Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Advertisements

Bo steder, bli noe.

Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem, og jeg gikk to trapper opp til der jeg bodde da, der mamma og pappa bodde. Jeg hadde køyeseng, bygd inn i veggen, med lekerom under og skrivebord med Sesam Stasjon-underlag.

Broren min bodde lenge i rommet ved siden av, men jeg husker ikke om han gjorde det da jeg var tolv, eller om han var flytta ut da. Jeg husker Madonnaplakaten på rommet hans, sakkosekken, snille kompiser. Jeg husker den kvelden de spilte rollespill på loftet og jeg fikk lov til å sitte og høre på, så lenge jeg lovde å være helt stille, og jeg husker at broren min slåss mot en drage. Seinere ble det mitt rom, før jeg flytta ned i kjellerstua, i etasjen under leiligheta jeg sitter i nå.

Da jeg var femten bodde broren min her, i denne leiligheta i første etasje i dette gamle huset, han bodde her sammen med en kompis. Kompisen hadde rom i kjellerrommet, det lå vegg i vegg med vaskerommet og vaskerommet var ved siden av mitt rom, kjellerstua. Av og til kunne jeg høre kompisen til broren min tape i dataspill, da ropte han. Ellers var alle lyder langt unna, jeg hadde rom to etasjer under foreldrene mine, jeg hørte når det gikk i ytterdøra, men ikke når det ringte på, og vennene mine banka på kjellervinduet når de kom. Jeg hadde en gammel datamaskin, en 486 som hadde vært broren min sin. Han lærte meg å ta den fra hverandre og sette den sammen. Jeg hadde Nemi-plakater på veggene, en liten kloss av en TV i vinduskarmen, tegninger og dikt ramma inn og hengt opp.

Kjellerrommet sto tomt da jeg flytta til Frankrike, tror jeg. Murhus, tretrapp opp til andreetasjen, der jeg delte rom med min fjorten år gamle vertssøster. Hun hadde skrivebord, jeg hadde ei lita bokhylle. I skråtaket var det et vindu, det var fint å se ut av det. Rett mot himmelen. Vi hadde stor hage, badebasseng, frukttrær med kirsebær, plommer. Krydderplanter. Hund og katt. Arbeidsrommet, lemmene foran vinduet som vi åpna hver morgen for å slippe sola inn. Om sommeren lukka vi dem rundt lunsjtider, så det ikke skulle bli så varmt inne. Divanen foran tv-en, Yorkshireterrieren Réglisse – som jeg trodde het «kirke» i fire måneder, før jeg hørte R-en i begynnelsen av navnet; Réglisse, ikke Église, lakris – han sprang alltid tulling rundt i huset etter han hadde bada, gned seg mot den sofaen, leita etter lukta si. Pépito var mest ute. Hver dag måtte jeg feie golvet. Rue de la Justice. Skolebuss nummer fire eller sju til Annonay – bonjour monsieur, bonne journée; merci, au revoir! – et blikk i speilet, en bussjåfør som blunka til meg. En dag jeg var aleine i bussen skrudde han radiovolumet på fullt og kjørte sikksakk langs en øde landevei mens han sang høyt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller le. Etterpå lo jeg.

Et halvt år etter jeg kom hjem flytta jeg ut, sammen med en kjæreste, i ei kjellerleilighet på Håpet. Jeg hadde med meg sofaen min, med Jensen-madrass og hjemmesydde sofaputer i rødt, grønt og gult. Jeg hadde med meg en knæsj oransj ergonomisk kontorstol som egentlig var mamma sin. Jeg hadde med meg en intens forelskelse og ti måneders øvelse i å tilpasse meg andre mennesker etter å ha bodd i Frankrike. Familiemiddag med svigers hver onsdag. Kålrulletter og boknafisk. Diablo II og et kvitt soverom. Badet som blei pussa opp. Alt som slo sprekker. Jeg bodde på Håpet i to og et halvt år.

Da jeg flytta ut, hjalp bestevenninna mi og kjæresten hennes meg med å flytte. Jeg husker jeg satt i en hvit bil med ei pappeske i fanget. Den var full av konjakkglass som klirra mot hverandre, og som overraskende nok overlevde turen. Ti esker bøker, minst, ble båret opp ei gammel og knirkete trapp til ei loftsleilighet på Stakkevollan. Skråtak, minikjøkken, store vinduer på hver kortvegg. Jeg strikka mitt første sjal, studerte fransk, drakk Farris Bris, jobba på OBS og handla på ICA og Burger Man. Jeg hadde ei søtti centimeter bred seng med dobbeltdyne, det så nesten komisk ut. Jeg sov dårlig når jeg var aleine, og sovna når jeg hadde besøk. Jeg kjøpte meg papegøye og kalte den opp etter bilen jeg ville ha, en mini Morris. Jeg ble allergisk mot Morris og måtte selge ham igjen. Pappa bygde meg bokhyller, jeg fikk det trekt fra på husleia. Det var fint der, hvorfor bodde jeg der så kort tid? Bare et halvt år.

Jeg kjøpte skrivebord og monterte det i en hybel i et kollektiv i Hamna. Det lå ei oppblåsbar Barbara-dukke der da jeg kom med resten av tingene mine, og jeg fikk merkelige meldinger om føtter og tær fra en av de andre beboerne. Det skulle ikke mer til; jeg fikk kalde føtter sjøl og flytta heller hjem til det gamle kjellerrommet mitt igjen. Med en ny kjæreste. Vi sov på 70 cm og spilte World of Warcraft, mens vi venta på studentbolig, som vi fikk noen måneder seinere. Trettiåtte kvadratmeter på Prestvannet, og to år i D-blokka. Lysløypa, Prestvannet, Prix Elverhøy og Yogi Licorice-te. Romdeleren, fryseskapet, sovesofaen. Buss til OBS, og etterhvert gåturer til AK på lærerhøgskolen. Engelsk på universitetet. Utsikta mot parkeringsplassen, vinduene som gjorde leiligheta så varm. Hobbykroken, garn i store mengder, Ravelry.

Nå bor jeg her. Jeg leier leiligheta i første etasje i det gamle huset som ingen helt finner fram til, fordi adressa ikke vises på GPS og fordi det er så mange tverrgater nedenfor nummer 11 og 12 at mange tror gata stopper 500 meter lenger ned, ved nr 10. En gang sprang jeg etter en ambulanse som kjørte nedover mot Strimmelen og egentlig skulle hit. Jeg har bodd her i to år aleine. Seksti kvadrat pusterom. Da jeg var fire hjalp jeg til å male veggene her, fordi bestemor skulle flytte inn og bo her mens hun gikk til dialyse. Seinere har ulike leieboere, og storebroren min bodd her.

Å flytte inn her var helt nytt, men likevel nært og kjent. Samme utsikta, samme trappa, jeg låser meg bare inn ei anna dør, en annen gang, ei leilighet jeg aldri har gått ut og inn av før, men som likevel er i huset jeg har bodd i i atten år. Tømmervegger, store vindu. Først hadde jeg nesten bare hagemøbler her, mens pappa ennå pussa opp badet og jeg var i ferd med å flytte fra en mann, ta eksamen i fire fag og ikke hadde tid eller penger til å ordne noe mer. Nå har jeg sofa, TV-benk, stuebord. Jeg kjøpte meg gitar, grønnplanter, te i store mengder. Strikka, så serier, skreiv. Tok pause fra studiene, begynte å studere igjen.

I august i fjor flytta Simen inn. Nå har vi to gitarer, og en ukulele. Nesten alle plantene er ennå i live. Jeg sitter ved skrivebordet jeg en gang monterte i Hamna og ser ut vinduet mot nabolaget. Der har jeg leika da jeg var lita. Det kvite og røde huset der Astrid bodde, hun som kalte meg Store-Ida fordi jeg var eldst. Det kvite huset, som jeg tror var blått før, der Martin bodde, han jeg var småkjærester med en gang, da jeg var tre eller fire, og hvor Lille-Ida seinere flytta inn. Huset med det røde taket lenger ned, i Rektor Quickstads, der Ida Kristine bodde før hun flytta til huset med gress på taket på andre sida av sundet.

Vi ringte hverandre, også når hun bodde to minutt unna. Hei, det e ho Ida, e ho Ida der? Ringeapparatet hennes var så høyt oppe at jeg måtte bruke et kosteskaft for å nå opp. Husker lyden av fottrinn i trappa, rommet hennes med Barbiehuset. Vi var mange Idaer, åtte på det meste, tror jeg, hvis jeg tar med barneparken og de som bodde fem minutter unna. Jeg springer ikke lenger og ringer på dører i nabolaget.  Er det like mange unger som leiker her nå? Har de på et eller annet vis blitt usynlige for meg? Jeg ser dem ikke, men jeg ser vel ikke etter dem heller. Det er fortsatt like rolig, like skjerma for trafikk, like barnevennlig og samtidig sentrumsnært.

I etasjen over hører jeg foreldrene mine gå i trapper, knirke i golv. De har vært borte i to måneder på Gran Canaria, og det er godt å ha dem tilbake. Fint å kunne invitere på middag, lage store porsjoner suppe igjen. Fint å bli invitert på mammas hjemmelagde kjøttkaker. Komme på besøk, ha lange samtaler med pappa, sånne samtaler der de som ikke kjenner oss godt av og til tror at vi krangler, men vi gjør jo ikke det. Ofte høres jeg sint ut når jeg er engasjert. Jeg er sjelden og aldri sint i det store og det hele. Jeg hadde aldri trodd det da jeg var atten, men det er godt å bo nært foreldrene mine. Fint å kunne ringe på og snakke strikking med mamma, fint å kunne låne bil, måke snø, kjøre på OBS sammen, invitere på ettermiddagskaffe. Se at de har det bra.

Jeg ville skrive noe om å bo steder, å bli noe. Jeg har ikke noe imot å flytte på meg, man vokser av å røre på seg, det skjer noe når man reiser og må bo ulike steder, tilpasse seg, innrede, bygge noe, pakke sammen et liv, løfte. Samtidig føler jeg meg heldig som har fått ha ett hjem som barn. Ett hus, mange rom. Et hus å passe på når det er tomt, et hus der folk samles. Et kråkeslott, en gammel villa med knirkelyder i golvet, vind som tar i veggene, takras som rauser ned. Fem minutter fra det meste. Et hus som fortsatt fins og som på mange måter fortsatt er slik det var. Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er det veldig fint å kunne leie leilighet i barndomshjemmet mitt. Spesielt siden jeg ikke aner hvordan høsten ser ut, og hvor jeg er om ett år.

Hjemme

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

Et gammelt hus fullt av minner

Onsdag denne uka var jeg i Hammerfest for første gang på tretten år. Bestemora mi døde 7.juli, og vi reiste oppover i begravelsen. Jeg leste dikt til/om henne i kirka, og klarte nesten å holde tårene helt tilbake mens jeg snakka. Bestemor har alltid vært glad, kreativ, støttende og uendelig snill med oss barnebarna. Og hun gleda seg over ord og rim like mye som jeg gjør selv, så vi kunne snakke sammen om skrivinga.

Det var merkelig, trist og fint å være i huset hennes igjen. Det virket så mye mindre enn jeg huska, men samtidig var veggene fulle av minner. Det var ei salig blanding av gammelt og retromoderne, og jeg måtte ta litt bilder av huset før jeg dro hjem igjen:

Trappegang i grønt, med bilde av kongefamilen under vinduet.

Kjøkkenet

Kjøkkentapet

Gangen

Savner du salt, savner du alt

Trappeoppgangen

Stua nede

Det var hyggelig å treffe slekta, og fint å få tatt farvel med bestemor. Jeg var med på å bære kista, og det føltes bra. Nå når bestemor ikke er her mer, er det lettere å tenke på henne slik hun var før hun begynte å miste husken, og det er fint å kunne se tilbake på alle minnene og alt hun har betydd.

Har fått med meg litt bestikk og kopper som har vært hennes, og en nydelig sommerkjole hun har brukt da hun var på sitt tynneste (fikk den akkurat på). Syns det er fint å knytte minner til konkrete ting man bruker i hverdagen, det er en fin måte å holde liv i minnene på.

Reiselektyre

Jeg vet ikke med dere, men om det er noen bestemt type litteratur som virkelig blir hos meg, treffer og vokser og henger ved, så er det poesien. Den egentlige grunnen til at jeg blogger om et dikt hver tirsdag er at jeg iløpet av de siste åra har innsett nettopp dette: Hvor mye poesien betyr for meg.

Det kan være et dikt jeg har lest for mange år siden som en dag bobler opp i meg. Av og til husker jeg ikke tittelen eller forfatteren, og noen ganger husker jeg ikke orda en gang, jeg bare kjenner følelsen og vet at jeg har hatt den før. Tenker på sidene i boka, teksten og tankene den teksten skapte i meg.

Likevel er jeg ikke så flink til å oppsøke poesi lenger. Av alle bøkene jeg leser på et år er nok ikke mer enn en fem-seks av dem diktsamlinger. Spesielt den siste tiden har jeg lest noveller og romaner og knapt hatt tid til diktene. Kanskje fordi dikt krever tid på en helt annen måte.

Ja, ei diktsamling er ofte lest raskere enn en roman, men jeg bruker lenger tid på å fordøye den. I tillegg kjennes det som om orda henger ved lenger, de blir der og de endrer kanskje betydning. Jeg kan huske dem, nesten som om de var mine egne minner, som Norunn Ottersen Seip så flott skriver om på sin blogg, Biblioteker og labyrinter.

På den måten blir dikt en slags reiselektyre for meg, i symbolsk forstand. Derfor passer det bra at ukas tirsdagsdikt har nettopp den tittelen, «Reiselektyre». Tittelen understreker diktet på en finurlig måte og gjør det sterkere, og diktet er skrevet av en av de poetene som jeg alltid vender tilbake til, nemlig Hans Sande. Her er diktet:

Reiselektyre

Når vi skar opp folk
for å granske hjarte og nyrer
la vi ikkje innmaten inn igjen
I staden fylte vi bolen
med knurva avispapir
før vi sydde ihop
Ofte var det nok med eit par lokalaviser
men somme måtte stappast
med fire–fem feite BT med bilag
for å sjå naturlege ut
Ein dag hadde eg gleda av å fylle buken
på byens beste pengepugar
med store mengder Klassekampen

På den tida hadde alle revolusjonane mine
sett seg fast i strupen
som stive strå
Mitt siste håp var eit opprør i Helvete

Diktet er henta fra diktsamlinga Gjer deg mjuk. Smyg deg inn. fra 2007. Som tenåring var jeg på litteraturleir der Hans Sande underviste to år på rad, og jeg må stadig vekk plukke opp ei av hans diktsamlinger. Sjøl om jeg har lest mange av dem flere ganger, finner jeg ofte noe nytt. Han har ikke bare skrevet dikt, men også noveller, romaner, billedbøker og en hel horv barne- og ungdomsbøker. Han er i tillegg billedkunstner og har sjøl illustrert noen av bøkene. Anbefales på det sterkeste!

2010, slik Facebook oppsummerer det.

Lagd med My Year in Status på Facebook.

NB! Dersom du bruker mange applikasjoner på Facebook er det lurt å gå inn på personverninnstillingene for dine tilleggsfunksjoner og dobbeltsjekke hvilken informasjon disse applikasjonene har tilgang til. Da trykker du på «Brukerkonto» øverst i høyre hjørne, velger «Personverninstillinger» og trykker på linken nederst i venstre hjørne under overskrifta «Tilleggsfunksjonar og nettstader» (eller, enklere, trykk her). Tenk over hvordan du bruker Facebook og hvor mye informasjon du deler om deg selv.

Bildebøkene fra barndommen

Hvilke bildebøker husker du fra da du var liten? Mye går tapt med åra og ofte glemmer man noen av de store leseropplevelsene. Dette fikk jeg en påminnelse om da jeg var innom en annen blogg, nemlig Av en annen verden. Der nevnes forfatteren Jan Lööf (1940-) og to av hans bildebøker, bøker jeg hadde glemt at eksisterte! Jeg ble helt varm inni meg bare av å se forsidebildene! Slikt må man la seg inspirere av (Takk, Elin!), så jeg bestemte meg for å finne noen bøker jeg kunne dele med dere her på min blogg.

Noen som husker Hedenoldbarna? Jeg hadde to bøker om Stein og Flisa, steinalderbarna som vi først lærer å kjenne i deres egen hverdag, i boka Hedenoldbarna, med undertittelen Bilder fra Steinalderen. Vi får lese om hesten Hårfagre som blir tam, og hvordan familien til slutt flytter fra de farlige dyra i urskogen til en holme de kaller Stockholmen.

I bok nummer to, Hedenoldbarna reiser til Egypt, forviller Stein og Flisa seg ombord et egyptisk skip som har ankra opp i nærheta av der de bor. Egypterne tar dem med seg hjem, og søskenparet får oppleve en ganske annerledes hverdag. Jeg er sikker på at forsida på den første boka ikke helt så ut som de ovenfor her, og er nå fast bestemt på å finne igjen de gamle utgavene fra åttitallet. Hyggelig er det imidlertid at de er gitt ut i nye utgaver og nå gjøres tilgjengelig til flere generasjoner. De finnes også som lydbok. Det er Bertil Almkvist (1902-1972) som skreiv og tegna bøkene, og på svensk finnes det hele tolv fortellinger om Hedenoldbarna.

Jeg vet ikke om det var i disse bøkene jeg ble fascinert av flamingofugler, eller om det var i bøkene om Babar. Det jeg husker aller best fra Babar er ei scene der han leker seg i heisen på et kjøpesenter. Hvorfor det er dette jeg har igjen som sterkeste minne og ikke den forferdelige scena der Babar rir på morens rygg og er lykkelig når det plutselig kommer en jeger og skyter henne, vel… Kanskje jeg har fortrengt de vanskeligere tingene. Bøkene er jo tross alt fulle av lettere temaer, som behovet elefanter har for en elegant dress og gleden over å ta heis:

Det var forfatteren Jean de Brunhoff (1899-1937) som tegna og skreiv om den lille elefanten, men han baserte seg på fortellinger kona hans hadde dikta opp som godnatthistorier til de to sønnene deres. Seinere skulle også sønnen Laurent skrive nye historier om Babar. Bildene ovenfor er henta fra The Morgan Online Exhibitions

Astrid Lindgren (1907-2002) testa også ut mange av sine historier på barn. Draken med de røde øynene ble skrevet til to gutter på tretten år som skreiv brev til henne og ba henne skrive ei lita fortelling om en drage som de kunne publisere i avisa de lagde. Som takk skulle hun få en utgave av avisa og to kroner (!). Dette er også ei av bildebøkene jeg husker godt fra jeg var lita. Det var så magisk at de kunne finne en drage midt i sin egen bondegårdshverdag, og så trist en slutt. Illustrasjonene av Ilon Wikland er nydelige.

 

Til sist vil jeg også nevne bøkene om Bella og Gustav, skrevet og illustrert av Eva Eriksson (1949-). I en serie på fire fortellinger, hadde vi to av disse, nemlig Om en liten uke og Tannreisen. Fra den første husker jeg aller best at Bella kjeder seg og forsøker å leke med lillebror, som er så altfor liten. Når hun lager et spøkelse av et lommetørkle, ender lillebror opp med å spise det. Hun slår et tilfeldig nummer, og den som tar telefonen viser seg å være Gustav, som vet akkurat hvordan hun har det! I Tannreisen mister Bella ei tann, og dette betyr selvfølgelig at hun nå er stor, iallfall stor nok til å reise aleine til mormor, som hun er helt sikker på at hun husker hvor bor… Skattkista blogger også om Bella og Gustav.

Nå vil jeg gjerne høre dine bildebokminner!