Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn med Erik Fosnes Hansen.

På fredag har NOSO (Nordnorsk opera og symfoniorkester) sesongåpningskonsert i Tromsø. Henning Kraggerud, som er ny kunstnerisk leder i Tromsø kammerorkester debuterer som musikalsk leder for orkesteret med Vivaldis Årstidene. Med utgangspunkt i fire sonetter forfattet av Vivaldi selv, har forfatteren Erik Fosnes Hansen skrevet nye tekster som også skal framføres. Konserten er på KulturHuset i Tromsø kl 19.30 fredag 7. september.

Erik Fosnes Hansen er quizentusiast, og det blir derfor også arrangert musikk- og litteraturquiz når forfatteren kommer til Tromsø. Fosnes Hansen og Kraggerud danner stjernelag, men også kunstfakultetet stiller med lag: To forfatterstudenter og to studenter fra musikkonservatoriet. Vi ble invitert av NOSO til å stille et tverrfaglig musikk- og litteraturlag og det setter vi stor pris på. Artig å bli bedre kjent med musikkstudentene, og fint at forfatterstudiet er synlig i byen.

Quizen er åpen for alle, og du trenger bare tre mer eller mindre kunnskapsrike venner for å være med. Kom, kom, kom!

Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn

Nordlys, 05.09.12. Klikk på bildet, så blir det større.

Quizen er på Café Sånn i Tromsø, kl 21.00 i dag, torsdag 6. september. Oppfordrer alle til å få med seg både den og konserten i morgen.

Nasjonaldagskonsert – En smakebit

I Tromsø har det de siste åra blitt en tradisjon med festkonsert i Rådhusfoajéen på 17.mai. Faktisk har arrangementet blitt så populært at det var masse mennesker som ikke slapp inn – Det var rett og slett fullt da de kom! Heldigvis hadde vi vært tidlig ute.

Jeg hadde ikke hørt om konserten før, men snubla over den i 17.mai-programmet da vi diskuterte hva vi skulle gjøre på nasjonaldagen. Nå er jeg sikker på at dette vil bli en tradisjon også for oss, for det var absolutt noe som ga mersmak.

Tromsø Kammerorkester: Brynjar Lien Schulerud.

Tromsø Kammerorkester er Norges eneste profesjonelle fulltids kammerorkester, og utgjør – sammen med Bodø Sinfonietta – kjernen av Nordnorsk Symfoniorkester. De startet det hele med «Her og nå», første sats av Etyder over tiden av den prisbelønte samtidskomponisten Nils Henrik Aasheim.

Videre spilte de Sæterjenten av Ole Bull, med Brynjar Lien Schulerud som solist. Han sa også litt om orkesteret og introduserte neste nummer, Bruremarsj fra Sørfold (trad.).  Julie Alapnes Normann var solist på fele og kom gående opp midtgangen mens hun spilte:

Julie Kristine Alapnes Normann: Bruremarsj fra Sørfold.

Hun er kjent for mange som deltaker i Norske Talenter, og har studert folkemusikk på Raulandakademiet i Telemark og på høgskolen i Gøteborg. Etter den tradisjonelle bruremarsjen, fikk vi høre en Normann selv hadde skrevet og kalt Yndlingsvalsen. Her er et lite utdrag:

Videoklippet er lagt ut med tillatelse fra Tromsø Kammerorkester og Julie Kristine Alapnes Normann. Etter dette nummeret, spilte Tromsø Kammerorkester siste sats av Griegs Strykekvartett i g-moll, et høydepunkt i konserten for min del. Det var utrolig vakkert, og jeg konsentrerte meg utelukkende om å høre på og tenkte ikke en gang på å filme for å dele det med andre.

Jeg er ingen ekspert på verken strykerinstrumenter eller annen klassisk musikk, så jeg kan ikke uttale meg om presisjon og framføring på en god måte. Å skriftlig formidle en slik opplevelse er ei utfordring, merker jeg, så dere får tilgi meg for å ikke gå i detalj.

Etter dette nummeret kom universitetskoret Mimas også fram, med dirigent Ragnar Rasmussen, som sies å være den som i utgangspunktet tok initiativ til den årlige festkonserten. Han er utdannet kirkemusiker ved Musikkonservatoriet i Trondheim og er førsteamanuensis i kordireksjon ved Konservatoriet i Tromsø.

Tromsø Kammerorkester og universitetskoret Mimas.

Sammen med Tromsø Kammerorkester framførte koret Asmund O. Vinje og Edvard Griegs Våren, arrangert av Thomas Beck. Jannike Sara Hansen var solist. Hun er fra Vesterålen og studerer ved Anne Lise Sollied og Carlo Allemano på Konservatoriet i Tromsø.  Hansen sang også i neste nummer, Ketil Bjørnstads Sommernatt ved fjorden. Det siste orkesteret og koret framførte sammen var Ja vi elsker dette landet (Bjørnson/Nordraak), med hjelp fra publikum på tredje vers.

Etter nasjonalsangen sang koret aleine og framførte først ei uroppsetning av Eit syn, arrangert av Ragnar Rasmussen Jeg skriver uroppsetning fordi teksten var satt til ei folketone, istedenfor Grieg, slik folk kanskje er vant til å høre den.

Universitetskoret Mimas. Dirigent: Ragnar Rasmussen

Universitetskoret Mimas har nylig vunnet den internasjonale korfestivalen i Berlin og sang noen utdrag fra det de hadde deltatt med der, et korverk i to deler av den italienske komponisten Luigi Dallapiccola samt Eric Whitacres tonesetting av diktet “Water Night” (av Octavio Paz). Sistnevnte sang de fra tredje eller fjerde etasje i rådhuset. Akustikken var svært god og det var flott å høre stemmene spre seg i lokalet ovenfra.

Universitetskoret Mimas framfører Eric Whitacres “Water Night”.

Siden jeg ikke delte noe tirsdagsdikt med dere på 17.mai, deler jeg teksten til dette diktet med dere her nå istedet. Det er skrevet av poeten Octavio Paz (1914-1998), satt til musikk av Eric Whitacre og oversatt av Muriel Rukeyser. Slik går det:

Water Night
Night with the eyes of a horse that trembles in the night,
night with eyes of water in the field asleep
is in your eyes, a horse that trembles,
is in your eyes of secret water.

Eyes of shadow-water,
eyes of well-water,
eyes of dream-water.

Silence and solitude,
two little animals moon-led,
drink in your eyes,
drink in those waters.

If you open your eyes,
night opens, doors of musk,
the secret kingdom of the water opens
flowing from the center of night.

And if you close your eyes,
a river fills you from within,
flows forward, darkens you:
night brings its wetness to beaches in your soul.

Til slutt spilte Tromsø Orkesterforenings Janitsjarkorps for oss. Korpset består av rundt femti aktive musikanter i alderen 16-70 år. Dirigenten, Sten Ivar Frydenlund, er trompetpedagog med bred musikalsk bakgrunn, og det var tydelig at det var en mann som trivdes i jobben sin.

De åpnet med Bojarenes inntogsmarsj av Johan Halvorsen, et stykke jeg liker svært godt, som dermed også ble et høydepunkt i min konsertopplevelse. Videre spilte de På vestlandsk bondestevne av Konrad Grimstad, med publikum som rautende, brekende og bjeffende gårdsdyr:

Videoklippet er lagt ut med tillatelse fra Sten Ivar Frydenlund for TOF Janitsjaren. Etter dette nummeret spilte de en jazzaktig versjon av Griegs Fest i Dovregubbens hall, arrangert av Idar Torskangerpoll. Det var uvant, men også spennende, å høre det kjente stykket i ny drakt, med det dirigenten kalte «et internasjonalt preg». Sprekt gjort å utfordre publikums forventninger litt.

TOF Janitsjarkorps. Dirigent: Sten Ivar Frydenlund

TOF Janitsjarkorps avsluttet konserten med Johannes Hansens Valdresmarsj, og vi dro videre til grillmiddag.

Konsertopplevelsen sitter ennå i. Det må sies at lyd- og videoopptaket fra mitt lille Canon Ixus-kamera nok ikke yter rettferdighet til lydbildet. Selv om det ikke ble så aller verst i videoene ovenfor, var det så mye flottere i virkeligheta, men sånn er det nå en gang.

Jeg håper at denne lille smakebiten likevel kan være til glede. Jeg skal iallfall følge nøyere med på hva disse dyktige musikerene foretar seg i tida framover. Konserten ble for min del en viktig påminnelse om at jeg virkelig setter pris på denne typen musikkopplevelser.

På hjemmesidene til Tromsø Orkesterforenings Janitsjarkorps, Tromsø Kammerorkester og Universitetskoret Mimas kan dere se hva de planlegger i tida som kommer og få med dere lignende konsertopplevelser selv. Blant annet har Tromsø Kammerorkester konsert sammen med Hekla Stålstrenga onsdag 25. mai i Tromsø.

