Slå av lyset: En kortfilm basert på novella mi

I fjor på denne tida ble jeg kontakta av Kristina Gravdahl. Hun var elev ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, og hadde fått novellesamlinga mi i julegave. Sammen med noen medstudenter hadde hun lyst til å bruke ei av novellene i boka som grunnlag for en kortfilm de skulle lage til eksamen. «Vi kommer til å analysere novellen og skrive et manus utifra dens innhold og og følelser. Vi er begge veldig interessert i historien, og håper å få en stilren og visuelt pen film på rundt 10-20 minutter», skreiv Kristina, og jeg ga dem full tillatelse til å bruke novellene mine i prosjektet.

Underveis fikk jeg oppdatering om hvordan det gikk. Filmen ble spilt inn i løpet av våren, og ble vist for klassen i mai, før de gjorde siste finish etter å ha fått tilbakemeldinger fra forelesere og medstudenter. 14. juni ble den vist på Nova kino i Trondheim, og studentene fikk A på eksamen. Jeg har sett filmen og syns den ble en utrolig fin adapsjon av novella mi.

«Slå av lyset før du går», er er ei novelle fra debutboka mi, Snart er det oss, med en førstepersonsforteller — Karoline — som bor mutters aleine litt ute på bygda, og jobber i nærmeste svømmehall. Karoline er redd for alt som kan forårsake brann, og trekker ut alle stikkontakter før hun drar på jobb, og i teksten følger vi henne gjennom en dag på jobb. Vi forstår gradvis hvor hennes tvangshandlinger og tanker kommer fra, før hun får alt snudd på hodet og må revurdere sin egen virkelighetsforståelse. I novella har hun blitt singel og flytta for seg sjøl, og vi får vite forhistorien til bruddet i tilbakeblikk.

Filmen skiller seg fra novella på mange måter. Kjærlighetsforholdet er en større del av fortellinga, og slutten er mykere og gir flere svar enn teksten min. Da jeg skreiv teksten ble jeg så glad i denne såre jeg-personen og det var nesten litt vondt å skrive historien hennes slik den ble. Det var overraskede og fint å se henne få en helt annen slutt, mens filmen fortsatt var noenlunde tro til novella og hennes personlighet.

Filmen har fått tittelen «Slå av lyset». Jeg liker så godt skuespillerne i hovedrollen, jeg liker undervannsscenene og måten filmen forsøker å bevare den symbolikken jeg sjøl benytter meg av i teksten. Jeg håper dere liker den også. Den er omtrent 25 minutter lang:

Filmen er lagd av studenter fra Norges Kreative Fagskole: Kristina T. Gravdahl (produsent), Jeanette B. Gravdahl (manus, foto, klipp), Silje M. Iversen (regi), Ole Kristian Nilsen (lys), Nikolai Eilertsen (A-lyd, lydetterarbeid og soundtrack), Matilde Frøystad (B-lyd).

Skuespillerne er: Jenny Kaatz, Richard Olsen, Marita Kristine Stendal, Ida Charlotte Skotnes, Gilbert Kolmor Rauhut, Ole Kristian Nilsen, Malin Rundgreen Iversen, Stine Hogstad.

Det er rart, men også utrolig fint å se noe man har lagd få nytt liv i et annet format. Jeg hadde litt den samme følelsen da jeg så omslaget til boka mi første gang. Noe nytt finnes på grunn av noe jeg har funnet på. Jeg har stor tro på at når teksten er ute i verden, tilhører den de som leser, de som lever seg inn i den og lager sine egne bilder, og det å få se nettopp det illustrert i en kortfilm er en fin opplevelse.

Hva syns dere om filmen? Noen som har lest novella også?

Advertisements

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Ordkalotten 2011: Årets forfatterstudenter!

