Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

«If writing a book is impossible …

… write a chapter. If writing a chapter is impossible, write a page. If writing a page is impossible, write a paragraph. If writing a paragraph is impossible, write a sentence. If writing a sentence is impossible, write a word, and teach yourself everything there is to know about that word and then write another, connected word and see where their connection leads. A page a day is a book a year.»
–Richard Rhodes.

Snubla over dette sitatet i ei gammel notatbok jeg fant i hylla. Mannen har et poeng. Dette med å sette seg inn i enkeltord eller -konsepter kan ofte være svært nyttig når man skriver. Ofte kan beskrivelser av noe helt annet enn det du skriver gi assosiasjoner som bidrar til en interessant undertekst og gir teksten flere lag.

Det rent konkrete i beskrivelsen av en veps, et trafikkskilt, ei sikkerhetsrutine på et fly, eller et ords etymologi kan gi nye tankesprang og gjøre at man kommer seg videre i skrivinga, ofte i uventa retninger. Det er iallfall noe som ofte fungerer for meg.

Har du et triks som hjelper deg videre når du står fast? En metode for å komme i gang?

Ars bloggica: Hvorfor blogge?

Denne bloggen begynte som en slags leseblogg. Faktisk het den «En leseblogg» det første året. Etterhvert ble den til noe mer skjønnlitterært, og jeg delte dikt og tekster, ofte sammen med bilder jeg hadde tatt. Da kalte jeg den «Ida Zachariassen Sagberg», mitt fulle navn, men det ble fort en munnfull, og jeg var på utkikk etter nytt bloggnavn. Det ble ziarah sier:, og det heter bloggen ennå.

ziarah (NB! Med liten z) er et nettnavn jeg lagde for flere år siden, og det har blitt ei slags identitet. Det er noen bokstaver fra navnet mitt som er blanda sammen til et lite ord jeg syns klinger fint (Apropos ordlyd). Jeg vet ikke hvorfor det ser helt riv ruskende galt ut for meg når folk skriver det med stor Z, men kanskje er det fordi alle bokstavene vektes likt i hodet mitt.

Mens jeg dikta og styrte på bloggen, fant jeg ut at jeg også ville dele dikt andre hadde skrevet på bloggen. Jeg starta en bloggserie jeg kalte tirsdagstanker, og på tirsdagene delte jeg et dikt og noen tanker rundt det. I tillegg skreiv jeg litt om bøkene jeg leste. Når jeg debuterte med novelle i antologien Løsrivelse, skreiv jeg naturlig nok litt om dét også.

Framfor alt er bloggen en hobby og noe som skal være givende for meg. Jeg blogger når jeg har energi og overskudd, når jeg føler at jeg har noe å si. Bloggen er også et verktøy, og den får meg blant annet til å lese mer, fordi jeg deler dikt (nesten) hver tirsdag, og fordi jeg fører ei leseliste for hvert år. I tillegg har blogginga (og Twitter), gjort at jeg har fått kontakt med mange andre kultur- og litteraturinteresserte mennesker, og lært mye gjennom å følge med på hva de skriver.

Blogging er dynamisk og en blogg kan endre seg og utvikle seg i takt med bloggeren. Det syns jeg er fint. ziarah sier: er fortsatt en dekkende tittel på bloggen slik den er i dag, et salig sammensurium av tanker rundt bøker jeg leser, matoppskrifter, teater, festivaler, egen skriving, poesi og litt av det personlige, men framfor alt en serie ytringer.

Nettnavnet ziarah framhever og markerer et skille og understreker at det jeg skriver her, skriver jeg innenfor rammene av en blogg, på en nettside som alle i hele verden kan se om de skulle ønske det. Jeg tar ansvar for det jeg skriver her, men er bevisst på hva jeg velger å dele på bloggen.

