Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

De store debutantdagene, den beste kaffen og grønt lys for nytt skriveprosjekt

I forrige uke reiste jeg til Oslo for å være med på tre ting, debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen, debutanttreff hos Norsk forfattersentrum, og sist men ikke minst De store debutantdagene på Litteraturhuset. Jeg bodde på Cochs pensjonat, like ved Litteraturhuset, og hadde ei kjempefin lita uke i hovedstaden. I tillegg til de planlagte postene, ble det tid til både møte på forlagshuset for å diskutere skriveprosjektet jeg jobber med nå, og til å treffe noen gode venner i Oslobyen som jeg ellers ikke ser.

Jeg kom fram til Oslo seint mandags kveld, og sov lenge dagen etterpå, før jeg dro på Kafé Caffè og spiste frokost. På ettermiddagen traff jeg Oda og Tor-Björn på et tapassted i Operapassasjen. Hyggelig å se dem, og veldig praktisk med lommekjente Oslobeboere som kunne følge meg til Forfatterenes Hus slik at jeg fant fram. Der skulle det nemlig være debutanttreff i regi av Forfatterforeningen.

I uformell setting fikk vi ost, vin og kjeks og snakka om hva Forfatterforeningen kunne hjelpe medlemmer og ikke-medlemmer med, og hva som må til for å bli medlem. Vi fikk grundig informasjon om skatt og næringsinntekter, Arne Berggren fortalte oss om den gangen han debuterte, og Liv Lundberg fortalte om hvordan det var å sitte i det litterære råd.

Dagen etter, på onsdag, traff jeg BokdamaFuglen Oslo, før jeg gjorde meg klar til kvelden som kom, med øving på hotellrommet og tapas på Litteraturhuset med de andre debutantene. Det var en kjempefin kveld, og jeg fikk en utrolig flott introduksjon av Johan Harstad, som snakka om boka mi før jeg skulle lese. Hyggelig var det også å treffe venner, familie og kjente der, tanter, kusiner, gudforeldre og studiekamerater hadde tatt turen til Litteraturhuset for å høre på. Kanskje det er dem jeg kan takke for at boka mi var utsolgt allerede etter pausen 😉

Jeg leser

Torsdagen fikk jeg besøkt fineste Anne-Stine på Nordstrand, før jeg dro inn til sentrum igjen på debutanttreff med Forfattersentrum. Der var Espen Haavardsholm og Mikkel Bugge som snakka om henholdsvis Forfattersentrums historie og det å reise på skoleturné. Etterpå hørte jeg resten av debutantene lese. På Flickr kan du se bildene jeg tok fra de to dagene på Litteraturhuset.

Dagen etter var jeg i møte med forlaget for å diskutere skriveprosjektet jeg har begynt på nå i høst. De var positive, så nå må jeg bare stå på og skrive for full maskin i tida framover. Etterpå rakk jeg akkurat innom Tim Wendelboe, der jeg fikk slått av en prat med min venninne gjennom treogtyve år, Ida Kristine, og så klart drukket nydelig kaffe:

Tim Wendelboe

På kvelden var vi og hørte på Remi Nilsen snakke om Thure Erik Lunds politiske ontologi på Litteraturhuset, før det var fest på forlagshuset. Jeg skulle ta fly hjem dagen etterpå og var ganske trøtt, men hadde en veldig fin kveld før jeg dro tidlig tilbake til hotellet, pakking og (etter hvert) søvn. Jeg har tatt meg meg en kraftig forkjølelse hjem fra Oslo (noe som nesten alltid skjer når jeg er der), men det er veldig godt å være hjemme igjen. Nå må jeg bare skrive så mye jeg klarer før jul, og sende det fra meg til forlaget og til veilederen min på forfatterstudiet.

