Lesesirkel 1001 bøker: Elskeren av Marguerite Duras

Marguerite Duras’ Elskeren ble utgitt i 1984 og skal ha vært årets mest leste og omdiskuterte roman i Frankrike. Boka står på flere lister over bøker du bør lese før du dør, og er en del av lesesirkel 1001 bøker arrangert av bloggeren Line, på Lines bibliotek. Man kan være med i lesesirkelen uten å lese alle bøkene, og uten å blogge om alle. Jeg hiver meg med på samlesinga og -blogginga av denne boka, med felles bloggdato 22.mai, altså i dag.

Elskeren er en roman skrevet i første person entall, der hovedpersonen skriver ned deler av livet sitt og forsøker å gjenskape fortida. Det er en ganske gjennomført dissonant tekst hvor fortelleren hopper fram og tilbake mellom fortidsbeskrivelser og nåtidsrefleksjoner. Måten samtidsnarrasjonen veves inn i fortidsnarrasjonen er gjort på flytende vis og passer med tematikken rundt minner og hvordan vi husker fortida.

Romanen kan nært knyttes opp mot forfatterens eget liv, oppveksten i Indokina og familieforholdene. Tittelen, Elskeren, refererer til kjærlighetshistorien mellom fortelleren og en rik kineser hun møter på en elvebåt. Forholdet varer fra hun er 15 til hun blir 17 og historien strekker seg fra 1929 til 1931.

Fordi historien fortelles med stadige hopp mellom fortid og nåtid, vet vi allerede hvordan det går med de to elskende. Det at leseren er inneforstått med dette, understreker på mange måter hvor forhåndsdømt forholdet er, og den følelsen de to hadde mens det pågikk om at dette aldri kunne vare.

Synsvinkelinstansen er interessant i denne boka. Vi ser hele historien fra fortellerens synsvinkel, men hva og hvem som blir sett på, og hvordan de blir sett, forandrer seg. Den som ser og skildrer er noen ganger fortelleren som ung (i tekstens fortid), andre ganger fortelleren som gammel (i tekstens nåtid, med blikket rettet bakover).

Duras har visstnok selv sagt at Elskeren er et fotoalbum, og i denne romanen møter vi mange mentale bilder, ofte med utgangspunkt i et fotografi fortelleren ser på for å mane fram et øyeblikk. Bildene blir en slags link mellom fortid og nåtid, og boka i seg selv holder fast i snapshots av levd liv. Dette er også nært knyttet til erindring som gjennomgående tema, og påvirker ikke bare hva som fortelles, men også – kanskje i enda større grad – hvordan det fortelles.

Ved å la fortid og nåtid skje nærmest samtidig i narrasjonen, understreker strukturen den kaotiske måten hukommelsen kan fungere på. Fortelleren bruker i tillegg oftest presens, også når hun skildrer fortida, og det gir inntrykk av at alle disse fortidige hendelsene på sett og vis fortsatt finner sted.

Kjærlighetsforholdet kan sees på som et forsøk på å skape en egen identitet, og en måte å løsrive seg fra familiesituasjonen og barndommen. Likevel ser vi i narrasjonen at fortida er konstant tilstedeværende og preger fortelleren, både i tekstens fortid og i den eldre fortellerens nåtid. Det er så håpløst!

Denne kaotiske strukturen og det vage skillet mellom fortid og nåtid kan gjøre teksten litt vanskelig å lese. Det hjelper heller ikke at vi som lesere vet resultatet av kjærlighetsforholdet, vi får vite tidlig i teksten at dette ikke kommer til å vare. I tillegg skildres en vanskelig familiesituasjon og et sterkt ønske hos fortelleren om å flykte. Det er særdeles ubehagelig lesning! I lys av alle disse tingene kan man spørre seg om hvorfor man skal lese videre.

Karin, på En verden full av bøker, er inne på noe av det samme når hun skriver «Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses». Jeg kan se hva hun mener. Det er ei bok som tar opp temaer rundt det å skape ei identitet, å vokse til, men under vanskelige forhold. Galskap, død, vold og kjærlighet knyttes nært sammen i teksten, og språket er lyrisk og malerisk.

Likevel ble denne boka, for min del, litt for uengasjerende lesning. Det var tungt å henge med på narrasjonen og det føltes ofte rotete. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med verken hovedpersonen eller menneskene rundt henne. Hun er så full av forakt, forakt for alt og alle. Jeg forstår hvorfor boka er omdiskutert, hvorfor mange liker den, men selv kunne jeg godt latt være å lese den.