Slik er det vel enten man velger å bruke et kallenavn eller ikke, og dette er jo ikke en anonym blogg på noe vis, selv om den er knytta opp mot et nettnavn. Mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg tenkt på akkurat dette med navnene vi velger på nett. Hvorfor velger vi dem? Hva knytter vi til dem? Ofte er det jo snakk om å konstruere en identitet, og hvilken verdi har da et slikt navn når man også knytter sitt faktiske fulle navn til identiteta? Interessante spørsmål, og jeg har ingen fasit. Tro om det er bedrevet noe forskning på det området?

Hva tenker du om nettidentitet, kallenavn og anonymitet? Hvilken funksjon har blogginga i din hverdag? Har bloggen din utvikla seg fra du begynte å blogge? På hvilken måte? Bidra gjerne i kommentarfeltet, det er spennende å høre hva andre tenker om dette. Del gjerne link til din egen blogg.

Man får en egen stemning i en heis

De første diktene jeg leste var Roald Dahls dyrerim og André Bjerkes Morovers. Jeg kan ikke ha vært mer enn en fem-seks år gammel, men jeg husker det utrolig godt. En hel sommer leste jeg barnerimene til André Bjerke, om og om igjen. Det var kanskje første gangen jeg lot meg inspirere, første gangen jeg dikta noe sjøl, utover den diktninga som foregår i all barnelek.

Når jeg seinere begynte å skrive dikt med romantiske tenåringsambisjoner om å bli poet, var André Bjerke fortsatt en viktig figur. Jeg fikk både hans og Inger Hagerups samlede dikt i gave, og jeg leste og skreiv, leste og skreiv. Rim og rytme satt djupt i meg og jeg var ennå ikke belest nok til å gjenkjenne de geniale versene mine som klisjérike og melodramatiske.

Én ting er sikkert og det er at det jeg skreiv fra jeg var 15 til jeg var 20 var utrolig god øvelse. Jeg eksperimenterer stadig mer med frie vers, men føler meg fortsatt aller mest komfortabel i bunden form. Det er noe med å finne en uttrykksform uten å stivne i den, og det jobber jeg fortsatt med. Det tror jeg man som skribent alltid vil jobbe med, man utvikler seg jo i skrivinga gjennom hele livet.

Det ble en lang introduksjon til ukas tirsdagstanker.  Jeg satt med ei diktsamling av André Bjerke her om dagen, og da ble jeg naturlig nok nostalgisk. Ukas dikt handler om poesien i hverdagen, og de øyeblikkene som er nærmere det lyriske enn det prosaiske.

Heisen

Man får en egen stemning i en heis:
en stemning av å være underveis.

Mot hva? Mot noe ganske ubestemt,
mot noe fjernt, mot noe man har glemt.

Man stiger – i et glimt fornemmer man
en perlefisker stige gjennom vann.

Man er ham selv! Sin dagsbevissthet kobler
man ut – og stiger i et slør av bobler.

Men heisen stanser! Og en korridor
blir fylt av folk som iler til kontor.

Og poesien drukner i en os av
det virkelige liv – hvis navn er prosa!

Diktet er henta fra samlinga Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt (2001), utgitt posthumt. André Bjerke er forøvrig ikke den eneste som har skrevet om det lille øyeblikket før heisen stopper. Også Halldis Moren Vesaas skreiv om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til å se den av å lese det Oda skriver om den.

Signaler 2011: Simen Johnsen

Det har ikke blitt offentliggjort noen navn fra forlaget ennå, men debutantene i Signaler 2011 har fått klarsignal til å fortelle det til venner, familie, aviser og andre, og da må det vel være lov til å si det høyt her også?

Nei, det er ikke meg sjøl jeg snakker om. Vi var mange som ikke kom med. Cappelen Damm mottok hele 210 innsendte bidrag. Kjæresten min, Simen Johnsen, er blant de ti heldige som kommer på trykk i årets debutantantologi, Signaler 2011. Han har skrevet et romanutkast på litt over hundre sider, en kort roman om en syttenåring som kommer på juleferie til hjembygda etter å ha bodd hjemmefra ei stund.

Et lite utdrag på atten sider av førsteutkastet kommer på trykk i antologien, som skal lanseres i mai dersom alt går som planlagt. Simen kommer fra Kiberg i Vardø kommune, og i dag ble han intervjua av lokalavisa Østhavet.

