Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Advertisements

Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Lesemaraton: Å lese – leser – leste – har zZZzzzZzzZzz

I totida i natt var jeg overraska over hvor våken jeg var, hvor opplagt og konsentrert jeg følte meg. Det var en god følelse, og nok til å faktisk få meg til å tro at jeg kanskje kom til å holde meg våken gjennom hele maratonet. Jeg burde kanskje visst bedre… Jeg er ingen natteravn lenger.

Som tenåring våka jeg ofte over, og mente at jeg «trengte mindre søvn enn andre». Jeg trodde jeg var b-menneske og var overbevist om at det ikke var meninga at «enkelte mennesker skulle måtte stå opp så tidlig om morran». Nå, i andre halvdel av tyveåra, har dette endra seg drastisk. Jeg står opp før kl 10 hver morgen, helst før kl 07 også. Jeg elsker å være våken tidlig, og har oppdaga at jeg jobber best og mest konsentrert tidlig på dagen.

Når jeg skriver eller jobber med konsulentoppdrag/tekstarbeid, jobber jeg ofte best i økter på rundt 40 minutter. Om jeg er konsentrert og effektiv, hender det jeg sitter lenger enn det av gangen, men da går det ofte ut over konsentrasjonen seinere på dagen, så når jeg er bevisst på det forsøker jeg alltid å ta korte avbrekk på 15-20 minutter innimellom, der jeg strekker på meg, spiser litt, lager te, sjekker mail/Twitter og lignende. Det gjør at hodet og tankene får hvilt seg litt og det gjør det lettere å fokusere på det jeg skal når jeg setter meg ned igjen.

Dette skulle jeg kanskje hatt i bakhodet under maratonet. I begynnelsen tok jeg rundt ti-femten minutters pause hver time, av og til litt lenger. I pausene sjekka jeg lesemaratonbloggen, deltok i konkurransene, lagde te/kaffe/mat og gjorde de nødvendige ærend på toalettet. Etterhvert fikk jeg det for meg at disse pausene kanskje påvirka hvor effektivt jeg leste. Hvis jeg skulle ta pause hver gang jeg var ferdig med ei bok (og etter klokka tre leste jeg kortere bøker), ville jeg kanskje miste fokus?

I etterpåklokskapens navn skulle jeg nok holdt meg til å ta pause hver time. Jeg satt der i sofakroken, under et pledd, med varm te og kaldt vann, puter i ryggen og… ble døsig. Kroppen merka også at jeg hadde vært på en lang spasertur tidligere på dagen (som jeg kanskje heller skulle lagt til kvelden, og ikke tatt mens konsentrasjonen var på topp), og jeg var tung og varm i beina. Sofakroken – min elskede, behagelige, mjuke sofakrok – viste seg i denne sammenhengen å være min Akilleshæl.

Jeg fortsatte imidlertid å lese, til tross for den synkende døsigheta. Den vanlige småkvalmen jeg alltid opplever når jeg ikke sover nok meldte sin ankomst, og neste gjest var frossenheta. Da jeg dro et ekstra pledd over meg, og så på klokka og tenkte at jeg sikkert kunne ta «en liten powernap» – bare tyve minutter, til neste bloggutfordring! – var nok slaget allerede tapt. Klokka var nok nærmere 06.

Men tapt slag? Det høres voldsomt dystert ut. Selv om jeg ikke var blant de som holdt ut i tjuefire timer, er jeg veldig glad for å ha vært med. Målet mitt var slett ikke at jeg skulle stresse med å holde meg våken. Jeg hadde bestemt meg for at dette lesemaratonet skulle bli så avslappende som mulig, så lite stress som mulig. Og sånn ble det, også. Kjempeglad for at jeg var med! Jeg vant til og med en premie på ei av bloggutfordringene.