*

Det blir spennende å se hva andre syns om boka. Her er andre bloggere som iløpet av dagen skal blogge om Marguerite Duras’ Elskeren:

Line på Lines bibliotek vil også oppdatere denne lista på oversiktsida for lesesirkelen. Neste bok på programmet er Raymond Chandlers The Big Sleep, som jeg allerede har hatt på pensum i år, så den kommer jeg nok også til å skrive om. Bloggdato for boka er 19.juni.

Anleggsprosa (et superkort referat).

Ville bare raskt skrive litt om min leseropplevelse av Tina Åmodts Anleggsprosa, ei bok jeg leste i fjor høst og likte veldig godt. Jeg har ikke lenger boka tilgjengelig og derfor blir blogginnlegget ganske kort og dessverre uten sitater fra teksten.

Å bo og å arbeide står sentralt som temaer i boka, bostedet, arbeidsplassen, (og jeg tar meg i å lure på om Åmodt har vært inspirert av Tomas Espedal. Hun studerer eller har studert Litterär Gestaltning i Göteborg, der jeg vet Espedal underviser eller har undervist, så det er kanskje der jeg fikk tanken fra). Kontrasten mellom hjemme og borte, hjemmet arbeiderne bor i og hjemmet de bygger for andre, går igjen.

Friheten byggeplassen gir fra hverdagen, ei slags mulighet til glemsel, blir poetisk. For hovedpersonen er det et fristed også med tanke på forventningene til eget kjønn. «At du gidder, at du holder ut» får hun høre fra mennesker som ikke forstår yrkesvalget. Spranget fra arbeidsplassen til skrivestedet og friheten vi får i språket er ikke langt. Åmodt går imidlertid ikke inn på dette sjøl, men jeg tenkte på det flere ganger mens jeg leste.

Det er ei tvetydighet i ordvalget hennes som tar med seg lyriske bilder inn i det enkle språket og påvirker måten vi ser byggeplassen på. Hun får oss til å se skjønnhet i svært konkrete situasjoner som jeg muligens ville oppfatta som kjedelige hadde jeg stått som utenforstående til dem i virkeligheta. Ord jeg ikke vet hva betyr i anleggsarbeiderens verden ble vakre, fordi de skapte nærmest surrealistiske bilder av det som skjedde. Som når hun skriver om en «strekkfisk», eller om «solene» de bruker.

Jeg fikk hele tida følelsen av at hun fortalte meg så mye mer enn de rent praktiske handlingene knytta til byggeplassen. Det at hun har valgt et kortfatta, refererende og enkelt språk skaper en realisme og en grad av nøkternhet som står i kontrast til alt vi føler ligger under.

Det er befriende at teksten er delt inn i små biter kortprosa, det er ikke en roman, men hver del hører med, og bidrar til et helhetsinntrykk som sitter igjen lenge etter at du er ferdig å lese. Det gjorde det iallfall i mitt tilfelle.

Treige teatertanker: Et drømspill.

Det er lenge siden jeg begynte å kladde dette blogginnlegget. Faktisk så jeg Hålogaland Teaters oppsetning av Strindbergs drømspill allerede i begynnelsen av oktober. Før Ordkalotten, før mørketida, før jeg hadde hatt tid til å tenke på at det snart var jul og snart 2011.

Et drømspill går ikke lenger på HT, du kan med andre ord ikke få det med deg sjøl for så å gjøre deg opp ei mening om det jeg skriver om det nå. En anmeldelse har ikke den store praktiske funksjonen lenger. Likevel kommer jeg stadig tilbake til stykket i tankene, og det samme gjelder de andre teaterstykkene jeg har vært så heldig å få med meg i høsten som var. Derfor disse noe forsinka teatertankene, lenge etter de egentlig skulle ut i verden.

Høsten 2010 tok jeg drama på allmenn litteraturvitenskap, et fag som tok for seg teaterhistorien med utvalgte stykker fra antikken og fram til i dag. I utgangspunktet hadde vi August Strindbergs Fröken Julie på pensum, men siden HT satte opp Ett drömspel ble pensumlista endra. Stykket har ry på seg for å være vanskelig å sette opp, med en setting som i beste fall kan beskrives som metafysisk. Høy frekvens i sceneskift og kulisser, drømmeaktige, glidende skift og endringer. Plutselig har slottet i bakgrunnen vokst en ny fløy (eller flygel som jeg trodde, da jeg først leste stykket og ikke konsentrerte meg om svensken, men det var i og for seg nesten like absurd å se for seg at et stort piano plutselig poppa fram på sida av bygget).