Til tross for enkelte skrivefeil ble intervjuet veldig fint. Du kan se det nedenfor her. Journalisten er Magne Henriksen og bildet står Marius Johnsen for. Bildeteksten, som jeg ikke har forstørra, er som følger: «VIL BLI FORFATTER: Ved hjelp av talent og beinhard jobbing ønsker Simen Johnsen seg en fremtid som forfatter.»

Hele artikkelen, ei halv side i avisa.



Gratulerer så mye! Jeg håper Signaler bare er begynnelsen og ønsker lykke til videre.

Et spill med liv og helse.

Jeg har tidligere snakka varmt om Health Month, som er et nettsted der du gratis kan sette opp profil og lage deg tre regler du ønsker å følge gjennom en hel måned. Det hele fungerer som et slags spill. Ved begynnelsen av måneden har du ti liv, og hver gang du bryter en regel, mister du et av livene. Klarer du deg gjennom måneden med minst ett liv i behold, har du «overlevd» spillet.

Du rapporterer inn hver dag og svarer på om du har fulgt reglene du har satt for deg sjøl. Før dagens rapport begynner kan du snurre et lykkehjul og få bonuspoeng, ekstra liv, tilfeldige regler du kan svare på i tillegg til dine egne (uten å miste liv om du ikke har fulgt dem), ekstra poeng for enkelte typer regler, etc. Du kan også hoppe over denne delen av spillet dersom du ikke vil at det å spinne et hjul skal gi utslag for dagens poeng.

Det å lage tre regler er altså gratis, og du kan velge mellom en rekke forslag av typen DO og DON’T, eller se de samme reglene, ryddig sortert inn i kategorier som «exercise», «mental», «diet», etc. Noen eksempler på regler du kan velge mellom er «Limit caffeine», «Exercise», «Breakfast» og «Go to bed on time». Innenfor hver regel kan du sjøl justere antall kaffekopper du har lov til å drikke på ei uke, hvor lenge og hvor ofte du vil trene, hvor mange ganger i uka du vil spise frokost og når leggetida di skal være.

Det fins mange andre regler å velge mellom i tillegg til disse eksemplene. Du kan også lage dine egne regler, men foreløpig kun én DO og én DON’T der du selv kan bestemme hva du skal eller ikke skal gjøre. Det er hendig, hvis du har noe du vil jobbe med som ikke allerede fins som alternativ blant de reglene man kan velge mellom. Dersom du vil ha mer enn tre regler må du betale fem dollar for spillet/måneden, men dette er ikke noe du stadig får reklame og tilbud om, så det er helt opp til deg.

Sjøl begynte jeg med dette opplegget i november 2010 med reglene «Allow 10 cups of coffee a week», «Floss at least 5 days a week» og «Go to bed before 12PM at least 5 days a week». Det å hver dag måtte svare på om jeg hadde gjort det jeg hadde forplikta meg til, var motiverende. Jeg fikk poeng og frukt (som man kan spise seinere for å få tilbake liv dersom man har vært uheldig, litt som soppene i Super-Mario) og jeg fikk, framfor alt, en følelse av mestring.

Jeg har fortsatt med Health Month både i desember og januar, og var så heldig at jeg fikk livstidsmedlemsskap i julegave av ei venninne (fineste, flotteste Siri!). Det å betale tredve kroner for å lage flere enn tre var i utgangspunktet ikke akkurat noe jeg syntes var ille, men nå kan jeg lage så mange regler jeg vil i måneden, uten å tenke på penger.

I slutten av måneden får man ei oppsummering, ei slags karakterbok, der man kan se hvordan det har gått. Hvilke regler var man flinke til? Hva var ekstra vanskelig? Hvilke endringer bør man gjøre neste måned? På den måten tar man seg også tid til å reflektere rundt de vanene man forsøker å etablere og revurdere. Det er ikke som et nyttårsforsett, der man innser etter tre måneder at man har vært for streng, her kan man justere og endre mål hver måned om man ønsker det.

