Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Alle vet hvem du er, av Joakim Hunnes

I går leste jeg boka Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, en av mine meddebutanter i høst. Det er vanskelig å si noe om denne romanen uten samtidig å si noe som avslører slutten, men jeg skal prøve.

Tiden Norsk Forlag, 2011. Omslag: Exil Design.

Alle vet hvem du er er skrevet i tredjeperson, med synsvinkelen hos hovedpersonen Sindre, som akkurat har blitt atten år og tatt førerkortet. Han er sammen med Helena, som er litt yngre enn ham, og som tidligere var kjæreste med voldelige Mads. I et lite miljø er Mads fortsatt en person Sindre treffer på. Helenas storebror Richard er også en tidligere omgangsvenn, som har flytta til byen og begynt på universitetet der han studerer litteraturvitenskap og røyker hasj. Når sommeren og slåtta er i gang, kommer han hjem til bygda, der han blant annet hjelper til på gården til Sindres familie.

Sindre trekkes mellom på den ene sida vennskapet med Richard, ønsket om å ha et godt forhold til faren, om å passe inn i Helenas familie, og på den andre sida frustrasjonen over å bli fortalt hva han bør og ikke bør gjøre med livet sitt (og hvordan), desperasjonen over å føle seg svak i møte med bøller som Mads, og den destruktive frihetsfølelsen når han selv opplever å bli (stilltiende og passivt) deltaktig i voldskriminalitet.

Historien fortelles kronologisk (med enkelte tilbakeblikk, som til da Sindre og Helena ble sammen), og handlingsspennet går over en sommer. Spenningskurvene styres av valgene Sindre tar og hvordan de påvirker relasjonene hans til andre, og da spesielt forholdet han har til faren. Hunnes er god på å få fram de underliggende spenningene i familierelasjoner, som i samtalen rundt middagsbordet hos Helenas familie, der storebror Richard provoserer lillesøstra til et raserianfall. Dette er svært gjenkjennelig, og meget godt skildra, både innholdsmessig og språklig.

Språklig sett er boka svært gjennomarbeida, og det vises at forfatteren har jobba med denne romanen i tre år. Bjørn O. Mørch Larsen fra Bergensavisen lar seg også imponere:

«Debutant Hunnes har et direkte og effektivt språk som fryder. Uten å miste fokus, bytter han tid, perspektiv og dialogform i en og samme setning. Og gir historien livlig fremdrift.» (Sitat henta fra forlagets presentasjon av boka.)

Jeg er absolutt enig. Språket er jevnt over presist og tydelig, til tross for tidvise lange setninger og avsnitt der komma brukes framfor punktum. I andre sammenhenger er dette et grep jeg ofte syns at gjør narrasjonen tung og omstendelig, men det fungerer i denne romanen, som med sine 141 sider er svært lettlest. Sjøl pløyde jeg igjennom den på et par timer.

Dialogen er spesielt god. I en tekst som er fullstendig blotta for dialogmarkører (Ingen anførselstegn eller replikkstrek, svært få taleverb knytta til utsagnene) er det imponerende lett å følge samtalene og forstå hvem som sier hva, og på hvilken måte. Et godt eksempel på en slik samtale er den mellom Sindre og kompisen HP, som går over to sider (side 50-52) uten å forvirre leseren. Det hender selvfølgelig noen få ganger at leseren må stoppe og tenke seg om, men for min del skjedde dette sjeldnere enn i mange romaner jeg har lest der dialogen er mye tydeligere avgrensa fra resten av teksten.

Helhetsinntrykket mitt preges av slutten, som jeg ennå ikke har klart å gjøre meg opp en klar, entydig mening om. Min ambivalente holdning er kanskje et godt tegn for boka, i og med at den innebærer at jeg tenker over valget forfatteren har tatt når han avslutter historien slik han gjør det, og betydninga det har for resten av romanen. Tittelen og slutten sett i sammenheng sier mye om hva det som skjer innebærer for hovedpersonen. Likevel hadde jeg nok ønska å se mer av det jeg oppfatter Hunnes som spesielt dyktig på: De vanskelige mellommenneskelige relasjonene.

Forfatteren makter å holde på ei ubehagelig og spent stemning gjennom hele romanen, a sense of impending doom ville jeg sagt på engelsk. Sjøl i de mest harmoniske og lyse partiene av fortellinga hadde jeg som leser hele tida en følelse av at noe kan komme til å gå forferdelig galt. Et godt eksempel på dette er den fine fiskescena der Sindre og faren fisker i elva og de går over de glatte steinene, eller når Sindre slår gress under slåtta. Det er så mye som ligger og dirrer mellom menneskene i denne romanen. Skildringa av bygdemiljøet er også svært god.

