Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Advertisements

Bo steder, bli noe.

Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem, og jeg gikk to trapper opp til der jeg bodde da, der mamma og pappa bodde. Jeg hadde køyeseng, bygd inn i veggen, med lekerom under og skrivebord med Sesam Stasjon-underlag.

Broren min bodde lenge i rommet ved siden av, men jeg husker ikke om han gjorde det da jeg var tolv, eller om han var flytta ut da. Jeg husker Madonnaplakaten på rommet hans, sakkosekken, snille kompiser. Jeg husker den kvelden de spilte rollespill på loftet og jeg fikk lov til å sitte og høre på, så lenge jeg lovde å være helt stille, og jeg husker at broren min slåss mot en drage. Seinere ble det mitt rom, før jeg flytta ned i kjellerstua, i etasjen under leiligheta jeg sitter i nå.

Da jeg var femten bodde broren min her, i denne leiligheta i første etasje i dette gamle huset, han bodde her sammen med en kompis. Kompisen hadde rom i kjellerrommet, det lå vegg i vegg med vaskerommet og vaskerommet var ved siden av mitt rom, kjellerstua. Av og til kunne jeg høre kompisen til broren min tape i dataspill, da ropte han. Ellers var alle lyder langt unna, jeg hadde rom to etasjer under foreldrene mine, jeg hørte når det gikk i ytterdøra, men ikke når det ringte på, og vennene mine banka på kjellervinduet når de kom. Jeg hadde en gammel datamaskin, en 486 som hadde vært broren min sin. Han lærte meg å ta den fra hverandre og sette den sammen. Jeg hadde Nemi-plakater på veggene, en liten kloss av en TV i vinduskarmen, tegninger og dikt ramma inn og hengt opp.

Kjellerrommet sto tomt da jeg flytta til Frankrike, tror jeg. Murhus, tretrapp opp til andreetasjen, der jeg delte rom med min fjorten år gamle vertssøster. Hun hadde skrivebord, jeg hadde ei lita bokhylle. I skråtaket var det et vindu, det var fint å se ut av det. Rett mot himmelen. Vi hadde stor hage, badebasseng, frukttrær med kirsebær, plommer. Krydderplanter. Hund og katt. Arbeidsrommet, lemmene foran vinduet som vi åpna hver morgen for å slippe sola inn. Om sommeren lukka vi dem rundt lunsjtider, så det ikke skulle bli så varmt inne. Divanen foran tv-en, Yorkshireterrieren Réglisse – som jeg trodde het «kirke» i fire måneder, før jeg hørte R-en i begynnelsen av navnet; Réglisse, ikke Église, lakris – han sprang alltid tulling rundt i huset etter han hadde bada, gned seg mot den sofaen, leita etter lukta si. Pépito var mest ute. Hver dag måtte jeg feie golvet. Rue de la Justice. Skolebuss nummer fire eller sju til Annonay – bonjour monsieur, bonne journée; merci, au revoir! – et blikk i speilet, en bussjåfør som blunka til meg. En dag jeg var aleine i bussen skrudde han radiovolumet på fullt og kjørte sikksakk langs en øde landevei mens han sang høyt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller le. Etterpå lo jeg.

Et halvt år etter jeg kom hjem flytta jeg ut, sammen med en kjæreste, i ei kjellerleilighet på Håpet. Jeg hadde med meg sofaen min, med Jensen-madrass og hjemmesydde sofaputer i rødt, grønt og gult. Jeg hadde med meg en knæsj oransj ergonomisk kontorstol som egentlig var mamma sin. Jeg hadde med meg en intens forelskelse og ti måneders øvelse i å tilpasse meg andre mennesker etter å ha bodd i Frankrike. Familiemiddag med svigers hver onsdag. Kålrulletter og boknafisk. Diablo II og et kvitt soverom. Badet som blei pussa opp. Alt som slo sprekker. Jeg bodde på Håpet i to og et halvt år.

