanlig. «Alle har sine måter å reagere på» skriver krisepsykologene Siri Thoresen og Jon-Håkon Schultz.

I en situasjon der man bærer på tunge tanker, er det viktig å ikke glemme de primære behovene: Søvn, mat, drikke og fysisk aktivitet. Klarer man å få nok søvn og regelmessig mat legger man grunnlaget for at kroppen skal ha det så bra som mulig, og da blir det lettere å etterhvert få det bedre i hodet også.

I artikkelen «Fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress» har Trine Bækkevar Semb snakket med Gunnar Breivik som er professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges Idrettshøgskole. De snakker om at trening ofte hjelper i en ekstrem stress-situasjon. Det er jevnt over viktig å søke tilbake til det hverdagslige og til rutinene man er vant til. Det kan være vanskelig i begynnelsen.

En av de som fokuserte på nettopp hverdagen, og viktigheta av å ta pauser fra nyhetsbildet var Stjernesand på Twitter. Hun er psykolog og tvitret aktivt i tida rett etter 22.juli. Med sitt nærvær i sosiale medier midt oppe i katastrofen var hun til hjelp og trøst for mange.

Rådene hun delte lar seg like godt lese i ettertid. Hun skreiv blant annet en del om barns reaksjoner og behov. I blogginnlegget «Twitters verdi i krisen» kan du lese et tilbakeblikk på hennes krisepsykologiske råd slik de ble postet løpende på Twitter under og i de første dagene etter terroranslagene i Oslo og på Utøya.

Å gjøre noe praktisk er noe mange finner trøst og avkobling i. Hagearbeid, fjellturer, husarbeid og lignende kan gi et velkomment avbrekk som gjør det lettere å tenke på noe annet. Kaja Marie Lereng Kvernbakken har lagt ut et strikkemønster på et Oslo-hjerte, for de som kan strikke. Du kan lese mer i blogginnlegget «Knit your heart out for Oslo«.

De fleste vil finne hjelp i å snakke om hvordan de har opplevd den siste uka. Selv om man ikke har vært direkte berørt i den grad at man har mista noen, vil man ha fått en rekke inntrykk gjennom nyhetene som kan ha opplevdes som både vanskelige, sjokkerende, skremmende og vonde.

Vi har alle ulike måter å takle slikt på, og her må man være lydhør. Det er ikke alle som vil snakke om alt. Kanskje er det bedre å gjøre noe hyggelig sammen? Som å dra på kino, spille brettspill, lage mat, gå på kafé, shoppe, spille dataspill eller bare tilbringe tid i hverandres selskap?

Røde Kors skriver om råd for å takle katastrofen, og har både råd retta mot voksne i tillegg til at de går inn på hvordan man kan snakke med barn om terroranslagene. Supernytt har også lagt ut en rekke videoer retta mot barn i skolealder, som forsøker å formidle det som har skjedd på en pedagogisk og ikke-traumatiserende måte. (Under siden jeg linker til ser dere lenker til andre videoer dere kan klikke dere videre til.)

Jeg er en stor fan av kommunikasjon, og kan tidvis høres ut som en vandrende selvhjelpsbok når jeg begynner å snakke om medmenneskelige relasjoner. Magnus Eliassen og Kråkesølv har lagd en fin sang om hvor viktig det er å snakke sammen, hvor viktig det er å si det man tenker på til de man er glad i. Syns den egner seg godt til å avslutte dette lille blogginnlegget:

Ta vare på hverandre!

Artikler og blogginnlegg i etterkant av 22.juli 2011

Det har blitt sagt og sies mye i etterkant av terroren som ramma landet 22.juli 2011. Sjøl har jeg tenkt mye, men ikke klart å formulere noe vettig. Én ting vet jeg, og det er at det er viktig å ha en åpen debatt i tida framover. Jeg tror ikke man bør fortie eller hysje ned meninger og tankegods som ligner på terroristens ideer. Snarere bør de diskuteres slik at de kan plukkes fra hverandre og argumenteres i stykker. Holdninger sitter dypt, og vi kan dessverre ikke forvente at de skal endre seg automatisk i etterkant av disse hendelsene.