Snart er det oss

Torsdag 11.august var jeg i Oslo på Dagbladets debutanttreff. Fem-og-tyve debutanter møttes på Operataket, for å bli tatt bilde av og intervjua. I forkant trodde jeg at det var et sosialt opplegg også, kanskje med middag og mat, men det var igrunnen mest intervju, og fokus på å få det unnagjort fort. Siden vi var så mange, var det heldigvis tid til å snakke med folk mens vi venta på å få snakke med journalisten. Fint å treffe andre som kommer med bok for første gang.

Det var strålende sol den dagen, og vi hadde store problemer med å holde øynene åpne lenge nok til at fotografen fikk tatt et skikkelig bilde av oss. Sola blei reflektert av den hvite marmoren, og til slutt måtte han som tok bildet telle til tre mens vi lukka øynene, før vi alle sammen åpna dem og smilte samtidig, så lenge vi klarte. Det var overraskende vanskelig! Etterpå snakka vi i tur og orden med journalisten som stilte oss noen kjappe spørsmål:

  • Hva heter du?
  • Hvor gammel er du?
  • Hva heter boka?
  • Hvilket forlag kommer den på?
  • Hva gjør du når du ikke skriver?
  • Hva handler boka om?

Det hadde vært interessant å være med på Aftenpostens treff i uka etter, for å se om de gjorde det annerledes, men det var midt i første samling på forfatterstudiet, så jeg kunne ikke reise ned da. Dette intervjuet gikk for seg ganske kjapt, og journalisten ville helst ha enkle og korte svar.

Jeg gjør jo så mye utenom det å skrive, men ble avbrutt med at det holdt å skrive at jeg var forfatterstudent.  I ettertid tenker jeg at jeg skulle forberedt meg mer på intervjuet, selv om det ikke var en stor greie. Det jeg sa om boka beskriver den for så vidt godt, men det var nok litt vagt og intetsigende. Noe av det jeg sa kom heller ikke med, for eksempel at det er elleve korte noveller i samlinga. Du kan se fellesbildet og lese om hver debutant her.

I etterpåklokskapens navn vil jeg heller oppsummere novellesamlinga mi med stikkord knytta til innholdet og tematikken. For joda, Snart er det oss er ei bok som handler om mellommenneskelige relasjoner, men det er mer konkret ei bok som er innom mye av det som er vanskelig i hverdagen. Boka handler om sorg, sjalusi, sjølmord, flyskrekk, forhold, frykt, sang, trafikkskilt og brannfare.

Novellesamlinga kommer i oktober, på Bokvennen forlag.

Oss to i Oslo

I slutten av mai dro Simen og jeg til Oslo. Han skulle være med på seminar og middag hos Cappelen Damm, og på lanseringsfesten for Signaler 2011, der han er én av ti debutanter. Jeg skulle være med, treffe Oslofolk og ha et planleggingsmøte med redaktøren min i Bokvennen forlag. Det ble en kjempefin tur!

Søndag 29.mai kom vi til hovedstaden. Simen hadde aldri vært i Oslo før, så vi gikk oppover langs Karl Johan og jeg pekte ut Viktige Steder man kan orientere seg utifra (som f.eks Slottet og Oslo S). Det var vårvarmt, en 14-15 grader ute, og vi gikk oss varme. Klokka var nesten tolv, og det var søndag, så Stockfleths ved Tinghuset åpna for dagen akkurat i dét vi gikk forbi:

Signaler på Stockfleths

Signaler på Stockfleths.

Vi satt der lenge og drakk kaffe og snakka om forventningene til turen, om skriving og tekst, om lesing og høytlesning og om planene for resten av dagen. Klokka 14 kunne vi sjekke inn på Cochs pensjonat, men vi dro dit litt før, og det gikk heldigvis helt greit. Vi var blitt skikkelig sultne nå, så etter litt rask orientering på hotellrommet skifta vi klær og suste avgårde igjen. Neste stopp ble sushi (mmm) på Sushi Express:

På Sushi Express i Parkveien.

Gode og sushimette dro vi videre til operaen. Vi var der i god tid i forveien, både fordi vi ikke ville komme for seint (og var usikre på hvor lang tid det ville ta å komme oss dit) og fordi vi ville ta en titt på selve bygget i tillegg til å dra på konsert. I butikken kjøpte vi postkort og sendte avgårde, mens Simen fikk med seg ei spilledåse med Bachs «Air». Vi kjøpte søte små makroner og gikk tur på operataket. Da vi kom ut, begynte det å høljregne, men vi hadde vært forutseende og lånt oss en paraply på Cochs pensjonat.

Operataket.

Konserten, «Brahms, Britten and The Big Boss», ble en flott opplevelse. Jeg sleit litt med tenorens små uttalefeil i engelsk i første halvdel, men andre halvdel var kun instrumentalt, og da lot jeg meg begeistre i mye større grad. Det var utrolig dyktige musikere! Også tenoren var flink, med fantastisk stemmekontroll, men i og med at han sang dikt jeg var godt kjent med og med en tidvis merkelig uttale, klarte jeg ikke la være å henge meg opp i det. I pausen spiste vi tapas og frukt, og jeg tok et velfortjent glass rødvin for første gang på flere måneder. Mmmm 😀

Vel tilbake på hotellet var vi så slitne etter reising og farting at vi – vel, jeg iallfall – la oss ganske med en gang. På mandags morgen tok jeg en løpetur i Slottsparken, før Simen og jeg spiste frokost på Kafé Caffè, tre minutter unna Cochs.

Frokost på Kafé Caffè.

Han skulle avgårde på seminar hos Cappelen Damm, mens jeg hadde en avtale med min eldste venninne, Ida Kristine, som jeg har kjent siden hun var tre og jeg var fire år. Jeg surra lenge rundt på Grønland før jeg kom meg i retning Grünerløkka til fots. Det var mye lenger enn jeg trodde! I tillegg var det steiksol og varmt ute, men det gjorde absolutt godt med en gåtur. Ida jobber på Tim Wendelboe, og lagde meg en super cappuccino al freddo, før jeg måtte suse videre.

Neste stopp var Cappelen Damm for min del også. Jeg tok trikken og rakk akkurat avtalen med Bokdama. Jeg fikk meg en nydelig kopp grønn te og vi småprata litt om bokblogging, Smaragdatlaset som skulle lanseres samme dag, litteraturfestivalen på Lillehammer, Signaler 2011 og mye mer.

I og med at jeg ikke hadde vært på forlagshuset før, fikk jeg være med på ei omvisning og se hvordan de har det der. I fjerde etasje møtte vi Simen, som akkurat var ferdig på seminaret. Han og jeg dro videre til Høgskolen i Oslo, der min fantastisk fine brevvenninne, Anne-Stine jobber. Der fikk vi litt lunsjmat (pasta) og vann, før vi måtte skynde oss til hotellet for å skifte og gjøre oss klar til lanseringsmiddag.

Lanseringsmiddagen for Signaler 2011 var på The Great India, og jeg var så heldig å få være med Simen på den. Sammen med redaktørene fra Cappelen Damm og de andre debutantene, spiste vi indisk mat og prata om skriving og tekst. Veldig hyggelig å få hilse på så mange andre som på mange måter er i samme situasjon som meg – i ferd med å debutere. Jeg skal sannsynligvis være med på et debutanttreff i Oslo i høst, og etter denne middagen ser jeg enda mer fram til det.

Etter middagen dro vi til Last Train, der Signaler 2011 skulle lanseres:

Dan Aleksander Ramberg AndersenKristin BergetKristin Berget introduserer debutanteneLars Haga RaavandSivert N. NesbøSivert N. Nesbø
Publikum på Last TrainRebecca Viola WexelsenAne NydalVeronika ErstadVeronika ErstadAnne Margrethe Albertsen
Victoria KiellandArne BorgeSimen JohnsenSimen JohnsenSimen JohnsenEivor Elisabeth Daae Mæland
Simen Johnsen med følgeSimen Johnsen

Signaler 2011, a set on Flickr.

Selv om jeg er latterlig inhabil skal jeg forsøke å skrive et blogginnlegg med litt om hver tekst, men dette må vente til etter ferien, siden lesereksemplaret mitt ligger i Finnmark hos forfatteren sjøl. En fin kveld var det i alle tilfeller! I Flickr-albumet ovenfor kan du se bilder av de ulike debutantene som leser, og i videoen nedenfor kan du høre Simen Johnsen lese et utdrag fra sin tekst:

Dagen etter starta med høljregn. Himmelen åpna seg, og vi var våte på de knappe to minuttene det tok oss å springe til Kafé Caffè. Vi sjekka heldigvis ut ganske tidlig, så vi ble sittende til vi var nesten tørre igjen, før vi dro på lunsjmøte med redaktøren min hos Bokvennen forlag.

Åpne og fine lokaler

Det ble et hyggelig og informativt møte, der vi fikk lagt en plan for sommerens redigeringsarbeid og snakka litt om høsten. Novellesamlinga kommer forhåpentligvis iløpet av september, og den skal hete Snart er det oss. I august skal jeg være med på Dagbladets debutanttreff, i oktober leser jeg fra samlinga på Ordkalotten og i november på Nordnorsk bokdag. Håper jeg ser noen kjente fjes på noen av arrangementene! 🙂

Generasjon sex

Jeg har lest Generasjon sex, av Hannah Helseth. På Oslo bokfestival hørte jeg henne først i samtale med Marie Laland Ekeli og Ida Jackson, en diskusjon der Martine Aurdal var programleder. Ida Jackson er også kjent som bloggeren virrvarr, og hun er også aktuell med bok i høst. Både Jackson og Helseth har snakket med mange unge tenåringsjenter, og påpeker problematikken rundt realitygenerasjonen, forventningene til selveksponering, og at det ofte er sjenerte og usikre jenter som legger ut bilder av seg selv på nettet:

Marie Laland Ekeli står bak boka Bra damer, der flere kjente norske kvinner lar seg avbilde, mange av dem nakne. Under debatten ble det påpekt at det er problematisk at kvinner må kle av seg for oppmerksomhet, for å selge noe. Ekeli mente imidlertid at når det dreide seg om bilder av en kvinnekropp som ikke nødvendigvis fylte tidens skjønnhetsideal, så var det en helt annen sak. Hun forsvarer dette synspunktet i en artikkel på Kampanje, der hun svarer på kritikk fra Kristin Spitznogle:

«Noe av formålet med bildene i prosjekt Bra Damer har vært å vise noen andre kvinnebilder enn de glatte, upersonlige, flate variantene vi er vant til fra reklame og media. Vi er så lei! Det er en kjedelig estetikk, som fjerner personlighet og levd liv fra menneskene. Derfor har vi tatt bilder som viser at kvinner har porer, rynker, strekkmerker – simpelthen dybde.»

Om en kropp som viser tegn av tidens tann nødvendigvis er med på å vise et menneskes dybde, er noe jeg selv stiller meg skeptisk til. Debatten har gått på Twitter, i etterkant av Marianne Aulies nakenstunt, og Helle Vaaglands påfølgende svarbilde med bilringer og ironi. Selvsagt er det fint å gå i mot et strengt skjønnhetsideal, men hvorfor kan vi ikke sees som hele mennesker istedet for å reduseres til kropp? Hva med ord, meninger og aktive handlinger, fremfor å posere og bli tatt bilde av? Og hvorfor er det å være naken på nett, eller mellom to permer, et eksempel på hvor frie og selvstendige kvinner er anno 2010?

Som forfatteren Tom Egeland sier på Twitter: «Tanken på å kle av meg, ta bilde av det og legge det ut på Twitter er temmelig fjern. Selv som statement.» (Kilde). At vi står frie til å velge å gjøre det, betyr ikke at det å ta det valget understreker vår frihet som kvinner (selv om det viser at vi lever i et liberalt, vestlig samfunn.) Hva velger vi å vise og skjule av oss selv, og er det nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt hos tenåringsjenter? De har, som Hannah Helseth påpeker, ganske strenge standarder å leve opp til, selv om de i teorien har muligheten til å velge dem bort.