Fredag 7.oktober var det duket for nok en høytlesning for min del. Denne gangen leste jeg sammen med klassen min på forfatterstudiet. Vi går det som kalles påbygningsemnet på forfatterstudiet her i byen, som man kan ta som et andreår etter å ha gått grunnkurs, eller begynne på direkte dersom man har tidligere utgivelser, anbefalinger, eller et manus/prosjekt som er langt og godt nok. I år er vi fem nye i klassen, som altså ikke har gått førsteåret her i byen. Jeg er blant dem.

Liv Lundberg introduserte oss

Under arrangementet på Verdensteatret i går knipset jeg bilder av alle i klassen. I dette blogginnlegget skal jeg gi en kort presentasjon av hver student (navn og bilde), og til slutt si litt om studiet vi går her i Tromsø.

Mariann Aaland (30) leste fra et romanprosjekt hun jobber med.

Victoria Kielland (26) leste kortprosa.

Tone Myklebust, fra Egersund, leste dikt.

Angélique Prick (41) er geograf og leste utdrag fra et romanprosjekt bygget på barndomsminner.

Helene Guåker (28) er fra Ringsaker og leste fra debutromanen Kjør (2010).

Veronika Erstad (32) leste fem dikt.

Så var det meg da: Ida Zachariassen Sagberg (27), fra Tromsø, leste ei kort novelle.

Ylva Ambrosia Wærenskjold (23) er fra Oslo og leste fra et romanprosjekt.

Bjørn-Are Vollstad leste fra et manus med arbeidstittelen "Å".

Wibeke Bruland (27) leste fra et romanprosjekt.

Sara Eline Olsen (25) leste fra et romanprosjekt.

Tora Seljebø (38) leste dikt.

Janita Freili leste fra et romanprosjekt.

Maja Flønes Monsen (28) leste fra et romanprosjekt.

Ingebjørg Liland fra Kjøllefjord leste korttekster.

Vi er, som dere ser og som Liv også påpekte, et variert ensemble. Studiet er samlingsbasert og ganske intense greier. Vi skal skrive et visst antall sider mellom hver samling, som skal sendes inn i god tid før vi møtes igjen. Når vi treffes går vi gjennom tekstene i plenum, med en gjesteforeleser som ordstyrer og hovedleser av teksten. Liv Lundberg supplerer og nyanserer.

På mange måter ligner dette den prosessen man går inn i med et forlag, etter et manus har blitt antatt: Målet er å forbedre teksten. Det skiller seg fra kommunikasjonen mellom forfatter og konsulent (eller forfatter og redaktør), ved at det er flere stemmer som griper inn, og dermed ofte sprikende meninger om det du har skrevet. Som i samhandlinga med et forlag må man selv sortere ut det som er relevant og se hva som kan brukes, men motstridende beskjeder kan gjøre dette sorteringsarbeidet krevende og utfordrende.

Vi er midt i ei samling nå, og mellom tekstverksted og festivalaktiviteter skal vi også spise, sove, skrive og være sosiale. Det er så gøy! Etter gårsdagens opplesning var over kunne alle sammen slappe litt mer av, i den grad det lar seg gjøre i et slikt opplegg. Men høyt tempo, tidsfrister og stress kan være med på å skape et trykk man vanskelig oppdriver på egenhånd. Det kan gi gode resultater. Sjøl håper jeg å få gjort ferdig et førsteutkast på novellesamling nummer to.

Under Ordkalotten forsøker alltid forfatterstudentene å være synlige i bybildet. Tidligere kull har blant annet delt ut buttons, hengt opp tekster i glass og ramme, lagd t-skjortepoesi og skrevet dikt med kritt rundt om i byen. I år har vi hengt opp tekstplakater og lagt ut postkort på festivalområdet og andre steder i sentrum. Hold øynene åpne, så kanskje du får en uventa litterær opplevelse midt i hverdagen 🙂

Underlig.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om undring. Den er skrevet av Jeff Davis, og lyder som følger:
Wonder. How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?

Å kultivere undring. Når jeg hører sånne spørsmål tenker jeg umiddelbart på to ting. Jeg tenker på Jostein Gaarder og jeg tenker på meg selv da jeg var tretten. De to assosiasjonene er forøvrig nært fletta sammen i den grad at jeg nok ikke ville vært den jeg var da jeg var tretten om det ikke hadde vært for nettopp Jostein Gaarder. Iløpet av svært kort tid på slutten av barneskolen pløyde jeg igjennom alt jeg kom over av nevnte forfatter, som på den tiden var Kabalmysteriet (1990), Sofies verden (1991), Julemysteriet (1992), Bibbi Bokkens magiske bibliotek (1993, sammen med Klaus Hagerup) og I et speil, i en gåte (1993).

Om jeg husker riktig, var det Kabalmysteriet som starta det hele. Og for ei fantastisk bok! Jeg tror, når jeg ser på Gaarders forfatterskap i dag, at den sannsynligvis er det beste han har skrevet, rent skjønnlitterært. Her må det imidlertid nevnes at jeg ikke har lest boka siden jeg var tenåring, og at den selvsagt kan fortone seg annerledes om jeg leser den om igjen i dag.

Likevel må det sies at Kabalmysteriet henger sammen på en måte for eksempel Sofies verden ikke gjør (selv om sistnevnte er en glimrende introduksjon til filosofi og er full av interessante postmodernistiske trekk jeg nok vil kunne sette større pris på i voksen alder enn jeg gjorde da jeg var tolv). Kabalmysteriet med sine mange narrative nivå, historien inni historien inni historien, er godt strukturert og holder på leseren. Jeg husker at jeg som elleveåring opplevde stor mestringsfølelse når jeg holdt tråden gjennom hele narrativet. Det var spennende og det boblet over av idéer, litt surrealisme, magisk realisme og filosofiske tanker.

Jeg husker den gode leseropplevelsen, den følelsen jeg hadde av at hjernen min faktisk ble større; jeg tenkte nye tanker, jeg forsto mer og jeg ble klar over ting jeg aldri hadde tenkt over. Jeg sitter her nå og tenker at det er en herlig følelse, og den henger tett sammen med undring. Det var jo også budskapet Gaarder hadde og har. Når jeg seinere leste flere av bøkene hans fortona de seg veldig like, det skinner tydelig igjennom at han har hatt samme prosjekt i mange av dem, den samme normen går igjen: Du må undre deg over verden. Du må se på verden med nye øyne.

Som trettenåring, etter å ha lest Sofies verden i tillegg, var jeg oppslukt. Jeg hadde ei filosofisk hjemmeside (som jeg selv hadde skrevet i notepad med html) der jeg siterte Descartes og Sokrates og stilte de store spørsmålene. Hvem er jeg egentlig? Hva er meninga med livet? Som tretten-fjortenåring skreiv jeg til og med dikt om det, til mitt første tantebarn, Silje, som nå snart er konfirmant (!):

Til Silje

Det er så mye igjen å se
så mye for deg å oppdage
Du ser en gåte i skyggene
De er det gøy å jage

Alt blir for deg noe spennende
Noe nytt, noe rart, noe flott
Du har evnen til å se det enestående
Den skal du passe på godt

Når du med tiden blir større
og ikke på alt må glane
Så må du aldri glemme å spørre
– Ikke gjør verden til en vane!

Det er alltid noe å undre på
Du må bruke fantasien og hodet ditt
Først og fremst må du huske på
– Å aldri ta verden for gitt!

Entusiasmen var med andre ord stor! Så hva gjør jeg i dag for å opprettholde undringa over verden og hverdagen? Når jeg først skulle sette meg ned med denne skriveoppgaven ble jeg litt skuffa. Jeg tenkte at det var en oppgave som kunne vært tatt rett fra ei selvhjelpsbok og som ikke hadde så mye med meg å gjøre, at det kunne ha vært noe mer spennende. Rett etterpå ble jeg slått av hvor kynisk reaksjonen min var! Jeg tenkte på hvor stor verden kjentes da jeg var tretten og hvor godt det var. Jeg tenkte på den gode leseropplevelsen og jeg tenkte på hverdagen. Så satte jeg meg ned og så tilbake på 2010. Hva har jeg gjort som har holdt undringa i meg i live? Heldigvis kom jeg fram til at det i grunnen er ganske mye.