Forskere og treningseksperter er enige om at det tar tid å endre livsstil. Skal man etablere nye vaner er det ikke nok å bare ville det sterkt, man må også jobbe med holdninga man har og være bevisst på måten man forsøker å endre ting på. Dersom man ser på det hele som et slit, er det ganske åpenbart at det ikke vil føles bra. Om jeg ber deg om å ikke tenke på sjokolade, tenker du gjerne på sjokolade og på samme måte vil fokuset ligge på det negative om du skal tenke på alt du ikke får lov til, alt regelen begrenser. Istedet kan man tenke på hvor godt det føles å velge frukt framfor sjokolade, visualisere følelsen av å gå forbi godterihylla i butikken og seinere sette tanken ut i praksis og kjenne på mestringa.

Om man klarer å kjenne på mestring og stolthet hver gang man klarer å holde en regel, vil det bli lettere å fortsette med den gode vanen. Toppidrettsøvere bruker visualisering i treninga for å motivere seg, og på samme måte kan man i hverdagen arbeide med måten man forholder seg til egne handlinger. Kroppen er et vanedyr, og det tar tid å få den til å sette pris på endringene. Ta for eksempel sukkersug, eller røyking. Sjøl om det er dårlig for deg, vil kroppen hige etter det, ofte lenge etter du har bestemt deg for å slutte. Da gjelder det å fokusere på mestringa og være bevisst sine egne tanker. Etter ei stund følger kroppen etter.

Man skal selvfølgelig ikke presse seg sjøl for hardt. Det er viktig å ikke stille så høye krav at man ikke klarer å holde dem. Samtidig er det svært vanlig å overvurdere egen evne når man planlegger hverdagen, spesielt når det gjelder hva man har tid til. Derfor er jeg så glad i dette opplegget på Health Month fordi det går forsiktig fram, måned for måned. Har man vært for streng med seg sjøl, kan man rette på det neste gang.

Jeg tjener forøvrig ingenting på å omtale nettstedet positivt, men jeg håper jeg kan gjøre andre klar over et godt tilbud som fins der ute. Du kan se min profil her, og følge meg om du også er på Health Month. Her er reglene jeg hadde i januar, og hvordan jeg sjøl syns det gikk:

