Hvor kommer det fra? Hva betyr det?

I 1942 holdt T. S. Eliot et foredrag med tittelen «The Music of Poetry». Jeg har ikke hørt eller lest hele foredraget, men jeg har lest et utdrag, i An Introduction to Poetry (Kennedy/Gioia, 2005, 11th edition), ei bok jeg en gang hadde på pensum. Der snakka han om at all diktning begynner med ei jungeltromme, med rytmen.

Foredraget, slik jeg har forstått det, handler i hovedsak egentlig om bruk av ordlyd og rytme; om musikken i poesien og effekten dette har på oss. Eliot skriver:

«[the] obvious intention […] is to produce the effect of a dream. It is not necessary, in order to enjoy the poem, to know what the dream means; but human beings have an unshakeable belief that dreams mean something: they used to believe—and many still believe—that dreams disclose the secrets of the future; the orthodox modern faith is that they reveal the secrets—or at least the more horrid secrets—of the past.»

Uten at jeg tror dikt har noen skjult drømmeaktig betydning som jeg aldri helt vil klare å forstå, er jeg likevel kjent for å lese litt vel mye inn i ordlyd (Vel, kjent for og kjent for, det trakk meg ned en karakter på en eksamen i moderne lyrikk en gang, men pytt).

Av og til tenker jeg at det er fordi jeg har bodd i Frankrike, der vi analyserte dikt helt ned til hver minste stavelse og tegna og streka med penner i alle slags farger for å markere sematiske felt (ord som tilhører samme innholdsgruppe, som f.eks døden, religion, planteriket, etc), pronomen, kontraster, repetisjon og diverse annet snacks.

Det Eliot skriver om denne drømmeaktige følelsen får meg til å tenke på hvordan et dikt kan treffe på en helt annen måte, hvis jeg hører det bli lest høyt, eller deklamerer det sakte for meg sjøl. (Samtidig kan det være vanskeligere å konsentrere seg om et dikt som blir lest høyt, fordi man ikke alltid får tid til å la orda synke inn, men det har mest med hvem som leser å gjøre, tempoet de leser i og slike ting.) Leser du sjøl, vil jeg anbefale at du sier diktet høyt for deg sjøl et par ganger og hører på ordlyden.

Det er for eksempel slående hvor mange klagende vokallyder det er i Paul Verlaine sitt dikt «Chanson d’automne» (Høstsang). Ordlyden speiler på mange måter «les sanglots longs», de lange hulkene, i Verlaines dikt. Tematisk er det enkelt og nesten platt, sammenligninga mellom døden og høsten er velbrukt og kjent, og både rimmønsteret og oppbygninga er enkel. Likevel treffer diktet meg, kanskje nettopp fordi ordlyden understreker budskapet.

Her kan du høre diktet bli lest høyt. Sjøl om du ikke forstår fransk, vil jeg gjerne at du hører og tenker over hva lydene får deg til å tenke på. Lukk gjerne øynene mens du lytter:

I denne videoen er diktet passende nok lest med musikk i bakgrunnen. (Den første strofa ble forøvrig brukt i radiosendinger fra London, kort tid før D-dagen var i gang, for å informere motstandsbevegelsen i Normandie om det som var i ferd med å skje.) For de av dere som ikke skjønner fransk, har jeg lagt ved en oversettelse til engelsk, av Gertrude Hall (kilde):

CHANSON D’AUTOMNE

Leaf-strewing gales
Utter low wails
Like violins,–
Till on my soul
Their creeping dole
Stealthily wins….

Days long gone by!
In such hour, I,
Choking and pale,
Call you to mind,–
Then like the wind
Weep I and wail.

And, as by wind
Harsh and unkind,
Driven by grief,
Go I, here, there,
Recking not where,
Like the dead leaf.

Jeg snakka om ordlyd, og den er ikke i like stor grad tilstede i den engelske oversettelsen, mens bruken av vokallyder som speiler innholdet er gjennomgående (og planlagt fra poetens side, lærte vi i Frankrike) i originaldiktet. Jeg fant dessverre ikke en norsk oversettelse sånn umiddelbart på nett, men blir glad for tips, så legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet dersom du kjenner til gode norske oversettelser av Verlaine.

T. S. Eliot skriver om poesiens musikk og har sjøl skrevet flere dikt der det er tydelige motiver henta fra musikk. Også Verlaines «Chanson d’Automne» har ordet «sang» i tittelen. Lyrikken har jo sitt opphav i musikken: I antikken ble den framført akkopagnert av lyreinstrumentets strenger, og engelske sangtekster kalles fortsatt for lyrics.

