Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Reklamer

Lesesirkel 1001 bøker: The Big Sleep av Raymond Chandler

Jeg hiver meg med på enda ei bok i lesesirkelen 1001 bøker. Målet med denne lesesirkelen er å samlese så mange som mulig av de 1001 bøkene «man må ha lest før man dør». Det finnes ulike bøker med slike lister, og man må ikke lese alle for å være med i lesesirkelen, ei heller må man følge ei bestemt liste. Les mer om lesesirkelen her.

Lines biblioteks samleside for lesesirkelen står det at The Big Sleep er ansett for å være Chandlers beste arbeid, noe jeg har svært vanskelig for å tro! The Big Sleep er ganske rotete og uoversiktlig og som andre bloggere har bemerka er plottet satt sammen av fire forskjellige noveller. Farewell My Lovely derimot, som han skreiv ett år seinere er mye bedre skrevet, både når det gjelder narrasjon og struktur. Anbefales på det varmeste!

Jeg har hatt begge bøkene på pensum i vår, i faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur, og fikk virkelig sansen for Chandler. Dette blogginnlegget skal i all hovedsak handle om The Big Sleep, som jeg har lest på originalspråket. (Når jeg ser andre bloggere beskrive Chandler som kjedelig og monoton, blir jeg nysgjerrig på om dette har noe med den norske oversettelsen å gjøre eller ikke.)

Chandler var i utgangspunktet britisk, men var dypt fascinert av amerikansk slang. Han skreiv ned ord og uttrykk han hørte og samla opp et enormt vokabular som han seinere brukte i skrivinga. Chandler is brilliant and witty, sa foreleseren min, but if you’re looking for a good, coherent plot, look somewhere else!

Da jeg begynte å lese merka jeg at jeg leste noe som var starten på en sjanger. Både Chandler og Hammett var med på å skape det som seinere skulle bli kalt den hardkokte detektivsjangeren. Fordi jeg har sett nettopp denne sjangeren parodiert så mange ganger, i alt fra Donaldblader, via stand-up, til påskekrimmen på melkekartongen, føltes det av og til som å lese noe klisjétungt og harry.

Den grimme og dystre settingen er typisk for sjangeren og man kan trekke litt på smilebåndet av de mørke beskrivelsene av «the sun not shining and a look of hard wet rain». Vi befinner oss i en verden der politimenn er korrupte, eller i beste fall«As honest as you could expect a man to be in a world where it’s out of style», mens privatdetektiven er en som selger  «what I have to sell to make  a living.»

Vi er ikke lenger i de gamle gentlemennenes tidsalder, men i en setting der alt kan virke «a little faded by time and darkened by dust». Det er ikke mye håp i settingen, men det kan også være vakkert:  «The tyres sang on the moist concrete of the boulevard. The world was a wet emptiness».

Overgangen fra de gamle klassiske genidetektivene som Poirot og Sherlock Holmes er stor, og Chandler er bevisst på sjangerbruddet: «…his gun was still up and I couldn’t wait any longer. Not long enough to be a gentleman of the old school. I shot him four times…». Den hardkokte detektivtypen kan føles som en klisjé for moderne lesere, både når det gjelder språk og holdninger, spesielt når det gjelder kvinneskildringer: «You can have a hangover from other things than alcohol. I had one from women. Women made me sick».

Kvinnene i The Big Sleep er i stor grad endimensjonale og enten svært dumme eller nærmest rovdyraktige, og ofte en kombinasjon av disse. De er vakre og farlige, og det er interessant, selv om det ikke er spesielt troverdig. Det markerer et tidsskille, at kvinner fikk mer makt og frihet i samfunnet, og hvordan dette kunne gjøre menn usikre. Jeg-personen Marlowe føler seg helt tydelig trua av kvinnene han så misogynistisk skildrer, og det understreker også hans status som outsider. I Farewell My Lovely blir han ytterligere konfrontert med dette, der han får valget mellom kjærlighet eller ensomhet, og der vi møter en kvinnefigur han i større grad må respektere.

Chandler er, som jeg sier, bevisst sjangerbruddet og når Philip Marlowe stiller spørsmål ved sin egen moral og livsstil, kan det nesten føles som han kommenterer på hele sjangeren, som om spørsmålet han retter til Mrs. Regan også er rettet mot leseren:

«I do all this for twenty-five bucks a day – and maybe just a little to protect what little pride a broken and sick old man has left in his blood, in the thought that his blood is not poison, and that although his two little girls are a trifle wild, as many nice girls are these days, they are not perverts or killers. And that makes me a son of a bitch. […] Can I go on being a son of a bitch, or do I have to become a gentleman[…]?»