Joakim Hunnes. Foto: Paal Audestad.

Jeg gratulerer med en sterk debut, og ser fram til andreboka, som forfatteren i et intervju sier at han så vidt har begynt på. Personlig håper jeg at Hunnes fortsetter å skrive fram den eksistensielle angsten og det klaustrofobiske trykket som han skildrer så godt, uten at han lar handlingen gå over i det for ekstreme og ensarta. Det interessante i denne boka ligger (etter min mening) i den ladde spenninga og ikke nødvendigvis i forløsninga av den.

Lesemaraton: Styrketrening og stemmer i hodet

Når jeg nå sitter og leser, tar jeg meg ikke tid til å gjøre så mye annet. Lesemaraton er likevel ikke en fullstendig stillesittende aktivitet, og det er mye man kan gjøre mens man leser, spesielt hvis man har ei lydbok på øret. Og når det tross alt er snakk om et maraton, hva passer ikke bedre enn Haruki Murakamis What I Talk About When I Talk About Running? Den har jeg hørt på når jeg har hatt behov for å røre litt på meg, og da har jeg blant annet…

  • …strikka
  • …lagd middag
  • …gått en lang tur
  • …trent styrketrening
  • …tegna
  • …slappa av med ei kald øyemaske over øynene
  • …smurt beina inn med fotkrem og hendene med håndkrem

Boka var ganske fin, selv om jeg må innrømme at jeg kanskje lytta med et halvt øre når forfatteren oppsummerer hvor mange miles han springer per uke da-og-da, og hvor lang tid han bruker per mile fra måned til måned. Kanskje fordi jeg ennå ikke klarer å tenke i miles? Jeg tror jeg ville fulgt mer med dersom det var kilometer som ble brukt som måleenhet, men det er jo mitt valg å høre boka på engelsk, så jeg har meg sjøl å skylde der.

Det var spennende å høre om maratonerfaringer, viljestyrke, framgang og runner’s blues, men jeg må innrømme at jeg satte spesielt pris på de delene der Murakami trekker parallellene mellom løping og skriving. Selv skriver jeg på fulltid nå i juli, og har det siste halve året blitt glad i å jogge. Det var mye interessant og vettig her, og mye jeg kjente meg igjen i, blant annet motivasjonen for å løpe:

Skriving er et stillesittende og psykisk krevende arbeid. Om man skal kunne leve av det, er det viktig å holde resten av kroppen i form, så man kan takle alt det innebærer.

Sånn har jeg også tenkt på dette lesemaratonet, og derfor lagt inn avbrekk med mye bevegelse og aktivitet. Det var fint å ha en stemme på øret mens jeg gikk tur, mens jeg trente styrke. I utgangspunktet trodde jeg at det ville ta fokus vekk fra treninga, men det føltes faktisk helt motsatt!

Jeg har ellers forsøkt å ikke sitte mer enn nødvendig foran skjermen, og jeg har tatt et par små pauser i lesinga/lyttinga, blant annet for å lage lunsjmat tidligere i dag, og for å ta en kjapp dusj etter den lange (og svært varme) gåturen min.

Nå nærmer vi oss midnatt og det er ti timer igjen med lesing. Jeg føler meg foreløpig både opplagt og våken, men har tatt forhåndsregler: Jeg drakk en kopp svart kaffe i halv elleve-tida, og har hatt ei kanne Darjeeling stående ved min side ei god stund. Når jeg kommer over et sitat jeg liker i boka jeg leser, tar jeg bilde av det med telefonen, sånn at jeg raskt kan blogge om boka etterpå.  Hittil har jeg lest tre og ei halv bok.

Målet mitt med lesemaratonet er ikke å ha lest så-og-så mange bøker eller sider, men rett og slett bare å kose meg skikkelig med å lese, å la meg sjøl få forsvinne litt inn i gode historier. Det er lenge siden sist jeg leste ei bok som jeg ikke måtte mene noe profesjonelt eller faglig om, enten fordi den var på pensum eller fordi jeg skulle uttale meg om den som konsulent, så det er deilig å bare nyte ei bok uten å nødvendigvis måtte lese den med fagbrillene på.

