Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

Hvordan ta vare på seg selv og de nærmeste etter 22.juli 2011

Det er nok mange som føler seg hjelpesløse og rådløse etter det som skjedde 22.juli 2011. Mange lurer på hva de kan gjøre for å hjelpe de berørte, og hva de kan gjøre for å hjelpe seg selv. Når det gjelder det førstnevnte vil jeg oppfordre de som kan det til å gi blod, og til å bidra med sin stemme til et politisk parti ved neste valg.

Men dette blogginnlegget skal i større grad handle om hvordan man kan ta vare på seg selv og de man har rundt seg. Jeg sitter så klart ikke inne med noen fasit, eller med kompetanse innenfor psykisk helse, for den saks skyld. Jeg har likevel forsøkt å samle noen råd fra fagpersoner og linker til artikler som kan gi bedre informasjon og råd enn det jeg selv kan. Jeg vil oppfordre til å dele linker til lignende artikler og blogginnlegg i kommentarfeltet, dersom du har lest noe nyttig og vettig som jeg har oversett.

NRK skriver om at også de som ikke var direkte involverte i fredagens angrep kan ha behov for krisehjelp. Det er derfor viktig å være oppmerksom og lydhør ovenfor de man møter i hverdagen i den nærmeste tida. Folk er ulike når det gjelder behov for å bearbeide og måten vi bearbeider noe slikt på. Noen vil kanskje ha behov for å snakke mye, mens andre distanserer seg eller opptrer mer avbalansert. Begge deler er like vanlig. «Alle har sine måter å reagere på» skriver krisepsykologene Siri Thoresen og Jon-Håkon Schultz.

I en situasjon der man bærer på tunge tanker, er det viktig å ikke glemme de primære behovene: Søvn, mat, drikke og fysisk aktivitet. Klarer man å få nok søvn og regelmessig mat legger man grunnlaget for at kroppen skal ha det så bra som mulig, og da blir det lettere å etterhvert få det bedre i hodet også.

I artikkelen «Fysisk aktivitet hjelper mot bekymringer og stress» har Trine Bækkevar Semb snakket med Gunnar Breivik som er professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Norges Idrettshøgskole. De snakker om at trening ofte hjelper i en ekstrem stress-situasjon. Det er jevnt over viktig å søke tilbake til det hverdagslige og til rutinene man er vant til. Det kan være vanskelig i begynnelsen.

En av de som fokuserte på nettopp hverdagen, og viktigheta av å ta pauser fra nyhetsbildet var Stjernesand på Twitter. Hun er psykolog og tvitret aktivt i tida rett etter 22.juli. Med sitt nærvær i sosiale medier midt oppe i katastrofen var hun til hjelp og trøst for mange.

Rådene hun delte lar seg like godt lese i ettertid. Hun skreiv blant annet en del om barns reaksjoner og behov. I blogginnlegget «Twitters verdi i krisen» kan du lese et tilbakeblikk på hennes krisepsykologiske råd slik de ble postet løpende på Twitter under og i de første dagene etter terroranslagene i Oslo og på Utøya.

Å gjøre noe praktisk er noe mange finner trøst og avkobling i. Hagearbeid, fjellturer, husarbeid og lignende kan gi et velkomment avbrekk som gjør det lettere å tenke på noe annet. Kaja Marie Lereng Kvernbakken har lagt ut et strikkemønster på et Oslo-hjerte, for de som kan strikke. Du kan lese mer i blogginnlegget «Knit your heart out for Oslo«.

De fleste vil finne hjelp i å snakke om hvordan de har opplevd den siste uka. Selv om man ikke har vært direkte berørt i den grad at man har mista noen, vil man ha fått en rekke inntrykk gjennom nyhetene som kan ha opplevdes som både vanskelige, sjokkerende, skremmende og vonde.

Vi har alle ulike måter å takle slikt på, og her må man være lydhør. Det er ikke alle som vil snakke om alt. Kanskje er det bedre å gjøre noe hyggelig sammen? Som å dra på kino, spille brettspill, lage mat, gå på kafé, shoppe, spille dataspill eller bare tilbringe tid i hverandres selskap?

Røde Kors skriver om råd for å takle katastrofen, og har både råd retta mot voksne i tillegg til at de går inn på hvordan man kan snakke med barn om terroranslagene. Supernytt har også lagt ut en rekke videoer retta mot barn i skolealder, som forsøker å formidle det som har skjedd på en pedagogisk og ikke-traumatiserende måte. (Under siden jeg linker til ser dere lenker til andre videoer dere kan klikke dere videre til.)