Rollene er også noe vanskelig å følge, vi har en rekke ulike figurer som gudedattera Indra møter i sitt opphold på jorda. Hun syns synd på menneskene, og har blitt sendt ned av sin far for å oppleve hvordan det er å være menneskelig, og sliter etterhvert med å komme seg ut av den tilværelsen. Stykket var i tekstform en utfordrende, men svært interessant leseropplevelse. Fantasien har færre begrensninger enn teaterscenen og mens jeg leste var jeg spent på hvordan de skulle klare overgangen.

Hålogaland Teater hadde av en eller annen merkelig grunn valgt å promotere stykket med «Ja, livet e vanskelig, men kjærligheta overvinn alt! Kom og se!». Etter min mening sender dette en hel rekke misvisende signaler. De av dere som har lest eller sett Ett drömspel kan vel være enige med meg om at dette ikke er verken en kjærlighetshistorie eller en historie om hvordan livets vanskeligheter overvinnes.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Valget av setting overraska meg, de har nemlig valgt å legge handlingen til et sinnsykehus, slik at spørsmålene om slottet som vokser, for eksempel forklares som en hallusinasjon, og Indras reiser likeså. Det fungerer på mange måter godt, og både scenografien og musikken er svært god. Akkompagnert av dramatisk cellospill (noen låter av Apocalyptica bl.a.) utspilte flere scener seg samtidig, og den grimme kontrasten mellom det slitte, grå sykehuset og de hvite uniformene er slående. Det samme gjelder lyset bak døra, den offiseren stadig vender tilbake til i sitt frieri til Victora.

Imidlertid er det verdt å diskutere hvordan stykket endrer seg når handlingen flyttes til et gammeldags galehus. Det er så mange fargesprakende scenebeskrivelser som aldri blir spilt ut. De flytende grensene mellom drøm og virkelighet, sannhet og dikt blir på mange måter klarere, mens HT framhever et annet spørsmål: Hva er galskap, og hvem er gale i dette stykket? Det tar imidlertid fokuset vekk fra drømmen, som jo bør være framtredende i Et drømspill.

Terje Skonseng Naudeers får ros for sin rolletolkning av blant annet Lasse Jangås i Nordlys, som skriver at «[han] overbeviser virkelig som den barnlige og naive Offiseren». Jeg kunne ikke vært mer uenig. I teksten oppfatta jeg offiseren som en tragisk skikkelse, forelska og oppslukt av kjærligheten, men likevel moden. Naudeer spiller ham som et lite barn, til tross for at han er en voksen mann. Dette er så overtydelig i skuespillet hans at det må være gjort med vilje, men jeg forstår ikke hensikten med det. Er det for at han skal passe inn blant de «gale» pasientene?

For meg ga det ham et revyaktig og useriøst preg og det slo beina under det tragiske ved offiseren. Slutten, der han hulker og gråter og regnet slår ned over ham på scenen blir direkte melodramatisk, kanskje nettopp på grunn av denne rolletolkninga. Når Naudeer sier «Du. Du-uuu», fremstår han som en masende seksåring fra baksetet i en bil, ikke som en desperat forelska mann.

Jan Lundberg står for scenografien, og det er nok mye takket være den jeg kan si meg enig i det Dagsavisen skriver om stykket, nemlig at det er scenene med lite eller ingen tekst som fungerer best. Det er synd, når jeg tenker på hvor gripende jeg opplevde stykket som leseropplevelse, og for min del er det at replikkene ikke evner å bære stykket et signal om at noe ikke fungerer i måten det spilles ut på.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Guri Johnson fungerer i rollen som Indra, og Kristian Fr. Figenschow jr har for en gangs skyld ikke blitt typecasta som komisk figur, men viser seg som dyktig i de mange scenene uten dialog som han er med i. Ketil Høegh er imidlertid den som i høyeste grad utmerker seg blant skuespillerne i oppsetningen. Han formidler et alvor som han aldri rister helt av seg, og evner å få fram det tragiske både ved hans egen og Indras skjebne.

Stykket var alt i alt en god opplevelse, om jeg ser bort i fra Naudeer, noe jeg dessverre har litt problemer med å gjøre. Jeg irriterte meg stadig vekk over både tonefall og kroppspråk, men jeg velger å tro at det er gjort med overlegg og skal ha en slags hensikt som jeg ikke evner å se. Det er et utfordrende og vanskelig stykke å sette opp på scenen, og Hålogaland Teater løser det hele på en innovativ og interessant måte.

Forestillinga varte i to timer og tyve minutter, inkludert pause, og det er svenske Hilda Hellwig som hadde regien. Hun har jobbet ved teatre i hele Europa og er prisbelønt for arbeidet sitt. Hellwig er til vanlig professor i regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Ragnar Olsen har oversatt stykket til nordnorsk.