Det er mange som tar avstand fra gjerningsmannens handlinger nå, men som likevel deler mange av hans tanker om islam og det multikulturelle samfunnet. Det betyr ikke at skal klandres og gis skyld for det som har skjedd, men det er viktig å finne ut hvor disse holdningene kommer fra, hva de bunner i, og hvorfor de har hatt grohold i enkelte deler av det norske samfunnet. Om vi ikke snakker om disse meningene, får de florere uten å settes på prøve.

Dette er et forsøk på å samle artikler med ulike innfallsvinkler og tanker om det som har skjedd. Det er ikke utelukkende tekster som fokuserer på høyreekstremisme, men også tekster om sorgen og samholdet, om ordene våre, om demokratiet, om debatten videre, og om hvordan hendelsene har blitt håndtert.

Beklager at det ikke er noe bedre system i denne lista, jeg har bare samla ned linker til artikler, kronikker, blogginnlegg og kommentarer som jeg har lest, fått anbefalt og sett blitt retvitret mye. Jeg er ikke nødvendigvis enig med alle artikkelforfatterne jeg linker til. Link gjerne til andre artikler som bør være med i kommentarfeltet!

«Når masken blir et fjes» av Frank Rossavik

«Når spillet starter igjen» av Frank Rossavik

«Æren og demokratiet» av Cornelius Jakhelln

«Så mye død så nær hjemme» av Vidar Kvalshaug. (Engelsk versjon: «So Much Death So Close To Home«)

«Det gir ingen ro» av Lars Saabye Christensen

«The Past is a Foreign Country» av Jo Nesbø

«Kven er terroristen» av Øyvind Strømmen (Engelsk versjon: «Who is the terrorist?«)

«Om den videre debatten» av Christian Skaug/Document.no

«Ett öppet samhälle kräver ansvar för det egna ordet» av Torbjörn Tännsjö

«A Blogosphere of Bigots» av Jostein Gaarder og Thomas Hylland Eriksen

«THE og Jostein Gaarder skriver i NYTimes» av Hans Rustad (svar til artikkelen ovenfor)

«Bildet av terroristen» av Iskwew

«Under radaren» av Vox populi / Knut Johannessen

«De beste blir aldri vår fremtid» av Anders Giæver

«Oslo-tonen» av Anders Giæver

«Galskap og ondskap» av Avil / Kristine Tofte

«etterdønningene» av vaarloek / Hanne Gideonsen

«Ein meir menneskleg debatt» av Hjorthen / Arne Hjorth Johansen

«Frilansoppdrag man sier nei til: Studio Skeie» av Sesselja Bigseth

«Vi lar oss ikke oppløse» av Kristin Oudmayer

«Kjære alle sammen» av Pedro Carmona-Alvaréz

«Arbeiderbevegelsens blodvitner» av Åshild Mathisen

«Falskt Obama-sitat» av Gunnar Roland Tjomlid

«Når konspirasjonstenking og fremmedfrykt blir dødelig» av Gunnar Roland Tjomlid

«Vår forakt for svakheit» av Arnhild Skre

«Mer debatt, ikke mindre» av Knut Olav Åmås

«Twitters verdi i krisen» av Stjernesand

«Gode nordmenn» av Ivar Bakke

«Alt henger sammen med alt» av Christin Kristoffersen

«Vennlighetens tid» av Marte Michelet

«Virksomme ord» av Karianne Bjellås Gilje

«Et tapt paradis?» av Martine Aurdal

«Ting vi liker med dette samfunnet» av Are Kalvø

«Åpent brev til mine medborgere i Fremskrittspartiet» av Jonas Bals

«Hat kan læres» av Stian Trogstad

«Anonyme nettdebatter» av Olav Torvund

«Å holde ut det uutholdelige» av Dagfinn Nordbø

«Hvem skal stenges ute?» av Ida Børresen

«– Tvil er fundamentalistens fiende» (Thorvald Steen intervjuet) av Mette Karlsvik

«Naiv og super – supernaiv?» av Maria Gjerpe

«Det sosiale mediebildet, på ondt, vondt og på godt» av Morten Myrstad

«Pressedebatten etter Utøya-tragedien» av Eivind Ljøstad

«Den perverterte idealismen» av Bernt Hagtvet

«Debatt etter Utøya» av Martin Grüner

«Til ungdommen» av Eskil Pedersen, leder, AUF; Johannes Rindal, leder, Senterungdommen; Sveinung Rotevatn, leder, Unge Venstre; Henrik Asheim, leder, Unge Høyre; Elisabeth Løland, leder, KrFU; Ove Vanebo, leder, Fremskrittspartiets Ungdom; Olav Magnus Linge, leder, Sosialistisk Ungdom; Iver Aastebøl, leder, Rød Ungdom.

