Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

«If writing a book is impossible …

… write a chapter. If writing a chapter is impossible, write a page. If writing a page is impossible, write a paragraph. If writing a paragraph is impossible, write a sentence. If writing a sentence is impossible, write a word, and teach yourself everything there is to know about that word and then write another, connected word and see where their connection leads. A page a day is a book a year.»
–Richard Rhodes.

Snubla over dette sitatet i ei gammel notatbok jeg fant i hylla. Mannen har et poeng. Dette med å sette seg inn i enkeltord eller -konsepter kan ofte være svært nyttig når man skriver. Ofte kan beskrivelser av noe helt annet enn det du skriver gi assosiasjoner som bidrar til en interessant undertekst og gir teksten flere lag.

Det rent konkrete i beskrivelsen av en veps, et trafikkskilt, ei sikkerhetsrutine på et fly, eller et ords etymologi kan gi nye tankesprang og gjøre at man kommer seg videre i skrivinga, ofte i uventa retninger. Det er iallfall noe som ofte fungerer for meg.

Har du et triks som hjelper deg videre når du står fast? En metode for å komme i gang?

Ars bloggica: Hvorfor blogge?

Denne bloggen begynte som en slags leseblogg. Faktisk het den «En leseblogg» det første året. Etterhvert ble den til noe mer skjønnlitterært, og jeg delte dikt og tekster, ofte sammen med bilder jeg hadde tatt. Da kalte jeg den «Ida Zachariassen Sagberg», mitt fulle navn, men det ble fort en munnfull, og jeg var på utkikk etter nytt bloggnavn. Det ble ziarah sier:, og det heter bloggen ennå.

ziarah (NB! Med liten z) er et nettnavn jeg lagde for flere år siden, og det har blitt ei slags identitet. Det er noen bokstaver fra navnet mitt som er blanda sammen til et lite ord jeg syns klinger fint (Apropos ordlyd). Jeg vet ikke hvorfor det ser helt riv ruskende galt ut for meg når folk skriver det med stor Z, men kanskje er det fordi alle bokstavene vektes likt i hodet mitt.

Mens jeg dikta og styrte på bloggen, fant jeg ut at jeg også ville dele dikt andre hadde skrevet på bloggen. Jeg starta en bloggserie jeg kalte tirsdagstanker, og på tirsdagene delte jeg et dikt og noen tanker rundt det. I tillegg skreiv jeg litt om bøkene jeg leste. Når jeg debuterte med novelle i antologien Løsrivelse, skreiv jeg naturlig nok litt om dét også.

Framfor alt er bloggen en hobby og noe som skal være givende for meg. Jeg blogger når jeg har energi og overskudd, når jeg føler at jeg har noe å si. Bloggen er også et verktøy, og den får meg blant annet til å lese mer, fordi jeg deler dikt (nesten) hver tirsdag, og fordi jeg fører ei leseliste for hvert år. I tillegg har blogginga (og Twitter), gjort at jeg har fått kontakt med mange andre kultur- og litteraturinteresserte mennesker, og lært mye gjennom å følge med på hva de skriver.

Blogging er dynamisk og en blogg kan endre seg og utvikle seg i takt med bloggeren. Det syns jeg er fint. ziarah sier: er fortsatt en dekkende tittel på bloggen slik den er i dag, et salig sammensurium av tanker rundt bøker jeg leser, matoppskrifter, teater, festivaler, egen skriving, poesi og litt av det personlige, men framfor alt en serie ytringer.

Nettnavnet ziarah framhever og markerer et skille og understreker at det jeg skriver her, skriver jeg innenfor rammene av en blogg, på en nettside som alle i hele verden kan se om de skulle ønske det. Jeg tar ansvar for det jeg skriver her, men er bevisst på hva jeg velger å dele på bloggen.

Slik er det vel enten man velger å bruke et kallenavn eller ikke, og dette er jo ikke en anonym blogg på noe vis, selv om den er knytta opp mot et nettnavn. Mens jeg har skrevet dette innlegget har jeg tenkt på akkurat dette med navnene vi velger på nett. Hvorfor velger vi dem? Hva knytter vi til dem? Ofte er det jo snakk om å konstruere en identitet, og hvilken verdi har da et slikt navn når man også knytter sitt faktiske fulle navn til identiteta? Interessante spørsmål, og jeg har ingen fasit. Tro om det er bedrevet noe forskning på det området?

