Et brev som måtte skrives: Det er på tide å SNU.

Klimaantologien SNU er nå ute i butikkene. Da prosjektet starta opp, fikk vi vite at SNU står for «senk norske utslipp», og ordet forkortelsen skaper er det gjort mye av i utforminga av boka, som er et Norsk klimanettverk-prosjekt. Antologien har fått undertittelen «Brev til klimagenerasjonen».

Gjennom tegneserier, noveller, foto- og billedkunst, dikt, satire, essays og samfunnskritikk, oppfordrer boka til en klimavennlig snuoperasjon i olje- og energipolitikken. Bøkene er trykket på avkapp fra andre bøker, så alle omslagene er unike, men med den samme fiffige klistrelappen rundt med tittel, strekkode og bidragsytere. Slik blir boka i seg sjøl også en helt konkret snuoperasjon:

SNU! Men hvilken vei?

Baksida av boka som ligner ei forside

Og snur man den rett vei kommer man hit, til forsida som ligner ei bakside.

Mitt bidrag: «Guida tur»

Boka er blitt skikkelig fin, og har mange betraktelig mer oppegående tekster i seg enn min noe framtidsdystre science fiction-novelle. Håpet er å kunne spre et viktig budskap, uttrykt på svært ulike vis, med humor, alvor og provokasjoner, og på den måten bidra til økt debatt og engasjement rundt klimaspørsmålet.

Boka koster bare 100 kroner. De dårlige mobilbildene mine yter den ikke rettferdighet, den er nemlig ikke bare viktig, men også skikkelig pen å se på. Har de den ikke i bokhandelen din? Spør etter den. De hundre kronene er med på å støtte Norsk klimanettverk. Her er det på sin plass å sitere gode gamle Blekk-Ulf: «Bruk hodet. Vi har bare én klode.»

*

Dagsavisen skriver om antologien her.

Debatten rundt debutantenes drukningsdød.

De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter på ræva og ikke backer opp debutantene sine? Desto viktigere, stemmer det? Drukner debutantene? Fortjener vi mer oppmerksomhet bare fordi vi gjør dette for første gang?

Nå skal ikke jeg snakke for resten av de noen-og-førti menneskene som har gitt ut bøker i år, men jeg har hatt et fantastisk år. Jeg har gitt ut ei novellesamling med elleve gjennomarbeida tekster og jeg har lært mye av prosessen. Jeg har lest på Ordkalotten, på Tante Ingers tehus, på Nordnorsk Bokdag i Narvik, og på Litteraturhuset i Oslo. Jeg har fått én knallgod anmeldelse i avisa Vårt Land, og en mellomgod i lokalavisa. Begge lokalavisene har intervjua meg, og jeg syns ikke det er «døllt» i det hele tatt.

Boka mi, Snart er det oss, er gitt ut i et opplag på 2000 eksemplarer. Det er langt fra for eksempel Rikard Spets’ Allahs tårer, som er gitt ut i et opplag på 7000 bøker, men så har jeg også skrevet ei novellesamling, ikke en spenningsroman. Anne Cecilie Remen som har skrevet kriminalromanen På direkten solgte over 200 bøker på lanseringa si, som hun hadde i Store Studio på NRK. Jeg lanserte boka mi på bokhandelen der jeg sjøl har jobba i fire år, studentbokhandelen Akademisk Kvarter. Jeg solgte ti eksemplarer av boka mi på lanseringa.

Sammenligninga er ikke gjort for å framstille meg sjøl som noe offer, men snarere for å vise at det er store forskjeller. Vi skriver dikt, noveller, kortprosa og romaner. Krim og romantikk og mindre definerbare fortellinger. Vi får ulik grad av oppmerksomhet. Jeg tror imidlertid ikke dette er utelukkende knytta til forlaget man debuterer på. Jeg tror heller ikke at det er et mål at disse forskjellene skal utjevnes. Vi er debutanter, og det betyr faktisk at vi er nye i gamet. Selvfølgelig føler vi oss urolige, for hva annet kan man føle når man for første gang sender ei bok ut i verden? Vi vil ha oppmerksomhet og bekreftelse og ros, slik de fleste som har lagd noe (og viser det fram) ønsker. Og om vi ikke ønsker det, så uroer vi oss i det minste for det motsatte: Slakt. Men vet dere hva? Det gjør vel alle som gir ut bok!