  • Spise frokost hver dag: Dette er en vane jeg startet med da jeg var tyve, etter å ha vært en kronisk frokostskipper gjennom hele videregående og deler av ungdomsskolen. Jeg har vært så konsekvent på dette siden da at jeg regner det som en inngrodd vane. Om jeg ikke får frokost, blir jeg gretten. Dermed er dette den letteste regel jeg har satt for meg sjøl, men det føles bra å ha noe man gjør hver dag og får poeng for.
  • Tenk på en liten ting du kunne ha gjort for å forbedre helsa di. Tenk på slike ting tre ganger i uka: Dette er også en lett regel, men fordi jeg ikke kan komme med samme forslag hver gang har det gjort at jeg må tenke nytt rundt hva som vil være bra for meg, og hvordan min egen hverdag arter seg. Som et resultat av denne regelen har jeg lagt inn en ny regel for februar om at jeg skal gjøre nakkeøvelser i fem minutter når jeg står opp, fem ganger i uka.
  • Få i deg nok D-vitamin hver dag: Jeg har endelig kvia meg til å ta trankapsler, trossa frykt for den ekle transmaken man får i munnen minst en gang iløpet av dagen, og nå tar jeg tran hver dag. I tillegg har jeg forsøkt å være flink til å spise feit fisk og bruke pålegg som makrell i tomat oftere.
  • Ingen brus eller energidrikker: Dette er vanskelig hver fredag når vi lager hjemmelagd pizza og kjæresten drikker brus til. Jeg har likevel klart å holde meg. Jeg gjør det for tennene sin del, og fordi jeg forsøker å begrense sukkerinntak.
  • Ta multivitaminer hver dag: Det viktigste er så klart å spise sunt, men en vitamintablett daglig kan neppe skade.
  • Spis frukt hver dag: Dette er en regel jeg er så glad for at jeg har lagd meg. Jeg er ikke så flink til å prioritere frukt og grønt i hverdagen, sjøl om jeg er veldig glad i begge deler. Jeg glemmer rett og slett å kjøpe det når jeg er i butikken. I tillegg er jeg allergisk mot en del frukt og bær, og jeg har enkelte kryssallergier som gjør at hvis jeg har spist X, kan jeg reagere på Y sjøl om jeg ikke reagerer på Y til vanlig. Kjedelig, og en grunn til at jeg har vært dårlig til å spise frukt i 2010. Nå spiser jeg frukt mye oftere, og det er ikke bare godt, men det føles bra å gjøre noe sunt også.
  • Spis grønnsaker minst tre dager i uka: Dette var mye lettere enn jeg hadde trodd, og føles flott. Har begynt å kjøpe inn stangselleri og gulrøtter til å knaske på og spiser litt hver dag. Skal øke vanskelighetsgraden av denne regelen neste måned og forsøke å spise grønt oftere. Ellers er tankene rundt regelen mye det samme som på den om frukt.
  • Bruk tanntråd hver dag: Jeg har veldig fine tenner, med god emalje. Til tross for tannregulering i mange år, og tenner som står svært tett, har jeg aldri hatt hull i tennene. Jeg er likevel redd for å få det, og forsøker å gå til tannlegen en gang i året til kontroll. Det jeg ikke har vært så flink til, er å bruke tanntråd. Legg til det faktum at jeg har tendenser til kronisk tannkjøttbetennelse og blør lett fra tannkjøttet, og det burde være nok til å få meg som er så opptatt av at tennene mine ikke skal dette ut til å bruke tanntråd jevnlig. Likevel har jeg ikke vært flink til det. I mange år har jeg brukt tanntråd i de to-tre ukene før jeg har tannlegekontroll, men jeg har aldri klart å lage meg en fast og varig vane. Før nå. Nå har jeg brukt tanntråd fem dager i uka i hele november og hver dag i hele desember og januar. Jeg er så stolt. Dette føles skikkelig bra.
  • Legg deg før midnatt minst fem dager i uka: Ok, på Health Month-profilen min står det før kl 22, men det var fordi jeg blingsa på tallene, så jeg har behandla regelen som om det står midnatt. Søvn er utrolig viktig for at man skal fungere bra i hverdagen. Det fins mye man kan lese om døgnrytme og søvnkvalitet og de negative konsekvensene søvnunderskudd har. Blant annet er det mye lettere å bli både deprimert og psykotisk dersom man ikke sover nok, og på lang sikt påvirker det helsa i stor grad. Derfor har jeg bestemt meg for å lage en søvnplan. Jeg skal frilanse i høst og tar kun ett fag på universitetet. Hverdagen min består i stor grad