Den klassiske hardkokte detektiven som er et sted i grenseland mellom det kriminelle og det moralsk overlegne. Han har sin egen «kode» når det gjelder klienter og oppdrag, men han kan godt finne på å kjøre i berusa tilstand, eller la noen slippe unna med mord, så lenge han har fullført oppdraget sitt for kunden. Og om politiet spør, får de sjelden den hele og fulle historien: «I have a licence to operate as a private detective. I suppose that word «private» has some meaning».

Han er rasistisk og kvinnediskriminerende og hater homofile, men likevel er det noe ved ham som appellerer til leseren. Kanskje fordi han selv stiller spørsmål ved egen moral, men også fordi han er morsom og fordi han bare har seg selv her i verden. Outsideren er populær i alle litteratursjangre, og Marlowe er verken politi eller røver, men et sted midt i mellom. Sånn sett har han også alle imot seg og blir en typisk anti-helt.

Narrasjonen er mye av det som gjør boka for meg. Jeg har nevnt at noen av skildringene kan virke klisjétunge for moderne lesere, men likevel er dette en av de første bøkene i denne sjangeren. I tillegg balanseres de mer slitte formuleringene av perler som «Overhead the rain still pounded, with a remote sound, as if it was somebody else’s rain», eller «Her mouth looked like the prelude to a scream». Og da snakker jeg bare om det som slår meg som vakkert.

Det er mye humor og snert i narrativet, og det er kanskje en av grunnene til at man liker Marlowe. Han er tekstens jeg-person og skildrer verden med en god dose kynisme, fantasifulle metaforer og humoristiske betraktninger på andres bekostning. Som leser er man på mange måter på hans parti, vi risikerer ikke at han skal gjøre narr av oss, men vi kan humre av observasjonene hans, selv om vi ikke nødvendigvis deler hans holdninger.

Det er også noe metafiksjonelt over betraktningene hans, både når han beskriver hendelser og når han snakker om seg selv. Setninger som «It had the austere simplicity of fiction rather than the tangled woof of fact» får meg til å smile, og når Marlowe uttaler seg om pistoler, er det han sier så til de grader symboltungt: «’Somebody’s always giving me guns,’ I told him. ‘I’m weighted down with them till I walk all crooked.’»

På kontoret sitt spiller han sjakk med seg selv, men må gjøre om igjen et trekk etter han flytter løperen (the knight). Kommentaren på sjakkspillet er meningsbærende også for saken han etterforsker: «Knights had no meaning in this game. It wasn’t a game for knights».

Riddere er noe vi finner flere steder i teksten, som i åpningskapittelet der den prikkfrie fasaden i Sternwoodfamiliens hjem beskrives. I inngangspartiet har de en stor glassmosaikk av en ridder med visiret nede. Han er i ferd med å knyte opp knutene som binder fast en ung, naken blondine, noe som på mange måter speiler hele teksten, med Marlowe som ridderen. Han er den som forsøker å knyte opp knuter og berger seg som regel på snakketøyet, med visiret nede…

Kontrasten mellom den vakre fasaden og grumset som befinner seg under overflata er også et gjennomgående tema både i denne og i flere av Marlowes andre romaner. Her er sumpen utenfor Sternwoodeiendommen viktig, også symbolsk. Dette var der de fikk rikdommen sin fra, og i likhet med myra i Doyles The Hound of the Baskervilles, åpnes det for at sumpen kan skjule flere hemmeligheter:

«What did it matter where you lay once you were dead? In a dirty sump or in a marble tower on top of a high hill? You were dead, you were sleeping the big sleep, you were not bothered by things like that. Oil and water were the same as wind and air to you. You just slept the big sleep, not caring about the nastiness of how you died or where you fell. Me, I was part of the nastiness now. […] But the old man didn’t have to be. He could lie quiet in his canopied bed, with his bloodless hands folded on the sheet, waiting. His heart was a brief, uncertain murmur. His thoughts were as grey as ashes.»

Det er mye man kan si om denne delen av kriminallitteraturen, både når det gjelder holdninger til kjønn, moral, seksualitet og penger. På mange måter speiler den og overdriver en tidsalder og enkelte tanker i tiden. Framfor alt, for min del, var dette underholdende lesning. Jeg satte stor pris på språket og Chandlers originale metaforer og kvasse humor.

Skal du lese én bok av Chandler, ville jeg imidlertid ikke anbefalt The Big Sleep, men heller bedt deg lese Farewell My Lovely, som har desto mer av det jeg satte pris på med denne, men som i tillegg er bedre snørt sammen og nøstet opp. Det metafiksjonelle aspektet er også sterkere i den.