Jeg har gått inn for å lese mer, og har så langt lest sekstifire bøker i år. Jeg har for første gang på lenge virkelig kost meg med lesinga, tatt meg tida og funnet tilbake til den gode opplevelsen. I tillegg har jeg tatt valget om å studere fulltid i hele 2010 og det har gått bra. Jeg har fått til å legge lista lavere, senke kravene litt til meg selv, puste rolig. Når jeg tenker på den følelsen jeg en gang hadde av at hjernen min ble større mens jeg leste går tankene mine til studiene, og spesielt teorikurset jeg tok. Jeg tok ti studiepoeng i litteraturvitenskapelig teori i vår, og det var virkelig utfordrende. Det var et førsteårsemne, men det er kanskje noe av det mest spennende og givende jeg har gjort så langt i studiene, og jeg er så glad for at jeg tok det nå, etter fem år med studier bak meg og evnen til å få mye mer ut av det enn jeg ville ha gjort som helt fersk student. (Og mens vi er inne på både litteraturteori og undring dukker også Shklovsky opp i hodet mitt, med hans tanker om hvordan kunsten underliggjør og gir liv til tingene rundt oss.)

Jeg har trent yoga og forsøkt å senke skuldrene. Mens jeg lå der på yogamatta i universalstillinga en gang i vår, husker jeg at jeg undra meg over hvor mye spenning jeg egentlig hadde i kroppen, hvor stiv jeg var, hvordan musklene kjentes stramme og hvor deilig det var å kjenne noe av det slippe taket. Jeg har lært meg å sette av tid til meg selv, å bestemme meg for at nå, nå skal jeg trene yoga og ingenting annet skal forstyrre meg. Undring er nært knytta til glede for min del, og til å sette pris på det jeg har rundt meg. Det handler om å være tilstede, tror jeg. Å kunne si «Nå har jeg det godt». Å legge merke til alt vi har rundt oss hver dag og forsøke å se det med nye øyne. Se meg bli entusiastisk! Om femten år sitter jeg kanskje og ser tilbake på den gangen jeg var seks og tyve og skreiv blogginnlegg om øyeblikket og undringa og tilstedeværelsen. Hvem vet.

Hva tror dere? Og hva undrer dere dere over?

Ordkalotten 2010: Skrivekurs med Tomas Espedal.

Søndag 10.oktober var Ordkalottens siste dag, og for min del gikk festivaldagen med til et skrivekurs holdt av Tomas Espedal. Kurset gikk over tre økter med en kort pause mellom hver. I første økt snakka Espedal om sin egen bakgrunn og hvordan han ble forfatter. Han fortalte om viktigheta av å finne «dine» forfattere; å lese alle bøkene som var populære var bortkasta tid, man måtte la seg utfordre, og øve seg på å kopiere og lære av forfatterne man likte godt.

Videre understreka han at dersom man ville skrive, måtte man skrive mye og ofte, helst hver dag. For ham handla dette mye om å legge forholda til rette, å skape seg en god arbeidsplass og å finne faste tider for skrivinga. Etter vi hadde kommet oss så langt som til skrivebordet, brukte vi andre økt på å snakke om veien fra skrivebordet til å få ei bok på trykk, og utbyttet man kan få av forfatterutdanning, eller av å ha ei skikkelig skrivegruppe tilgjengelig; folk du stoler på, som kan lese og gi tilbakemelding.

Han åpna kurset med å be oss alle forsøke å ikke notere nøyaktig det han sa, men heller forsøke å konstruere en skjønnlitterær tekst av noe slag mens han snakka, lett basert på det han sa. Det kunne være en tekst om hva det vil si å være forfatter, det kunne være ei tolkning av det han forsøkte å formidle, det kunne være et portrett av ham.

Teksten kunne være alt fra ei setning til noen avsnitt, et dikt eller ei skildring; det var helt opp til oss. I tredje økt introduserte vi oss og leste opp det vi hadde produsert, før ordet var fritt og vi stilte spørsmål og diskuterte. Her er teksten min, basert på det Espedal snakka om. Min lille amatørpoetikk blir også dagens tirsdagsdikt, i og med at jeg har vært såpass travelt opptatt denne uka at jeg ikke har fått tid til å finne dere noe annet:

Merknader i margen (mine) 

Alt vi ikke vil gjøre
tydeliggjøres
av de før oss.

Til teksten!

Finn forfatterne.
Bli buktalt av bøkene du beundrer.
Det tekniske i teksten taler.
Tankearbeid og tyveri.
Pragmatisk plagiat;
å nærme seg nyskapinga.

Vær vanskelig hvis du vil vokse.

Til teksten! Til stedet!

Se stedet.
Snu samtida
i et speilvendt dypdykk
i detaljer.
Blind blikk
er blindt blekk.

Skap skrivestedet,
solsystemet.
Rommet, rutinene.
Arbeidsplassen, agnet, åta:
Forfatterfella, åstedet for gåta.

10.oktober, 2010.

Inspirasjonen satt i etter kurset, og jeg gikk rett på Kaffebønna og satte meg. Der skreiv jeg fem sider for hånd og fikk ned en god begynnelse på ei novelle. Skrivekurs fungerer alltid sånn for meg, jeg bobler over, kjenner det kverne i hodet av idéer. Det er så godt å kjenne tankene løsne litt. Anbefales for alle med skrivekløe!

Den kreative prosessen i søkelyset (Haha, ordspill)

På oppfordring fra noen skrivekamerater på Twitter har jeg blitt bedt om å legge ut diktet jeg debuterte med i 2001. Jeg deltok da i antologien Nordnorsk temperament, redigert av Iren Reppen, med diktet «Sol, du er tilbake!». Her er forøvrig en anmeldelse av boka skrevet av Tarald Stein.

Det er snart ti år siden antologien kom ut. Den gang da var jeg bare 17 år, og hadde jeg skrevet diktet i dag ville jeg nok redigert vekk første og siste strofe, men dere får det slik det står på trykk:

Sol, du er tilbake!

Å sol, min sol, du er tilbake
– Jeg savnet deg så altfor meget
Igjen er livet søtt som lake
Du gjør alt rundt meg til mitt eget

Når du er borte er all ting trist
Våre hjerter gjennomtrekkes av kulde
Men nå er du her igjen, så visst!
Slik som du lovet du skulle

Vi hulemenn i det kalde nord
Går ut for å møte lyset
Du fyller poetens hjerte med ord
Med glede mot deg må vi myse

Inni meg bor det en kald poet
Som druknes av vinterens mørke
Du varmer som bare du kan og vet
Du fjerner min skrivetørke

Du gir meg en herlig og inderlig lykke
Når dine stråler ned til meg når
Jeg kjenner gleden inni meg trykke
Du er den samme, også i år!

Publisert i diktantologien Nordnorsk temperament i 2001 hos Kagge Forlag

Det er ett av de få diktene mine jeg virkelig kan huske hvordan ble til. Jeg var på vei til tannlegen, og så sola for første gang på to måneder. Det var klarvær og stille ute. Setningene begynte å falle ned i hodet mitt og jeg måtte låne et ark i luka hos tannlegen mens jeg satt på venteværelset for å få skrevet alt ned. Seinere redigerte jeg og finpusset litt på det.

«A spontaneous overflow of powerful feelings recollected in tranquility», som Wordsworth sa (i forordet til Lyrical Ballads (1798)). Var jeg romantisk i tematikk og skrivemåte? Tja… Jeg har riktignok alltid likt å leke med ord og ordlyder, men romantikkens idealer om regelbrudd og frihet i form var langt fra mine idealer på den tida – nesten alt jeg skrev var i bunden form, fint pakket inn i klisjéer.

