Bo steder, bli noe.

Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem, og jeg gikk to trapper opp til der jeg bodde da, der mamma og pappa bodde. Jeg hadde køyeseng, bygd inn i veggen, med lekerom under og skrivebord med Sesam Stasjon-underlag.

Broren min bodde lenge i rommet ved siden av, men jeg husker ikke om han gjorde det da jeg var tolv, eller om han var flytta ut da. Jeg husker Madonnaplakaten på rommet hans, sakkosekken, snille kompiser. Jeg husker den kvelden de spilte rollespill på loftet og jeg fikk lov til å sitte og høre på, så lenge jeg lovde å være helt stille, og jeg husker at broren min slåss mot en drage. Seinere ble det mitt rom, før jeg flytta ned i kjellerstua, i etasjen under leiligheta jeg sitter i nå.

Da jeg var femten bodde broren min her, i denne leiligheta i første etasje i dette gamle huset, han bodde her sammen med en kompis. Kompisen hadde rom i kjellerrommet, det lå vegg i vegg med vaskerommet og vaskerommet var ved siden av mitt rom, kjellerstua. Av og til kunne jeg høre kompisen til broren min tape i dataspill, da ropte han. Ellers var alle lyder langt unna, jeg hadde rom to etasjer under foreldrene mine, jeg hørte når det gikk i ytterdøra, men ikke når det ringte på, og vennene mine banka på kjellervinduet når de kom. Jeg hadde en gammel datamaskin, en 486 som hadde vært broren min sin. Han lærte meg å ta den fra hverandre og sette den sammen. Jeg hadde Nemi-plakater på veggene, en liten kloss av en TV i vinduskarmen, tegninger og dikt ramma inn og hengt opp.

Kjellerrommet sto tomt da jeg flytta til Frankrike, tror jeg. Murhus, tretrapp opp til andreetasjen, der jeg delte rom med min fjorten år gamle vertssøster. Hun hadde skrivebord, jeg hadde ei lita bokhylle. I skråtaket var det et vindu, det var fint å se ut av det. Rett mot himmelen. Vi hadde stor hage, badebasseng, frukttrær med kirsebær, plommer. Krydderplanter. Hund og katt. Arbeidsrommet, lemmene foran vinduet som vi åpna hver morgen for å slippe sola inn. Om sommeren lukka vi dem rundt lunsjtider, så det ikke skulle bli så varmt inne. Divanen foran tv-en, Yorkshireterrieren Réglisse – som jeg trodde het «kirke» i fire måneder, før jeg hørte R-en i begynnelsen av navnet; Réglisse, ikke Église, lakris – han sprang alltid tulling rundt i huset etter han hadde bada, gned seg mot den sofaen, leita etter lukta si. Pépito var mest ute. Hver dag måtte jeg feie golvet. Rue de la Justice. Skolebuss nummer fire eller sju til Annonay – bonjour monsieur, bonne journée; merci, au revoir! – et blikk i speilet, en bussjåfør som blunka til meg. En dag jeg var aleine i bussen skrudde han radiovolumet på fullt og kjørte sikksakk langs en øde landevei mens han sang høyt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller le. Etterpå lo jeg.

Et halvt år etter jeg kom hjem flytta jeg ut, sammen med en kjæreste, i ei kjellerleilighet på Håpet. Jeg hadde med meg sofaen min, med Jensen-madrass og hjemmesydde sofaputer i rødt, grønt og gult. Jeg hadde med meg en knæsj oransj ergonomisk kontorstol som egentlig var mamma sin. Jeg hadde med meg en intens forelskelse og ti måneders øvelse i å tilpasse meg andre mennesker etter å ha bodd i Frankrike. Familiemiddag med svigers hver onsdag. Kålrulletter og boknafisk. Diablo II og et kvitt soverom. Badet som blei pussa opp. Alt som slo sprekker. Jeg bodde på Håpet i to og et halvt år.