Jeg er en stor fan av kommunikasjon, og kan tidvis høres ut som en vandrende selvhjelpsbok når jeg begynner å snakke om medmenneskelige relasjoner. Magnus Eliassen og Kråkesølv har lagd en fin sang om hvor viktig det er å snakke sammen, hvor viktig det er å si det man tenker på til de man er glad i. Syns den egner seg godt til å avslutte dette lille blogginnlegget:

Ta vare på hverandre!

Kaffekunst 101: På hjemmebane.

For ett år siden drakk jeg pulverkaffe uten problemer om morgenen. Nå bruker jeg dyr kaffekvern fra Wilfa. Aeropress og kjøkkenvekt hver morgen. Du kan trygt si at jeg har endra smak og heva standarden. På mange måter var det praktisk å kunne kose seg med pulverkaffe, men iløpet av året som har gått har jeg drukket så mye god kaffe at jeg så tydelig merker forskjellen. I dag ville pulverkaffe vært ei svært dårlig erstatning for den morgenrutinen jeg har venna meg til. Kanskje jeg har blitt snobbete, men sånn er det.

Jeg starter som regel dagen med kornblanding, for så å lage meg en kopp svart kaffe. Siden september i år har jeg lagd den med min nye, hendige Aeropress, som jeg kjøpte gjennom ei god venninne, Ida Kristine. Aeropress er ei slags presskanne 2.0, som er enklere i bruk og lager kaffen raskere og bedre enn ei presskanne. Det beste med den er hvor lett det er å holde den rein. Etter bruk er kaffegruten samla som en liten «puck» man kan skyve rett i matsøpla uten søl, og så er det bare å skylle pressa under rennende vann.

Ida er barista på Tim Wendelboe og tipsa meg også om ei god kaffekvern jeg kunne investere i. Hun lagde til og med en instruktiv bildeserie som forklarte hvordan jeg enklest kunne bruke Aeropressa. Den har hun seinere også lagd som blogginnlegg.

Jeg drikker kaffen min svart, med 10 gram mørk sjokolade til. Man må unne seg noe godt, og den sjokoladebiten er min hverdagsluksus. Når jeg går på kafé foretrekker jeg cappuccino, litt fordi jeg liker kaffekunst, men også fordi det føles feil å betale 25 kroner for en kopp svart kaffe jeg kunne lagd hjemme. Det er deilig å kunne dra på det beste kaffestedet i Tromsø og få servert capppuccino med melkeskum og mønster, og siden jeg liker å jobbe med papirarbeid på kafé, blir det noen kopper i uka. Hjemme holder jeg meg til svart, men jeg har en kjæreste som må ha masse melk i kaffen.

Kaffekunsten har alltid fascinert meg, og i det siste har jeg oppdaga at selv om jeg ikke har melkesteamer og kan lage de vanskelige og flotte mønstrene de lager på De 4 Roser, så finnes det en måte å jukse litt på. På engelsk kalles det «etching», og det går ut på man bruker sjokoladesaus for å lage fine bilder i kaffen. Sånn som dette, for eksempel:

Hjemmelagd kaffe med melkeskum og sjokoladesaus.

 

Du syns kanskje det ser vanskelig ut? Det er mye lettere enn det ser ut til (og kan langt fra måle seg med alt de får til, de som virkelig er flinke til kaffekunst)! For å lage et slikt mønster trenger du kaffe, melk, en melkeskummer, sjokoladesaus og en tannpirker eller noe annet med spiss tupp. Jeg varmer melka i mikrobølgeovnen til rett før kokepunktet, og så skummer jeg den opp til stivt og luftig melkeskum som helles over kaffen.

Alt du trenger.

Etterpå tar du sjokoladesausen og lager to sirkler, den ene utenpå den andre. Med tannpirkeren lager du åtte rette streker fra midten og ut mot kantene, før du lager tilsvarende streker inn mot midten fra ytterkanten mellom hver av de strekene som peker utover. Det er viktig å tørke av tannpirkeren etter hver strek. Jeg har ikke lært meg dette helt på egenhånd, og ville nok aldri fått det til, hadde det ikke vært for denne hendige YouTube-videoen som enkelt forklarer og viser hvordan du gjør det:

Fordi det var så enkelt, tenkte jeg at jeg skulle dele det med dere. Linken til videoen kom opprinnelig fra @hvarfredriksen på Twitter, så tusen takk til ham også. Hadde nok ikke prøvd meg med sjokoladesausen her hjemme om det ikke hadde vært for den linken.
Hva syns du om kaffekunst? Har du forsøkt deg på noen eksperimenter på hjemmebane? Hvordan liker du kaffen din best?