Fikk du med deg stykket da det gikk på Hålogaland Teater i Tromsø?
Har du sett andre oppsetninger av Ett drömspel?

Leseåret 2010

2010 har virkelig vært et godt år når det gjelder lesing. De siste fem-seks åra har jeg studert mye og lest veldig få bøker som ikke har vært pensum. Høsten 2008 til våren 2009 hadde jeg studiefri, men var bitt av strikkebasillen og leste ikke så voldsomt mye da heller.

Likevel har jeg alltid tenkt på meg selv som en person som leser mye. Det er en grunn til at jeg har brukt åra mine på universitetet til å studere språk og litteraturvitenskap. Som barn måtte jeg ha med tillatelse hjemmefra for å få lov til å låne mer enn ei bok på biblioteket, når vi dro dit med skolen en gang i måneden. Jeg lånte som regel ti-tolv, og det eneste negative med det var å få dem med meg opp bakkene.

I fjor leste jeg 43, og i år satte jeg meg som mål å lese minst ei bok i uka, altså minst 52 bøker, og det har jeg klart med god margin. Jeg endte med å lese 72 bøker, hvorav elleve var slike jeg leste og vurderte i jobbsammenheng som frilanskonsulent, så de kommer jeg ikke til å si noe mer om.

Før jeg lister opp samtlige bøker (som har hatt egen fane på bloggen i år, men nå er erstatta av en tom «Lest i 2011»-fane), tenkte jeg at jeg skulle forsøke å trekke ut noen høydepunkter.

De fem beste bøkene jeg har lest i 2010 (i vilkårlig rekkefølge):

  • Kiss Kiss av Roald Dahl
  • Through the Looking Glass and What Alice Found There av Lewis Carroll
  • Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
  • Roskilde av Linn Strømsborg
  • Anleggsprosa av Tina Åmodt

I tillegg fikk Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten av Knut Nærum til å humre godt. Det ble romjulas lettleste underholdning og jeg er glad jeg plukka den med meg fra butikken (den sto rett under juleheftene på dagligvarebutikken og jeg ville nok ikke kjøpt den hvis den ikke plutselig var der og så morsom ut).

De andre bøkene jeg har lest i år:

  • Seasonal Suicide Notes av Roger Lewis
  • «Norge, Norge mitt Fædreneland». Bendik Riis. Malerier og arbeider på papir utgitt av Nasjonalmuseet
  • Omvei til Venus – roman av Torgeir Schjerven
  • Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar redigert av Kristin Oudmayer
  • The Sign of Four av Sir Arthur Conan Doyle
  • A Study in Scarlet av Sir Arthur Conan Doyle
  • Daphnis og Chloe av Longos
  • Manon Lescaut av Abbé Prévost
  • A Christmas Carol av Charles Dickens
  • Alice’s Adventures in Wonderland av Lewis Carroll
  • Cinderella: From Fabletown With Love av Chris Roberson og Shawn McManus
  • Menneskefluene av Hans Olav Lahlum
  • Kjør! av Helene Guåker
  • City of Glass av Paul Auster
  • Knuter av R. D. Laing
  • Nytt kull på voksenopplæringa. Dikt av Morten Wintervold
  • Ringen sluttet av Knut Hamsun
  • Ett drömspel av August Strindberg
  • Ingentings gave av av Patrick McDonnell
  • Bli den du ønsker å være av Jan Seidel
  • Generasjon sex av Hannah Helseth
  • Inferno av August Strindberg
  • Lysistrata av Aristofanes
  • Kong Oidipus av Sofokles
  • The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
  • Hamlet av William Shakespeare
  • Løsrivelse av Leif Høghaug (red.)
  • Literary Theory: A Very Short Introduction av Jonathan Culler
  • Sjalusi av Alain Robbe-Grillet
  • Den gamle, langsomme historien om Vesten av Tom Clark
  • Malerkunst i Dora av François Le Lionnais
  • Fables #12: The Dark Ages av Bill Willingham og Mark Buckingham
  • Fables #11: War and Pieces av Bill Willlingham og Mark Buckingham
  • The Unwritten I: Tommy Taylor and the Bogus Identity av Mike Carey og Peter Cross
  • Cairo, a graphic novel av G. Willow Wilson
  • The Sandman II: The Doll’s House av Neil Gaiman
  • The Sandman I: Preludes & Nocturnes av Neil Gaiman
  • Elskeren av Marguerite Duras
  • Elg i solnedgang av Bjarte Bjørkum
  • Neil Gaiman Audio Collection av Neil Gaiman
  • L’Étranger (Den fremmede) av Albert Camus
  • Neverwhere av Neil Gaiman 
  • Mrs Dalloway av Virginia Woolf 
  • How Not to Write a Novel av Howard Mittelmark og Sandra Newman 
  • Om diktekunsten av Aristoteles
  • Bisettelsen av Lars Saabye Christensen
  • Gengangere av Henrik Ibsen 
  • Bly av Lars Saabye Christensen
  • Beatles av Lars Saabye Christensen
  • Sult av Knut Hamsun
  • Øya av Linn Strømsborg 
  • Nødvendigheten av huskelapper av Rune Tuverud
  • A Wizard of Earthsea av Ursula K. LeGuin (Bok 1 av The Earthsea Quartet)
  • Jhereg av Steven Brust

