Artikler og blogginnlegg i etterkant av 22.juli 2011

Det har blitt sagt og sies mye i etterkant av terroren som ramma landet 22.juli 2011. Sjøl har jeg tenkt mye, men ikke klart å formulere noe vettig. Én ting vet jeg, og det er at det er viktig å ha en åpen debatt i tida framover. Jeg tror ikke man bør fortie eller hysje ned meninger og tankegods som ligner på terroristens ideer. Snarere bør de diskuteres slik at de kan plukkes fra hverandre og argumenteres i stykker. Holdninger sitter dypt, og vi kan dessverre ikke forvente at de skal endre seg automatisk i etterkant av disse hendelsene.

Det er mange som tar avstand fra gjerningsmannens handlinger nå, men som likevel deler mange av hans tanker om islam og det multikulturelle samfunnet. Det betyr ikke at skal klandres og gis skyld for det som har skjedd, men det er viktig å finne ut hvor disse holdningene kommer fra, hva de bunner i, og hvorfor de har hatt grohold i enkelte deler av det norske samfunnet. Om vi ikke snakker om disse meningene, får de florere uten å settes på prøve.

Dette er et forsøk på å samle artikler med ulike innfallsvinkler og tanker om det som har skjedd. Det er ikke utelukkende tekster som fokuserer på høyreekstremisme, men også tekster om sorgen og samholdet, om ordene våre, om demokratiet, om debatten videre, og om hvordan hendelsene har blitt håndtert.

Beklager at det ikke er noe bedre system i denne lista, jeg har bare samla ned linker til artikler, kronikker, blogginnlegg og kommentarer som jeg har lest, fått anbefalt og sett blitt retvitret mye. Jeg er ikke nødvendigvis enig med alle artikkelforfatterne jeg linker til. Link gjerne til andre artikler som bør være med i kommentarfeltet!

«Når masken blir et fjes» av Frank Rossavik

«Når spillet starter igjen» av Frank Rossavik

«Æren og demokratiet» av Cornelius Jakhelln

«Så mye død så nær hjemme» av Vidar Kvalshaug. (Engelsk versjon: «So Much Death So Close To Home«)

«Det gir ingen ro» av Lars Saabye Christensen

«The Past is a Foreign Country» av Jo Nesbø

«Kven er terroristen» av Øyvind Strømmen (Engelsk versjon: «Who is the terrorist?«)

«Om den videre debatten» av Christian Skaug/Document.no

«Ett öppet samhälle kräver ansvar för det egna ordet» av Torbjörn Tännsjö

«A Blogosphere of Bigots» av Jostein Gaarder og Thomas Hylland Eriksen

«THE og Jostein Gaarder skriver i NYTimes» av Hans Rustad (svar til artikkelen ovenfor)

«Bildet av terroristen» av Iskwew

«Under radaren» av Vox populi / Knut Johannessen

«De beste blir aldri vår fremtid» av Anders Giæver

«Oslo-tonen» av Anders Giæver

«Galskap og ondskap» av Avil / Kristine Tofte

«etterdønningene» av vaarloek / Hanne Gideonsen

«Ein meir menneskleg debatt» av Hjorthen / Arne Hjorth Johansen

«Frilansoppdrag man sier nei til: Studio Skeie» av Sesselja Bigseth

«Vi lar oss ikke oppløse» av Kristin Oudmayer

«Kjære alle sammen» av Pedro Carmona-Alvaréz

«Arbeiderbevegelsens blodvitner» av Åshild Mathisen

«Falskt Obama-sitat» av Gunnar Roland Tjomlid

«Når konspirasjonstenking og fremmedfrykt blir dødelig» av Gunnar Roland Tjomlid

«Vår forakt for svakheit» av Arnhild Skre

«Mer debatt, ikke mindre» av Knut Olav Åmås

«Twitters verdi i krisen» av Stjernesand

«Gode nordmenn» av Ivar Bakke

«Alt henger sammen med alt» av Christin Kristoffersen

«Vennlighetens tid» av Marte Michelet

«Virksomme ord» av Karianne Bjellås Gilje

«Et tapt paradis?» av Martine Aurdal

«Ting vi liker med dette samfunnet» av Are Kalvø

«Åpent brev til mine medborgere i Fremskrittspartiet» av Jonas Bals

«Hat kan læres» av Stian Trogstad

«Anonyme nettdebatter» av Olav Torvund

«Å holde ut det uutholdelige» av Dagfinn Nordbø

«Hvem skal stenges ute?» av Ida Børresen

«– Tvil er fundamentalistens fiende» (Thorvald Steen intervjuet) av Mette Karlsvik

«Naiv og super – supernaiv?» av Maria Gjerpe

«Det sosiale mediebildet, på ondt, vondt og på godt» av Morten Myrstad

«Pressedebatten etter Utøya-tragedien» av Eivind Ljøstad

«Den perverterte idealismen» av Bernt Hagtvet

«Debatt etter Utøya» av Martin Grüner

«Til ungdommen» av Eskil Pedersen, leder, AUF; Johannes Rindal, leder, Senterungdommen; Sveinung Rotevatn, leder, Unge Venstre; Henrik Asheim, leder, Unge Høyre; Elisabeth Løland, leder, KrFU; Ove Vanebo, leder, Fremskrittspartiets Ungdom; Olav Magnus Linge, leder, Sosialistisk Ungdom; Iver Aastebøl, leder, Rød Ungdom.

*

«Helvete på Utøya» av Prableen Kaur, overlevende AUF-er

«Den verste dagen i mitt liv» av Khamshajiny Gunaratnam, overlevende AUF-er

«utoyahelvette» en blogg viet til bearbeiding av det som skjedde, skrevet av Emma Martinovic, overlevende AUF-er

«marerittet på utøya – min historie» av Madeleine Svendsen, overlevende AUF-er

Advertisements

Sorgen er enkel

En stor, nummen, kvalm og overveldende følelse sitter i kroppen. Der har den vært siden fredags ettermiddag. Jeg satte meg foran Twitter rett etter det smalt, 22.juli. Slo på NRK mens de ennå viste Derrick. Twitter var først med de fleste opplysningene de første timene, også når det gjaldt Utøya.

Jeg har ingen kjente på Utøya eller i Regjeringskvartalet. Likevel kjenner jeg på sorg og sjokk. En av de jeg følger på Twitter sier det godt:

«Jeg har bilder på netthinnen av syn jeg aldri har sett, ungdommer som blir skutt ned. De går ikke vekk, dukker opp når jeg minst venter det.»

Midt i det hele skammer jeg meg over å være så sterkt påvirket av dette, fordi jeg vet at det fins så mange som har det verre. Skammer meg over å føle meg tom og aleine i et fakkeltog som skal vise samhold og medmenneskelighet.

Skammer meg over å savne kjæresten min, som tross alt bare er på ferie. Som jeg er så heldig å få hjem igjen om noen uker. Skammer meg over at jeg er letta og takknemlig fordi  ingen jeg kjenner er direkte ramma. Sjokket og sorgen over det som har skjedd føles på sett og vis ikke helt legitim.

Midt i det hele er jeg stolt av en statsminister jeg aldri har stemt på, stolt av de reflekterte ungdommene som uttaler seg og holder fast i engasjementet sitt. Bekymra for dem. Når jeg syns det er vanskelig å sove, hvordan har de det da?

Jeg er stolt av hjelpemannskapet, de lokale heltene i båt, politiets håndtering av vanskelige journalister. Stolt av å bo i demokratiet Norge, der det fins mennesker som Geir Lippestad, som gjør jobben sin som forsvarsadvokat nettopp for demokratiets skyld.

Jeg finner, i likhet med VGs Anders Giæver, ny mening og trøst i gamle ord (og spør meg selv hva dette gjør med ordene som vil komme, poesien og tekstene som ennå venter på å bli skapt).  Jeg er rørt over folkehavet, rosene, talene, ordene. Det er ei glede der, et sted.

Glede og sorg i all sin jævlige enkelhet. Vi kan kalle det håp, fortvilelse og mye annet, og opphavet til følelsene er for all del komplisert. Situasjonen Norge er i nå er langt fra enkel. Men følelsene må vi ta som de er.

Jeg slår av tv-en oftere, leser dikt og jogger. Forsøker å bearbeide alle inntrykkene. Det er så mye vi ikke får igjen, så mye som er borte, så lite man kan gjøre eller si. Jeg tenker på de rammede, de pårørende. «Jeg finner ikke ord» blir bare en klisjé; hjertet stammer.

Sorgen er enkel
og gleden det samme.
Men hver gang mitt hjerte
begynner å stamme,
prøver det løfte
en stakket stund
det sunkne Atlantis
fra sjelens bunn.

Fra Inger Hagerups Samlede dikt (1976), s. 190.

Røde Kors’ informerer og gir råd om reaksjoner i katastrofen.

Noen har googla «dikt om å ikke forstå verdens grusomhet» og havna på bloggen min. På Twitter oppfordrer jeg til å dele slike dikt og andre ord som lindrer og passer i denne tida, under hashtaggen #oslovedikt (trykk for å se søkeresultat).

Et gammelt hus fullt av minner

Onsdag denne uka var jeg i Hammerfest for første gang på tretten år. Bestemora mi døde 7.juli, og vi reiste oppover i begravelsen. Jeg leste dikt til/om henne i kirka, og klarte nesten å holde tårene helt tilbake mens jeg snakka. Bestemor har alltid vært glad, kreativ, støttende og uendelig snill med oss barnebarna. Og hun gleda seg over ord og rim like mye som jeg gjør selv, så vi kunne snakke sammen om skrivinga.

Det var merkelig, trist og fint å være i huset hennes igjen. Det virket så mye mindre enn jeg huska, men samtidig var veggene fulle av minner. Det var ei salig blanding av gammelt og retromoderne, og jeg måtte ta litt bilder av huset før jeg dro hjem igjen:

Trappegang i grønt, med bilde av kongefamilen under vinduet.

Kjøkkenet

Kjøkkentapet

Gangen

Savner du salt, savner du alt

Trappeoppgangen

Stua nede

Det var hyggelig å treffe slekta, og fint å få tatt farvel med bestemor. Jeg var med på å bære kista, og det føltes bra. Nå når bestemor ikke er her mer, er det lettere å tenke på henne slik hun var før hun begynte å miste husken, og det er fint å kunne se tilbake på alle minnene og alt hun har betydd.

Har fått med meg litt bestikk og kopper som har vært hennes, og en nydelig sommerkjole hun har brukt da hun var på sitt tynneste (fikk den akkurat på). Syns det er fint å knytte minner til konkrete ting man bruker i hverdagen, det er en fin måte å holde liv i minnene på.