Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Advertisements

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Debatten rundt debutantenes drukningsdød.

De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter på ræva og ikke backer opp debutantene sine? Desto viktigere, stemmer det? Drukner debutantene? Fortjener vi mer oppmerksomhet bare fordi vi gjør dette for første gang?

Nå skal ikke jeg snakke for resten av de noen-og-førti menneskene som har gitt ut bøker i år, men jeg har hatt et fantastisk år. Jeg har gitt ut ei novellesamling med elleve gjennomarbeida tekster og jeg har lært mye av prosessen. Jeg har lest på Ordkalotten, på Tante Ingers tehus, på Nordnorsk Bokdag i Narvik, og på Litteraturhuset i Oslo. Jeg har fått én knallgod anmeldelse i avisa Vårt Land, og en mellomgod i lokalavisa. Begge lokalavisene har intervjua meg, og jeg syns ikke det er «døllt» i det hele tatt.

Boka mi, Snart er det oss, er gitt ut i et opplag på 2000 eksemplarer. Det er langt fra for eksempel Rikard Spets’ Allahs tårer, som er gitt ut i et opplag på 7000 bøker, men så har jeg også skrevet ei novellesamling, ikke en spenningsroman. Anne Cecilie Remen som har skrevet kriminalromanen På direkten solgte over 200 bøker på lanseringa si, som hun hadde i Store Studio på NRK. Jeg lanserte boka mi på bokhandelen der jeg sjøl har jobba i fire år, studentbokhandelen Akademisk Kvarter. Jeg solgte ti eksemplarer av boka mi på lanseringa.

Sammenligninga er ikke gjort for å framstille meg sjøl som noe offer, men snarere for å vise at det er store forskjeller. Vi skriver dikt, noveller, kortprosa og romaner. Krim og romantikk og mindre definerbare fortellinger. Vi får ulik grad av oppmerksomhet. Jeg tror imidlertid ikke dette er utelukkende knytta til forlaget man debuterer på. Jeg tror heller ikke at det er et mål at disse forskjellene skal utjevnes. Vi er debutanter, og det betyr faktisk at vi er nye i gamet. Selvfølgelig føler vi oss urolige, for hva annet kan man føle når man for første gang sender ei bok ut i verden? Vi vil ha oppmerksomhet og bekreftelse og ros, slik de fleste som har lagd noe (og viser det fram) ønsker. Og om vi ikke ønsker det, så uroer vi oss i det minste for det motsatte: Slakt. Men vet dere hva? Det gjør vel alle som gir ut bok!

Personlig føler jeg ikke at jeg har fått for lite oppmerksomhet. Jeg er glad for den positive omtalen, og jeg er glad for at jeg har fått en anmeldelse. Jeg er takknemlig for at jeg (så langt) ikke har blitt slakta. Naturlig nok, slik tenker vel alle som har gitt ut noe? Ros er bra, ris er skummelt. Og akkurat disse følelsene, denne bekymringa for å ikke bli sett, å ikke bli lest, den er jeg temmelig sikker på at vil være der uansett. Om jeg ønsker å fortsette med dette, må jeg rett og slett lære meg å takle det. Vite at når boka er gitt ut, kan man ikke lenger ha noen kontroll på hvordan teksten leses, eller hva folk synes om den. Vi kan ikke styre hvordan boka blir mottatt.

Diskusjonen i media de siste ukene har ikke handla mye om debutantene. Debatten har handla om hva forlaget gjør eller burde gjøre for oss. Det har handla om media og bokhandlerne og PR, og framfor alt har det handla om hva Juritzen forlag mener de gjør bedre enn andre forlag, og de andre forlagenes reaksjon på nettopp dette. Hele tiden med denne underliggende påstanden om at debutantene er usynlige. Men vi er jo ikke det! Vi får mye oppmerksomhet. Det er en offerrolle jeg ikke føler meg hjemme i. Vi føler oss kanskje usynlige, urolige, for hva annet skal vi føle? Vi har ikke kontroll. Det er første gangen vi gjør dette.

Jeg tror vi trenger denne opplevelsen av å ikke bli sett. Vi har tross alt bare gitt ut ei bok. Det blir publisert mange bøker i Norge. Hva skjer når vi gir ut bok nummer to? Vi får ikke gruppebilde i Dagbladet eller Aftenposten sammen med de andre som gir ut andreboka. Vi blir ikke bedt på debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen eller Norsk forfattersentrum. Vi inviteres ikke på debutantseminar på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Vi får ikke vårt eget arrangement på Litteraturhuset der kjente forfattere presenterer og skryter av boka vår. Vi må stå på egne bein, slik alle de andre som gir ut bøker i Norge for andre, tredje eller tiende gang gjør. Tekst bygger tekst, og vi skriver oss inn i et større bilde, men det er vi som må gjøre jobben. Da må vi lære oss å takle uroa, den snikende følelsen av å være usynlige.