*

«Helvete på Utøya» av Prableen Kaur, overlevende AUF-er

«Den verste dagen i mitt liv» av Khamshajiny Gunaratnam, overlevende AUF-er

«utoyahelvette» en blogg viet til bearbeiding av det som skjedde, skrevet av Emma Martinovic, overlevende AUF-er

«marerittet på utøya – min historie» av Madeleine Svendsen, overlevende AUF-er

Sorgen er enkel

En stor, nummen, kvalm og overveldende følelse sitter i kroppen. Der har den vært siden fredags ettermiddag. Jeg satte meg foran Twitter rett etter det smalt, 22.juli. Slo på NRK mens de ennå viste Derrick. Twitter var først med de fleste opplysningene de første timene, også når det gjaldt Utøya.

Jeg har ingen kjente på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Likevel kjenner jeg på sorg og sjokk. En av de jeg følger på Twitter sier det godt:

«Jeg har bilder på netthinnen av syn jeg aldri har sett, ungdommer som blir skutt ned. De går ikke vekk, dukker opp når jeg minst venter det.»

Midt i det hele skammer jeg meg over å være så sterkt påvirket av dette, fordi jeg vet at det fins så mange som har det verre. Skammer meg over å føle meg tom og aleine i et fakkeltog som skal vise samhold og medmenneskelighet.

Skammer meg over å savne kjæresten min, som tross alt bare er på ferie. Som jeg er så heldig å få hjem igjen om noen uker. Skammer meg over at jeg er letta og takknemlig fordi  ingen jeg kjenner er direkte ramma. Sjokket og sorgen over det som har skjedd føles på sett og vis ikke helt legitim.

Midt i det hele er jeg stolt av en statsminister jeg aldri har stemt på, stolt av de reflekterte ungdommene som uttaler seg og holder fast i engasjementet sitt. Bekymra for dem. Når jeg syns det er vanskelig å sove, hvordan har de det da?

Jeg er stolt av hjelpemannskapet, de lokale heltene i båt, politiets håndtering av vanskelige journalister. Stolt av å bo i demokratiet Norge, der det fins mennesker som Geir Lippestad, som gjør jobben sin som forsvarsadvokat nettopp for demokratiets skyld.

Jeg finner, i likhet med VGs Anders Giæver, ny mening og trøst i gamle ord (og spør meg selv hva dette gjør med ordene som vil komme, poesien og tekstene som ennå venter på å bli skapt).  Jeg er rørt over folkehavet, rosene, talene, ordene. Det er ei glede der, et sted.

Glede og sorg i all sin jævlige enkelhet. Vi kan kalle det håp, fortvilelse og mye annet, og opphavet til følelsene er for all del komplisert. Situasjonen Norge er i nå er langt fra enkel. Men følelsene må vi ta som de er.

Jeg slår av tv-en oftere, leser dikt og jogger. Forsøker å bearbeide alle inntrykkene. Det er så mye vi ikke får igjen, så mye som er borte, så lite man kan gjøre eller si. Jeg tenker på de rammede, de pårørende. «Jeg finner ikke ord» blir bare en klisjé; hjertet stammer.

Sorgen er enkel
og gleden det samme.
Men hver gang mitt hjerte
begynner å stamme,
prøver det løfte
en stakket stund
det sunkne Atlantis
fra sjelens bunn.

Fra Inger Hagerups Samlede dikt (1976), s. 190.

Røde Kors’ informerer og gir råd om reaksjoner i katastrofen.

Noen har googla «dikt om å ikke forstå verdens grusomhet» og havna på bloggen min. På Twitter oppfordrer jeg til å dele slike dikt og andre ord som lindrer og passer i denne tida, under hashtaggen #oslovedikt (trykk for å se søkeresultat).

