Søkeordspoesi, 3.-10.november.

ida zachariassen sagberg
alle vet hvem du er
skaff deg en hobby

ting som gjør deg lykkelig:
bruke stavmikser
sinnsykehus
mønster i kaffe

nå begynner vi
hjelp deg selv

(verselinjene er henta fra bloggens søkeordsstatistikk, dvs. ting folk har googla som (av en eller annen grunn) har sendt dem til bloggen min)

Reklamer

Ordkalotten 2011: Årets forfatterstudenter!

Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i byen. Jeg er blant dem.

Liv Lundberg introduserte oss

Under arrangementet på Verdensteatret i går knipset jeg bilder av alle i klassen. I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hver student (navn og bilde), og til slutt si litt om studiet vi går her i Tromsø.

Mariann Aaland (30) leste fra et romanprosjekt hun jobber med.

Victoria Kielland (26) leste kortprosa.

Tone Myklebust, fra Egersund, leste dikt.

Angélique Prick (41) er geograf og leste utdrag fra et romanprosjekt bygget på barndomsminner.

Helene Guåker (28) er fra Ringsaker og leste fra debutromanen Kjør (2010).

Veronika Erstad (32) leste fem dikt.

Så var det meg da: Ida Zachariassen Sagberg (27), fra Tromsø, leste ei kort novelle.

Ylva Ambrosia Wærenskjold (23) er fra Oslo og leste fra et romanprosjekt.

Bjørn-Are Vollstad leste fra et manus med arbeidstittelen "Å".

Wibeke Bruland (27) leste fra et romanprosjekt.

Sara Eline Olsen (25) leste fra et romanprosjekt.

Tora Seljebø (38) leste dikt.

Janita Freili leste fra et romanprosjekt.

Maja Flønes Monsen (28) leste fra et romanprosjekt.

Ingebjørg Liland fra Kjøllefjord leste korttekster.

Vi er, som dere ser og som Liv også påpekte, et variert ensemble. Studiet er samlingsbasert og ganske intense greier. Vi skal skrive et visst antall sider mellom hver samling, som skal sendes inn i god tid før vi møtes igjen. Når vi treffes går vi gjennom tekstene i plenum, med en gjesteforeleser som ordstyrer og hovedleser av teksten. Liv Lundberg supplerer og nyanserer.

På mange måter ligner dette den prosessen man går inn i med et forlag, etter et manus har blitt antatt: Målet er å forbedre teksten. Det skiller seg fra kommunikasjonen mellom forfatter og konsulent (eller forfatter og redaktør), ved at det er flere stemmer som griper inn, og dermed ofte sprikende meninger om det du har skrevet. Som i samhandlinga med et forlag må man selv sortere ut det som er relevant og se hva som kan brukes, men motstridende beskjeder kan gjøre dette sorteringsarbeidet krevende og utfordrende.

Vi er midt i ei samling nå, og mellom tekstverksted og festivalaktiviteter skal vi også spise, sove, skrive og være sosiale. Det er så gøy! Etter gårsdagens opplesning var over kunne alle sammen slappe litt mer av, i den grad det lar seg gjøre i et slikt opplegg. Men høyt tempo, tidsfrister og stress kan være med på å skape et trykk man vanskelig oppdriver på egenhånd. Det kan gi gode resultater. Sjøl håper jeg å få gjort ferdig et førsteutkast på novellesamling nummer to.

Under Ordkalotten forsøker alltid forfatterstudentene å være synlige i bybildet. Tidligere kull har blant annet delt ut buttons, hengt opp tekster i glass og ramme, lagd t-skjortepoesi og skrevet dikt med kritt rundt om i byen. I år har vi hengt opp tekstplakater og lagt ut postkort på festivalområdet og andre steder i sentrum. Hold øynene åpne, så kanskje du får en uventa litterær opplevelse midt i hverdagen 🙂

Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

Ordkalotten: Forfatterstudentene i bybildet

Det har blitt en tradisjon på Ordkalotten at forfatterstudentene deltar på festivalen på noe vis. Som regel er det ei høytlesning, og ofte noe mer performanceaktig i tillegg. I fjor skreiv de dikt med kritt rundt omkring i byen. En fin måte å sette fokus på orda, syns jeg. Plutselig så man noe skrevet på gata som ikke hadde pleid å være der. Det oppfordrer til å tenke nytt, tenke annerledes, til å dra seg selv litt ut av hverdagen. Her er noen bilder fra i fjor:

Endelig er det for seint

«Endelig er det for seint.»

Langt nok hjemmefra

Langt nok hjemmefra

Hvis du vil se flere bilder fra fjorårets krittstunt, finner du det her. I år har forfatterstudentene også dikta i bybildet, men denne gangen på en mye mer interaktiv måte. De hadde lagd mange t-skjorter med ulike ord på, ett på baksida og et annet på forsida. Sammen med RadArt Tromsønettverk for fri scenekunst oppfordra de forbipasserende til å delta og lage dikt med kroppen ved å stå på rekke og rad. Ei dame med megafon leste opp noen av diktene som ble skapt. Her er en videosnutt og noen bilder (min tegnsetting i bildeteksten):

«Han sa: "Dårlig høygaffel."»

«Han sa: "Dårlig høygaffel."»

«Kanskje vakker?»

«Kanskje vakker?»

«Kanskje vakker?»

«Kanskje vakker?»

«Halvveis liv»

«Halvveis liv»

«Spilte åpen»

«Spilte åpen»

«Helvete, du er halvveis stengt.»

«Helvete, du er halvveis stengt.»

Morsomt og kreativt, og åpent for alle som gikk forbi! Jeg heiv meg med sjøl, men har foreløpig ingen bilder av det, men det kommer kanskje etterhvert. Forfatterstudentene hadde også høytlesning på Kafé Sånn i går, og det kommer et lite blogginnlegg om det ganske snart (når videosnuttene er overført, konvertert og lasta opp).

Det må også nevnes at studentene har en lyttestasjon på biblioteket i Tromsø, der du kan sette deg i en behagelig lenestol, med stort headset, og høre dem lese utdrag av egne tekster. Jeg er litt usikker på hvor lenge den blir værende der, men den har iallfall stått der gjennom hele festivalen, og jeg har sett mange sitte der og høre, i ro og mak.