Jeg er så takknemlig for å ha fått være med på alt dette i år. Jeg er glad for å ha et forlag som ønsker å samarbeide videre med meg og som leser tekstene mine med et kritisk blikk slik at de blir så gode som mulig. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet i media er jeg mer opptatt av å skrive videre på nye prosjekter, og av å komme meg ut på oppdrag for Norsk forfattersentrum slik at jeg har noe å leve av mens jeg skriver. Vi er heldige som får gi ut bøker i et land som Norge, med stipendordninger og innkjøpsordninger. Vi har ei forfatterforening som hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer om det skulle oppstå konflikt. Vi har dyktige og entusiastiske oppdragsformidlere i Norsk forfattersentrum.

Jeg er glad for å få skrive videre og jeg forventer ikke mer enn det jeg har fått. Jeg holder meg flytende. Alt som kommer i tillegg til dette, tar jeg som en bonus.

De store debutantdagene, den beste kaffen og grønt lys for nytt skriveprosjekt

I forrige uke reiste jeg til Oslo for å være med på tre ting, debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen, debutanttreff hos Norsk forfattersentrum, og sist men ikke minst De store debutantdagene på Litteraturhuset. Jeg bodde på Cochs pensjonat, like ved Litteraturhuset, og hadde ei kjempefin lita uke i hovedstaden. I tillegg til de planlagte postene, ble det tid til både møte på forlagshuset for å diskutere skriveprosjektet jeg jobber med nå, og til å treffe noen gode venner i Oslobyen som jeg ellers ikke ser.

Jeg kom fram til Oslo seint mandags kveld, og sov lenge dagen etterpå, før jeg dro på Kafé Caffè og spiste frokost. På ettermiddagen traff jeg Oda og Tor-Björn på et tapassted i Operapassasjen. Hyggelig å se dem, og veldig praktisk med lommekjente Oslobeboere som kunne følge meg til Forfatterenes Hus slik at jeg fant fram. Der skulle det nemlig være debutanttreff i regi av Forfatterforeningen.

I uformell setting fikk vi ost, vin og kjeks og snakka om hva Forfatterforeningen kunne hjelpe medlemmer og ikke-medlemmer med, og hva som må til for å bli medlem. Vi fikk grundig informasjon om skatt og næringsinntekter, Arne Berggren fortalte oss om den gangen han debuterte, og Liv Lundberg fortalte om hvordan det var å sitte i det litterære råd.

Dagen etter, på onsdag, traff jeg BokdamaFuglen Oslo, før jeg gjorde meg klar til kvelden som kom, med øving på hotellrommet og tapas på Litteraturhuset med de andre debutantene. Det var en kjempefin kveld, og jeg fikk en utrolig flott introduksjon av Johan Harstad, som snakka om boka mi før jeg skulle lese. Hyggelig var det også å treffe venner, familie og kjente der, tanter, kusiner, gudforeldre og studiekamerater hadde tatt turen til Litteraturhuset for å høre på. Kanskje det er dem jeg kan takke for at boka mi var utsolgt allerede etter pausen 😉

Jeg leser

Torsdagen fikk jeg besøkt fineste Anne-Stine på Nordstrand, før jeg dro inn til sentrum igjen på debutanttreff med Forfattersentrum. Der var Espen Haavardsholm og Mikkel Bugge som snakka om henholdsvis Forfattersentrums historie og det å reise på skoleturné. Etterpå hørte jeg resten av debutantene lese. På Flickr kan du se bildene jeg tok fra de to dagene på Litteraturhuset.

Dagen etter var jeg i møte med forlaget for å diskutere skriveprosjektet jeg har begynt på nå i høst. De var positive, så nå må jeg bare stå på og skrive for full maskin i tida framover. Etterpå rakk jeg akkurat innom Tim Wendelboe, der jeg fikk slått av en prat med min venninne gjennom treogtyve år, Ida Kristine, og så klart drukket nydelig kaffe:

Tim Wendelboe

På kvelden var vi og hørte på Remi Nilsen snakke om Thure Erik Lunds politiske ontologi på Litteraturhuset, før det var fest på forlagshuset. Jeg skulle ta fly hjem dagen etterpå og var ganske trøtt, men hadde en veldig fin kveld før jeg dro tidlig tilbake til hotellet, pakking og (etter hvert) søvn. Jeg har tatt meg meg en kraftig forkjølelse hjem fra Oslo (noe som nesten alltid skjer når jeg er der), men det er veldig godt å være hjemme igjen. Nå må jeg bare skrive så mye jeg klarer før jul, og sende det fra meg til forlaget og til veilederen min på forfatterstudiet.