av hjemmekontor, skriving, stillesittende arbeid og det er jeg som er sjefen. Jeg har bare én dag i uka der jeg faktisk ut av huset og tidlig opp. Det kunne fort gått galt. Det er så lett å bli sløv når man kan sove så lenge man vil. Legen min ga meg ett godt råd: Stå opp til samme tid hver eneste dag. Jeg bestemte meg for å stå opp klokka sju, slik at jeg (på den ene dagen jeg må ut av huset) har god tid til å komme meg på universitetet. Det har jeg kombinert med denne regelen om å legge seg før midnatt fem dager i uka. To dager i uka får jeg lov til å være våken lenger, i fall jeg skulle ha besøk, være på besøk, være på konsert eller ha lignende ting som holder meg oppe. Imidlertid har jeg erfart at jeg stort sett er så trøtt når klokka nærmer seg midnatt at jeg som regel legger meg tidlig også på de dagene jeg kan sitte våken. Noen få ganger glemmer jeg meg, og drikker kaffe litt for seint på dagen eller blir sittende våken i godt selskap og det har jeg jo lov til, to ganger i uka, men da merker jeg det jo også dagen etterpå. Det blir tyngre å stå opp når jeg har sovet mindre enn jeg er vant til, men det blir lettere og lettere å ha en stabil døgnrytme for hver dag jeg klarer å holde reglene jeg har satt for meg sjøl. Dette er jeg også veldig stolt over å ha klart.
  • Meditér i ti minutter minst to ganger i uka: Jeg er glad i yoga og liker spesielt avspenningsøvelsene og meditasjonene som fokuserer på pust. Har klart å holde denne regelen og merker at jeg slapper mer av når jeg gjør dette. Skal øke vanskelighetsgraden neste måned og meditere tre ganger i uka.
  • Begrens kaffeinntaket til tyve kopper kaffe i uka: Dette har vært litt for lett. Jeg har endt med å drikke mer kaffe enn jeg vanligvis gjør fordi jeg har lov, og føler at jeg må fylle kvota jeg har satt i regelen. Regelen har jeg lagd fordi magen min ikke tåler for mye svart kaffe og fordi jeg forsøker å være flinkere økonomisk og cappuccino på kafé er noe jeg bruker en del penger på.
  • Dra på kunstutstilling minst én dag i uka: En regel jeg har av to grunner. For det første får jeg mye mer ut av å se på kunst enn jeg tenker at jeg gjør, noe jeg erfarer hver eneste gang jeg har vært på utstillinger. Jeg tenker nye tanker, får idéer til skriving, og jeg har interessante drømmer. For det andre, når man har hjemmekontor og kan gjøre det meste man må gjøre hjemmefra, er det greit med noe som sørger for at man kommer seg ut av huset.
  • Les ei bok i minst en halvtime, fem ganger i uka: Jeg er glad i å lese, men fjaser ofte bort tida mi på nett. Denne regelen gjør at jeg faktisk setter meg ned og setter av tid til noe jeg elsker å gjøre.
  • Jobb med faget amerikansk og britisk kriminallitteratur minst tre ganger i uka: En regel jeg har lagd for å sørge for at jeg henger med på det ene universitetsfaget jeg tar i vår. Kombinert med leseregelen gjør det at jeg får gjort en del og kan ligge litt foran skjema.
  • Tren i femten minutter minst tre ganger i uka: Jeg har hatt et ganske kraftig tilfelle av mononukleose som varte i nesten ett år. Nå kan jeg endelig trene igjen uten å føle meg utmatta av det, så jeg begynner forsiktig med femten minutter i uka. Foreløpig er det stepmaskinen som hjelper meg med å gjennomføre regelen, men jeg skal også forsøke å komme meg i svømmehallen litt oftere. Utover våren skal jeg øke vanskelighetsgraden på denne regelen.
  • Øv på gitar minst to ganger i uka: Jeg har en gitar, jeg bruker den for lite. Denne regelen gjør at jeg får herda fingertuppene igjen. Håper å etterhvert bli flinkere til å spille også.
  • Skriv tre sider tekst hver dag: Dette gjør jeg på 750 Words, og jeg har faktisk ikke vært så flink til det denne måneden. Jeg har hatt dager der jeg har skrevet mye mer enn tre sider, og noen dager der jeg ikke har fått skrevet i det hele tatt. Likevel har jeg holdt regelen minst tyve dager i januar og jeg er fornøyd med det. I februar skal jeg klare hver dag. Det er utrolig nyttig for meg både for å sortere tanker om hvordan jeg har det og for å jobbe med kreativ skriving.

Har du en uvane du gjerne vil kvitte deg med? Har du gjort endringer i hverdagen din som du er stolt over å ha fått til? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet.

Kreativ skriving på Ramfjord skole.

I dag var jeg oppe grytidlig, for å komme meg utover til Ramfjord skole, omtrent tyve kilometer utenfor Tromsø sentrum, på fastlandet. Ei venninne av meg jobber som norsklærer der, og hadde lenge snakka om at det hadde vært spennende for elevene å få snakke med noen som dreiv med kreativ skriving. Sånn har det seg altså at jeg ble hyra inn på skolebesøk! Jeg var innom to skoleklasser med samme foredrag, og snakka om veien fra tekst til bok, om konstruktiv kritikk og konsulentuttalelser, om egen skriving, skrivekonkurranser, debutantantologier og kurs.

Vi snakka om tilnærming til skriving og ulike metoder for å arbeide fram en god idé og en god tekst. Vi snakka om hvor viktig det er å lese mye og hvordan det kan være nyttig å forsøke å sette seg inn i hvordan de forfatterne man liker skriver. Her kan det for eksempel være en nyttig skriveøvelse å ta for seg et avsnitt fra ei bok man liker og skrive det om igjen med egne ord, eller skifte fra førsteperson til tredjeperson. Jeg fortalte om Løsrivelse, og for åttendeklassingene leste jeg litt fra Fordi jeg fortjener det? (Kristin Oudmayer (red.)).

Jeg fikk snakka om utbyttet av skrivekurs og fortalt om de nordnorske fylkesbibliotekenes litteraturleir, LuB, litteraturleir for ungdom i Barentsregionen, om SIGNALER og om forfatterstudiet i Tromsø.

Ramfjord skole.

Jeg har visst om at jeg skulle utover i et par måneder, og i forkant må jeg innrømme at jeg var litt nervøs. Det å snakke foran folk syns jeg ikke er så skummelt, men jeg husker jo godt hvordan min ungdomsskoleklasse var. Jeg var spent på støynivået og konsentrasjonen, og visste ikke helt hva jeg kunne forvente. Det viste seg imidlertid at det ikke var grunn til bekymring!

Ungdommen nå til dags er ikke det den en gang var (og vi var kanskje ikke så ille vi heller, egentlig). Både tiendeklassingene og åttendeklassingene var stille, rolige, veloppdragne og interesserte. De stilte gode spørsmål og så ut til å synes at det var ei grei avveksling fra de vanlige norsktimene. Lærerne har lagd en sak om besøket på skolens hjemmesider.

Foto: Vivian Andersen

Mens jeg venta på bussen tok jeg noen landsskapsbilder, rett og slett fordi det var så fint der ute. Det er mørketid her nord nå, men klokka var rundt elleve, så jeg fikk med meg mesteparten av dagslyset og de flotte fargene mens jeg sto der ved busstoppet:

Nydelig himmel.

Fornøyd forfatterspire venter på bussen.

Ressurser og lenkeliste for foredraget:

  • 750Words – Et onlineverktøy for å skrive daglig.
  • Manuskonkurranse på Tvibit – Vil du lage spillefilm? Fristen går ut 17.desember, men Tvibit er også kjent for å ha et godt filmmiljø for ungdom, så kontakt dem hvis du er interessert i film.
  • Cappelen Damms debutantantologi – SIGNALER.
  • Forfatterstudium v/Universitetet i Tromsø.
  • Den norske forfatterforening – Beskytter norske forfattere sine interesser, også ikke-medlemmer.
  • Ordkalotten litteraturfestival.
  • Om nye forfattere (høsten 2010) og det å debutere med skjønnlitteratur på NRKs Bokprogrammet.
  • Om litteraturleir for ungdom i Barents. – Jeg ser at denne siden er dårlig oppdatert, men den skal ha relevant informasjon, og hvis vil vite mer kan man kontakte fylkesbiblioteket.
  • Blizzard arrangerer innimellom skrivekonkurranser (på engelsk) knytta til dataspillet World of Warcraft.
  • Om synsvinkel i en tekst (oversikten er lagd av Jon K. Møller) – Fikk spørsmål om synsvinkel og hovedpersoner og denne siden gir en liten oversikt over ulike fortellere man kan ha i en tekst, med eksempler og sitater.

De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med.

Skriveoppgaven fra reverb for 11.desember er skrevet av Sam Davidson (@samdavidson), forfatteren bak boka 50 Things Your Life Doesn’t Need. Oppgaven lyder som følger:
11 Things. What are 11 things your life doesn’t need in 2011? How will you go about eliminating them? How will getting rid of these 11 things change your life?