Hva tenker du om nettidentitet, kallenavn og anonymitet? Hvilken funksjon har blogginga i din hverdag? Har bloggen din utvikla seg fra du begynte å blogge? På hvilken måte? Bidra gjerne i kommentarfeltet, det er spennende å høre hva andre tenker om dette. Del gjerne link til din egen blogg.

Man får en egen stemning i en heis

De første diktene jeg leste var Roald Dahls dyrerim og André Bjerkes Morovers. Jeg kan ikke ha vært mer enn en fem-seks år gammel, men jeg husker det utrolig godt. En hel sommer leste jeg barnerimene til André Bjerke, om og om igjen. Det var kanskje første gangen jeg lot meg inspirere, første gangen jeg dikta noe sjøl, utover den diktninga som foregår i all barnelek.

Når jeg seinere begynte å skrive dikt med romantiske tenåringsambisjoner om å bli poet, var André Bjerke fortsatt en viktig figur. Jeg fikk både hans og Inger Hagerups samlede dikt i gave, og jeg leste og skreiv, leste og skreiv. Rim og rytme satt djupt i meg og jeg var ennå ikke belest nok til å gjenkjenne de geniale versene mine som klisjérike og melodramatiske.

Én ting er sikkert og det er at det jeg skreiv fra jeg var 15 til jeg var 20 var utrolig god øvelse. Jeg eksperimenterer stadig mer med frie vers, men føler meg fortsatt aller mest komfortabel i bunden form. Det er noe med å finne en uttrykksform uten å stivne i den, og det jobber jeg fortsatt med. Det tror jeg man som skribent alltid vil jobbe med, man utvikler seg jo i skrivinga gjennom hele livet.

Det ble en lang introduksjon til ukas tirsdagstanker.  Jeg satt med ei diktsamling av André Bjerke her om dagen, og da ble jeg naturlig nok nostalgisk. Ukas dikt handler om poesien i hverdagen, og de øyeblikkene som er nærmere det lyriske enn det prosaiske.

Heisen

Man får en egen stemning i en heis:
en stemning av å være underveis.

Mot hva? Mot noe ganske ubestemt,
mot noe fjernt, mot noe man har glemt.

Man stiger – i et glimt fornemmer man
en perlefisker stige gjennom vann.

Man er ham selv! Sin dagsbevissthet kobler
man ut – og stiger i et slør av bobler.

Men heisen stanser! Og en korridor
blir fylt av folk som iler til kontor.

Og poesien drukner i en os av
det virkelige liv – hvis navn er prosa!

Diktet er henta fra samlinga Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt (2001), utgitt posthumt. André Bjerke er forøvrig ikke den eneste som har skrevet om det lille øyeblikket før heisen stopper. Også Halldis Moren Vesaas skreiv om det, men hennes dikt er mer et kjærlighetsdikt enn et dikt om diktning. Du kan lese det hos Bharfot, som også forteller om filmen Møte med Halldis. Jeg har ikke sett den, men fikk veldig lyst til å se den av å lese det Oda skriver om den.

Signaler 2011: Simen Johnsen

Det har ikke blitt offentliggjort noen navn fra forlaget ennå, men debutantene i Signaler 2011 har fått klarsignal til å fortelle det til venner, familie, aviser og andre, og da må det vel være lov til å si det høyt her også?

Nei, det er ikke meg sjøl jeg snakker om. Vi var mange som ikke kom med. Cappelen Damm mottok hele 210 innsendte bidrag. Kjæresten min, Simen Johnsen, er blant de ti heldige som kommer på trykk i årets debutantantologi, Signaler 2011. Han har skrevet et romanutkast på litt over hundre sider, en kort roman om en syttenåring som kommer på juleferie til hjembygda etter å ha bodd hjemmefra ei stund.

Et lite utdrag på atten sider av førsteutkastet kommer på trykk i antologien, som skal lanseres i mai dersom alt går som planlagt. Simen kommer fra Kiberg i Vardø kommune, og i dag ble han intervjua av lokalavisa Østhavet.

Til tross for enkelte skrivefeil ble intervjuet veldig fint. Du kan se det nedenfor her. Journalisten er Magne Henriksen og bildet står Marius Johnsen for. Bildeteksten, som jeg ikke har forstørra, er som følger: «VIL BLI FORFATTER: Ved hjelp av talent og beinhard jobbing ønsker Simen Johnsen seg en fremtid som forfatter.»

Hele artikkelen, ei halv side i avisa.



Gratulerer så mye! Jeg håper Signaler bare er begynnelsen og ønsker lykke til videre.