Da jeg flytta ut, hjalp bestevenninna mi og kjæresten hennes meg med å flytte. Jeg husker jeg satt i en hvit bil med ei pappeske i fanget. Den var full av konjakkglass som klirra mot hverandre, og som overraskende nok overlevde turen. Ti esker bøker, minst, ble båret opp ei gammel og knirkete trapp til ei loftsleilighet på Stakkevollan. Skråtak, minikjøkken, store vinduer på hver kortvegg. Jeg strikka mitt første sjal, studerte fransk, drakk Farris Bris, jobba på OBS og handla på ICA og Burger Man. Jeg hadde ei søtti centimeter bred seng med dobbeltdyne, det så nesten komisk ut. Jeg sov dårlig når jeg var aleine, og sovna når jeg hadde besøk. Jeg kjøpte meg papegøye og kalte den opp etter bilen jeg ville ha, en mini Morris. Jeg ble allergisk mot Morris og måtte selge ham igjen. Pappa bygde meg bokhyller, jeg fikk det trekt fra på husleia. Det var fint der, hvorfor bodde jeg der så kort tid? Bare et halvt år.

Jeg kjøpte skrivebord og monterte det i en hybel i et kollektiv i Hamna. Det lå ei oppblåsbar Barbara-dukke der da jeg kom med resten av tingene mine, og jeg fikk merkelige meldinger om føtter og tær fra en av de andre beboerne. Det skulle ikke mer til; jeg fikk kalde føtter sjøl og flytta heller hjem til det gamle kjellerrommet mitt igjen. Med en ny kjæreste. Vi sov på 70 cm og spilte World of Warcraft, mens vi venta på studentbolig, som vi fikk noen måneder seinere. Trettiåtte kvadratmeter på Prestvannet, og to år i D-blokka. Lysløypa, Prestvannet, Prix Elverhøy og Yogi Licorice-te. Romdeleren, fryseskapet, sovesofaen. Buss til OBS, og etterhvert gåturer til AK på lærerhøgskolen. Engelsk på universitetet. Utsikta mot parkeringsplassen, vinduene som gjorde leiligheta så varm. Hobbykroken, garn i store mengder, Ravelry.

Nå bor jeg her. Jeg leier leiligheta i første etasje i det gamle huset som ingen helt finner fram til, fordi adressa ikke vises på GPS og fordi det er så mange tverrgater nedenfor nummer 11 og 12 at mange tror gata stopper 500 meter lenger ned, ved nr 10. En gang sprang jeg etter en ambulanse som kjørte nedover mot Strimmelen og egentlig skulle hit. Jeg har bodd her i to år aleine. Seksti kvadrat pusterom. Da jeg var fire hjalp jeg til å male veggene her, fordi bestemor skulle flytte inn og bo her mens hun gikk til dialyse. Seinere har ulike leieboere, og storebroren min bodd her.

Å flytte inn her var helt nytt, men likevel nært og kjent. Samme utsikta, samme trappa, jeg låser meg bare inn ei anna dør, en annen gang, ei leilighet jeg aldri har gått ut og inn av før, men som likevel er i huset jeg har bodd i i atten år. Tømmervegger, store vindu. Først hadde jeg nesten bare hagemøbler her, mens pappa ennå pussa opp badet og jeg var i ferd med å flytte fra en mann, ta eksamen i fire fag og ikke hadde tid eller penger til å ordne noe mer. Nå har jeg sofa, TV-benk, stuebord. Jeg kjøpte meg gitar, grønnplanter, te i store mengder. Strikka, så serier, skreiv. Tok pause fra studiene, begynte å studere igjen.

I august i fjor flytta Simen inn. Nå har vi to gitarer, og en ukulele. Nesten alle plantene er ennå i live. Jeg sitter ved skrivebordet jeg en gang monterte i Hamna og ser ut vinduet mot nabolaget. Der har jeg leika da jeg var lita. Det kvite og røde huset der Astrid bodde, hun som kalte meg Store-Ida fordi jeg var eldst. Det kvite huset, som jeg tror var blått før, der Martin bodde, han jeg var småkjærester med en gang, da jeg var tre eller fire, og hvor Lille-Ida seinere flytta inn. Huset med det røde taket lenger ned, i Rektor Quickstads, der Ida Kristine bodde før hun flytta til huset med gress på taket på andre sida av sundet.