Da jeg flytta ut, hjalp bestevenninna mi og kjæresten hennes meg med å flytte. Jeg husker jeg satt i en hvit bil med ei pappeske i fanget. Den var full av konjakkglass som klirra mot hverandre, og som overraskende nok overlevde turen. Ti esker bøker, minst, ble båret opp ei gammel og knirkete trapp til ei loftsleilighet på Stakkevollan. Skråtak, minikjøkken, store vinduer på hver kortvegg. Jeg strikka mitt første sjal, studerte fransk, drakk Farris Bris, jobba på OBS og handla på ICA og Burger Man. Jeg hadde ei søtti centimeter bred seng med dobbeltdyne, det så nesten komisk ut. Jeg sov dårlig når jeg var aleine, og sovna når jeg hadde besøk. Jeg kjøpte meg papegøye og kalte den opp etter bilen jeg ville ha, en mini Morris. Jeg ble allergisk mot Morris og måtte selge ham igjen. Pappa bygde meg bokhyller, jeg fikk det trekt fra på husleia. Det var fint der, hvorfor bodde jeg der så kort tid? Bare et halvt år.

Jeg kjøpte skrivebord og monterte det i en hybel i et kollektiv i Hamna. Det lå ei oppblåsbar Barbara-dukke der da jeg kom med resten av tingene mine, og jeg fikk merkelige meldinger om føtter og tær fra en av de andre beboerne. Det skulle ikke mer til; jeg fikk kalde føtter sjøl og flytta heller hjem til det gamle kjellerrommet mitt igjen. Med en ny kjæreste. Vi sov på 70 cm og spilte World of Warcraft, mens vi venta på studentbolig, som vi fikk noen måneder seinere. Trettiåtte kvadratmeter på Prestvannet, og to år i D-blokka. Lysløypa, Prestvannet, Prix Elverhøy og Yogi Licorice-te. Romdeleren, fryseskapet, sovesofaen. Buss til OBS, og etterhvert gåturer til AK på lærerhøgskolen. Engelsk på universitetet. Utsikta mot parkeringsplassen, vinduene som gjorde leiligheta så varm. Hobbykroken, garn i store mengder, Ravelry.

Nå bor jeg her. Jeg leier leiligheta i første etasje i det gamle huset som ingen helt finner fram til, fordi adressa ikke vises på GPS og fordi det er så mange tverrgater nedenfor nummer 11 og 12 at mange tror gata stopper 500 meter lenger ned, ved nr 10. En gang sprang jeg etter en ambulanse som kjørte nedover mot Strimmelen og egentlig skulle hit. Jeg har bodd her i to år aleine. Seksti kvadrat pusterom. Da jeg var fire hjalp jeg til å male veggene her, fordi bestemor skulle flytte inn og bo her mens hun gikk til dialyse. Seinere har ulike leieboere, og storebroren min bodd her.

Å flytte inn her var helt nytt, men likevel nært og kjent. Samme utsikta, samme trappa, jeg låser meg bare inn ei anna dør, en annen gang, ei leilighet jeg aldri har gått ut og inn av før, men som likevel er i huset jeg har bodd i i atten år. Tømmervegger, store vindu. Først hadde jeg nesten bare hagemøbler her, mens pappa ennå pussa opp badet og jeg var i ferd med å flytte fra en mann, ta eksamen i fire fag og ikke hadde tid eller penger til å ordne noe mer. Nå har jeg sofa, TV-benk, stuebord. Jeg kjøpte meg gitar, grønnplanter, te i store mengder. Strikka, så serier, skreiv. Tok pause fra studiene, begynte å studere igjen.

I august i fjor flytta Simen inn. Nå har vi to gitarer, og en ukulele. Nesten alle plantene er ennå i live. Jeg sitter ved skrivebordet jeg en gang monterte i Hamna og ser ut vinduet mot nabolaget. Der har jeg leika da jeg var lita. Det kvite og røde huset der Astrid bodde, hun som kalte meg Store-Ida fordi jeg var eldst. Det kvite huset, som jeg tror var blått før, der Martin bodde, han jeg var småkjærester med en gang, da jeg var tre eller fire, og hvor Lille-Ida seinere flytta inn. Huset med det røde taket lenger ned, i Rektor Quickstads, der Ida Kristine bodde før hun flytta til huset med gress på taket på andre sida av sundet.

Vi ringte hverandre, også når hun bodde to minutt unna. Hei, det e ho Ida, e ho Ida der? Ringeapparatet hennes var så høyt oppe at jeg måtte bruke et kosteskaft for å nå opp. Husker lyden av fottrinn i trappa, rommet hennes med Barbiehuset. Vi var mange Idaer, åtte på det meste, tror jeg, hvis jeg tar med barneparken og de som bodde fem minutter unna. Jeg springer ikke lenger og ringer på dører i nabolaget.  Er det like mange unger som leiker her nå? Har de på et eller annet vis blitt usynlige for meg? Jeg ser dem ikke, men jeg ser vel ikke etter dem heller. Det er fortsatt like rolig, like skjerma for trafikk, like barnevennlig og samtidig sentrumsnært.

I etasjen over hører jeg foreldrene mine gå i trapper, knirke i golv. De har vært borte i to måneder på Gran Canaria, og det er godt å ha dem tilbake. Fint å kunne invitere på middag, lage store porsjoner suppe igjen. Fint å bli invitert på mammas hjemmelagde kjøttkaker. Komme på besøk, ha lange samtaler med pappa, sånne samtaler der de som ikke kjenner oss godt av og til tror at vi krangler, men vi gjør jo ikke det. Ofte høres jeg sint ut når jeg er engasjert. Jeg er sjelden og aldri sint i det store og det hele. Jeg hadde aldri trodd det da jeg var atten, men det er godt å bo nært foreldrene mine. Fint å kunne ringe på og snakke strikking med mamma, fint å kunne låne bil, måke snø, kjøre på OBS sammen, invitere på ettermiddagskaffe. Se at de har det bra.

Jeg ville skrive noe om å bo steder, å bli noe. Jeg har ikke noe imot å flytte på meg, man vokser av å røre på seg, det skjer noe når man reiser og må bo ulike steder, tilpasse seg, innrede, bygge noe, pakke sammen et liv, løfte. Samtidig føler jeg meg heldig som har fått ha ett hjem som barn. Ett hus, mange rom. Et hus å passe på når det er tomt, et hus der folk samles. Et kråkeslott, en gammel villa med knirkelyder i golvet, vind som tar i veggene, takras som rauser ned. Fem minutter fra det meste. Et hus som fortsatt fins og som på mange måter fortsatt er slik det var. Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er det veldig fint å kunne leie leilighet i barndomshjemmet mitt. Spesielt siden jeg ikke aner hvordan høsten ser ut, og hvor jeg er om ett år.

Hjemme

Om savn, poesi og Barbiedukker.

Ønskeliste til en åtteårsdag i 1992.

Ønskeliste fra 1992.

Det er ikke så greit å savne noen, enten man nå er sju og et halvt eller nærmere tredve. Dette er ei ønskeliste fra baksida av et brev jeg skreiv til søstra mi i 1992.

Hun hadde flytta hjemmefra for å studere i en by langt borte og jeg ønska meg mer enn noe annet at hun skulle komme hjem igjen. Vel, minst like mye som jeg ønska meg ny Ken og Barbie iallfall (som, når man var sju og et halvt i 1992 tross alt var veldig mye. VELDIG mye. Jeg hadde ikke en gang en Ken).

Det er noe sårt over ønskelista, den uttrykker et savn jeg har lett etter dikt som passer til, dikt jeg kan legge ved dette innlegget. Det nærmeste jeg kom var en refleksjon i sonetteform fra André Bjerke, om poesien som et urspråk, et språk barn har tilgang til, men som vi kan miste i hverdagen:

Ursproget
Et barns replikker har poetisk rang.
«Den skraper’n tar bort hele vinter’n!» var
den lilles imponerte kommentar
da han fikk se en sneplog første gang.

I forte bilder, i spontane sprang
gir barnetalen det presise svar.
Et nymalt hus – og barnets dom er klar:
«Det huset der ser ut som en presang!»