I dag skriver jeg sjeldent like spontant, men sitter og vrir og vender på ord og setninger og tar ofte utgangspunkt i en idé som har kvernet rundt i hodet i lengre tid. Sjeldnere og sjeldnere baserer jeg dikt og historier på noe jeg personlig og direkte har opplevd, og jeg eksperimenterer stadig mer med fortellere som er grunnleggende ulike meg selv i karakter og uttrykksmåte.

T. S. Eliot mente at dersom man skulle fortsette å være poet etter fylte tjuefem år, måtte man lene seg på en historisk sans – en bevissthet om den litterære tradisjonen og en vilje til å bruke den til å skape noe nytt. Dikteren skulle ikke lene seg på personlige sinnsbevegelser, men på en slags resirkulering av gamle tanker, symboler og konvensjoner, for bare slik kunne han skape noe nytt:

«De eksisterende monumentene danner et ideelt system seg i mellom, et system som blir endret i det øyeblikket et nytt (virkelig nytt) kunstverk går inn i det.»
(Kittang; Linneberg; Melberg; Skei, Moderne litteraturteori. En antologi, s. 202).

For å skrive god litteratur og fremheve det individuelle talent, måtte man drive en kontinuerlig utslettelse av egen personlighet og kanalisere denne historiske sansen, bevisstheten om fortidens nåtidighet og nåtidens fortidighet. For de som vil lese mer om dette ligger essayet hans «Tradisjonen og det individuelle talent» på nett i originalutgaven her, med en liten introduksjon.

I samme essaysamling som teksten er hentet fra, The Sacred Wood (1918), skrev Eliot også: «Immature poets imitate; mature poets steal; bad poets deface what they take, and good poets make it into something better, or at least something different»

Hva synes dere? Har de av dere som skriver en konstant bevissthet om vår litterære fortid («…en følelse av at hele Europas litteratur fra Homer […] har en samtidig eksistens og utgjør et samtidig system» (Kittang; Linneberg; Melberg; Skei, Moderne litteraturteori. En antologi., s. 202) )? Er det noe som er viktig for dere som forfattere (og lesere)?

Good Writing In, Good Writing Out, skal være en strategi mange holder tett til brystet, og at vi som språkbevisste mennesker har godt av å lese mye og ofte, er vel neppe noe noen vil si seg høyt uenige i, men hvordan dette direkte påvirker oss i skriveprosessen vil jeg tro varierer stort.

Et annet spørsmål (som forøvrig er like vanskelig å besvare) er hvorvidt Eliot fulgte sine egne idealer. Her kan dere høre ham lese sitt eget dikt, «The Love Song Of J Alfred Prufrock»:

Morgenrefleksjon på rim

Har sovet aleine, han er ikke her
men jeg er nydusja i reine sengeklær
Dyna er varm og rommet er kaldt,
jeg er nesten våken, nesten klar for alt

To kapsler med omega 3
Et glass med vann, de skylles ned
Ei pussig trygghet i ei kjent rutine
Jeg er så glad i alle mine!

Rolig yoga på tom mage
Kroppen min mot underlaget
Pusten min gir hodet fred
ingen tanker trekker meg ned

Sjasminte i en diger kopp
Nå begynner jeg å våkne opp
Husker helga og må smile
godt å kjenne magen kile

Frokostblanding i ei skål
Ingen ler når jeg tar mål
(Godt å ha ei kjøkkenvekt
så blandinga blir helt perfekt)

Mens jeg spiser lar jeg kaffen trekke
Ingen planer, ingenting å rekke
Skjenker kaffe, henter ti gram sjokolade
Nå kan dagen starte, bedre kan jeg ikke ha det!

(Jeg tror det er viktig, når alt kommer til stykket
å huske slike små håndgripelige øyeblikk av lykke)