Vi ringte hverandre, også når hun bodde to minutt unna. Hei, det e ho Ida, e ho Ida der? Ringeapparatet hennes var så høyt oppe at jeg måtte bruke et kosteskaft for å nå opp. Husker lyden av fottrinn i trappa, rommet hennes med Barbiehuset. Vi var mange Idaer, åtte på det meste, tror jeg, hvis jeg tar med barneparken og de som bodde fem minutter unna. Jeg springer ikke lenger og ringer på dører i nabolaget.  Er det like mange unger som leiker her nå? Har de på et eller annet vis blitt usynlige for meg? Jeg ser dem ikke, men jeg ser vel ikke etter dem heller. Det er fortsatt like rolig, like skjerma for trafikk, like barnevennlig og samtidig sentrumsnært.

I etasjen over hører jeg foreldrene mine gå i trapper, knirke i golv. De har vært borte i to måneder på Gran Canaria, og det er godt å ha dem tilbake. Fint å kunne invitere på middag, lage store porsjoner suppe igjen. Fint å bli invitert på mammas hjemmelagde kjøttkaker. Komme på besøk, ha lange samtaler med pappa, sånne samtaler der de som ikke kjenner oss godt av og til tror at vi krangler, men vi gjør jo ikke det. Ofte høres jeg sint ut når jeg er engasjert. Jeg er sjelden og aldri sint i det store og det hele. Jeg hadde aldri trodd det da jeg var atten, men det er godt å bo nært foreldrene mine. Fint å kunne ringe på og snakke strikking med mamma, fint å kunne låne bil, måke snø, kjøre på OBS sammen, invitere på ettermiddagskaffe. Se at de har det bra.

Jeg ville skrive noe om å bo steder, å bli noe. Jeg har ikke noe imot å flytte på meg, man vokser av å røre på seg, det skjer noe når man reiser og må bo ulike steder, tilpasse seg, innrede, bygge noe, pakke sammen et liv, løfte. Samtidig føler jeg meg heldig som har fått ha ett hjem som barn. Ett hus, mange rom. Et hus å passe på når det er tomt, et hus der folk samles. Et kråkeslott, en gammel villa med knirkelyder i golvet, vind som tar i veggene, takras som rauser ned. Fem minutter fra det meste. Et hus som fortsatt fins og som på mange måter fortsatt er slik det var. Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er det veldig fint å kunne leie leilighet i barndomshjemmet mitt. Spesielt siden jeg ikke aner hvordan høsten ser ut, og hvor jeg er om ett år.

Hjemme

Advertisements

Språket spraker i hjertet (eller hjernen, men det går vel for det samme).

Hay un baño por aquí? spør jeg. Jeg lurer på om de har toalett på restauranten, og veit at jeg kan si baño, det betyr «bad», jeg gjør meg forstått, men lar meg likevel more av at det uttales banjo, og av å se for meg et scenario der jeg istedenfor å spørre etter toalettet ba om musikkinstrumentet, og prøver å tenke på hvorfor i alle dager jeg skulle ha behov for en banjo, eller hvilken type person som faktisk ville bedt et vilt fremmed menneske om en banjo.

Todo recto, y a la derecha, sier han — eller, han sier ei hel remse med ord, men jeg får med meg det, og et claro, «klart det» — og jeg veit hva essensen av det han sa betyr. Jeg veit at jeg skal rett fram og til høyre, men mens jeg følger instruksjonene ser jeg nesten ikke på bordene jeg går forbi, jeg er opptatt med å vrenge hjernen fordi jeg huska hva høyre betydde idet han sa det, derecha, men jeg klarer ikke å huske hva venstre er.

Etter å ha forklart mange ganger på gebrokkent spansk iblanda engelsk at kjæresten min — my boyfriend — falt og skada ankelen sin, og at no es fractura, det er ikke brudd, husker jeg endelig hva «kjæreste» er på spansk. Novio. På apoteket noen dager seinere sier jeg feil, og forteller at jeg trenger sportsteip til jentekjæresten min, mi novia. Apotekeren stussa med en gang — noVIA o novIO? — og etterpå tenker jeg at jeg ikke skulle ha retta meg sjøl, han kunne godt ha tenkt at jeg hadde jentekjæreste, og at det var det jeg mente.

Vi kjøpte sportsteip for å teipe igjen plastposer rundt beinet til Simen i dusjen, så ikke gipsen ble våt. Sportsteip var ikke bare-bare å forklare, det heller, men jeg pekte på teipdispenseren på apotekerens skrivebord, como eso, pero por la pierna?  før jeg la til et prøvende sport? Jogging? og gjorde løpebevegelser med armene. Til slutt skjønte han hva jeg mente. På vei hjem til hotellet langs med strandpromenaden fra Puerto Rico husker jeg plutselig at «venstre» heter izkierda på spansk.