Musikktips: Eline Grønvoll

Før jul var jeg på konsert og hørte på Eline Grønvoll. Jeg skulle egentlig blogge om det kort tid etterpå, men alt går så fort og så plutselig husker man noe igjen. Derfor blir dette et blogginnlegg som handler om både hvordan jeg oppdaga Eline Grønvoll, om Døgnvill 2009 og om konsertopplevelsen før jul.

Jeg hadde lest litt om Eline Grønvoll før Døgnvill 2009, fordi jeg leste korrektur for gratisavisa GRUS på den tida, og vi hadde en sak om henne før festivalen. Etter å ha hørt litt på henne på Myspacesiden hennes, tok jeg med meg mitt trofaste Canon Ixus-kamera og filma litt under konserten på Døgnvill:

Det hele ga mersmak, og jeg kjøpte meg til og med EP-en hennes den høsten, og hørte en del på den. Hun, etter å ha bodd i England, en sjarmerende engelsk aksent, i tillegg til rolige og fine låter med undertoner av folkemusikk. Mange av tekstene hennes er også reint gull.

Rundt ett og et halvt år seinere, så jeg plutselig at Eline Grønvoll skulle ha konsert på Teaterkaféen på Hålogaland teater, og da fikk jeg med meg Siri for å høre på. Det var en koselig og litt intim konsert, med mye latter og mange som tydelig kjente artisten godt blant publikum.

Musikerne i bandet hennes briljerte med ulike musikkinstrumenter (ukulele, banjo, trekkspill, gitar, bass, fele) og Eline sjøl spilte både ukulele, gitar og kazoo. Siri skriver egentlig mye bedre om konsertopplevelsen, så det kan dere lese hos henne, men her er noen bilder og et videoklipp fra kvelden:

Eline Grønvoll med band.

Eline Grønvoll med band.

Broren til Eline var med i bandet.

Ukulelemusikk ♥

Innlevelse på scenen

Innlevelse på scenen

Du kan følge Eline Grønvoll på Facebook, eller høre på musikken hennes på Myspace. Hun har også en egen YouTube-kanal.

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

«Det beste er liksom når alle er normale, ikke sant?»

Jakob Arvola skriver om The BlackSheeps sin nye musikkvideo Edwin i bloggposten Ikke så farlig, likevel? Jeg skreiv en kommentar, men innså at jeg hadde mange tanker om temaet, litt for mange til å holde meg innenfor en liten kommentar på en annen blogg. Her er videoen:

Jeg er verken homofil, transseksuell eller forelder, men jeg har gjort meg noen tanker omkring spørsmålene musikkvideoen setter fokus på. Det handler om kjønnsroller, det handler om normer, det handler om foreldrehåndtering og hvilke signaler vi skal sende til barna våre. The BlackSheeps gjør noe viktig med denne videoen, fordi de åpner for debatt og diskusjon.

Hva er normalt? Ønsker vi å være flokkdyr som ikke bryter med konvensjoner? Hvorfor skal det være feil, farlig eller skadelig om en gutt vil kle seg i jenteklær eller forelske seg i gutter? Det er selvfølgelig en vanskelig situasjon for foreldre, ikke bare fordi de kanskje vil dømme selv, men av frykt for hvordan barnet vil bli behandlet av verden forøvrig. Vil han bli mobba? Som Jakob skriver, «Det er veldig enkelt for oss voksne å være tolerant i teorien. En annen sak er når det er alvor.»

For det kan da umulig være enkelt. Jeg kan med handa på hjertet ikke si nøyaktig hva jeg ville tenkt og følt, hadde jeg vært forelder i en slik situasjon. En ting er sikkert: Det er et hav av forskjell mellom signalene man sender med et ledende og dømmende «Det beste er å være normal, så er det ingen som blir lei seg» og et spørrende og forsiktig «Har du prøvd mammas kjoler? Hvorfor har du gjort det da?». Vi formes av miljøet vi vokser opp i og reaksjonene vi får fra omverdenen. Det vi opplever er med på å skape vår identitet, og nettopp derfor er det så utrolig viktig å tenke igjennom våre reaksjoner.

