Lesemaraton: Å lese – leser – leste – har zZZzzzZzzZzz

I totida i natt var jeg overraska over hvor våken jeg var, hvor opplagt og konsentrert jeg følte meg. Det var en god følelse, og nok til å faktisk få meg til å tro at jeg kanskje kom til å holde meg våken gjennom hele maratonet. Jeg burde kanskje visst bedre… Jeg er ingen natteravn lenger.

Som tenåring våka jeg ofte over, og mente at jeg «trengte mindre søvn enn andre». Jeg trodde jeg var b-menneske og var overbevist om at det ikke var meninga at «enkelte mennesker skulle måtte stå opp så tidlig om morran». Nå, i andre halvdel av tyveåra, har dette endra seg drastisk. Jeg står opp før kl 10 hver morgen, helst før kl 07 også. Jeg elsker å være våken tidlig, og har oppdaga at jeg jobber best og mest konsentrert tidlig på dagen.

Når jeg skriver eller jobber med konsulentoppdrag/tekstarbeid, jobber jeg ofte best i økter på rundt 40 minutter. Om jeg er konsentrert og effektiv, hender det jeg sitter lenger enn det av gangen, men da går det ofte ut over konsentrasjonen seinere på dagen, så når jeg er bevisst på det forsøker jeg alltid å ta korte avbrekk på 15-20 minutter innimellom, der jeg strekker på meg, spiser litt, lager te, sjekker mail/Twitter og lignende. Det gjør at hodet og tankene får hvilt seg litt og det gjør det lettere å fokusere på det jeg skal når jeg setter meg ned igjen.

Dette skulle jeg kanskje hatt i bakhodet under maratonet. I begynnelsen tok jeg rundt ti-femten minutters pause hver time, av og til litt lenger. I pausene sjekka jeg lesemaratonbloggen, deltok i konkurransene, lagde te/kaffe/mat og gjorde de nødvendige ærend på toalettet. Etterhvert fikk jeg det for meg at disse pausene kanskje påvirka hvor effektivt jeg leste. Hvis jeg skulle ta pause hver gang jeg var ferdig med ei bok (og etter klokka tre leste jeg kortere bøker), ville jeg kanskje miste fokus?

I etterpåklokskapens navn skulle jeg nok holdt meg til å ta pause hver time. Jeg satt der i sofakroken, under et pledd, med varm te og kaldt vann, puter i ryggen og… ble døsig. Kroppen merka også at jeg hadde vært på en lang spasertur tidligere på dagen (som jeg kanskje heller skulle lagt til kvelden, og ikke tatt mens konsentrasjonen var på topp), og jeg var tung og varm i beina. Sofakroken – min elskede, behagelige, mjuke sofakrok – viste seg i denne sammenhengen å være min Akilleshæl.

Jeg fortsatte imidlertid å lese, til tross for den synkende døsigheta. Den vanlige småkvalmen jeg alltid opplever når jeg ikke sover nok meldte sin ankomst, og neste gjest var frossenheta. Da jeg dro et ekstra pledd over meg, og så på klokka og tenkte at jeg sikkert kunne ta «en liten powernap» – bare tyve minutter, til neste bloggutfordring! – var nok slaget allerede tapt. Klokka var nok nærmere 06.

Men tapt slag? Det høres voldsomt dystert ut. Selv om jeg ikke var blant de som holdt ut i tjuefire timer, er jeg veldig glad for å ha vært med. Målet mitt var slett ikke at jeg skulle stresse med å holde meg våken. Jeg hadde bestemt meg for at dette lesemaratonet skulle bli så avslappende som mulig, så lite stress som mulig. Og sånn ble det, også. Kjempeglad for at jeg var med! Jeg vant til og med en premie på ei av bloggutfordringene.

Jeg holdt det gående i nesten tyve timer.
Jeg har lest sju bøker: To billedbøker, to diktbøker, to romaner og ei lydbok.
Jeg har avbrutt ei bok etter rundt tredve sider.
…Og jeg har virkelig kosa meg med å forsvinne inn i lesinga!

Hiver meg nok med neste gang også, men kanskje med litt bedre planlegging på forhånd da 😀

Advertisements

Lesemaraton: Styrketrening og stemmer i hodet

Når jeg nå sitter og leser, tar jeg meg ikke tid til å gjøre så mye annet. Lesemaraton er likevel ikke en fullstendig stillesittende aktivitet, og det er mye man kan gjøre mens man leser, spesielt hvis man har ei lydbok på øret. Og når det tross alt er snakk om et maraton, hva passer ikke bedre enn Haruki Murakamis What I Talk About When I Talk About Running? Den har jeg hørt på når jeg har hatt behov for å røre litt på meg, og da har jeg blant annet…

  • …strikka
  • …lagd middag
  • …gått en lang tur
  • …trent styrketrening
  • …tegna
  • …slappa av med ei kald øyemaske over øynene
  • …smurt beina inn med fotkrem og hendene med håndkrem

Boka var ganske fin, selv om jeg må innrømme at jeg kanskje lytta med et halvt øre når forfatteren oppsummerer hvor mange miles han springer per uke da-og-da, og hvor lang tid han bruker per mile fra måned til måned. Kanskje fordi jeg ennå ikke klarer å tenke i miles? Jeg tror jeg ville fulgt mer med dersom det var kilometer som ble brukt som måleenhet, men det er jo mitt valg å høre boka på engelsk, så jeg har meg sjøl å skylde der.