Seinere sitter orda lettere og jeg klarer å forklare i hele setninger at kjæresten min har en benda som han skal fjerne snart — va a quittarla –, men cuando va a ducharse es dificil, y no tiene «sports tape» por las bolsas plasticas, he comprado hace tre días, pero ahora no hay mas. Vi hadde brukt opp sportsteipen, og det var vanskelig med plastposene da. Dama i kassa skjønte hva jeg mente, og forklarte at sportsteip slapp igjennom fuktighet, og at vi heller måtte kjøpe en gjenbrukbar pose med borrelås som hun hadde, som var lagd nettopp for å holde gipsen tørr.

Ok, nå ble det mye forstuelse og gips her, men hovedpoenget mitt er ikke at Simen forstua foten mens vi var på Gran Canaria, hovedpoenget er nok nærmere banjoen, egentlig.

Jeg kom til Amadores på Gran Canaria om natta 14. januar og måtte anstrenge meg for å huske hvordan jeg sa «207» (romnummeret vårt) — dos cientas y siete –, og iløpet av de to ukene som fulgte falt ord ned i hodet mitt, enten fordi jeg overhørte dem og plutselig huska hva de betydde, eller fordi jeg hørte noe som hadde med noe å gjøre, eller fordi jeg ville si noe, eller fordi jeg konstant gikk rundt og konstruerte setninger i hodet mitt (ting jeg skulle ha sagt, ting jeg kunne si, ting jeg skulle si neste gang jeg var i en butikk/på frokostbuffeten/på hotellet/i en taxi/etc). Venstre. Kjæreste. Fortidsendinger og verbsamsvar. Banjo.

Det var merkelig. Å bli fortalt av hovmesteren at hun fra nå av kun ville høre spansk fra meg. Å forklare en butikkselger at norsk og svensk er veldig likt, så jeg skjønner hva han mener sjøl om han sier «tjugo» og ikke «tjue». Å ende opp i (forsøk på) lengre utredninger om historien til Norge og Sverige, Norge og Danmark, og språkutvikling, og være fullstendig uten evne til å uttrykke seg akademisk, men likevel gjøre seg mer eller mindre forstått. Å forsøke å forklare at vi trodde vi kanskje hadde blitt matforgifta, uten å fornærme kokken. Å plutselig møte franskmenn og måtte skifte til enda et språk, og i ti lange minutter konsentrere meg intenst om å snakke rett språk og ikke si noe merkelig, for fransk kan jeg jo.

Det er merkelig. Å kjenne på at språkene samhandler på et vis i hodet mitt. De dytter i hverandre, det ene gjør noe med det andre. Det er slitsomt og fint på en gang. Å skjelve i et språk. Å kjenne at sjøl om jeg ikke prøver, så er det der. Det faller ord ned. Inn i hodet mitt. Ut av kjeften.

Å kjenne at noe kommer tilbake, eller at det har vært der hele tida, (å angre bittert på at jeg ikke flytta til Bergen og studerte spansk rett etter videregående, da språket var ferskt, da jeg kunne alle fortidene og så vidt hadde begynt å lære meg konjuktivbøyningene, men det er en parantes, for) mest av alt er dette jeg bærer på en følelse av mestring.

I en samtale på et språk jeg bare så vidt behersker er hvert svar fra den jeg snakker med en bekreftelse på at jeg mestrer språket, eller ei mulighet til å forklare hva jeg egentlig mente om jeg blir misforstått. Hver gang jeg overhører noe, eller leser noe, hver gang et ord detter inn i hodet mitt, kan det brukes. Det er som om noe løsner, som om hjernen strekker på musklene, og jeg elsker det.

(Med forbehold om skrivefeil i spansken)

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Anmeldt av Vårt Land: «Katastrofen som evig mulighet»

I går dro jeg på kafé, og tok med meg Vårt Land, som jeg for tida mottar prøveabonnement på. Tanken var at jeg skulle lese den der, for så å legge den igjen til andre kafégåere, men da jeg bladde fram til kultursidene fikk jeg en overraskelse. Der var boka mi anmeldt!