Lesemaraton: Skape noe og redde verden

Stup av Kjersti Scheen er ei nydelig bok om angst, kunst og kjærlighet. Hovedpersonen, Fie (Sofie), er 17 år når 60-tallet begynner og har akkurat kommet inn på  Kunst- og håndverkskolen. Hun er yngst i familien og med en bror i militæret og ei søster som flytter til England blir hun plutselig tett på sine foreldre, og samtidig tett på seg selv. Hun opplever stadig å bli svimmel og redd…

Fra Stup, av Kjersti Scheen, 2005.

Boka er strukturert nesten kronologisk, med unntak av en analepse i første kapittel som foregriper det som skal skje og skaper nysgjerrighet hos leseren. Den er delt inn i kapitler med tidsangivelse og en kort beskrivelse av det kapittelet tar for seg, som «Juni 1960. Varmt, hettemåkene skriker og skriker på Sjølyst» eller «Først i mai 1963. Husene velter i byen og bjørka blir irr grønn». Tidvis får vi tilbakeblikk, både gjennom at Fie leser sin egen dagbok og gjennom sekvenser der hun selv ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd tidligere.

Fie går fra forelskelse til forelskelse og må stadig kjenne på angsten, med panikkanfall som opptrer stadig hyppigere. Hun vet at mora en gang var innlagt, men det er ikke sånt man snakker om. Vi følger henne gjennom tre år (med tilbakeblikk til da hun var yngre), tre forelskelser, tre leger, og på vei mot en forståelse av hvordan hun selv fungerer, hva/hvem hun vil bli og hvem hun vil være med.

Den fjerne, distanserte følelsen man – spesielt i tenårene – kan oppleve til sitt eget liv og til omgivelsene er noe Scheen skildrer svært godt, hvordan det å spille en rolle og å være seg selv ofte er noe som ikke er så lett å skille fra hverandre. Kunstnermyten tas også opp, og idéen om at dersom man ikke er skjør og kjenner livet litt for nært hjerteslagene, kan man heller ikke skape noe eller redde verden.

Fint er det også å lese om den skjøre gleden, og hvordan lykken Fie opplever også kan trigge angsten. Vi kommer nært innpå hovedpersonen iløpet av denne korte romanen på 203 sider, som etter min mening gir et realistisk bilde av angsten, i tillegg til å skildre en tenåring som går igjennom mye av det samme som tenåringer flest.

"Når jeg er midt oppe i det, glipper det"

Jeg er midt i et lesemaraton akkurat nå, så jeg skal ikke bruke all verdens tid på å blogge, men jeg ville bare skrive noen ord mens jeg ennå hadde boka ferskt i minnet.  Det ble dermed ikke den grundigste omtalen, men bare noen tanker.

Flere sitater fra boka.

Les mer om lesemaraton.

Lesemaraton: En svært bedrøvet fugl

Denne lille diktsamlinga er like morsom for voksne som for barn, og jeg vil alltid huske den boblende gleden over André Bjerkes dikt, og da spesielt ordlyden, gleden over å lese dem høyt, å klare å si alle lydene i «Fru Kobros Hubro» etter hverandre.

Likevel er nok diktet jeg husker aller best et dikt som handler om fantasi og eksistensiell angst. Hva er det som gjør oss virkelige? Og det man finner på, er ikke det like virkelig, på mange måter?

Bedrøvet fugl (Bjerke, Morovers, s. 36-37. Illustrasjon: Svein Nyhus)

Bedrøvet fugl (Bjerke, Morovers, s. 36-37. Illustrasjon: Svein Nyhus)

Denne bedrøvede fuglen med det merkelige navnet som «sørger som en fanget prins / fordi den slettes ikke fins!» har satt sine merker i meg. Hvordan kunne man føle sorg hvis man ikke fantes? Og hvordan kunne jeg hjelpe denne stakkars triste fuglen?

Heldigvis hadde André Bjerke svaret på det også, ellers ville diktet vært tragisk:

[…] kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
Pampistiko-Pambibanon?

Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Videre til neste bok! 😀

Lesesirkel 1001 bøker: The Big Sleep av Raymond Chandler

Jeg hiver meg med på enda ei bok i lesesirkelen 1001 bøker. Målet med denne lesesirkelen er å samlese så mange som mulig av de 1001 bøkene «man må ha lest før man dør». Det finnes ulike bøker med slike lister, og man må ikke lese alle for å være med i lesesirkelen, ei heller må man følge ei bestemt liste. Les mer om lesesirkelen her.