Her om dagen hørte jeg en far kalle sin tenåringsdatter «helt blåst i hodet» og «braindead» fordi hun ikke forsto hva han mente med «Hent meg en sånn der dings der borte». Jeg fikk helt vondt inni meg. Hva skjer med barn som vokser opp under sånne forhold? Hva skjer med deres identitet, deres tro på egne evner, deres selvfølelse og selvtillit? Alle mennesker har ei grense, og jeg tror ikke det finnes foreldre som aldri sprekker, som aldri kjefter over bagateller og som aldri lar en dårlig dag gå ut over ektefelle eller barn. Noe helt anna er det når man finner seg selv i en situasjon som i denne musikkvideoen. Jeg vil tro det er lett å reagere med både sinne, frykt og fordommer. Vi er veldig flinke til å fortelle barn at de må bare være seg sjøl, og at de ikke må bry seg om hva andre synes og mener, men hvor greit syns vi det er at barna er seg sjøl, når det innebærer å føle tilhørighet med et annet kjønn enn det man er født med eller å forelske seg i noen av samme kjønn? Hva skjer når det ikke lenger er en teoretisk situasjon?

«Slår [The BlackSheeps] inn åpne dører?» spør Jakob i sitt innlegg. «Er det i dag helt ok for gutter å kle seg i dameklær, og er det noe vi foreldre burde oppmuntre til når vi ser tendensene?» Dørene er jo så absolutt ikke åpne, hadde de vært det, ville det ikke blitt debatt og diskusjon. På den andre sida er dørene ikke lenger stengt med lås og slå. Det heterofile verdensbildet er ikke lenger noe vi tar for gitt og ikke stiller spørsmål ved, sjøl om det fortsatt er de heterofile normene som i stor grad styrer samfunnet vårt. Mannen i videoen tenker på alle rundt, på mor, på mormor, på de andre guttene på skolen. Tanker som «jeg kommer aldri til å få barnebarn», eller «hva skal jeg fortelle naboene/mor/far/venner?» er nok noe mange foreldre vil tenke hvis de opplever at sønnen eller dattera kommer ut av skapet. Sjøl om vi lever i et moderne, vestlig samfunn med større og større aksept for både homofili og transseksualitet, er det fortsatt noe som skiller seg konkret ut i dagens samfunn og noe som blir slått ekstremt hardt ned på i enkelte miljøer: Det er på ingen måte lett å komme ut av skapet i Norge i dag, verken som homofil eller som transseksuell.

Om man skal oppfordre gutter til å gå i jenteklær fordi de prøver mammas kjoler som elleveåring er et helt annet spørsmål. Et spørsmål på linje med debatten om hvorvidt man bør kjøpe blått til gutter og rosa til jenter. Det fins mange studier som viser at jenter og gutter er forskjellige i adferd, men jeg er svært skeptisk til denne typen kjønnsidentitet. Jeg liker å tro at barn er forskjellige i adferd, og at vi må la barnet selv få være med på å forme sin egen identitet. I dag får unger kjønnsroller tredd over hodet før de har noen evne til å plassere seg i verden, før de kan reflektere over egen identitet. Det er bare å gå inn på en hvilken som helst lekebutikk og du vil se at produktene retter seg mot klare målgrupper. Nå skal Disney lage en egen guttekanal med tv-programmer vinklet kun mot gutter. Er det greit?

«Men pappa, jeg har jo ikke gjort det for å være slem med noen» sier Edwin. Leker din sønn med Barbie? Liker din datter best å leke med biler? Prøver Edwin kjoler i mammas klesskap? I alle tilfellene kan de forvente sanksjoner og reaksjoner fra samfunnet rundt (om enn i ulik grad), og virkeligheta vil nok være langt fra applausen og jubelen i The BlackSheeps musikkvideo. Men bør det slås så hardt ned på? Jeg sier ikke at det ikke er forskjeller, jeg sier heller ikke at man bør nekte gutter å gå i blått eller jenter til å gå i prinsessekjoler, men jeg tror det er utrolig viktig å være bevisst på hvilke signaler man sender. Snakk med barna. Spør dem hva de tenker, hvorfor de gjør som de gjør. Forklar dem at de kan forvente reaksjoner, men at du er glad i dem uansett. Forsøk å ikke la fordommene styre.

Jeg mener at det er både kjedelig og usunt med en platt verden der de som skiller seg ut ikke våger eller ønsker å gjøre det som føles rett for dem.

Jeg er takknemlig for at The BlackSheeps, et band med mye oppmerksomhet i media som når ut til ulike målgrupper, velger å sette fokus på en viktig diskusjon og et tema alle har godt av å tenke igjennom og gjøre seg opp sine meninger omkring. Kjør debatt!

Andre blogger om temaet:

MYK START: Gutter skal bli menn!!
Det skulle tatt seg ut: Ikke så farlig, likevel?