Diskusjonen handla naturlig nok mye om internett, Marianne Aulie og deiligst.no, men den var også mer nyansert. Jeg er enig med Aurdal (i den første videosnutten) i at ut ifra omtalen og baksideteksten på boka, forventer man at den skal handle mer om internett og deiligst.no enn den gjør. På festivalens hjemmesider er arrangementet oppsummert med følgende beskrivelse: «De vil heller bli tatt på rumpa enn å bli oversett og legger seg halvnakne ut på deiligst.no. Gir seksualiseringen jenter makt eller bekrefter den avmakt?». Boka åpner og avslutter med Babydoll, ei anonym jente på nettstedet, og hennes tvetydige følelser knyttet til det å legge ut bilder av seg selv, men bokas hovedfokus er ikke en problematikk som har med internett å gjøre.

Snarere tar Helseth for seg gråsonene knyttet til både voldtekt, seksualitet og kjærlighet. En hel generasjon med tenåringsjenter ønsker bekreftelse og oppmerksomhet, noe som er helt naturlig når kroppen endrer seg og man utvikler sin identitet. (Vi trenger alle å bli sett. Selv Knausgård påberoper seg et umettelig behov for bekreftelse.) Tenåringsjenter har imidlertid ofte en uklar forståelse av hvilken type bekreftelse de har krav på, og hvilke typer oppmerksomhet de har rett til å føle seg ubekvemme med, og det fører ofte til at de sender uklare signaler til kanskje like forvirrede tenåringsgutter som ikke nødvendigvis forstår hvor grensene går. De fleste voldtekter skjer i nære relasjoner, men de voldtektene vi snakker om er de som er nærmere knyttet til vold enn til sex. Er ikke en voldtekt et faktum det øyeblikket en av partene har sagt «Nei»? Hannah Helseth tydeliggjør disse gråsonene, og viser til faglitteratur og undersøkelser som forteller oss at slik er det ikke.

Mange har en tendens til å tillegge offeret skyld – «Hvis hun først klina med ham, la hun opp til det», «Hvis hun hadde hatt sex med mange fra før var det hennes feil», «Hvis det var kjæresten som voldtok henne, er det ikke helt det samme.». Flere slike forståelser er veldig vanlige, ikke bare hos tenåringer, men også hos voksne jurymedlemmer og andre. Aller viktigst er det at tenåringsjenter (og -gutter) selv blir mer bevisste på egne grenser. Selv om de er kjærester, selv om de allerede har klint eller tatt av seg toppen, er det ikke sånn at de ha sex, men slik føler svært mange jenter det. Fjortenåringer gir uttrykk for bekymring over hvorvidt de har et spennende nok sexliv! Som Ida Jackson sa det på Oslo bokfestival: «Enkelte tenåringsjenter lurer på om kjæresten har krav på analsex! Ingen har da noensinne hatt krav på analsex!».

Hannah Helseth etterlyser en offentlig debatt, uten å påberope seg selv noen autoritet eller gi oss sin fasitsvar. Boka er lettlest, velformulert, poengtert og faglig relevant. Med Generasjon sex stiller Hannah Helseth svært viktige spørsmål, og jeg håper boka blir lest av mange, både menn og kvinner, gutter og jenter.

Omslagsbilde, hentet fra Manifest forlags nettsider.

Oslo bokfestival 2010: Letthet i lyset.

Jan Erik Vold leser om trikken.