Klapp katten

Ukas tirsdagsdikt er henta fra Den store lyrikkboken. Norske dikt gjennom tidene (Havnevik (red.), 1998, s. 411) og er skrevet av Harald Sverdrup. Han har mange flotte dikt med naturtematikk, men uten et idylliserende og romantisk syn på naturen. Både dyrelivet og menneskenaturen har rom for død, ødeleggelse og grusomhet. Likevel er det ikke et ensidig syn på verden og livet i negativ forstand, men heller noe mer nyansert, og for min del noe som treffer mer.

Klapp katten

Hvis du er nedfor
så gre håret.
Hvis du fortsatt er nedfor
så klapp katten.
Jeg sier ikke det er feigt
å ta eget liv.
Å leve krever stort mot
og en katts villskap,
tenk å være låst inne
i en sekk med stein
og senket i vann
(jeg har sett en katt
med liv nummer ti i behold
gi seg mot sin ni-
foldige drapsmann).

Dette diktet, som i utgangspunktet fortoner seg som ganske enkelt, kan deles i flere deler. Først har du oppfordringa, diktets råd mot nedstemthet. Til tross for de enkle løsningene på en komplisert livssituasjon, tar diktet den eksistensielle angsten på alvor. Når diktet videre konstaterer at det ikke er feigt å ta livet av seg sier det mye om jegets holdning til livet og jegets forståelse av livets utfordringer.

Det sier noe om hvor vanskelig det kan være å leve, hva det krever av oss. Dette utbroderes med å si at vi trenger en katts villskap for å leve, noe som illustreres med det slående og grusomme bildet av katta som har blitt forsøkt drukna, men fortsatt er lojal til sin eier. Til tross for livets grusomhet, bør vi klamre oss til tilværelsen, istedet for å velge sjølmord. Den villskapen framstår som et ideal for jeget. Det illustrerer ganske effektivt hvor utrolig menneskets pågangsmot og livsvilje er, og jeget beundrer nettopp dette.

De enkle rådene i begynnelsen står i kontrast med den kompliserte situasjonen. Hva sier de egentlig, disse rådene? Kan man tenke seg at det å gre håret uttrykker omsorg for seg sjøl, mens det å klappe katta er ei oppfordring til å ta vare på andre? Eller til å søke mot de rundt oss med omsorg og kjærtegn?

Det andre rådet, «Klapp katten», understrekes ved å også være diktets tittel. Sett i lys av diktets slutt, er det ikke bare ei oppfordring om å ta vare på andre, men også ei oppfordring om å ta avstand fra den nifoldige drapsmannen, å gjøre annerledes.

Om katta representerer oss, mennesket, og drukninga representerer livets utfordringer, er jo oppfordringa også retta mot noe større, og kan sees som et ønske om at vi skal bli behandla bedre av livet, av menneskene rundt oss, av naturen (av Gud?).

Jeg legger kanskje mye i noen korte linjer, men dette var virkelig et dikt som åpna for refleksjon og ettertanke. Hva syns dere?

Global oppvarming: «dividing me and you / by red and blue»?

Tirsdagstankekonseptet er tilbake på bloggen igjen etter en særdeles lang jule-/vinterferie! Jeg skal forsøke å holde bloggen oppdatert hver tirsdag med fine dikt jeg kommer over, men i hektiske uker skjer det en gang i blant at jeg glemmer det.

I dag er det unge George Watsky som står for tur. Poeten er fra San Francisco og har vunnet flere poesislamkonkurranser. Han har studert «Writing and Acting for the Screen and Stage» på Emerson College, og skrevet teaterstykker for scenen. I tillegg er han rapper, og du kan se flere av hans videoer på YouTube, både poesi og raplåter.

Han sier selv at det er viktig for ham å berøre folk følelsesmessig ved å kombinere latter og alvor. Dagens dikt,  «Carry the One», er nok mer alvorsprega. Det handler om global oppvarming, og i videoen nedenfor kan du se det framført på en konferanse der flere av USAs toppolitikere var til stede og satt på første rad foran ham. Vi ser dem ikke, men det kan være kjekt å ha i bakhodet.