Anmeldelsen ligger ikke på avisas nettsider, så de som gikk glipp av den kan lese den her:

Vårt Land, 22.11.2011.

Bortsett fra at anmelderen avslører store deler av tittelnovella er jo dette en fantastisk anmeldelse å få. Jeg er kjempeglad! 🙂 Og ble du nysgjerrig på novella han omtaler i første avsnitt, kan du høre og se meg lese den høyt her:

(Bildet øverst i anmeldelsen er forresten ikke av meg, for de som lurte. Det er nok brukt for å illustrere den underliggende angsten …)

Boklansering i bilder

Novellesamlinga mi, Snart er det oss, ble lansert og feira onsdag 26.oktober på bokhandelen Akademisk Kvarter her i Tromsø. Jeg har sjøl jobba på AK i tre-fire år, og det var derfor ekstra hyggelig å lansere boka mi blant kjente. Har forsøkt å oppsummere den fine fine dagen i bilder:

Plakat utenfor Akademisk Kvarter.

Alt klart for lanseringa!

Se, så fint!

Helene fra Akademisk Kvarter ønska velkommen.

Så fikk redaktøren min, Leif Høghaug, ordet.

Konsulenten min, Torgeir Schjerven, ville også si noen ord.

I tillegg til ros i massevis, fikk jeg en flott orkidé.

Og så var det min tur...

Jeg snakka litt om prosessen og boka, før jeg leste tittelnovella høyt. Akademisk Kvarter takka for oppmøte og ga meg to morsomme bøker i gave. Blant publikum var venner og kjente, og det var fint å ha de som virkelig bryr seg der. Etterpå kunne jeg slappe av, med vin, ost og kjeks, og hyggelig selskap.

Avisa iTromsø var også der.

Det ble en kjapp tur hjemom, før festen fortsatte med fancy middag på De 4 Roser. Der fikk jeg samla de som har vært mest involvert i skriveprosessen: Redaktøren min Leif Høghaug som har hatt grundige gjennomlesninger av tekstene mine med kommentarer ned på setningsnivå; konsulenten min Torgeir Schjerven som har fulgt med helt fra begynnelsen av og bidratt med verdifulle og ærlige innspill og kommentarer på hver enkelt tekst; samboeren min Simen Johnsen og min skrivende venninne Monika Steinholm som har lest og kommentert alle tekstene før jeg har sendt dem fra meg, og ofte opptil flere utkast; samt Siri K. Gaski som har lest grundig korrektur på samlinga før den gikk i trykken.

Feiring på De 4 Roser

Middagen varte til seint på kveld, og da jeg kom hjem var jeg mett, brisen og lykkelig. Boka er lansert, den er ferdig og klar og ute blant folk. Nå gjenstår bare å håpe på gode anmeldelser, eller anmeldelser i det hele og det store. Det er jo tross alt mange bøker som går ubemerka hen her i verden.

*

Intervjuet med iTromsø kan du lese her.

Kim G. Skytte fra Akademisk Kvarter tok mange flotte bilder under lanseringa, og de ligger ute på Flickr her.

Visst er jeg gal og full av faen?

Det er vår, og det er ikke tirsdag, men jeg glemte tirsdagstankene i går, så dermed får dere ukas dikt på en onsdag. Borte på Boklesebloggen har Bai jobba seg gjennom store deler av alfabetet og har kommet til bokstaven V. Nå oppfordres folk til å dele vårdikt, og jeg lar meg inspirere!

Det første diktet jeg tenkte på var Inger Hagerups «Vårkveld i mars», og åpningslinjene «Rør ikke ved mitt hjerte i dag. / Våren har gjort det alt», men nå er det ikke mars lenger, og mars er strengt tatt en vintermåned her nord. Jeg har sett folk på Twitter skryte av vårvær i to måneder nå, mens snøen ennå ligger i flekker her i Tromsø. Det snødde faktisk seinest for ei uke siden…

Men gatene begynner å bli bare nå, snart tørker de gjørmete grusveiene og lysløypa som går over hele øya nærmer seg joggeklar. Vel, klar for at jeg skal jogge i den, rettere sagt (selv om bildet jeg fikk i hodet av lysløypa som river seg løs fra øya og begynner å snirkle seg rundt omkring i joggetempo var veldig fint).