Etter å ha sjekka inn på hotellet på fredagen, hastet Elin (min roomie) og jeg avgårde for å rekke den offisielle åpninga av Oslo bokfestival. Vi ankom rett etter Jan Erik Vold hadde fått ordet, og hørte ham lese mesteparten av diktet «Trikken er et et øye som går på skinner», opprinnelig skrevet i anledning feiringen av Oslotrikkens 100-årsjubileum, 3. juni 1994. Jeg har sansen for Jan Erik Vold, og det er noe eget å høre ham lese selv, syns jeg. Diktet er gjengitt nedenfor:

Trikken er et øye som går på skinner

TRIKK
betyr elecTRIC
kraft
-og ingen hest som dro
Dro
en vogn på stålspor.
Spor
vogn var det navn den fikk.
Men i
Oslo ble det TRIKKEN
Si meg:
Så du´n eller gikk´n?
Ser du noe som
lyser blått?
Altså var trikken
ikke gått!

Å trikken, trikken
– reddet
av gongongen, ingen har elsket deg
ømmere enn jeg, fra første gang
jeg entret
ditt stigtrinn i fiskeskinnssko, uten voksenfølge
og klatret opp
den siksakmønstrede
grinda ute på hengeren
for bedre å kunne
ta i øyesyn
den by jeg var satt inn i – til jeg så deg, Blåmann min!
oppbrent som vrak
i vognparken ved Hedmarksgata, så deg som ulykkelig
blodtrikk
i jappetida, så deg o under! – gjenoppstanden
som modernisert leddtrikk
ved århundrets
slutt – dine skinner var det som lærte meg å nyte
de parallelle kurvers
geometri, smeltesnøen der den rant
ned trikkesporet, juniskumringslyset som la seg over dine stålbånd
i Riddervolds gate så seint
som i går aftes! – vi trodde sveivehjulet
trikkeføreren snurra på
var trikkens ratt
men det var det ikke, trikken fulgte skinnene
selv den, Bogstadveien
Holtegata, brolegning,
rennestein
kumsluk – og fortauets alle tildragelser, dengang et butikkvindu
var et butikkvindu og plakatene
gjort av emalje, SMEKK!
sa det, i luka
der konduktøren, tommel med smokk, bød fram
sine billetter, ”Fælt så bister
du ser ut
da?” var det en dame som sa, til en funderende
niåring, på vei opp
fra frimerkehandelen
i Rosenkrantzgata, treøres gult
med posthorn, femtenøres
oliven med overstempla V, Snorre Sturlason, Skibbrudnes efterlatte
og Petter Dass i rødt
fippskjegg der han
feiret
sin 300-årsdag – vi diskuterte: byens flotteste trikkesløyfe, hvilken
var det: Den på Skøyen, den
i Gamlebyen, den rundt Vippetangen
Konditori, om da ikke
vår egen Ullevål Hageby, med tre hvite bjørketrær
deri – vi tok Kampetrikken
tvers gjennom byen for å se ishockey
på Jordal
Amfi og få russiske autografer: blåtrikkens trasé
rant som elveløp
gjennom Oslos
gatenett, der fattig og rik, konsul og knekt
ble fraktet på flåter
av trikk – som om straumen var for Vesaas
hva trikken
var for vårs! Lasse og Dag, gærningene på skolen, de rappa
en jerrykanne bensin
som de helte ut, fra Adamstuens topp
tidlig en vårdags morgen, gav fluidumet tid
til å renne
i vei
før de tente på – ilden fór som en firfoldig jubel
med sporfurene, ikke kunne overlærer
Hartvig Halvorsen ane
at byens egne voksne menner skulle tenne på 180 trikker
med bensin og lighter
20 år senere, så hva skal man
si? sannheten om trikken er at den brenner
DÅRLIG! sa Georg
Johannesen – og stanser ved Stensgatens holdeplass, i dag
som på de klinkende
melkeflaskers
tid, der James Johannessen ikke lenger har skilt på hjørnet
og slipper passasjerene
av – da visste vi: Snart kommer den lyseblå selv
til syne, min far kom alltid hjem
med en slik
ettermiddagstrikk. Han tok
trikken. Har du
tatt trikken? Har han/hun/den/det
tatt trikken? Har kornet til Bjølsen Valsemølle
tatt trikken? Har forfatteren Solstad
fra Sandefjord
tatt trikken? Har Kong Olav den femte av Norge
tatt trikken? Det er bare Olav
Tryggvason, han som gikk utapå
årene, som ikke tok trikken
hjem – og jeg
spør: Finnes det
trikker i Honolulu? Nei, men det fantes, trukket
av muldyr, slik som på dette
postkortet fra 1889 – og jeg spør: Er trikken
virkelig
blå? Når det regner
på snøen, i midtrabatten
langs Kirkeveiens
trikketrasé
og det skumrer, i måneden mars: Er trikken virkelig
blå? – og jeg spør: Stiger en letthet
i lyset, noe som synger
fra Birkelunden, en
tone i strengen, nyss bestrøket av Kjelsåstrikkens
pantograf
– og jeg spør: Finnes det trikker
i Sarajevo?
Ja, det fins trikker i Sarajevo, de har hatt sine spor der
i 99 år – og jeg
spør: Hvorfor elsker vi trikken? Kvifor har vi han med oss
heile heile
tida? Fordi den er
vår barndoms dyr. Fordi den holder
eksosen i sjakk. Fordi
den sier fra
hvor den skal. Fordi den betyr solidaritet. Fordi den minner oss om
våre vilkår: et fornuftig
og sårbart
vesen, i en ufornuftig
tid. Et historisk dyr, i en historiesvak
tid. Noen sier: Uten trikken
hadde Oslo
gått opp i liminga! Noen hveser: Hva skulle
Theresegate blitt
uten
trikk? Noen hvisker: trikken er et øye
som går på skinner. Noen nynner
i junikvelden:
Trikken er grønn i regnvær
og brun i vintervær
og blå i sommervær.
Så kan den ikke mer.

Elin filma også litt av lesinga, og har blogget om festivalen. Du kan lese og se begge deler her. Etter han var ferdig å lese, spilte Siri Nilsen med band for oss i sola – Temperaturen var god, omtrent det jeg vil kalle tromsøsommer, så jeg var fornøyd. Nilsen spilte i tillegg ukulele, et instrument jeg er litt svak for. (Jeg går jevnlig innom musikkforretninger for å titte på dem og kanskje klimpre litt.) Beklager den lille feedbacklyden helt på begynnelsen, den går fort over!

Solveig Kloppen var programleder og vi fikk også høre Tove Nilsen, Roy Jacobsen og Henrik Langeland i samtale. Diskusjonen var god, og Kloppen stilte relevante spørsmål, men jeg syns kanskje Tove Nilsen deltok litt lite i fellessamtalen med egne innspill. Vi fikk heldigvis høre henne snakke litt om, og lese fra, den nye boka si, Nede i himmelen, før de to andre kom på scenen.

Henrik Langeland leste også fra si nye bok, Verdensmestere, etter vi fikk høre et lydklipp fra da Oddvar Brå brakk staven. De om snakka om hvordan det var å skrive om Oslo (hvorvidt det utelukka ei bredere nasjonal målgruppe), hva det innebar å være  verdensmestere eller seierherrer, hvem som var vidunderbarna i Jacobsens siste bok, om oppvekst og nostalgi, og om hvilket tiår som har forandra Oslo og Norge mest (Roy Jacobsen: .«60-tallet!», Henrik Langeland: «80-tallet!» (Her kan man tenke seg at Tove Nilsen kanskje holder en knapp på 70-tallet?)). De var selvsagt også innom den obligatoriske diskusjonen om hvor mye av seg selv en forfatter legger i verket, og hvor selvbiografiske romanene de hadde skrevet var.

Solveig Kloppen.

Tove Nilsen er aktuell med boka Nede i himmelen i høst.

Roy Jacobsen og Henrik Langeland. Sistnevnte aktuell med boka Verdensmestrene i høst.

Seinere snakka Kloppen også med Knausgård (Du kan høre ham lese fra bok seks her).