Lines biblioteks samleside for lesesirkelen står det at The Big Sleep er ansett for å være Chandlers beste arbeid, noe jeg har svært vanskelig for å tro! The Big Sleep er ganske rotete og uoversiktlig og som andre bloggere har bemerka er plottet satt sammen av fire forskjellige noveller. Farewell My Lovely derimot, som han skreiv ett år seinere er mye bedre skrevet, både når det gjelder narrasjon og struktur. Anbefales på det varmeste!

Jeg har hatt begge bøkene på pensum i vår, i faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur, og fikk virkelig sansen for Chandler. Dette blogginnlegget skal i all hovedsak handle om The Big Sleep, som jeg har lest på originalspråket. (Når jeg ser andre bloggere beskrive Chandler som kjedelig og monoton, blir jeg nysgjerrig på om dette har noe med den norske oversettelsen å gjøre eller ikke.)

Chandler var i utgangspunktet britisk, men var dypt fascinert av amerikansk slang. Han skreiv ned ord og uttrykk han hørte og samla opp et enormt vokabular som han seinere brukte i skrivinga. Chandler is brilliant and witty, sa foreleseren min, but if you’re looking for a good, coherent plot, look somewhere else!

Da jeg begynte å lese merka jeg at jeg leste noe som var starten på en sjanger. Både Chandler og Hammett var med på å skape det som seinere skulle bli kalt den hardkokte detektivsjangeren. Fordi jeg har sett nettopp denne sjangeren parodiert så mange ganger, i alt fra Donaldblader, via stand-up, til påskekrimmen på melkekartongen, føltes det av og til som å lese noe klisjétungt og harry.

Den grimme og dystre settingen er typisk for sjangeren og man kan trekke litt på smilebåndet av de mørke beskrivelsene av «the sun not shining and a look of hard wet rain». Vi befinner oss i en verden der politimenn er korrupte, eller i beste fall«As honest as you could expect a man to be in a world where it’s out of style», mens privatdetektiven er en som selger  «what I have to sell to make  a living.»

Vi er ikke lenger i de gamle gentlemennenes tidsalder, men i en setting der alt kan virke «a little faded by time and darkened by dust». Det er ikke mye håp i settingen, men det kan også være vakkert:  «The tyres sang on the moist concrete of the boulevard. The world was a wet emptiness».

Overgangen fra de gamle klassiske genidetektivene som Poirot og Sherlock Holmes er stor, og Chandler er bevisst på sjangerbruddet: «…his gun was still up and I couldn’t wait any longer. Not long enough to be a gentleman of the old school. I shot him four times…». Den hardkokte detektivtypen kan føles som en klisjé for moderne lesere, både når det gjelder språk og holdninger, spesielt når det gjelder kvinneskildringer: «You can have a hangover from other things than alcohol. I had one from women. Women made me sick».

Kvinnene i The Big Sleep er i stor grad endimensjonale og enten svært dumme eller nærmest rovdyraktige, og ofte en kombinasjon av disse. De er vakre og farlige, og det er interessant, selv om det ikke er spesielt troverdig. Det markerer et tidsskille, at kvinner fikk mer makt og frihet i samfunnet, og hvordan dette kunne gjøre menn usikre. Jeg-personen Marlowe føler seg helt tydelig trua av kvinnene han så misogynistisk skildrer, og det understreker også hans status som outsider. I Farewell My Lovely blir han ytterligere konfrontert med dette, der han får valget mellom kjærlighet eller ensomhet, og der vi møter en kvinnefigur han i større grad må respektere.

Chandler er, som jeg sier, bevisst sjangerbruddet og når Philip Marlowe stiller spørsmål ved sin egen moral og livsstil, kan det nesten føles som han kommenterer på hele sjangeren, som om spørsmålet han retter til Mrs. Regan også er rettet mot leseren:

«I do all this for twenty-five bucks a day – and maybe just a little to protect what little pride a broken and sick old man has left in his blood, in the thought that his blood is not poison, and that although his two little girls are a trifle wild, as many nice girls are these days, they are not perverts or killers. And that makes me a son of a bitch. […] Can I go on being a son of a bitch, or do I have to become a gentleman[…]?»

Den klassiske hardkokte detektiven som er et sted i grenseland mellom det kriminelle og det moralsk overlegne. Han har sin egen «kode» når det gjelder klienter og oppdrag, men han kan godt finne på å kjøre i berusa tilstand, eller la noen slippe unna med mord, så lenge han har fullført oppdraget sitt for kunden. Og om politiet spør, får de sjelden den hele og fulle historien: «I have a licence to operate as a private detective. I suppose that word «private» has some meaning».