Det var spennende å høre om maratonerfaringer, viljestyrke, framgang og runner’s blues, men jeg må innrømme at jeg satte spesielt pris på de delene der Murakami trekker parallellene mellom løping og skriving. Selv skriver jeg på fulltid nå i juli, og har det siste halve året blitt glad i å jogge. Det var mye interessant og vettig her, og mye jeg kjente meg igjen i, blant annet motivasjonen for å løpe:

Skriving er et stillesittende og psykisk krevende arbeid. Om man skal kunne leve av det, er det viktig å holde resten av kroppen i form, så man kan takle alt det innebærer.

Sånn har jeg også tenkt på dette lesemaratonet, og derfor lagt inn avbrekk med mye bevegelse og aktivitet. Det var fint å ha en stemme på øret mens jeg gikk tur, mens jeg trente styrke. I utgangspunktet trodde jeg at det ville ta fokus vekk fra treninga, men det føltes faktisk helt motsatt!

Jeg har ellers forsøkt å ikke sitte mer enn nødvendig foran skjermen, og jeg har tatt et par små pauser i lesinga/lyttinga, blant annet for å lage lunsjmat tidligere i dag, og for å ta en kjapp dusj etter den lange (og svært varme) gåturen min.

Nå nærmer vi oss midnatt og det er ti timer igjen med lesing. Jeg føler meg foreløpig både opplagt og våken, men har tatt forhåndsregler: Jeg drakk en kopp svart kaffe i halv elleve-tida, og har hatt ei kanne Darjeeling stående ved min side ei god stund. Når jeg kommer over et sitat jeg liker i boka jeg leser, tar jeg bilde av det med telefonen, sånn at jeg raskt kan blogge om boka etterpå.  Hittil har jeg lest tre og ei halv bok.

Målet mitt med lesemaratonet er ikke å ha lest så-og-så mange bøker eller sider, men rett og slett bare å kose meg skikkelig med å lese, å la meg sjøl få forsvinne litt inn i gode historier. Det er lenge siden sist jeg leste ei bok som jeg ikke måtte mene noe profesjonelt eller faglig om, enten fordi den var på pensum eller fordi jeg skulle uttale meg om den som konsulent, så det er deilig å bare nyte ei bok uten å nødvendigvis måtte lese den med fagbrillene på.

Lesemaraton: Skape noe og redde verden

Stup av Kjersti Scheen er ei nydelig bok om angst, kunst og kjærlighet. Hovedpersonen, Fie (Sofie), er 17 år når 60-tallet begynner og har akkurat kommet inn på  Kunst- og håndverkskolen. Hun er yngst i familien og med en bror i militæret og ei søster som flytter til England blir hun plutselig tett på sine foreldre, og samtidig tett på seg selv. Hun opplever stadig å bli svimmel og redd…

Fra Stup, av Kjersti Scheen, 2005.

Boka er strukturert nesten kronologisk, med unntak av en analepse i første kapittel som foregriper det som skal skje og skaper nysgjerrighet hos leseren. Den er delt inn i kapitler med tidsangivelse og en kort beskrivelse av det kapittelet tar for seg, som «Juni 1960. Varmt, hettemåkene skriker og skriker på Sjølyst» eller «Først i mai 1963. Husene velter i byen og bjørka blir irr grønn». Tidvis får vi tilbakeblikk, både gjennom at Fie leser sin egen dagbok og gjennom sekvenser der hun selv ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd tidligere.

Fie går fra forelskelse til forelskelse og må stadig kjenne på angsten, med panikkanfall som opptrer stadig hyppigere. Hun vet at mora en gang var innlagt, men det er ikke sånt man snakker om. Vi følger henne gjennom tre år (med tilbakeblikk til da hun var yngre), tre forelskelser, tre leger, og på vei mot en forståelse av hvordan hun selv fungerer, hva/hvem hun vil bli og hvem hun vil være med.

Den fjerne, distanserte følelsen man – spesielt i tenårene – kan oppleve til sitt eget liv og til omgivelsene er noe Scheen skildrer svært godt, hvordan det å spille en rolle og å være seg selv ofte er noe som ikke er så lett å skille fra hverandre. Kunstnermyten tas også opp, og idéen om at dersom man ikke er skjør og kjenner livet litt for nært hjerteslagene, kan man heller ikke skape noe eller redde verden.

Fint er det også å lese om den skjøre gleden, og hvordan lykken Fie opplever også kan trigge angsten. Vi kommer nært innpå hovedpersonen iløpet av denne korte romanen på 203 sider, som etter min mening gir et realistisk bilde av angsten, i tillegg til å skildre en tenåring som går igjennom mye av det samme som tenåringer flest.

"Når jeg er midt oppe i det, glipper det"

Jeg er midt i et lesemaraton akkurat nå, så jeg skal ikke bruke all verdens tid på å blogge, men jeg ville bare skrive noen ord mens jeg ennå hadde boka ferskt i minnet.  Det ble dermed ikke den grundigste omtalen, men bare noen tanker.

Flere sitater fra boka.

Les mer om lesemaraton.

Lesemaraton: En svært bedrøvet fugl

Denne lille diktsamlinga er like morsom for voksne som for barn, og jeg vil alltid huske den boblende gleden over André Bjerkes dikt, og da spesielt ordlyden, gleden over å lese dem høyt, å klare å si alle lydene i «Fru Kobros Hubro» etter hverandre.

Likevel er nok diktet jeg husker aller best et dikt som handler om fantasi og eksistensiell angst. Hva er det som gjør oss virkelige? Og det man finner på, er ikke det like virkelig, på mange måter?

Bedrøvet fugl (Bjerke, Morovers, s. 36-37. Illustrasjon: Svein Nyhus)

Bedrøvet fugl (Bjerke, Morovers, s. 36-37. Illustrasjon: Svein Nyhus)

Denne bedrøvede fuglen med det merkelige navnet som «sørger som en fanget prins / fordi den slettes ikke fins!» har satt sine merker i meg. Hvordan kunne man føle sorg hvis man ikke fantes? Og hvordan kunne jeg hjelpe denne stakkars triste fuglen?

Heldigvis hadde André Bjerke svaret på det også, ellers ville diktet vært tragisk:

[…] kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia-
Pampistiko-Pambibanon?

Så får den sove godt ikveld
fordi den fins allikevel!

Videre til neste bok! 😀

Lesemaraton: Nå begynner vi!

Klar for langdistanselesing!

Hva skal du lese? Her er et utvalg av bøker jeg har funnet fram og vurderer å lese i døgnet som kommer, pluss litt påfyll, ei klokke (så jeg kan lese uten å miste meg helt i litteraturen og dermed unngå å gå glipp av bloggutfordringene), digitale hjelpemidler og – i bakgrunnen – en veldig behagelig sofakrok (som jeg må passe meg for å ikke duppe av i etterhvert…).

Da er det bare å sitere Andre Bjerke («Nå begynner vi!» fra Morovers, 2000):

Nå har vi allting nesten
som er å få
av godt – så nå
kan vi begynne festen!

Er du klar? Jeg spiste (ved et uhell) opp alle morellene mine i går kveld, men planlegger en tur ut i sola og på butikken iløpet av dagen. Hvordan jeg skal få det til midt i lesinga, spør du? Med ei lydbok på øret, vel! What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami bør inspirere til aktivitet innimellom sofastundene!

Mer om lesemaratonet finner du her.

Kan du lese i 24 timer?

Den 9. juli 2011 inviteres alle bokelskere i landet til å dra på en 24 timers reise sammen med sine favorittforfattere, eller nye bekjentskap. Du kan dra på korte reiser til fjerne steder, lange reiser til hjemlige trakter eller en hvilkensomhelst kombinasjon du måtte ønske. Tar DU utfordringen? Klarer du å lese i 24 timer i strekk?
—Sakset fra lesemaratonets nettside.

Hvor mange sier ikke at de gleder seg til ferien, for da skal de få tid til å lese litt mer? Dette er en gyllen anledning til å gjøre nettopp det, og med selskap på veien i tillegg. Hver time legges det ut pauseinnlegg og bloggutfordringer på nettsidene til lesemaratonet, der du også kan legge inn kommentar om hvor langt du har kommet, hva du leser og hvordan det går.

Du trenger ikke ha egen blogg for å være med på lesemaratonet, du må bare ha a) lyst til å lese, b) tid til å sette av 24 timer i helga og c) nettilgang. Selv er jeg rutinemenneske med ganske stabilt søvnmønster, så jeg er spent på om jeg klarer å holde meg våken, men forbereder meg godt med å ta tidlig kveld i dag og planlegger å ha både te, frukt og litt sjokolade lett tilgjengelig underveis. Motiverende blir det også å kunne oppdatere de andre deltakerne om hvordan det går:

Til deltakerne: Hver gang du begynner på en ny bok og fullfører en bok, skriv en kommentar her, helst på følgende måte:

Leser nå: forfatter – boktittel (Leser nå: Donna Tartt – The Secret History)
Fullført: forfatter – boktittel (Fullført: Nick Hornby – A Long Way Down)

På den måten kan vi enkelt og greit ha oversikt over alt som blir lest i løpet av døgnet.

Lydbøker er også lov, så for de som vet at de ikke klarer å sitte i ro så lenge, går det helt fint an å ta seg en spasertur, eller lignende, med ei god bok på øret. Om man ikke klarer å være våken så lenge, går det jo an å kjøre et halvmaraton, eller holde på så lenge man får til. Moro blir det nok, uansett!

Håper så mange som mulig har anledning til å delta! Mer informasjon finner du på nettsidene til lesemaratonet og på Facebookhendelsen. Meld deg på her, og del gjerne dine boktips for anledningen her.