Temaet er brennhett og viktig, og det er skremmende hvor mye penger har å si for hvor seriøst folk tar problematikken i USA. TV2 skriver at amerikanske forskere har fastlått at den globale oppvarminga er «ubestridelig». Jorda har blitt varmere. Likevel kan det se ut til at det er skeptikerne og pengene som i stor grad har størst innflytelse på amerikanerne.

Jeg har ikke funnet diktet i skriftlig format noe sted, så jeg har hørt godt etter og forsøkt å skrive det ned. Du får unnskylde om det skulle være enkelte skrivefeil eller steder der jeg har hørt feil. Dersom du ser noe som ikke stemmer i teksten, blir jeg glad om du sier i fra i kommentarfeltet, så kan jeg rette på det! Linjeskiftene er det også jeg som står for, og jeg har satt dem inn der han tar pauser og der det passer med tanke på rim og rytme. Teksten finner du rett nedenfor videoen.

(Til de som ikke er så sikre på engelsken sin kan jeg legge til at uttrykket «Carry the one» sin mer bokstavelige betydning, å bære ett-tallet, er matematisk og viser til når vi legger sammen større tall og tar med oss ett-tallet fra f.eks 5+6 i 155+166, slik at det skal legges til i neste ledd. Om vi har et tilsvarende enkelt uttrykk på norsk, har jeg glemt det. Det er tross alt over ti år siden sist jeg hadde matte på skolen. Videre kan jo uttrykket også bety «å bære den ene» og «å bære den som…»)

Today, San Francisco is 95 degrees
I wake up feeling trusting
check the heat chart in the paper
and the country is blushing.

I melt
Never felt so sticky
in this city
I haven’t seen fog
in damn near a month
and I’m starting to wonder what happened to my hometown
and I’m hoping
that it’s just someone upstairs
expressing his
sunny disposition,
but seven people died from yesterday’s heat wave
and I’m trying real hard not to wrap my mind around exponential
hoping every scientist in the world
forgot to
carry the one.

And it’s true, right now it’s absolutely gorgeous, lemonade weather, but it too will sour
«gorgeous» works different in San Francisco,
and I am most found in this city
when I can’t see five feet in front of me.

I don’t think I have the words to explain fog to my children
to tell my grandkids what snow was like.

It’s hot today and you could fry an egg on the hood of our karma.
We’re driving ourselves off a cliff
with a bag of money in the trunk.
Our dollars read «In God we trust», I went to Wells Fargo today because my fog bank went bust.
And I’ve got thick skin.

Been inside the whale with Jonah,
and he told me he was gonna stay there for a while to avoid the melanoma,
and Mark Twain said the coldest winter he ever spent
was a summer
in San Francisco,
but he wasn’t in this city,

so you can watch the news,
read the proof,
I don’t frankly care how many times you’ve seen An Inconvenient Truth
and don’t believe.

Say the camera puts on ten degrees,
tell me this is petty,
then tell New Orleans that coincidence destroyed the levies,
but please,
look up at your sky back home

Our cities are changing
and when Manhattan becomes Venice, Venice becomes Atlantis, Atlanta is a 100 degrees in the shade
and no one notices the wind in Chicago anymore

This is not
a matter of forgetting to put two and two together
of dividing me and you by
red and blue

This equation can be solved
and as long as we are standing
we can carry the one
who falls
carry the ones who forget
care for the friend you haven’t met
the child who isn’t yours
the tomorrow you may not live to see

Carry the one
you believe in
the city you love, the brooklyn bridge, please
carry the ninth ward, the rain in Seattle, the sound the trees
make when they freeze
in Vermont, the Montana winter, a Michigan football game

I
will carry the fog
carry the one
that sends shivers down my spine
the one that’s mine
the one I find tugging us all forward
So please
come with me
lift with your legs
and let us carry the one
that we can no longer ignore.

(George Watsky)

Hva syns dere? Jeg fant dette diktet kort tid etter at jeg så Sizzle: A Global Warming ComedyTIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival). Regissøren, Randy Olson, var opptatt av å kommunisere et budskap men samtidig underholde. Han viser spesielt godt hvor vanskelig det er å få fokus på temaet i et medium som skal nå ut til mange, for eksempel ved å demonstrere hvor mye han slet med å få både økonomisk støtte til prosjektet (som endte med å være 100% sjølfinansiert) og med å få kjente fjes til å fronte det hele. Filmen var ok, men litt langdryg, og med deler som ble svært overdrevne for å oppnå humoristisk effekt.