Prosjekt 365: Ei aktiv oppmerksomhet utad.

Jeg har alltid vært glad i å ta bilder, og har gått fra å relativt ukritisk knipse alt jeg får øye på som ser fint ut, til å være mer bevisst på vinkler, lys og proporsjoner. Med mitt lille Canon Ixus 100 IS er jeg absolutt ennå på amatørstadiet, men jeg merker at jeg tenker annerledes når jeg tar fram kameraet nå enn jeg gjorde for tre år siden.

Flickr har jeg bilder fra rundt 2007 og fram til i dag, tatt med forskjellige dårlige mobiler, eksens Nikon E2000 og til slutt og i aller størst grad, mitt fine lille Canon Ixus-kamera. Jeg har tatt bilder fra Buktafestivalen, fra bylivet i Tromsø, bilder av kaffekunst, av strikking, av naturen og årstidene. Det er motiverende å se tilbake på gamle bilder, sammenligne med i dag og se at jeg har blitt bedre.

I håp om å utvikle meg videre på den fronten har jeg bestemt meg for å ta ett bilde hver dag i hele 2011, et såkalt «365-prosjekt». Jeg er allerede i gang, og du kan følge med på bildene jeg tar i år på Flickr der de er samla i et eget sett. (Fikk ikke til å legge til slideshow her på WordPress, det fungerte på den gamle bloggen :/)

Det å observere og å finne gode motiver er noe jeg merker at jeg har god nytte av også i den kreative skrivinga. Ei aktiv oppmerksomhet utad kan gjøre en vanlig busstur til et vell av skriveidéer, og et interessant bilde kan være en god trigger for å få i gang en tekst om man står fast.

Når jeg følger med på verden rundt meg legger jeg merke til små samtaler på bussen; ansikter til fremmede mennesker når de ikke er klar over at de blir observert; bygninger, trær og planter som ligner på noe eller forteller historier om levd liv; i tillegg til ting som plakater, veiskilt og reklame med interessante formuleringer eller ord.

Når jeg tar bilder legger jeg ofte merke til kontraster. Trær og bebyggelse, svart mot hvitt, lys og skygger. Dette med lys er noe jeg er spesielt glad i. Måten sola skinner i ulike ting, og måten snø, greiner, fjell, vann og himmel kan stå i kontrast til hverandre på. Det handler kanskje om å observere ei spenning mellom ytterpunkter, men også om å fange noe midlertidig på film. Å ta et godt bilde av et øyeblikk som aldri kommer igjen.

Når jeg skal skrive ser jeg også ofte etter øyeblikkene. De merkelige, men troverdige situasjonene som skjer, som skjer overalt sjøl om de kan være både ekstreme, grusomme, pinlige, ubehagelige og rare. Jeg tenker ikke på de store tingene, men de små episodene som vi ikke alltid kan forklare, eller de rare tankesprangene vi av og til gjør uten at vi er helt klar over det. Sjølrefleksjonen som i noen tilfeller aldri slutter, og går over på helt feil spor. Jeg håper å kunne fange noe av dette på papiret slik jeg forsøker å fange øyeblikk i et stillbilde.

Hva legger du merke til i dine omgivelser? Er det noe du bevisst ser etter eller noe du legger merke til framfor andre ting?

2010, slik Facebook oppsummerer det.

Lagd med My Year in Status på Facebook.

NB! Dersom du bruker mange applikasjoner på Facebook er det lurt å gå inn på personverninnstillingene for dine tilleggsfunksjoner og dobbeltsjekke hvilken informasjon disse applikasjonene har tilgang til. Da trykker du på «Brukerkonto» øverst i høyre hjørne, velger «Personverninstillinger» og trykker på linken nederst i venstre hjørne under overskrifta «Tilleggsfunksjonar og nettstader» (eller, enklere, trykk her). Tenk over hvordan du bruker Facebook og hvor mye informasjon du deler om deg selv.

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø