Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij! ❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.

 

Underlig.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om undring. Den er skrevet av Jeff Davis, og lyder som følger:
Wonder. How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?

Å kultivere undring. Når jeg hører sånne spørsmål tenker jeg umiddelbart på to ting. Jeg tenker på Jostein Gaarder og jeg tenker på meg selv da jeg var tretten. De to assosiasjonene er forøvrig nært fletta sammen i den grad at jeg nok ikke ville vært den jeg var da jeg var tretten om det ikke hadde vært for nettopp Jostein Gaarder. Iløpet av svært kort tid på slutten av barneskolen pløyde jeg igjennom alt jeg kom over av nevnte forfatter, som på den tiden var Kabalmysteriet (1990), Sofies verden (1991), Julemysteriet (1992), Bibbi Bokkens magiske bibliotek (1993, sammen med Klaus Hagerup) og I et speil, i en gåte (1993).

Om jeg husker riktig, var det Kabalmysteriet som starta det hele. Og for ei fantastisk bok! Jeg tror, når jeg ser på Gaarders forfatterskap i dag, at den sannsynligvis er det beste han har skrevet, rent skjønnlitterært. Her må det imidlertid nevnes at jeg ikke har lest boka siden jeg var tenåring, og at den selvsagt kan fortone seg annerledes om jeg leser den om igjen i dag.

Likevel må det sies at Kabalmysteriet henger sammen på en måte for eksempel Sofies verden ikke gjør (selv om sistnevnte er en glimrende introduksjon til filosofi og er full av interessante postmodernistiske trekk jeg nok vil kunne sette større pris på i voksen alder enn jeg gjorde da jeg var tolv). Kabalmysteriet med sine mange narrative nivå, historien inni historien inni historien, er godt strukturert og holder på leseren. Jeg husker at jeg som elleveåring opplevde stor mestringsfølelse når jeg holdt tråden gjennom hele narrativet. Det var spennende og det boblet over av idéer, litt surrealisme, magisk realisme og filosofiske tanker.

Jeg husker den gode leseropplevelsen, den følelsen jeg hadde av at hjernen min faktisk ble større; jeg tenkte nye tanker, jeg forsto mer og jeg ble klar over ting jeg aldri hadde tenkt over. Jeg sitter her nå og tenker at det er en herlig følelse, og den henger tett sammen med undring. Det var jo også budskapet Gaarder hadde og har. Når jeg seinere leste flere av bøkene hans fortona de seg veldig like, det skinner tydelig igjennom at han har hatt samme prosjekt i mange av dem, den samme normen går igjen: Du må undre deg over verden. Du må se på verden med nye øyne.

Som trettenåring, etter å ha lest Sofies verden i tillegg, var jeg oppslukt. Jeg hadde ei filosofisk hjemmeside (som jeg selv hadde skrevet i notepad med html) der jeg siterte Descartes og Sokrates og stilte de store spørsmålene. Hvem er jeg egentlig? Hva er meninga med livet? Som tretten-fjortenåring skreiv jeg til og med dikt om det, til mitt første tantebarn, Silje, som nå snart er konfirmant (!):

Til Silje

Det er så mye igjen å se
så mye for deg å oppdage
Du ser en gåte i skyggene
De er det gøy å jage

Alt blir for deg noe spennende
Noe nytt, noe rart, noe flott
Du har evnen til å se det enestående
Den skal du passe på godt

Når du med tiden blir større
og ikke på alt må glane
Så må du aldri glemme å spørre
– Ikke gjør verden til en vane!

Det er alltid noe å undre på
Du må bruke fantasien og hodet ditt
Først og fremst må du huske på
– Å aldri ta verden for gitt!

Entusiasmen var med andre ord stor! Så hva gjør jeg i dag for å opprettholde undringa over verden og hverdagen? Når jeg først skulle sette meg ned med denne skriveoppgaven ble jeg litt skuffa. Jeg tenkte at det var en oppgave som kunne vært tatt rett fra ei selvhjelpsbok og som ikke hadde så mye med meg å gjøre, at det kunne ha vært noe mer spennende. Rett etterpå ble jeg slått av hvor kynisk reaksjonen min var! Jeg tenkte på hvor stor verden kjentes da jeg var tretten og hvor godt det var. Jeg tenkte på den gode leseropplevelsen og jeg tenkte på hverdagen. Så satte jeg meg ned og så tilbake på 2010. Hva har jeg gjort som har holdt undringa i meg i live? Heldigvis kom jeg fram til at det i grunnen er ganske mye.

Jeg har gått inn for å lese mer, og har så langt lest sekstifire bøker i år. Jeg har for første gang på lenge virkelig kost meg med lesinga, tatt meg tida og funnet tilbake til den gode opplevelsen. I tillegg har jeg tatt valget om å studere fulltid i hele 2010 og det har gått bra. Jeg har fått til å legge lista lavere, senke kravene litt til meg selv, puste rolig. Når jeg tenker på den følelsen jeg en gang hadde av at hjernen min ble større mens jeg leste går tankene mine til studiene, og spesielt teorikurset jeg tok. Jeg tok ti studiepoeng i litteraturvitenskapelig teori i vår, og det var virkelig utfordrende. Det var et førsteårsemne, men det er kanskje noe av det mest spennende og givende jeg har gjort så langt i studiene, og jeg er så glad for at jeg tok det nå, etter fem år med studier bak meg og evnen til å få mye mer ut av det enn jeg ville ha gjort som helt fersk student. (Og mens vi er inne på både litteraturteori og undring dukker også Shklovsky opp i hodet mitt, med hans tanker om hvordan kunsten underliggjør og gir liv til tingene rundt oss.)

Jeg har trent yoga og forsøkt å senke skuldrene. Mens jeg lå der på yogamatta i universalstillinga en gang i vår, husker jeg at jeg undra meg over hvor mye spenning jeg egentlig hadde i kroppen, hvor stiv jeg var, hvordan musklene kjentes stramme og hvor deilig det var å kjenne noe av det slippe taket. Jeg har lært meg å sette av tid til meg selv, å bestemme meg for at nå, nå skal jeg trene yoga og ingenting annet skal forstyrre meg. Undring er nært knytta til glede for min del, og til å sette pris på det jeg har rundt meg. Det handler om å være tilstede, tror jeg. Å kunne si «Nå har jeg det godt». Å legge merke til alt vi har rundt oss hver dag og forsøke å se det med nye øyne. Se meg bli entusiastisk! Om femten år sitter jeg kanskje og ser tilbake på den gangen jeg var seks og tyve og skreiv blogginnlegg om øyeblikket og undringa og tilstedeværelsen. Hvem vet.

Hva tror dere? Og hva undrer dere dere over?