Personlig føler jeg ikke at jeg har fått for lite oppmerksomhet. Jeg er glad for den positive omtalen, og jeg er glad for at jeg har fått en anmeldelse. Jeg er takknemlig for at jeg (så langt) ikke har blitt slakta. Naturlig nok, slik tenker vel alle som har gitt ut noe? Ros er bra, ris er skummelt. Og akkurat disse følelsene, denne bekymringa for å ikke bli sett, å ikke bli lest, den er jeg temmelig sikker på at vil være der uansett. Om jeg ønsker å fortsette med dette, må jeg rett og slett lære meg å takle det. Vite at når boka er gitt ut, kan man ikke lenger ha noen kontroll på hvordan teksten leses, eller hva folk synes om den. Vi kan ikke styre hvordan boka blir mottatt.

Diskusjonen i media de siste ukene har ikke handla mye om debutantene. Debatten har handla om hva forlaget gjør eller burde gjøre for oss. Det har handla om media og bokhandlerne og PR, og framfor alt har det handla om hva Juritzen forlag mener de gjør bedre enn andre forlag, og de andre forlagenes reaksjon på nettopp dette. Hele tiden med denne underliggende påstanden om at debutantene er usynlige. Men vi er jo ikke det! Vi får mye oppmerksomhet. Det er en offerrolle jeg ikke føler meg hjemme i. Vi føler oss kanskje usynlige, urolige, for hva annet skal vi føle? Vi har ikke kontroll. Det er første gangen vi gjør dette.

Jeg tror vi trenger denne opplevelsen av å ikke bli sett. Vi har tross alt bare gitt ut ei bok. Det blir publisert mange bøker i Norge. Hva skjer når vi gir ut bok nummer to? Vi får ikke gruppebilde i Dagbladet eller Aftenposten sammen med de andre som gir ut andreboka. Vi blir ikke bedt på debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen eller Norsk forfattersentrum. Vi inviteres ikke på debutantseminar på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Vi får ikke vårt eget arrangement på Litteraturhuset der kjente forfattere presenterer og skryter av boka vår. Vi må stå på egne bein, slik alle de andre som gir ut bøker i Norge for andre, tredje eller tiende gang gjør. Tekst bygger tekst, og vi skriver oss inn i et større bilde, men det er vi som må gjøre jobben. Da må vi lære oss å takle uroa, den snikende følelsen av å være usynlige.

Jeg er så takknemlig for å ha fått være med på alt dette i år. Jeg er glad for å ha et forlag som ønsker å samarbeide videre med meg og som leser tekstene mine med et kritisk blikk slik at de blir så gode som mulig. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet i media er jeg mer opptatt av å skrive videre på nye prosjekter, og av å komme meg ut på oppdrag for Norsk forfattersentrum slik at jeg har noe å leve av mens jeg skriver. Vi er heldige som får gi ut bøker i et land som Norge, med stipendordninger og innkjøpsordninger. Vi har ei forfatterforening som hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer om det skulle oppstå konflikt. Vi har dyktige og entusiastiske oppdragsformidlere i Norsk forfattersentrum.

Jeg er glad for å få skrive videre og jeg forventer ikke mer enn det jeg har fått. Jeg holder meg flytende. Alt som kommer i tillegg til dette, tar jeg som en bonus.

Ting man kan gjøre når man er forkjøla (og ikke bør gå ut, og ikke klarer å konsentrere seg lenge om gangen):

  • Henge opp julegardiner (medberegn pause, kaldsvette og selvmedlidende sofasyt etter hver gardinlengde).
  • Vanne blomster (gråte når man oppdager at orkidéen er i ferd med å avblomstre).
  • Pakke inn én og én julegave.
  • Smøre inn nesa med mentholatum gjentatte ganger så den ikke faller av.
  • Vaske hendene skummelt ofte.
  • Drikke litervis med te.
  • Akke og uffe seg på gammelmannsvis hver gang man må reise seg.
  • Spise mandariner (og klage over at det ikke lukter jul, fordi man er tett i nesa).
  • Få kjæresten til å lage middag.
  • Stappe ett papirlommetørkle i hvert nesebor og late som man er julenissen.
  • Foddøke å kommudisede med sabboedded. Iddse at had bare ler av lydede du laged.
  • Lese litt. Bli sliten i øya. Sove litt. Se litt på tv. Bli sliten i øya. Sove litt. Kope foran datamaskinen. Bli sliten i øya. Sove.