Minibuss, mørketid, Nordnorsk bokdag og Blixprisen 2011.

Nordnorsk bokdag 2011

Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til!

Vi kjørte fra Tromsø i en blå minibuss grytidlig på lørdag 19. november (kl 07:30), og den første timen var det ennå helt mørkt rundt oss. Jeg blir lett kvalm og reisesjuk i bil, buss og båt, men jeg satt sånn at jeg så veien godt og sjåføren kjørte jevnt og fint hele veien. På øret hadde jeg Eline Grønvoll, og mens lyset og dagen gradvis kom og forsvant i det snøkledde vinterlandskapet sang hun blant annet om den merkelige mørketida: Der mørket rår / har lyset ei stille makt.

Narvik, med biblioteket i bakgrunnen.

Vel framme i Narvik, hadde vi en liten halvtime på oss til å sjekke inn på hotellet og gjøre oss klare til formiddagsprogrammet. Det var ikke obligatorisk, men jeg tenkte at når vi først var der var det dumt å ikke få med seg så mye som mulig av arrangementet. På biblioteket hadde de satt opp utstilling i anledning arrangementet, der mange av de tilreisende forfatterene kunne se sine bøker utstilt. De hadde ikke fått inn Snart er det oss, men Løsrivelse sto i hylla, så det var da noe:

Utstilling, Narvik bibliotek.

Formiddagsprogrammet starta med at kultursjefen ønska velkommen og erklærte to utstillinger for åpna: Vandreutstillinga Elias Blix 175 år, samt ei utstilling av elevarbeid basert på Endre Lund Eriksens Alvin Pang-bøker, der barna har sett for seg hva foreldrene finner på etter barna har lagt seg, og tegna tegninger ut ifra dette.

Neste programpost var ei dame som framførte en bit av Eva Erikssons Bare en liten uke, ei bildebok jeg husker utrolig godt (og har blogga om før), der Bella kjeder vettet av seg og ikke kan leke med lillebroren (som er så liten at han ikke skjønner noenting), så hun begynner å ringe tilfeldige telefonnummer. Til slutt tar Gustav telefonen, og han vet akkurat hva hun snakker om. Han har nemlig ei lillesøster! Han inviterer Bella i bursdagsselskap, men det er jo ei hel uke til! Boka anbefales. Er litt usikker på hvem som sto for dette på programmet i Narvik, men ifølge plakaten skal det være innslaget der Catharina Fors forteller om vennskap, selv om Eriksson ikke er nevnt.

Asbjørn Gildberg

Asbjørn Gildberg var nestemann, og han leste høyt fra si bildebok Børre Bever og vannverket. Til tross for teknologisvikt som gjorde at kun forsideillustrasjonen vistes (istedenfor en ny Powerpointslide for hver bokside), fulgte ungene godt med, og så ut til å like historien om bevrene, demninga og vannet i byen. Utrolig synd at vi ikke fikk sett resten av tegningene, som er veldig flotte. Det er Charlotte Helgeland som har illustrert boka.

Jan Tore Noreng lagde stemmer og gestikulerte

Det var ganske dårlig oppmøte på formiddagen, og det gjorde det litt vanskelig for barne- og ungdomsbokforfatterne som skulle lese. De få barna som var der, var ca 3-8 år, og et stykke unna målgruppa til Jan Tore Noreng og hans bok Dødens skole. Istedenfor å lese om smeltende ansikt og øyer som detter ut av øyehula, måtte han velge noen av de snillere partiene fra boka. Det var imidlertid tydelig at Noreng er en dyktig formidler. Han forklarte, gestikulerte, lagde stemmer og ungene hang med.

Ingeborg Arvola

Etterpå leste Ingeborg Arvola fra boka Ingen dager uten regn. Den handler om sjetteklassingen Silja som flytter fra Tromsø til Narvik og blir bestevenninne med Tove. Det hun leste tok for seg begynnelsen på dette vennskapet, og den noe hensynsløse væremåten til Siljas nye venninne. Sigrid Merethe Hanssen som også står på programmet, måtte dessverre avlyse, så hun var ikke der.