*

Andre bloggere som har vært med på samlesninga av Den lange søvnen er:

Lesesirkel 1001 bøker: Elskeren av Marguerite Duras

Marguerite Duras’ Elskeren ble utgitt i 1984 og skal ha vært årets mest leste og omdiskuterte roman i Frankrike. Boka står på flere lister over bøker du bør lese før du dør, og er en del av lesesirkel 1001 bøker arrangert av bloggeren Line, på Lines bibliotek. Man kan være med i lesesirkelen uten å lese alle bøkene, og uten å blogge om alle. Jeg hiver meg med på samlesinga og -blogginga av denne boka, med felles bloggdato 22.mai, altså i dag.

Elskeren er en roman skrevet i første person entall, der hovedpersonen skriver ned deler av livet sitt og forsøker å gjenskape fortida. Det er en ganske gjennomført dissonant tekst hvor fortelleren hopper fram og tilbake mellom fortidsbeskrivelser og nåtidsrefleksjoner. Måten samtidsnarrasjonen veves inn i fortidsnarrasjonen er gjort på flytende vis og passer med tematikken rundt minner og hvordan vi husker fortida.

Romanen kan nært knyttes opp mot forfatterens eget liv, oppveksten i Indokina og familieforholdene. Tittelen, Elskeren, refererer til kjærlighetshistorien mellom fortelleren og en rik kineser hun møter på en elvebåt. Forholdet varer fra hun er 15 til hun blir 17 og historien strekker seg fra 1929 til 1931.

Fordi historien fortelles med stadige hopp mellom fortid og nåtid, vet vi allerede hvordan det går med de to elskende. Det at leseren er inneforstått med dette, understreker på mange måter hvor forhåndsdømt forholdet er, og den følelsen de to hadde mens det pågikk om at dette aldri kunne vare.

Synsvinkelinstansen er interessant i denne boka. Vi ser hele historien fra fortellerens synsvinkel, men hva og hvem som blir sett på, og hvordan de blir sett, forandrer seg. Den som ser og skildrer er noen ganger fortelleren som ung (i tekstens fortid), andre ganger fortelleren som gammel (i tekstens nåtid, med blikket rettet bakover).

Duras har visstnok selv sagt at Elskeren er et fotoalbum, og i denne romanen møter vi mange mentale bilder, ofte med utgangspunkt i et fotografi fortelleren ser på for å mane fram et øyeblikk. Bildene blir en slags link mellom fortid og nåtid, og boka i seg selv holder fast i snapshots av levd liv. Dette er også nært knyttet til erindring som gjennomgående tema, og påvirker ikke bare hva som fortelles, men også – kanskje i enda større grad – hvordan det fortelles.

Ved å la fortid og nåtid skje nærmest samtidig i narrasjonen, understreker strukturen den kaotiske måten hukommelsen kan fungere på. Fortelleren bruker i tillegg oftest presens, også når hun skildrer fortida, og det gir inntrykk av at alle disse fortidige hendelsene på sett og vis fortsatt finner sted.

Kjærlighetsforholdet kan sees på som et forsøk på å skape en egen identitet, og en måte å løsrive seg fra familiesituasjonen og barndommen. Likevel ser vi i narrasjonen at fortida er konstant tilstedeværende og preger fortelleren, både i tekstens fortid og i den eldre fortellerens nåtid. Det er så håpløst!

Denne kaotiske strukturen og det vage skillet mellom fortid og nåtid kan gjøre teksten litt vanskelig å lese. Det hjelper heller ikke at vi som lesere vet resultatet av kjærlighetsforholdet, vi får vite tidlig i teksten at dette ikke kommer til å vare. I tillegg skildres en vanskelig familiesituasjon og et sterkt ønske hos fortelleren om å flykte. Det er særdeles ubehagelig lesning! I lys av alle disse tingene kan man spørre seg om hvorfor man skal lese videre.

Karin, på En verden full av bøker, er inne på noe av det samme når hun skriver «Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses». Jeg kan se hva hun mener. Det er ei bok som tar opp temaer rundt det å skape ei identitet, å vokse til, men under vanskelige forhold. Galskap, død, vold og kjærlighet knyttes nært sammen i teksten, og språket er lyrisk og malerisk.

Likevel ble denne boka, for min del, litt for uengasjerende lesning. Det var tungt å henge med på narrasjonen og det føltes ofte rotete. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med verken hovedpersonen eller menneskene rundt henne. Hun er så full av forakt, forakt for alt og alle. Jeg forstår hvorfor boka er omdiskutert, hvorfor mange liker den, men selv kunne jeg godt latt være å lese den.

*

Det blir spennende å se hva andre syns om boka. Her er andre bloggere som iløpet av dagen skal blogge om Marguerite Duras’ Elskeren:

Line på Lines bibliotek vil også oppdatere denne lista på oversiktsida for lesesirkelen. Neste bok på programmet er Raymond Chandlers The Big Sleep, som jeg allerede har hatt på pensum i år, så den kommer jeg nok også til å skrive om. Bloggdato for boka er 19.juni.