Slik er vårt ursprog. Poesien er
vårt egentlige morsmål: det normale,
direkte sprog, hvis ord vi ikke søker,

mens vår konvensjonelle dagligtale
i sletteste forstand er litterær
som stilen i de verste versebøker!

Jeg leser ønskelista jeg en gang skreiv og sitter igjen med den følelsen jeg av og til har etter jeg har lest et dikt som treffer. Når jeg snubla over dette diktet i André Bjerkes Samlede dikt, passa det godt på hele situasjonen og noen av tankene jeg hadde rundt både dikt og ønskelista.

2010, slik Facebook oppsummerer det.

Lagd med My Year in Status på Facebook.

NB! Dersom du bruker mange applikasjoner på Facebook er det lurt å gå inn på personverninnstillingene for dine tilleggsfunksjoner og dobbeltsjekke hvilken informasjon disse applikasjonene har tilgang til. Da trykker du på «Brukerkonto» øverst i høyre hjørne, velger «Personverninstillinger» og trykker på linken nederst i venstre hjørne under overskrifta «Tilleggsfunksjonar og nettstader» (eller, enklere, trykk her). Tenk over hvordan du bruker Facebook og hvor mye informasjon du deler om deg selv.

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

Underlig.

Dagens skriveoppgave fra reverb handler om undring. Den er skrevet av Jeff Davis, og lyder som følger:
Wonder. How did you cultivate a sense of wonder in your life this year?

Å kultivere undring. Når jeg hører sånne spørsmål tenker jeg umiddelbart på to ting. Jeg tenker på Jostein Gaarder og jeg tenker på meg selv da jeg var tretten. De to assosiasjonene er forøvrig nært fletta sammen i den grad at jeg nok ikke ville vært den jeg var da jeg var tretten om det ikke hadde vært for nettopp Jostein Gaarder. Iløpet av svært kort tid på slutten av barneskolen pløyde jeg igjennom alt jeg kom over av nevnte forfatter, som på den tiden var Kabalmysteriet (1990), Sofies verden (1991), Julemysteriet (1992), Bibbi Bokkens magiske bibliotek (1993, sammen med Klaus Hagerup) og I et speil, i en gåte (1993).

Om jeg husker riktig, var det Kabalmysteriet som starta det hele. Og for ei fantastisk bok! Jeg tror, når jeg ser på Gaarders forfatterskap i dag, at den sannsynligvis er det beste han har skrevet, rent skjønnlitterært. Her må det imidlertid nevnes at jeg ikke har lest boka siden jeg var tenåring, og at den selvsagt kan fortone seg annerledes om jeg leser den om igjen i dag.

Likevel må det sies at Kabalmysteriet henger sammen på en måte for eksempel Sofies verden ikke gjør (selv om sistnevnte er en glimrende introduksjon til filosofi og er full av interessante postmodernistiske trekk jeg nok vil kunne sette større pris på i voksen alder enn jeg gjorde da jeg var tolv). Kabalmysteriet med sine mange narrative nivå, historien inni historien inni historien, er godt strukturert og holder på leseren. Jeg husker at jeg som elleveåring opplevde stor mestringsfølelse når jeg holdt tråden gjennom hele narrativet. Det var spennende og det boblet over av idéer, litt surrealisme, magisk realisme og filosofiske tanker.

Jeg husker den gode leseropplevelsen, den følelsen jeg hadde av at hjernen min faktisk ble større; jeg tenkte nye tanker, jeg forsto mer og jeg ble klar over ting jeg aldri hadde tenkt over. Jeg sitter her nå og tenker at det er en herlig følelse, og den henger tett sammen med undring. Det var jo også budskapet Gaarder hadde og har. Når jeg seinere leste flere av bøkene hans fortona de seg veldig like, det skinner tydelig igjennom at han har hatt samme prosjekt i mange av dem, den samme normen går igjen: Du må undre deg over verden. Du må se på verden med nye øyne.

Som trettenåring, etter å ha lest Sofies verden i tillegg, var jeg oppslukt. Jeg hadde ei filosofisk hjemmeside (som jeg selv hadde skrevet i notepad med html) der jeg siterte Descartes og Sokrates og stilte de store spørsmålene. Hvem er jeg egentlig? Hva er meninga med livet? Som tretten-fjortenåring skreiv jeg til og med dikt om det, til mitt første tantebarn, Silje, som nå snart er konfirmant (!):

Til Silje

Det er så mye igjen å se
så mye for deg å oppdage
Du ser en gåte i skyggene
De er det gøy å jage

Alt blir for deg noe spennende
Noe nytt, noe rart, noe flott
Du har evnen til å se det enestående
Den skal du passe på godt

Når du med tiden blir større
og ikke på alt må glane
Så må du aldri glemme å spørre
– Ikke gjør verden til en vane!

Det er alltid noe å undre på
Du må bruke fantasien og hodet ditt
Først og fremst må du huske på
– Å aldri ta verden for gitt!

Entusiasmen var med andre ord stor! Så hva gjør jeg i dag for å opprettholde undringa over verden og hverdagen? Når jeg først skulle sette meg ned med denne skriveoppgaven ble jeg litt skuffa. Jeg tenkte at det var en oppgave som kunne vært tatt rett fra ei selvhjelpsbok og som ikke hadde så mye med meg å gjøre, at det kunne ha vært noe mer spennende. Rett etterpå ble jeg slått av hvor kynisk reaksjonen min var! Jeg tenkte på hvor stor verden kjentes da jeg var tretten og hvor godt det var. Jeg tenkte på den gode leseropplevelsen og jeg tenkte på hverdagen. Så satte jeg meg ned og så tilbake på 2010. Hva har jeg gjort som har holdt undringa i meg i live? Heldigvis kom jeg fram til at det i grunnen er ganske mye.

Jeg har gått inn for å lese mer, og har så langt lest sekstifire bøker i år. Jeg har for første gang på lenge virkelig kost meg med lesinga, tatt meg tida og funnet tilbake til den gode opplevelsen. I tillegg har jeg tatt valget om å studere fulltid i hele 2010 og det har gått bra. Jeg har fått til å legge lista lavere, senke kravene litt til meg selv, puste rolig. Når jeg tenker på den følelsen jeg en gang hadde av at hjernen min ble større mens jeg leste går tankene mine til studiene, og spesielt teorikurset jeg tok. Jeg tok ti studiepoeng i litteraturvitenskapelig teori i vår, og det var virkelig utfordrende. Det var et førsteårsemne, men det er kanskje noe av det mest spennende og givende jeg har gjort så langt i studiene, og jeg er så glad for at jeg tok det nå, etter fem år med studier bak meg og evnen til å få mye mer ut av det enn jeg ville ha gjort som helt fersk student. (Og mens vi er inne på både litteraturteori og undring dukker også Shklovsky opp i hodet mitt, med hans tanker om hvordan kunsten underliggjør og gir liv til tingene rundt oss.)

Jeg har trent yoga og forsøkt å senke skuldrene. Mens jeg lå der på yogamatta i universalstillinga en gang i vår, husker jeg at jeg undra meg over hvor mye spenning jeg egentlig hadde i kroppen, hvor stiv jeg var, hvordan musklene kjentes stramme og hvor deilig det var å kjenne noe av det slippe taket. Jeg har lært meg å sette av tid til meg selv, å bestemme meg for at nå, nå skal jeg trene yoga og ingenting annet skal forstyrre meg. Undring er nært knytta til glede for min del, og til å sette pris på det jeg har rundt meg. Det handler om å være tilstede, tror jeg. Å kunne si «Nå har jeg det godt». Å legge merke til alt vi har rundt oss hver dag og forsøke å se det med nye øyne. Se meg bli entusiastisk! Om femten år sitter jeg kanskje og ser tilbake på den gangen jeg var seks og tyve og skreiv blogginnlegg om øyeblikket og undringa og tilstedeværelsen. Hvem vet.

Hva tror dere? Og hva undrer dere dere over?

Bildebøkene fra barndommen

Hvilke bildebøker husker du fra da du var liten? Mye går tapt med åra og ofte glemmer man noen av de store leseropplevelsene. Dette fikk jeg en påminnelse om da jeg var innom en annen blogg, nemlig Av en annen verden. Der nevnes forfatteren Jan Lööf (1940-) og to av hans bildebøker, bøker jeg hadde glemt at eksisterte! Jeg ble helt varm inni meg bare av å se forsidebildene! Slikt må man la seg inspirere av (Takk, Elin!), så jeg bestemte meg for å finne noen bøker jeg kunne dele med dere her på min blogg.

Noen som husker Hedenoldbarna? Jeg hadde to bøker om Stein og Flisa, steinalderbarna som vi først lærer å kjenne i deres egen hverdag, i boka Hedenoldbarna, med undertittelen Bilder fra Steinalderen. Vi får lese om hesten Hårfagre som blir tam, og hvordan familien til slutt flytter fra de farlige dyra i urskogen til en holme de kaller Stockholmen.

I bok nummer to, Hedenoldbarna reiser til Egypt, forviller Stein og Flisa seg ombord et egyptisk skip som har ankra opp i nærheta av der de bor. Egypterne tar dem med seg hjem, og søskenparet får oppleve en ganske annerledes hverdag. Jeg er sikker på at forsida på den første boka ikke helt så ut som de ovenfor her, og er nå fast bestemt på å finne igjen de gamle utgavene fra åttitallet. Hyggelig er det imidlertid at de er gitt ut i nye utgaver og nå gjøres tilgjengelig til flere generasjoner. De finnes også som lydbok. Det er Bertil Almkvist (1902-1972) som skreiv og tegna bøkene, og på svensk finnes det hele tolv fortellinger om Hedenoldbarna.

Jeg vet ikke om det var i disse bøkene jeg ble fascinert av flamingofugler, eller om det var i bøkene om Babar. Det jeg husker aller best fra Babar er ei scene der han leker seg i heisen på et kjøpesenter. Hvorfor det er dette jeg har igjen som sterkeste minne og ikke den forferdelige scena der Babar rir på morens rygg og er lykkelig når det plutselig kommer en jeger og skyter henne, vel… Kanskje jeg har fortrengt de vanskeligere tingene. Bøkene er jo tross alt fulle av lettere temaer, som behovet elefanter har for en elegant dress og gleden over å ta heis:

Det var forfatteren Jean de Brunhoff (1899-1937) som tegna og skreiv om den lille elefanten, men han baserte seg på fortellinger kona hans hadde dikta opp som godnatthistorier til de to sønnene deres. Seinere skulle også sønnen Laurent skrive nye historier om Babar. Bildene ovenfor er henta fra The Morgan Online Exhibitions

Astrid Lindgren (1907-2002) testa også ut mange av sine historier på barn. Draken med de røde øynene ble skrevet til to gutter på tretten år som skreiv brev til henne og ba henne skrive ei lita fortelling om en drage som de kunne publisere i avisa de lagde. Som takk skulle hun få en utgave av avisa og to kroner (!). Dette er også ei av bildebøkene jeg husker godt fra jeg var lita. Det var så magisk at de kunne finne en drage midt i sin egen bondegårdshverdag, og så trist en slutt. Illustrasjonene av Ilon Wikland er nydelige.

 

Til sist vil jeg også nevne bøkene om Bella og Gustav, skrevet og illustrert av Eva Eriksson (1949-). I en serie på fire fortellinger, hadde vi to av disse, nemlig Om en liten uke og Tannreisen. Fra den første husker jeg aller best at Bella kjeder seg og forsøker å leke med lillebror, som er så altfor liten. Når hun lager et spøkelse av et lommetørkle, ender lillebror opp med å spise det. Hun slår et tilfeldig nummer, og den som tar telefonen viser seg å være Gustav, som vet akkurat hvordan hun har det! I Tannreisen mister Bella ei tann, og dette betyr selvfølgelig at hun nå er stor, iallfall stor nok til å reise aleine til mormor, som hun er helt sikker på at hun husker hvor bor… Skattkista blogger også om Bella og Gustav.

Nå vil jeg gjerne høre dine bildebokminner!