«Jogging?!» spør du kanskje sjokkert. Jeg likte aldri jogging før, det forekom meg som ei ubehagelig aktivitet uten mål og mening. Man skal jo ingen steder! (Et argument jeg alltid har brukt om jogging, mens jeg likevel er veldig glad i både svømming, turgåing og sykling – Hurra for sviktende logikk, altså. Men sammenhengende jogging er virkelig mer ubehagelig enn noen av de andre aktivitetene da).

Nå har jeg imidlertid satt i gang med et intervallprogram (Fra null til fem kilometer for utrente på åtte uker). Her veksles det hele tiden med korte intervaller mellom rask jogging og langsom jogging/gåing. Jeg har en liten stemme på øret som sier ifra når jeg skal endre tempo, og dermed kjeder jeg meg ikke slik jeg alltid før har gjort når jeg har jogga.

Det føles veldig bra. Jeg har kjøpt skikkelige treningssko og har holdt på i to uker nå, uten å gå lei eller miste motivasjonen. Fram til nå har jeg jogga uten musikk, selv om jeg vet at musikken har positiv effekt på meg. Det er nettopp fordi det fungerer så bra akkurat nå – Musikken skal være mitt hemmelige våpen hvis det blir tyngre å holde på motivasjonen seinere i programmet.

Men det skulle ikke handle om trening her, det skulle handle om poesi. Og når jeg nå ser ut på de Tromsøs mer eller mindre tørre gater, blir jeg så glad. Jeg føler meg energisk, full av faen, om du vil, og litt sprø som har satt i gang med dette joggeopplegget og faktisk liker det på toppen av det hele.

Ukas vårdikt er et av Inger Hagerups tidlige dikt, trykket i Arbeiderbladet 12.04.1930, og gjengitt i boka Samlede dikt (1976). Det heter, enkelt og greit, «Vår!»:

Vår!
Visst er jeg gal og full av fan!
Men våren er så ung og ny,
og det er farlig i en by
å kjenne duft fra bjerk og gran.

Og over grå og triste tak
er himlen underskjønn og blå
med lette lyse skyer på
som glir avsted i gylne flak.

Og drypp i drypp fra gammel sne
så gaten skinner våt og ren
og glinser speilblank i hver sten
Å herregud for fryd å se!

Og trikkesang og søleskvett,
og sol som rår og trær som gror,
og luft som skinner høi og stor,
og galmannsvær og himmelsprett!

Visst er det farlig i en by
å være ung og full av fan.
Men himlen tindrer lys og ny,
og våren ler – og alt går an!

Fint, ikke sant? De siste ukene har jeg virkelig kjent på denne følelsen av at alt går an. Det er deilig å våkne med energi i kroppen og jeg kjenner at tidsfrister og arbeidspress inspirerer mer enn det tynger. Det gjelder det å holde på!

Kontrasten mellom byliv og vårløsning er også noe jeg har på nært hold. Forrige søndag gikk jeg en lang tur til Telegrafbukta (Tromsøs strand- og fritidsområde) og det lukta lyng og hav og vår. Likevel er det like ved en motorvei med 60-sone. Det kan kjennes merkelig, denne blandinga av eksos og blomstring.

Tromsø er en by som har mye natur nært sentrum, med lysløyper over hele øya og fjell rundt den på alle kanter. Det er deilig å kunne komme seg ut i det grønne raskt og enkelt, og samtidig kunne nyte kafélivet og være nært stedet der ting skjer, alt fra teater til konserter.

Nei, ærlig talt. Nå er det på tide å avslutte før jeg blir desto mer patriotisk, kjenner jeg 😉 Det er en yrkesskade, tror jeg, jeg har jobba som turistguide i Tromsø i sju år… For å jevne det ut, kan jeg sende noen sinte tanker til svevestøvet som ligger tjukt i lufta for tida… Skift til sommerdekk, folkens!

*

Nettsamfunn for joggere og folk som trener:

Min profil på Dailymile (gratis).
Min profil på RunKeeper (gratis, kan brukes sammen med GPS-app).
Min profil på Nike+ (du trenger Nike+GPS til iPhone eller trådløs sender til iPod og sko med Nike+iPod).