Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn med Erik Fosnes Hansen.

På fredag har NOSO (Nordnorsk opera og symfoniorkester) sesongåpningskonsert i Tromsø. Henning Kraggerud, som er ny kunstnerisk leder i Tromsø kammerorkester debuterer som musikalsk leder for orkesteret med Vivaldis Årstidene. Med utgangspunkt i fire sonetter forfattet av Vivaldi selv, har forfatteren Erik Fosnes Hansen skrevet nye tekster som også skal framføres. Konserten er på KulturHuset i Tromsø kl 19.30 fredag 7. september.

Erik Fosnes Hansen er quizentusiast, og det blir derfor også arrangert musikk- og litteraturquiz når forfatteren kommer til Tromsø. Fosnes Hansen og Kraggerud danner stjernelag, men også kunstfakultetet stiller med lag: To forfatterstudenter og to studenter fra musikkonservatoriet. Vi ble invitert av NOSO til å stille et tverrfaglig musikk- og litteraturlag og det setter vi stor pris på. Artig å bli bedre kjent med musikkstudentene, og fint at forfatterstudiet er synlig i byen.

Quizen er åpen for alle, og du trenger bare tre mer eller mindre kunnskapsrike venner for å være med. Kom, kom, kom!

Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn

Nordlys, 05.09.12. Klikk på bildet, så blir det større.

Quizen er på Café Sånn i Tromsø, kl 21.00 i dag, torsdag 6. september. Oppfordrer alle til å få med seg både den og konserten i morgen.

Advertisements

Et brev som måtte skrives: Det er på tide å SNU.

Klimaantologien SNU er nå ute i butikkene. Da prosjektet starta opp, fikk vi vite at SNU står for «senk norske utslipp», og ordet forkortelsen skaper er det gjort mye av i utforminga av boka, som er et Norsk klimanettverk-prosjekt. Antologien har fått undertittelen «Brev til klimagenerasjonen».

Gjennom tegneserier, noveller, foto- og billedkunst, dikt, satire, essays og samfunnskritikk, oppfordrer boka til en klimavennlig snuoperasjon i olje- og energipolitikken. Bøkene er trykket på avkapp fra andre bøker, så alle omslagene er unike, men med den samme fiffige klistrelappen rundt med tittel, strekkode og bidragsytere. Slik blir boka i seg sjøl også en helt konkret snuoperasjon:

SNU! Men hvilken vei?

Baksida av boka som ligner ei forside

Og snur man den rett vei kommer man hit, til forsida som ligner ei bakside.

Mitt bidrag: «Guida tur»

Boka er blitt skikkelig fin, og har mange betraktelig mer oppegående tekster i seg enn min noe framtidsdystre science fiction-novelle. Håpet er å kunne spre et viktig budskap, uttrykt på svært ulike vis, med humor, alvor og provokasjoner, og på den måten bidra til økt debatt og engasjement rundt klimaspørsmålet.

Boka koster bare 100 kroner. De dårlige mobilbildene mine yter den ikke rettferdighet, den er nemlig ikke bare viktig, men også skikkelig pen å se på. Har de den ikke i bokhandelen din? Spør etter den. De hundre kronene er med på å støtte Norsk klimanettverk. Her er det på sin plass å sitere gode gamle Blekk-Ulf: «Bruk hodet. Vi har bare én klode.»

*

Dagsavisen skriver om antologien her.

NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:

*

Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.