Hvordan har ditt leseår vært? Hvilke bøker vil du trekke fram som årets beste leseropplevelser?

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Pernicious hubble-bubble!

Mrs. Dalloway av Virginia Woolf er kanskje ikke en roman som er direkte lett å lese, men etter å ha fulgt narrativet og hennes «stream of consciousness»-teknikk i en tyve-tredve sider, følte jeg at noe gled på plass – teksten fløyt lettere og jeg hang med. Innimellom den stadige vekslinga av synsvinkel, var boka full av interessante tankesprang og fine formuleringer, og da mener jeg ikke bare innslag av slagkraftige britiske gloser som «silly, flimsy nincompoops!» eller overskrifta til dette innlegget.

«And now Elisabeth […] thought him an old fogy; laughed at her mother’s friends. Ah well, so be it. The compensation of growing old, Peter Walsh thought, coming out of Regent’s Park, and holding his hat in hand, was simply this; that the passions remain as strong as ever, but one has gained — at last! — the power which adds the supreme flavour to existence, — the power of taking hold of experience, of turning it round, slowly in the light.»

Jeg likte påminnelsen om tida som går, de stadige klokkeslagene: «the hour, irrevocable». De ulike personene i historien reagerer forskjellig på klokkeklangen (og samme personer reagerer ulikt på ulik tid i narrativet), noe som også er interessant. Woolfs arbeidstittel på boka var forøvrig The Hours.

Det var interessant å være inne i hodet på så mange personer, og jeg likte også besjelingen som ga stemme til døde ting. Narrativet åpner også for at vi kan se de ulike personene utenfra gjennom andre personers øyne.

Så, med den skiftende synsvinkelen, hvem handler egentlig boka om? Mange mener den handler om Septimus og hans galskap, mens andre vil påpeke at i sammensuriet av stemmer fremstår galskapen hans snarere som normal, eller de dagligdagse tankene til alle andre som like sprø. Det blir kanskje en subjektiv sak? For meg handler boka mest om Clarissa Dalloway selv, eller kanskje om Peter? Vil gjerne høre hva dere andre som har lest den mener.

Man kan kritisere boka for å mangle noe essensielt, for å være en roman uten en stor konflikt, uten et mysterium, uten dramatisk utvikling. Jeg likte den likevel. Jeg syntes tankesprangene og den gjennomgående tematikken i personenes tanker var gjenkjennelig og realistisk. Å si at den ikke handler om noe, og å redusere den til ei fortelling om ei dame som går for å kjøpe blomster og som deretter forbereder en fest er virkelig å forenkle.

Mrs. Dalloway handler om ensomhet, identitet, om å være en i mengden og om det å bli gammel. Den handler om det indre liv kontra det ytre liv, om øyeblikkets makt, om frihet, ekteskap, likestilling og kjønnsroller. Den handler om England vs utlandet, om krig og post-traumatisk stress, om eksistensiell angst og om galskap.

På mange måter handler den kanskje også om det å være menneskelig? Følelsene vi kan gå igjennom på en kort dag, hvordan noe egentlig urelatert kan slenge deg tilbake i tid, eller inn i vemod, glede eller angst.

Tam og tåpelig?

Ukas dikt er henta fra Den gamle, langsomme historien om Vesten av Tom Clark, gjendikta av Terje Thorsen og utgitt på Flamme forlag.

Den bøffern
er ganske sølete
og den præriehunden
virker ganske nervøs av seg
men til tross for det
så er de ikke tamme ennå
bare så godt som utrydda
sannsynligvis en langt mindre tåpelig skjebne.

Fint dikt, som fikk meg til å tenke på en hel rekke ting. Hva det vil si å være tam, for eksempel. Er livet ditt tamt (og er det en tåpelig skjebne)?