Aslaug Eidsvik og Pedro Carmona-Alvarez

Aslaug Eidsvik fra Norsk forfattersentrum Nord-Norge introduserte Pedro Carmona-Alvarez, som framførte sitt essay Til ungdommen: 22.juli, skrevet til boka Respons 22/7. Det var virkelig en skam at ikke flere var og hørte på! At ikke ungdom var der, at ikke flere fikk det med seg. Han har klart å formidle den utrolige ordløsheta etter tragedien, uten å ty til floskler eller klisjéer. Det reiv opp i sorgen og traff der det skulle treffe.

Pedro Carmona-Alvarez

Etter dette var det bokbad med Helge Stangnes som sto for tur. Han har jeg hørt lese før, og jeg visste at han også skulle lese seinere på kvelden, så jeg tillot meg ei brødskive og noen timers søvn på hotellrommet før de av oss som deltok på arrangementet møttes til middag på Rallaren kro. Sjøl om det tok litt tid, var maten absolutt verdt å vente på. Jeg spiste elg, og det var nydelig! Hyggelig selskap hadde jeg også:

Middag på Rallaren

Etter maten dro vi ned til Mørkholla, som er Narvik kulturhus sin Black Box. Konferansier for kvelden var Jan Erik Teigen, som snakka litt mellom hver opplesning, og introduserte alle. De musikalske innslagene sto Moonpedro and the Odd for. De åpna det hele med en cover av The Magnetic Fields’ The Book of Love. Her er et lite utdrag:

Etterpå kom Caroline Kaspara Palonen på scenen og leste fra sin debutroman Xeroxdager. Du kan høre henne lese her:

Da Caroline var ferdig, ble Henning Howlid Wærp introdusert. Han leste fra sin diktsamling En avhandling kanskje, om noe vakkert. Gyldenlær. Etter ham leste fribyforfatter Easterine Kire og Inga Ravna Eira. Begge leste dikt, og sistnevnte joika også, mora hennes sin joik.

Henning Howlid Wærp

Easterine Kire

Inga Ravna Eira

Og så var det min tur. Jeg leste tittelnovella, som jeg har lest før (på Ordkalotten), og fikk god tilbakemelding på den også denne gangen. Det var til og med ei dame som kom og fortalte meg at hun hadde grått litt, og det er jo alltid hyggelig å høre (?). Høytlesninga fra Ordkalotten ligger på YouTube, for de som vil høre det jeg leste. Når jeg leser den, tenker jeg ofte på rockeband som gir ut sin beste og mest catchy singel først. Dette er nok den novella i boka som egner seg best til høytlesning. Den er slående og trist. Skulle ønske jeg kunne lese den på Litteraturhuset i Oslo også, men der har vi bare tre minutter på oss, så da må jeg finne på noe annet. Uansett, on with the show!

Jeg leser

Etter meg leste Ingeborg Arvola fra sin nyeste roman Grisehjerter, og Olava Bidtnes fra si nyeste diktsamling tenke på kva havet heiter ein regnfull dag. Olava er forøvrig også en dyktig fotograf, og står blant annet for bildet på plakaten for arrangementet.

Olava Bidtnes

Ingeborg Arvola

Moonpedro and the Odd avslutta første bolk med litt musikk, og etter pausen var det Ingvild Solstad-Nøis som sto for tur. Hun leste fra sin debutroman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit:

Neste ut var Lene E. Westerås som leste fra diktsamlinga Elefantenes sorgdepot, etterfulgt av Øystein Olsen som har skrevet boka Livet på vidda om sin sagnomsuste bestefar og Kine Hellebust, som snakka om den fotodokumentariske praktboka som har blitt lagd i forbindelse med Divisjonsmusikken i Harstad sitt hundreårsjubileum.

Lene E. Westerås

Øystein Olsen

Kine Hellebust

Helge Stangnes var nest siste ut og deklamerte dikt etter hukommelsen fra den nyeste diktsamlinga, Vintersang:

Før kvelden var over, skulle imidlertid Blixprisen 2011 deles ut. Petter Kjærnes og Kine Hellebust sto for utdelinga, og du kan se sistnevnte lese opp juryens begrunnelse og Ingvild Holvik motta prisen her:

Ingvild Holvik

Ingvild Holvik fikk avslutte kvelden med å lese fra romanen hun ble tildelt prisen for, Lykkefeltet. Den er jeg forøvrig halvveis ferdig med sjøl nå, og jeg skjønner så godt at hun har fått den. Anbefales!

Bussturen hjem gikk faktisk bra den også (ingen antydning til kvalme og knallvakkert vær), og alle var enige om at det hadde vært en fin tur …