Men fra fakta til fantasi: Koblinga Eliot gjør til drømmeverdenen er interessant. At vi vil at ting skal bety noe, at drømmer og bilder skal bety noe. Vi er tilbøyelige til å tillegge tilfeldigheter mening, og vi er drevet av et ønske om at verden skal gi mening. Spesielt det vi ikke forstår. Kanskje er det et slags drømmeaktig mysterium i et dikt ved første gangs lesning?

Ordlyden har sin gjenklang i oss, og får oss til å ville se nærmere på diktet? Jeg spekulerer bare, men sammenligninga er fin. Man kan våkne etter en uklar drøm og tenke «Hva betyr det? Hva ligger under? Hvorfor drømmer jeg dette?» Noe av det samme ligger kanskje bak ønsket om å forstå et dikt?

Eller hva tror dere?

Når vi snakker om høytlesning vil jeg avslutningsvis nevne at du kan høre Helge Torvund lese høyt fra sin nyeste diktsamling Alabama? på denne nettsiden.

Advertisements

Global oppvarming: «dividing me and you / by red and blue»?

Tirsdagstankekonseptet er tilbake på bloggen igjen etter en særdeles lang jule-/vinterferie! Jeg skal forsøke å holde bloggen oppdatert hver tirsdag med fine dikt jeg kommer over, men i hektiske uker skjer det en gang i blant at jeg glemmer det.

I dag er det unge George Watsky som står for tur. Poeten er fra San Francisco og har vunnet flere poesislamkonkurranser. Han har studert «Writing and Acting for the Screen and Stage» på Emerson College, og skrevet teaterstykker for scenen. I tillegg er han rapper, og du kan se flere av hans videoer på YouTube, både poesi og raplåter.

Han sier selv at det er viktig for ham å berøre folk følelsesmessig ved å kombinere latter og alvor. Dagens dikt,  «Carry the One», er nok mer alvorsprega. Det handler om global oppvarming, og i videoen nedenfor kan du se det framført på en konferanse der flere av USAs toppolitikere var til stede og satt på første rad foran ham. Vi ser dem ikke, men det kan være kjekt å ha i bakhodet.

Temaet er brennhett og viktig, og det er skremmende hvor mye penger har å si for hvor seriøst folk tar problematikken i USA. TV2 skriver at amerikanske forskere har fastlått at den globale oppvarminga er «ubestridelig». Jorda har blitt varmere. Likevel kan det se ut til at det er skeptikerne og pengene som i stor grad har størst innflytelse på amerikanerne.

Jeg har ikke funnet diktet i skriftlig format noe sted, så jeg har hørt godt etter og forsøkt å skrive det ned. Du får unnskylde om det skulle være enkelte skrivefeil eller steder der jeg har hørt feil. Dersom du ser noe som ikke stemmer i teksten, blir jeg glad om du sier i fra i kommentarfeltet, så kan jeg rette på det! Linjeskiftene er det også jeg som står for, og jeg har satt dem inn der han tar pauser og der det passer med tanke på rim og rytme. Teksten finner du rett nedenfor videoen.

(Til de som ikke er så sikre på engelsken sin kan jeg legge til at uttrykket «Carry the one» sin mer bokstavelige betydning, å bære ett-tallet, er matematisk og viser til når vi legger sammen større tall og tar med oss ett-tallet fra f.eks 5+6 i 155+166, slik at det skal legges til i neste ledd. Om vi har et tilsvarende enkelt uttrykk på norsk, har jeg glemt det. Det er tross alt over ti år siden sist jeg hadde matte på skolen. Videre kan jo uttrykket også bety «å bære den ene» og «å bære den som…»)

Today, San Francisco is 95 degrees
I wake up feeling trusting
check the heat chart in the paper
and the country is blushing.

I melt
Never felt so sticky
in this city
I haven’t seen fog
in damn near a month
and I’m starting to wonder what happened to my hometown
and I’m hoping
that it’s just someone upstairs
expressing his
sunny disposition,
but seven people died from yesterday’s heat wave
and I’m trying real hard not to wrap my mind around exponential
hoping every scientist in the world
forgot to
carry the one.

And it’s true, right now it’s absolutely gorgeous, lemonade weather, but it too will sour
«gorgeous» works different in San Francisco,
and I am most found in this city
when I can’t see five feet in front of me.

I don’t think I have the words to explain fog to my children
to tell my grandkids what snow was like.