Jeg holdt det gående i nesten tyve timer.
Jeg har lest sju bøker: To billedbøker, to diktbøker, to romaner og ei lydbok.
Jeg har avbrutt ei bok etter rundt tredve sider.
…Og jeg har virkelig kosa meg med å forsvinne inn i lesinga!

Hiver meg nok med neste gang også, men kanskje med litt bedre planlegging på forhånd da 😀

Lesemaraton: Styrketrening og stemmer i hodet

Når jeg nå sitter og leser, tar jeg meg ikke tid til å gjøre så mye annet. Lesemaraton er likevel ikke en fullstendig stillesittende aktivitet, og det er mye man kan gjøre mens man leser, spesielt hvis man har ei lydbok på øret. Og når det tross alt er snakk om et maraton, hva passer ikke bedre enn Haruki Murakamis What I Talk About When I Talk About Running? Den har jeg hørt på når jeg har hatt behov for å røre litt på meg, og da har jeg blant annet…

  • …strikka
  • …lagd middag
  • …gått en lang tur
  • …trent styrketrening
  • …tegna
  • …slappa av med ei kald øyemaske over øynene
  • …smurt beina inn med fotkrem og hendene med håndkrem

Boka var ganske fin, selv om jeg må innrømme at jeg kanskje lytta med et halvt øre når forfatteren oppsummerer hvor mange miles han springer per uke da-og-da, og hvor lang tid han bruker per mile fra måned til måned. Kanskje fordi jeg ennå ikke klarer å tenke i miles? Jeg tror jeg ville fulgt mer med dersom det var kilometer som ble brukt som måleenhet, men det er jo mitt valg å høre boka på engelsk, så jeg har meg sjøl å skylde der.

Det var spennende å høre om maratonerfaringer, viljestyrke, framgang og runner’s blues, men jeg må innrømme at jeg satte spesielt pris på de delene der Murakami trekker parallellene mellom løping og skriving. Selv skriver jeg på fulltid nå i juli, og har det siste halve året blitt glad i å jogge. Det var mye interessant og vettig her, og mye jeg kjente meg igjen i, blant annet motivasjonen for å løpe:

Skriving er et stillesittende og psykisk krevende arbeid. Om man skal kunne leve av det, er det viktig å holde resten av kroppen i form, så man kan takle alt det innebærer.

Sånn har jeg også tenkt på dette lesemaratonet, og derfor lagt inn avbrekk med mye bevegelse og aktivitet. Det var fint å ha en stemme på øret mens jeg gikk tur, mens jeg trente styrke. I utgangspunktet trodde jeg at det ville ta fokus vekk fra treninga, men det føltes faktisk helt motsatt!

Jeg har ellers forsøkt å ikke sitte mer enn nødvendig foran skjermen, og jeg har tatt et par små pauser i lesinga/lyttinga, blant annet for å lage lunsjmat tidligere i dag, og for å ta en kjapp dusj etter den lange (og svært varme) gåturen min.

Nå nærmer vi oss midnatt og det er ti timer igjen med lesing. Jeg føler meg foreløpig både opplagt og våken, men har tatt forhåndsregler: Jeg drakk en kopp svart kaffe i halv elleve-tida, og har hatt ei kanne Darjeeling stående ved min side ei god stund. Når jeg kommer over et sitat jeg liker i boka jeg leser, tar jeg bilde av det med telefonen, sånn at jeg raskt kan blogge om boka etterpå.  Hittil har jeg lest tre og ei halv bok.

Målet mitt med lesemaratonet er ikke å ha lest så-og-så mange bøker eller sider, men rett og slett bare å kose meg skikkelig med å lese, å la meg sjøl få forsvinne litt inn i gode historier. Det er lenge siden sist jeg leste ei bok som jeg ikke måtte mene noe profesjonelt eller faglig om, enten fordi den var på pensum eller fordi jeg skulle uttale meg om den som konsulent, så det er deilig å bare nyte ei bok uten å nødvendigvis måtte lese den med fagbrillene på.