Artikler og blogginnlegg i etterkant av 22.juli 2011

Det har blitt sagt og sies mye i etterkant av terroren som ramma landet 22.juli 2011. Sjøl har jeg tenkt mye, men ikke klart å formulere noe vettig. Én ting vet jeg, og det er at det er viktig å ha en åpen debatt i tida framover. Jeg tror ikke man bør fortie eller hysje ned meninger og tankegods som ligner på terroristens ideer. Snarere bør de diskuteres slik at de kan plukkes fra hverandre og argumenteres i stykker. Holdninger sitter dypt, og vi kan dessverre ikke forvente at de skal endre seg automatisk i etterkant av disse hendelsene.

Det er mange som tar avstand fra gjerningsmannens handlinger nå, men som likevel deler mange av hans tanker om islam og det multikulturelle samfunnet. Det betyr ikke at skal klandres og gis skyld for det som har skjedd, men det er viktig å finne ut hvor disse holdningene kommer fra, hva de bunner i, og hvorfor de har hatt grohold i enkelte deler av det norske samfunnet. Om vi ikke snakker om disse meningene, får de florere uten å settes på prøve.

Dette er et forsøk på å samle artikler med ulike innfallsvinkler og tanker om det som har skjedd. Det er ikke utelukkende tekster som fokuserer på høyreekstremisme, men også tekster om sorgen og samholdet, om ordene våre, om demokratiet, om debatten videre, og om hvordan hendelsene har blitt håndtert.

Beklager at det ikke er noe bedre system i denne lista, jeg har bare samla ned linker til artikler, kronikker, blogginnlegg og kommentarer som jeg har lest, fått anbefalt og sett blitt retvitret mye. Jeg er ikke nødvendigvis enig med alle artikkelforfatterne jeg linker til. Link gjerne til andre artikler som bør være med i kommentarfeltet!

«Når masken blir et fjes» av Frank Rossavik

«Når spillet starter igjen» av Frank Rossavik

«Æren og demokratiet» av Cornelius Jakhelln

«Så mye død så nær hjemme» av Vidar Kvalshaug. (Engelsk versjon: «So Much Death So Close To Home«)

«Det gir ingen ro» av Lars Saabye Christensen

«The Past is a Foreign Country» av Jo Nesbø

«Kven er terroristen» av Øyvind Strømmen (Engelsk versjon: «Who is the terrorist?«)

«Om den videre debatten» av Christian Skaug/Document.no

«Ett öppet samhälle kräver ansvar för det egna ordet» av Torbjörn Tännsjö

«A Blogosphere of Bigots» av Jostein Gaarder og Thomas Hylland Eriksen

«THE og Jostein Gaarder skriver i NYTimes» av Hans Rustad (svar til artikkelen ovenfor)