Min første reaksjon på denne oppgaven var «Hurra! Lister!» Jeg elsker lister, men denne var virkelig noe å bryne seg på. Jeg har mye i livet mitt jeg er takknemlig for, og fokuserer ikke så mye på det negative. Jeg sitter her og anstrenger meg hardt, men jeg klarer ikke å komme på en eneste ting jeg trenger å kvitte meg med. Wow. Det er jo ganske pussig. Hmmm. Vel, jeg har åtte kilo jeg vil bli kvitt? Kan jeg spre dem over åtte punkt på lista?

De tingene jeg gjerne vil bli kvitt er sånne man ikke kan gjøre noe med. For eksempel min allergi mot pelsdyr, mandler, nøtter og citrus. Den hadde det vært veldig kjekt å få gjort noe med. Jeg ville dessuten gjort noe med all snøen. Den kan få holde seg til lysløypa og fjellet, kan den! Det hender jeg får et sterkt ønske om å kvitte meg med brillene mine, men med mitt dårlige syn vil jeg være en fare for meg selv og mine medmennesker om jeg går uten, og synet mitt blir jevnt dårligere og jeg kan derfor ikke ta laseroperasjon. Dessuten er jeg jo egentlig ganske glad i brillene mine.

Det eneste realistiske jeg kan komme på her er dårlige vaner. En effektiv måte å kvitte seg med dårlige vaner på er å erstatte dem med gode vaner, og da er det viktig å tenke på hva man skal gjøre istedet for hva man ikke bør gjøre (Ikke tenk på elefanter, ikke sant?). Derfor har jeg heller lagd elleve regler for hva jeg skal gjøre i 2011, som er min måte å kvitte meg med uvaner på:

  • Spise 10 g mørk sjokolade hver dag (men ikke mer)
  • Trene to ganger i uka (yoga og svømming)
  • Bruke tanntråd hver dag
  • Gå på ski (langrenn) minst tre ganger i 2011
  • Snakke, skrive og lese mer fransk
  • Skrive tre sider tekst hver dag
  • Legge meg før midnatt fem dager i uka
  • Fullføre minst ett konsulentoppdrag i uka
  • Lese minst 30 minutter fire dager i uka
  • Lage middag minst tre dager i uka
  • Gå mer på teater

Hvor bra dette går gjenstår å se. Jeg er klar over at det å bygge gode vaner tar tid, og jeg forsøker å starte med små ting. Dessuten har jeg tjuvstarta litt. I snart femti dager har jeg skrevet tre sider hver dag, på nettsida 750 Words. I over en måned har jeg lagt meg før midnatt fem dager i uka og stått opp klokka sju hver morgen. Jeg har brukt tanntråd hver dag like lenge, og jeg har lagd meg et lite sett med regler på Health Month der jeg må rapportere inn hver dag og svare på om jeg har fulgt mine egne lover for hverdagen.

Etter å ha tenkt meg litt om og reflektert litt mer rundt oppgaven tenker jeg at mannen kanskje mener faktiske, fysiske ting. Ting man eier og har og kan kvitte seg med. Jeg er veldig glad i gadgets og tar stor glede i både iPoden, Kindlelesebrettet (til tross for skuffelsen(e)), laptopen (også kjent som den lille rosa dingsen) og skrittelleren. Men, det er så klart sånn at man gjerne gjør seg avhengig av alt dette, og det tenker jeg av og til på. For eksempel da jeg så dokumentaren om hvordan verden ville sett ut uten strøm, hvordan tredje verdenskrig ville foregå på internett, og hvor hjelpeløse den moderne sivilisasjonen vil være uten all teknologien vi har gjort oss avhengige av.

Likevel kjenner jeg trangen til å heller eliminere de store tunge tingene som tar plass. Lesebrettet mitt har for eksempel plass til like mange bøker som de fire store bokhyllene mine har. Men om å kvitte seg med elleve eiendeler vil forandre livet mitt så radikalt? Tjaaa…. Det kommer jo helt an på hvilke eiendeler det er snakk om. Og om det vil være ei forandring til det bedre er jeg usikker på.