Han er rasistisk og kvinnediskriminerende og hater homofile, men likevel er det noe ved ham som appellerer til leseren. Kanskje fordi han selv stiller spørsmål ved egen moral, men også fordi han er morsom og fordi han bare har seg selv her i verden. Outsideren er populær i alle litteratursjangre, og Marlowe er verken politi eller røver, men et sted midt i mellom. Sånn sett har han også alle imot seg og blir en typisk anti-helt.

Narrasjonen er mye av det som gjør boka for meg. Jeg har nevnt at noen av skildringene kan virke klisjétunge for moderne lesere, men likevel er dette en av de første bøkene i denne sjangeren. I tillegg balanseres de mer slitte formuleringene av perler som «Overhead the rain still pounded, with a remote sound, as if it was somebody else’s rain», eller «Her mouth looked like the prelude to a scream». Og da snakker jeg bare om det som slår meg som vakkert.

Det er mye humor og snert i narrativet, og det er kanskje en av grunnene til at man liker Marlowe. Han er tekstens jeg-person og skildrer verden med en god dose kynisme, fantasifulle metaforer og humoristiske betraktninger på andres bekostning. Som leser er man på mange måter på hans parti, vi risikerer ikke at han skal gjøre narr av oss, men vi kan humre av observasjonene hans, selv om vi ikke nødvendigvis deler hans holdninger.

Det er også noe metafiksjonelt over betraktningene hans, både når han beskriver hendelser og når han snakker om seg selv. Setninger som «It had the austere simplicity of fiction rather than the tangled woof of fact» får meg til å smile, og når Marlowe uttaler seg om pistoler, er det han sier så til de grader symboltungt: «’Somebody’s always giving me guns,’ I told him. ‘I’m weighted down with them till I walk all crooked.’»

På kontoret sitt spiller han sjakk med seg selv, men må gjøre om igjen et trekk etter han flytter løperen (the knight). Kommentaren på sjakkspillet er meningsbærende også for saken han etterforsker: «Knights had no meaning in this game. It wasn’t a game for knights».

Riddere er noe vi finner flere steder i teksten, som i åpningskapittelet der den prikkfrie fasaden i Sternwoodfamiliens hjem beskrives. I inngangspartiet har de en stor glassmosaikk av en ridder med visiret nede. Han er i ferd med å knyte opp knutene som binder fast en ung, naken blondine, noe som på mange måter speiler hele teksten, med Marlowe som ridderen. Han er den som forsøker å knyte opp knuter og berger seg som regel på snakketøyet, med visiret nede…

Kontrasten mellom den vakre fasaden og grumset som befinner seg under overflata er også et gjennomgående tema både i denne og i flere av Marlowes andre romaner. Her er sumpen utenfor Sternwoodeiendommen viktig, også symbolsk. Dette var der de fikk rikdommen sin fra, og i likhet med myra i Doyles The Hound of the Baskervilles, åpnes det for at sumpen kan skjule flere hemmeligheter:

«What did it matter where you lay once you were dead? In a dirty sump or in a marble tower on top of a high hill? You were dead, you were sleeping the big sleep, you were not bothered by things like that. Oil and water were the same as wind and air to you. You just slept the big sleep, not caring about the nastiness of how you died or where you fell. Me, I was part of the nastiness now. […] But the old man didn’t have to be. He could lie quiet in his canopied bed, with his bloodless hands folded on the sheet, waiting. His heart was a brief, uncertain murmur. His thoughts were as grey as ashes.»

Det er mye man kan si om denne delen av kriminallitteraturen, både når det gjelder holdninger til kjønn, moral, seksualitet og penger. På mange måter speiler den og overdriver en tidsalder og enkelte tanker i tiden. Framfor alt, for min del, var dette underholdende lesning. Jeg satte stor pris på språket og Chandlers originale metaforer og kvasse humor.

Skal du lese én bok av Chandler, ville jeg imidlertid ikke anbefalt The Big Sleep, men heller bedt deg lese Farewell My Lovely, som har desto mer av det jeg satte pris på med denne, men som i tillegg er bedre snørt sammen og nøstet opp. Det metafiksjonelle aspektet er også sterkere i den.

*

Andre bloggere som har vært med på samlesninga av Den lange søvnen er: