Leseåret 2011

I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.

Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!

Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely  og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:

Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.

Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)

En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:

Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.

Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.

Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige  av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.

Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.

De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).

Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.

Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):

  • Ut og stjæle hester av Per Petterson
  • Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
  • Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
  • Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
  • Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis

Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?

Advertisements

Om omslaget på boka mi, lanseringa og øyeblikket før alt skjer

Nå er alt ferdig, folkens. Snart er det oss! Boka har fått en lanseringsdato: Onsdag 26. oktober. Da blir det slippfest på Akademisk Kvarter kl 14:15, bokhandelen der jeg sjøl har jobba i flere år. Den ligger på universitetsområdet i Breivika, i den store kjelleren under universitetsbiblioteket. Håper så mange som mulig vil komme og bli med på festen! (Det blir sannsynligvis et arrangement i Oslo også, men jeg har ikke dato på dette ennå. Oppdaterer når jeg vet!)

Omslaget er klart, designa av flinke Aina Griffin, og sånn her ser forsida ut:

Snart er det oss, Bokvennen forlag. Omslag: Aina Griffin.

Det er altså et stupetårn, sett fra foten av tårnet, og det var min umiddelbare favoritt når jeg fikk velge mellom utkastene til omslag. Så, hvorfor et stupetårn, og hva har dette med novellene mine å gjøre? To av novellene har scener som utspiller seg i en svømmehall, men forsida er ikke direkte knytta til noen av tekstene i samlinga. Likevel er den nært mye av tematikken jeg er innom i boka.

Det ladete øyeblikket før noe skal skje, eller før noe har skjedd, er noe jeg er inne på i flere av tekstene mine. Den følelsen man kan kjenne på rett før man må gjøre noe, rett før man skal klare noe, eller ønsket om å gå tilbake og være i sekundet før det gikk galt.  Samtidig kan stupetårnet virke truende. Det er ingen mennesker der, det er bare den som ser og tårnet. Det er noe man må klare aleine. Noen ting må man klare aleine.

For min egen del rommer også dette stupetårnet mange av følelsene jeg sjøl har gått rundt med mens denne boka var i ferd med å bli til. Jeg kjenner for så vidt på det ennå: Snart er det oss, snart får jeg holde boka i hendene. Og i det samme øyeblikket jeg holder boka i hendene og ser omslaget som noe annet enn ei pdf-fil, sidene i boka som papir mot hud istedenfor sorte ord på en skjerm, i det samme øyeblikket glipper boka ut av mine hender. Tekstene er ikke mine lenger, og tittelen retter seg mot leseren.

Hei du, sier tittelen. Snart er det oss. Deg og meg. Boka og leseren. Teksten og deg. Og det er helt greit. Når novellesamlinga mi er publisert er den jo på mange måter ikke min lenger, i den forstand at jeg gir fra meg kontrollen. Jeg kan ikke endre noe, jeg skal ikke skrive mer på den, eller stryke mer fra den. Den får leve sitt eget liv og bli lest av de som finner det for godt og bli tolka slik andre enn meg velger å gjøre det. Og det er både fint, vakkert og skremmende.

*

Hvis du vil forhåndsbestille boka mi, kan du gjøre det ved å sende en e-post til post @ bokvennen.no, ved å ringe 22 19 14 25, fakse 22 19 14 26. Det aller enkleste er riktignok å gjøre det på forlagets nettsider (Der finner du også nedlastbart omslag med mer). Boka koster 249 kroner.

Dersom du har en blogg og ønsker å skrive om novellesamlinga mi der, kan du få lesereksemplar av den ved å kontakte meg på idazsagberg @ gmail.com – Husk å få med navn, adresse og link til bloggen din 🙂

Og, for de som vil høre en smaksprøve før de bestemmer seg: Jeg skal lese høyt fra boka i morgen på Tromsø bibliotek under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival. Mer om dette her.

Havet, døden, kjærlighet og høytlesning.

Ordkalotten er Tromsøs internasjonale litteraturfestival, og en årlig hendelse i byen. Jeg har blogga om festivalen flere ganger før, og skrevet artikler og referat fra den for gratisavisa GRUS og tidsskriftet MARG. I år blir annerledes. I år skal jeg faktisk være med sjøl:

Forfatterpresentasjon i Ordkalottens festivalavis

Forfatterpresentasjon i Ordkalottens festivalavis

Jeg skal lese høyt to ganger under Ordkalotten. Torsdag 6. oktober, kl 12:00 på Tromsø bibliotek skal jeg være med på arrangementet Ferske bøker.  Da skal jeg lese tittelnovella fra novellesamlinga mi, Snart er det oss. Fredag 7. oktober leser jeg sammen med den fine klassen min fra forfatterstudiet i Tromsø. Dette skjer på Verdensteateret kl 16:00, og da skal jeg lese ei superkort novelle jeg nettopp har skrevet, som heter «Kims lek». Her er et utsnitt fra festivalprogrammet:

Trykk på bildet, så blir det større.

Kom og hør på, da blir jeg glad! 🙂 Festivalen varer fra 5. til 9.oktober, og de har mye spennende på tapetet. Du kan laste ned hele festivalavisa i PDF-format her. Der kan du lese om forfatterne som deltar, og se detaljert oversikt over alt som skjer på litteraturfestivalen her i Tromsø i uka som kommer.  Temaet for årets festival er havet, døden og kjærligheten.

Vil gjerne også gjøre oppmerksom på at festivalen har et eget program for barn og unge – BANG – som retter seg mot alle barn og unge, inkludert elever på videregående skole. De har også omreisende bokbuss.

Vi forfatterstudentene har lagd plakater med tekst som du vil finne rundt omkring på de ulike lokalenes toalettdører, samt postkort som også blir å finne på festivalområdet.

Mer om Ordkalotten fra denne bloggen finner du her.

Snart er det oss

Torsdag 11.august var jeg i Oslo på Dagbladets debutanttreff. Fem-og-tyve debutanter møttes på Operataket, for å bli tatt bilde av og intervjua. I forkant trodde jeg at det var et sosialt opplegg også, kanskje med middag og mat, men det var igrunnen mest intervju, og fokus på å få det unnagjort fort. Siden vi var så mange, var det heldigvis tid til å snakke med folk mens vi venta på å få snakke med journalisten. Fint å treffe andre som kommer med bok for første gang.

Det var strålende sol den dagen, og vi hadde store problemer med å holde øynene åpne lenge nok til at fotografen fikk tatt et skikkelig bilde av oss. Sola blei reflektert av den hvite marmoren, og til slutt måtte han som tok bildet telle til tre mens vi lukka øynene, før vi alle sammen åpna dem og smilte samtidig, så lenge vi klarte. Det var overraskende vanskelig! Etterpå snakka vi i tur og orden med journalisten som stilte oss noen kjappe spørsmål:

  • Hva heter du?
  • Hvor gammel er du?
  • Hva heter boka?
  • Hvilket forlag kommer den på?
  • Hva gjør du når du ikke skriver?
  • Hva handler boka om?

Det hadde vært interessant å være med på Aftenpostens treff i uka etter, for å se om de gjorde det annerledes, men det var midt i første samling på forfatterstudiet, så jeg kunne ikke reise ned da. Dette intervjuet gikk for seg ganske kjapt, og journalisten ville helst ha enkle og korte svar.

Jeg gjør jo så mye utenom det å skrive, men ble avbrutt med at det holdt å skrive at jeg var forfatterstudent.  I ettertid tenker jeg at jeg skulle forberedt meg mer på intervjuet, selv om det ikke var en stor greie. Det jeg sa om boka beskriver den for så vidt godt, men det var nok litt vagt og intetsigende. Noe av det jeg sa kom heller ikke med, for eksempel at det er elleve korte noveller i samlinga. Du kan se fellesbildet og lese om hver debutant her.

I etterpåklokskapens navn vil jeg heller oppsummere novellesamlinga mi med stikkord knytta til innholdet og tematikken. For joda, Snart er det oss er ei bok som handler om mellommenneskelige relasjoner, men det er mer konkret ei bok som er innom mye av det som er vanskelig i hverdagen. Boka handler om sorg, sjalusi, sjølmord, flyskrekk, forhold, frykt, sang, trafikkskilt og brannfare.

Novellesamlinga kommer i oktober, på Bokvennen forlag.

2/52: «Jentene mine» av Ingvild H. Rishøi

«Jentene mine» av Ingvild H. Rishøi er ei nydelig novelle om en mann som må takle at kjæresten går inn i en depresjon og at hun ikke klarer å ta seg av ungene. Han klarer ikke å hjelpe henne, selv om han prøver så godt han kan. Utilstrekkeligheta, håpløsheta og den vanskelige hverdagen gjør at han tar noen valg han nok ellers ikke ville ha tatt, som får konsekvenser både for kjæresten, barna og ham selv.

Bokdesign og sats: Blæst | Aud Gloppen

Teksten er henta fra Rishøis nyeste novellesamling, Historien om Fru Berg (2011), og er én av totalt fem tekster. Denne novella er den siste i samlinga, og ei av de jeg liker aller best.  Novella er skrevet som et brev fra hovedpersonen til den eldste dattera hans, ei slags forklaring. Fortellerstemmen er troverdig og tonen i teksten er sår. Måten hovedpersonen illustrerer følelsene sine på er konkret og slående:

«Men du veit, hjernen min, den funka ikke […] Alt var så rotete rundt meg. Frø fra trærne datt ned i safta. Jeg fikk ikke sove. Jeg glemte forskjellen på verb og substantiv […] Og Solveig, det blei en lyd i huet mitt når jeg så henne, hun lå i senga når jeg kom hjem, og den durelyden starta i hodet, som en maskin der noe var ødelagt» (s. 106)

«Mens jeg sto sånn, blei asfalten prikkete av regn. Alt forandra seg på likt. […] Hun prøvde ikke å smile engang. Men jeg hadde egentlig visst det hele dagen, jeg skjønte det på skyene og sjukebilene og regnet, noe holdt på å gå helt i stykker» (s. 109)

«Jeg kjente da jeg gikk der at jeg holdt på å miste alt. At alt dreiv og glapp ut av hendene på meg. Som om fingra mine hadde sovna» (s. 113).

Novella er skrevet på en måte som viser både kjærligheta hans til kjæresten og døtrene, og hvor vanskelig kjærestens depresjon var for ham. Leseren kan forstå valgene han ender med å ta og hvordan det ble som det ble. Man sitter med et håp om at alt skal gå bra likevel, på tross av alt, gjennom hele teksten håper og frykter man. Jeg skal ikke si noe om hvordan det går, men anbefaler denne novella, og samlinga i sin helhet.

1/52: «The Purloined Letter» av Edgar Allan Poe

Edgar Allan Poe skreiv tre noveller om analytikeren C. Auguste Dupin, en slags prototype av Sherlock Holmes, som sammen med fortelleren (en jeg-person som ikke navngis) lever litt utenom det vanlige. De holder som regel til i Dupins leilighet hvor de røyker og tenker viktige tanker.

Dupin er en analytiker og i The Mystery of Marie Roget gjør han sine konklusjoner nesten utelukkende basert på avisreportasjer. I den første novella om Dupin, The Murders in the Rue Morgue, drar de imidlertid til åstedet og ser seg rundt.

Det understrekes at Dupin er en mann som ser det andre ikke ser, og at det å være detektiv ofte handler om å kunne sette seg i forbryterens sted, å tenke som den skyldige: «It is […] an identification of the reasoner’s intellect with that of his opponent.»

I The Purloined Letter blir jeg-personen og Dupin oppsøkt av Monsieur G, som er prefekt ved politistasjonen i Paris. Allerede i presentasjonen av politimannen understrekes et skille vi kan kjenne igjen fra mye annen krim, nemlig skillet mellom den private detektiven og politiet:

«We gave him a hearty welcome; for there was nearly half as much of the entertaining as of the contemptible about the man, and we had not seen him for several years.»

«the Prefect […] had a fashion of calling every thing «odd» that was beyond his comprehension, and thus lived amid an absolute legion of «oddities».»

Skillet mellom privatetterforskeren og politiet blir gjort på mange måter i krim. Detektiven er en som kan bevege seg gjennom ulike sosiale lag, og ofte har han tilgang til informasjon og mennesker som politiet ikke når fram til. Ofte blir det en slags konkurranse mellom politiet og detektiven, om å oppklare forbrytelsen raskest og om hvem som har rett, slik vi ofte ser i Sherlock Holmes-fortellingene.

Ofte understrekes også måten detektiven kler seg på, gjerne pertentlig eller radikalt forskjellig fra politiuniformen (noe vi blant annet også ser i tv-serien House, der Gregory House sjeldent bruker legefrakk og har en stil som skiller seg fra de vanlige legene. House er forøvrig sterkt inspirert av Sherlock Holmes, noe vi kan se både ut ifra kontornummer, etterforskerstil, arroganse, rusmisbruk og den trofaste doktoren ved hans side).

Den viktigste forskjellen mellom politi og etterforsker er som regel at detektiven legger merke til andre ting enn politiet. I denne novella kommer prefekten for å be om Dupins hjelp, når det gjelder «an affair demanding the greatest secrecy». Et brev med sensitiv informasjon om en høytstående dame har blitt stjålet, og de er sikre på hvem som har stjålet det, men de finner ikke brevet og kan dermed ikke bevise noe.

Prefekten følger her standardprosedyre og leiter på alle steder man kan ha gjemt noe – i hule stolbein, i madrasser, bak bilderammer og i hemmelige kommoderom. Han er ekspert på å finne skjulte gjemmesteder, men det slår ham ikke at den mistenkte, Minister D, kanskje ikke har gjemt brevet i det hele tatt:

«They consider only their own ideas of ingenuity; and, in searching for anything hidden, advert only to the modes in which they would have hidden it. […] Do you not see he has taken it for granted that all men proceed to conceal a letter[?]»

Dupin, på den andre sida, observerer på en annen måte, og er i stand til å finne brevet. Novella er en viktig forløper til krimsjangeren, og man ser tydelige spor av Dupin i blant annet Sherlock Holmes. Teksten tar for seg detektivens rolle, men kan også tolkes til å handle om poesi og språk i en videre forstand.

I overført betydning kan man tenke på brevet, som språkets makt. «Letter» kan betyr både brev, bokstav og litteratur, og den som har ordets og hemmelighetens makt, er den som har kontrollen: Ministeren stjeler brevet fra den høytstående dama. Han har makta fordi han har stjålet det og når som helst kan avsløre innholdet. Det øyeblikket han avslører innholdet har han imidlertid ingen makt lenger. Hva som har skjedd og hvem som har begått forbrytelsen er kjent informasjon for alle de involverte partene, og både den mistenkte og politiet er klar over det.

Dette med hemmeligheter og løgner er gjennomgående i krimlitteratur forøvrig. Kunnskap er makt. Å ha en hemmelighet er å ha makt, men når man avslører den, mister man også makta. Dermed er makta kun varig dersom man aldri avslører det man vet, men likevel forblir trusselen effektiv ovenfor offeret.

Når Dupin stjeler brevet tilbake fra Minister D, legger han igjen en beskjed i konvolutten brevet har ligget i og har altså stjålet makta tilbake igjen fordi han når som helst kan avsløre at ministeren ikke har brevet han tror han har. Da vil ministeren, i troa på sin egen makt, utføre handlinger han kan tas for, når han faktisk ikke har noen reell makt. Novella er lagt til et høyere sosialt lag, og teksten kan sees som et bilde på makt og avmakt i politikken:

«For eighteen months the Minister has had her in his power. She now has him in hers – since, being unaware that the letter is not in his possession, he will proceed with his exactions as if it was. Thus will he inevitably commit himself, at once, to his political destruction.»

Dobbeltgjengermotivet som er så typisk for Poe er også å finne her, da det antydes at ministeren og Dupin kanskje er brødre. – De tenker begge som både analytikere/matematikere og poeter, og derfor er Dupin i stand til å sette seg inn i ministerens tankegang: «I know [the Minister] as both mathematician and poet, and my measures were adapted to his capacity, with reference to the circumstances by which he was surrounded.»

De to har imidlertid ulikt syn på moral og etikk, og Dupin tar avstand fra ministerens mangel på prinsipper: «[The Minister] is that monstrum horrendum, an unprincipled man of genius.»

Novella er forholdsvis enkel og grei, men etterhvert som man jobber med den oppdager man at den har flere lag. Om man leiter kan man, med grunnlag i teksten, argumentere for en rekke interessante tolkninger.

*

Dette er den første novella jeg leser som del av Bais novelleutfordring om å lese 52 noveller på 52 uker.