Jeg har aldri syntes overdrivelser av stereotyper (f.eks, i dette tilfellet, dumme mørkhuda bling-kledde menn som sier «yo» mye eller homofile som vimser og vifter med armene) har vært spesielt underholdende, men filmen hadde likevel sine gode sider. Må imidlertid si at jeg foretrekker Watskys tilnærming til saken, men det har kanskje noe med at mitt hjerte ligger nærmere poesien enn lytehumoren.

Profaniteter og poesi i klasserommet

Hva er det OK å si foran elever? Kan man si «faen»? Kan man si «jævlig»? Carlos Andrés Gómez skriver om meningsløsheten med å sensurere læreres språk, hvordan så mye utelates fra vår fremstilling av verden når den læres bort til barn.

Selv leste jeg diktet først, og hørte videoen etterpå. Jeg oppdaget da at ikke alt han har i tekstversjonen er med på den muntlige framføringa, og jeg likte godt strofene som er utelatt. Derfor har jeg satt den teksten som ikke er med på videoen i parantes nedenunder, de er jo fortsatt en del av diktet:

What’s genocide?

(their high school principal
told me I couldn’t teach
poetry with profanity
so I asked my students,
“Raise your hand if you’ve heard of the Holocaust.”
in unison, their arms rose up like poisonous gas
then straightened out like an SS infantry
“Okay. Please put your hands down.
Now raise your hand if you’ve heard of the Rwandan genocide.”
blank stares mixed with curious ignorance
a quivering hand out of the crowd
half-way raised, like a lone survivor
struggling to stand up in Kigali
“Luz, are you sure about that?”
“No.”
“That’s what I thought.”)

“Carlos—what’s genocide?”

Our children can’t hear the truth at school
if a person says “fuck”
can’t even talk about “fuck”
even though a third of your senior class
is pregnant.

I can’t teach an 18-year-old girl in a public school
how to use a condom that will save her life
and that of the orphan she will be forced
to give to the foster care system—
“Carlos, how many 13-year-olds do you know that are HIV-positive?”

“Honestly, none. But I do visit a shelter every Monday and talk with
six 12-year-old girls with diagnosed AIDS.”
while 4th graders three blocks away give little boys blowjobs during recess
I met an 11-year-old gang member in the Bronx who carries
a semi-automatic weapon to study hall so he can make it home
and you want me to censor my language

“Carlos, what’s genocide?”

(your books leave out Emmett Till and Medgar Evers
call themselves “World History” and don’t mention
King Leopold or diamond mines
call themselves “Politics in the Modern World”
and don’t mention Apartheid

“Carlos, what’s genocide?”)

you wonder why children hide in adult bodies
lie under light-color-eyed contact lenses
learn to fetishize the size of their asses
and simultaneously hate their lips
my students thought Che Guevara was a rapper
from East Harlem
still think my Mumia t-shirt is of Bob Marley
how can literacy not include Phyllis Wheatley?
schools were built in the shadows of ghosts
filtered through incest and grinding teeth
molded under veils of extravagant ritual

“Carlos, what’s genocide?”

“Roselyn, how old was she? Cuántos años tuvo tu madre cuando se murió?”

“My mother had 32 years when she died. Ella era bellísima.”

…what’s genocide?

they’ve moved on from sterilizing “Boriqua” women
injecting indigenous sisters with Hepatitis B,
now they just kill mothers with silent poison
stain their loyalty and love into veins and suffocate them

…what’s genocide?

Ridwan’s father hung himself
in the box because he thought his son
was ashamed of him

…what’s genocide?

Maureen’s mother gave her
skin lightening cream
the day before she started the 6th grade

…what’s genocide?

she carves straight lines into her
beautiful brown thighs so she can remember
what it feels like to heal

…what’s genocide?

…what’s genocide?

“Carlos, what’s genocide?”

“Luz, this…
this right here…

is genocide.”

Hva synes dere? Kommentarfeltet er åpent for diskusjon, pedagogisk, politisk og/eller poetisk!