«Bildet av terroristen» av Iskwew

«Under radaren» av Vox populi / Knut Johannessen

«De beste blir aldri vår fremtid» av Anders Giæver

«Oslo-tonen» av Anders Giæver

«Galskap og ondskap» av Avil / Kristine Tofte

«etterdønningene» av vaarloek / Hanne Gideonsen

«Ein meir menneskleg debatt» av Hjorthen / Arne Hjorth Johansen

«Frilansoppdrag man sier nei til: Studio Skeie» av Sesselja Bigseth

«Vi lar oss ikke oppløse» av Kristin Oudmayer

«Kjære alle sammen» av Pedro Carmona-Alvaréz

«Arbeiderbevegelsens blodvitner» av Åshild Mathisen

«Falskt Obama-sitat» av Gunnar Roland Tjomlid

«Når konspirasjonstenking og fremmedfrykt blir dødelig» av Gunnar Roland Tjomlid

«Vår forakt for svakheit» av Arnhild Skre

«Mer debatt, ikke mindre» av Knut Olav Åmås

«Twitters verdi i krisen» av Stjernesand

«Gode nordmenn» av Ivar Bakke

«Alt henger sammen med alt» av Christin Kristoffersen

«Vennlighetens tid» av Marte Michelet

«Virksomme ord» av Karianne Bjellås Gilje

«Et tapt paradis?» av Martine Aurdal

«Ting vi liker med dette samfunnet» av Are Kalvø

«Åpent brev til mine medborgere i Fremskrittspartiet» av Jonas Bals

«Hat kan læres» av Stian Trogstad

«Anonyme nettdebatter» av Olav Torvund

«Å holde ut det uutholdelige» av Dagfinn Nordbø

«Hvem skal stenges ute?» av Ida Børresen

«– Tvil er fundamentalistens fiende» (Thorvald Steen intervjuet) av Mette Karlsvik

«Naiv og super – supernaiv?» av Maria Gjerpe

«Det sosiale mediebildet, på ondt, vondt og på godt» av Morten Myrstad

«Pressedebatten etter Utøya-tragedien» av Eivind Ljøstad

«Den perverterte idealismen» av Bernt Hagtvet

«Debatt etter Utøya» av Martin Grüner

«Til ungdommen» av Eskil Pedersen, leder, AUF; Johannes Rindal, leder, Senterungdommen; Sveinung Rotevatn, leder, Unge Venstre; Henrik Asheim, leder, Unge Høyre; Elisabeth Løland, leder, KrFU; Ove Vanebo, leder, Fremskrittspartiets Ungdom; Olav Magnus Linge, leder, Sosialistisk Ungdom; Iver Aastebøl, leder, Rød Ungdom.

*

«Helvete på Utøya» av Prableen Kaur, overlevende AUF-er

«Den verste dagen i mitt liv» av Khamshajiny Gunaratnam, overlevende AUF-er

«utoyahelvette» en blogg viet til bearbeiding av det som skjedde, skrevet av Emma Martinovic, overlevende AUF-er

«marerittet på utøya – min historie» av Madeleine Svendsen, overlevende AUF-er

Sorgen er enkel

En stor, nummen, kvalm og overveldende følelse sitter i kroppen. Der har den vært siden fredags ettermiddag. Jeg satte meg foran Twitter rett etter det smalt, 22.juli. Slo på NRK mens de ennå viste Derrick. Twitter var først med de fleste opplysningene de første timene, også når det gjaldt Utøya.

Jeg har ingen kjente på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Likevel kjenner jeg på sorg og sjokk. En av de jeg følger på Twitter sier det godt:

«Jeg har bilder på netthinnen av syn jeg aldri har sett, ungdommer som blir skutt ned. De går ikke vekk, dukker opp når jeg minst venter det.»

Midt i det hele skammer jeg meg over å være så sterkt påvirket av dette, fordi jeg vet at det fins så mange som har det verre. Skammer meg over å føle meg tom og aleine i et fakkeltog som skal vise samhold og medmenneskelighet.

Skammer meg over å savne kjæresten min, som tross alt bare er på ferie. Som jeg er så heldig å få hjem igjen om noen uker. Skammer meg over at jeg er letta og takknemlig fordi  ingen jeg kjenner er direkte ramma. Sjokket og sorgen over det som har skjedd føles på sett og vis ikke helt legitim.

Midt i det hele er jeg stolt av en statsminister jeg aldri har stemt på, stolt av de reflekterte ungdommene som uttaler seg og holder fast i engasjementet sitt. Bekymra for dem. Når jeg syns det er vanskelig å sove, hvordan har de det da?

Jeg er stolt av hjelpemannskapet, de lokale heltene i båt, politiets håndtering av vanskelige journalister. Stolt av å bo i demokratiet Norge, der det fins mennesker som Geir Lippestad, som gjør jobben sin som forsvarsadvokat nettopp for demokratiets skyld.

Jeg finner, i likhet med VGs Anders Giæver, ny mening og trøst i gamle ord (og spør meg selv hva dette gjør med ordene som vil komme, poesien og tekstene som ennå venter på å bli skapt).  Jeg er rørt over folkehavet, rosene, talene, ordene. Det er ei glede der, et sted.

Glede og sorg i all sin jævlige enkelhet. Vi kan kalle det håp, fortvilelse og mye annet, og opphavet til følelsene er for all del komplisert. Situasjonen Norge er i nå er langt fra enkel. Men følelsene må vi ta som de er.

Jeg slår av tv-en oftere, leser dikt og jogger. Forsøker å bearbeide alle inntrykkene. Det er så mye vi ikke får igjen, så mye som er borte, så lite man kan gjøre eller si. Jeg tenker på de rammede, de pårørende. «Jeg finner ikke ord» blir bare en klisjé; hjertet stammer.

Sorgen er enkel
og gleden det samme.
Men hver gang mitt hjerte
begynner å stamme,
prøver det løfte
en stakket stund
det sunkne Atlantis
fra sjelens bunn.

Fra Inger Hagerups Samlede dikt (1976), s. 190.

Røde Kors’ informerer og gir råd om reaksjoner i katastrofen.

Noen har googla «dikt om å ikke forstå verdens grusomhet» og havna på bloggen min. På Twitter oppfordrer jeg til å dele slike dikt og andre ord som lindrer og passer i denne tida, under hashtaggen #oslovedikt (trykk for å se søkeresultat).

Et gammelt hus fullt av minner

Onsdag denne uka var jeg i Hammerfest for første gang på tretten år. Bestemora mi døde 7.juli, og vi reiste oppover i begravelsen. Jeg leste dikt til/om henne i kirka, og klarte nesten å holde tårene helt tilbake mens jeg snakka. Bestemor har alltid vært glad, kreativ, støttende og uendelig snill med oss barnebarna. Og hun gleda seg over ord og rim like mye som jeg gjør selv, så vi kunne snakke sammen om skrivinga.

Det var merkelig, trist og fint å være i huset hennes igjen. Det virket så mye mindre enn jeg huska, men samtidig var veggene fulle av minner. Det var ei salig blanding av gammelt og retromoderne, og jeg måtte ta litt bilder av huset før jeg dro hjem igjen:

Trappegang i grønt, med bilde av kongefamilen under vinduet.

Kjøkkenet

Kjøkkentapet

Gangen

Savner du salt, savner du alt

Trappeoppgangen

Stua nede

Det var hyggelig å treffe slekta, og fint å få tatt farvel med bestemor. Jeg var med på å bære kista, og det føltes bra. Nå når bestemor ikke er her mer, er det lettere å tenke på henne slik hun var før hun begynte å miste husken, og det er fint å kunne se tilbake på alle minnene og alt hun har betydd.

Har fått med meg litt bestikk og kopper som har vært hennes, og en nydelig sommerkjole hun har brukt da hun var på sitt tynneste (fikk den akkurat på). Syns det er fint å knytte minner til konkrete ting man bruker i hverdagen, det er en fin måte å holde liv i minnene på.

NB! Bildefeil på bloggen!

Jeg har nylig flytta bloggen min fra Blogspot til WordPress. For å beholde alt jeg har skrevet før, importerte jeg alle de gamle blogginnleggene og i prosessen har det skjedd noe med bildene og videoene som var med:

  • Noen bilder er lagt ut flere ganger i samme innlegg
  • Noen bilder har feil bildetekst og står på feil sted i innlegget
  • Noen bilder mangler
  • Samtlige YouTube-videoer er borte

Foreløpig må jeg bare beklage. Det gjør at mange ellers gode innlegg framstår som rotete og uoversiktlige. Jeg jobber med å fikse det, men det må gjøres manuelt for hvert innlegg og kan ta litt tid.

NB! Dette gjelder bare innlegg lagt ut før mars 2011.

Oppdatering: Dette skal nå være fiksa. Jeg har gått igjennom alle blogginnleggene fra 2008 fram til i dag. Dersom du finner feil eller mangler på bloggen, bilder som har feil bildetekst eller innlegg som skryter av videoklipp uten å levere, blir jeg glad om du sier ifra 😉