It’s hot today and you could fry an egg on the hood of our karma.
We’re driving ourselves off a cliff
with a bag of money in the trunk.
Our dollars read «In God we trust», I went to Wells Fargo today because my fog bank went bust.
And I’ve got thick skin.

Been inside the whale with Jonah,
and he told me he was gonna stay there for a while to avoid the melanoma,
and Mark Twain said the coldest winter he ever spent
was a summer
in San Francisco,
but he wasn’t in this city,

so you can watch the news,
read the proof,
I don’t frankly care how many times you’ve seen An Inconvenient Truth
and don’t believe.

Say the camera puts on ten degrees,
tell me this is petty,
then tell New Orleans that coincidence destroyed the levies,
but please,
look up at your sky back home

Our cities are changing
and when Manhattan becomes Venice, Venice becomes Atlantis, Atlanta is a 100 degrees in the shade
and no one notices the wind in Chicago anymore

This is not
a matter of forgetting to put two and two together
of dividing me and you by
red and blue

This equation can be solved
and as long as we are standing
we can carry the one
who falls
carry the ones who forget
care for the friend you haven’t met
the child who isn’t yours
the tomorrow you may not live to see

Carry the one
you believe in
the city you love, the brooklyn bridge, please
carry the ninth ward, the rain in Seattle, the sound the trees
make when they freeze
in Vermont, the Montana winter, a Michigan football game

I
will carry the fog
carry the one
that sends shivers down my spine
the one that’s mine
the one I find tugging us all forward
So please
come with me
lift with your legs
and let us carry the one
that we can no longer ignore.

(George Watsky)

Hva syns dere? Jeg fant dette diktet kort tid etter at jeg så Sizzle: A Global Warming ComedyTIFF (Tromsø Internasjonale Filmfestival). Regissøren, Randy Olson, var opptatt av å kommunisere et budskap men samtidig underholde. Han viser spesielt godt hvor vanskelig det er å få fokus på temaet i et medium som skal nå ut til mange, for eksempel ved å demonstrere hvor mye han slet med å få både økonomisk støtte til prosjektet (som endte med å være 100% sjølfinansiert) og med å få kjente fjes til å fronte det hele. Filmen var ok, men litt langdryg, og med deler som ble svært overdrevne for å oppnå humoristisk effekt.

Jeg har aldri syntes overdrivelser av stereotyper (f.eks, i dette tilfellet, dumme mørkhuda bling-kledde menn som sier «yo» mye eller homofile som vimser og vifter med armene) har vært spesielt underholdende, men filmen hadde likevel sine gode sider. Må imidlertid si at jeg foretrekker Watskys tilnærming til saken, men det har kanskje noe med at mitt hjerte ligger nærmere poesien enn lytehumoren.

Visst er det jul…

Jul er lesetid

Jul er gitartid


Jul er tid for lyden av varme i peisen, vind som blåser i pipa og rusker i husveggene.

Jul er familietid, sofatid, tid for te, tid for snop, tid for mandler og klementiner, tid for å klø og klø og klø fordi man er allergisk mot mandler og klementiner, tid for rødvinstoddy med kanelstang, tid for julehefter og telys, tid for fine ting på TV, tid for storebror, tid for brettspill, tid for tantebarn, tid for å spille Amerikaner, tid for kaffefromasj, tid for ribbe, tid for julegrøt (den som mamma lager som er halvparten rømmegrøt og halvparten risgrøt og smaker jul-jul-jul), tid for å våkne og finne noe i strømpa, tid for å se Timmi Gresshoppe synge When You Wish Upon a Star, tid for å kroe seg i sofakroken i pysj (rosa flanell, med silkebånd), tid for kakao, tid for julekort (mine er ikke sendt ennå, men kanskje jeg får noen? Og jeg kan jo sende litt forsinkede romjuls- eller nyttårskort?), tid for Reisen til julestjernen, tid for julesanger og andre sanger, tid for å smile litt sånn mildt til hverandre fordi det er jul, og jul er tida for alle de tingene.

Ønsker alle dere som er innom bloggen ei riktig god jul!!

Vinteren kommer


Det er natt.
Jeg knuser sølepytter.

Høststormene
har stilna
og stivna

Krafta
sperra inne
i tynne flak av vinter.


Det er natt.
Jeg går gjennom byen
og knuser sølepytter,
en etter en.

Gjenferd av storm
flyr ut mellom knekk og knas
sender ilinger gjennom kroppen.

Husker du?

Jeg går gjennom byen
og knuser sølepytter.
Lydene går gjennom meg
og setter sammen noe:

I korte knasende øyeblikk
er jeg hel.