Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Reklamer

Reiselektyre

Jeg vet ikke med dere, men om det er noen bestemt type litteratur som virkelig blir hos meg, treffer og vokser og henger ved, så er det poesien. Den egentlige grunnen til at jeg blogger om et dikt hver tirsdag er at jeg iløpet av de siste åra har innsett nettopp dette: Hvor mye poesien betyr for meg.

Det kan være et dikt jeg har lest for mange år siden som en dag bobler opp i meg. Av og til husker jeg ikke tittelen eller forfatteren, og noen ganger husker jeg ikke orda en gang, jeg bare kjenner følelsen og vet at jeg har hatt den før. Tenker på sidene i boka, teksten og tankene den teksten skapte i meg.

Likevel er jeg ikke så flink til å oppsøke poesi lenger. Av alle bøkene jeg leser på et år er nok ikke mer enn en fem-seks av dem diktsamlinger. Spesielt den siste tiden har jeg lest noveller og romaner og knapt hatt tid til diktene. Kanskje fordi dikt krever tid på en helt annen måte.

Ja, ei diktsamling er ofte lest raskere enn en roman, men jeg bruker lenger tid på å fordøye den. I tillegg kjennes det som om orda henger ved lenger, de blir der og de endrer kanskje betydning. Jeg kan huske dem, nesten som om de var mine egne minner, som Norunn Ottersen Seip så flott skriver om på sin blogg, Biblioteker og labyrinter.

På den måten blir dikt en slags reiselektyre for meg, i symbolsk forstand. Derfor passer det bra at ukas tirsdagsdikt har nettopp den tittelen, «Reiselektyre». Tittelen understreker diktet på en finurlig måte og gjør det sterkere, og diktet er skrevet av en av de poetene som jeg alltid vender tilbake til, nemlig Hans Sande. Her er diktet:

Reiselektyre

Når vi skar opp folk
for å granske hjarte og nyrer
la vi ikkje innmaten inn igjen
I staden fylte vi bolen
med knurva avispapir
før vi sydde ihop
Ofte var det nok med eit par lokalaviser
men somme måtte stappast
med fire–fem feite BT med bilag
for å sjå naturlege ut
Ein dag hadde eg gleda av å fylle buken
på byens beste pengepugar
med store mengder Klassekampen

På den tida hadde alle revolusjonane mine
sett seg fast i strupen
som stive strå
Mitt siste håp var eit opprør i Helvete

Diktet er henta fra diktsamlinga Gjer deg mjuk. Smyg deg inn. fra 2007. Som tenåring var jeg på litteraturleir der Hans Sande underviste to år på rad, og jeg må stadig vekk plukke opp ei av hans diktsamlinger. Sjøl om jeg har lest mange av dem flere ganger, finner jeg ofte noe nytt. Han har ikke bare skrevet dikt, men også noveller, romaner, billedbøker og en hel horv barne- og ungdomsbøker. Han er i tillegg billedkunstner og har sjøl illustrert noen av bøkene. Anbefales på det sterkeste!

Et enormt umettelig behov for bekreftelse.

Solveig Kloppen i samtale med Karl Ove Knausgård.

Jeg har et ambivalent forhold til Knausgård. Prosjektet hans er ambisiøst og kan oppfattes som arrogant og sjølsentrert og media bygger et bilde av ham som står i samsvar med det inntrykket. De få gangene jeg har sett ham uttale seg offentlig, har han imidlertid fremstått i sterk kontrast. Han virker ydmyk, litt brydd, nesten sjenert. Han virker angrende, og ser litt ut som han har det vondt. Jeg føler liksom litt med ham der han står, og så blir jeg overraska over at jeg gjør det. Han virker ikke stolt, sjølgod eller fornøyd, i så fall skjuler han det djevelsk godt. Her er han på åpninga av Oslo bokfestival, først i samtale med Solveig Kloppen, og så leser han et utdrag fra sjette boka i serien:

At Knausgård trekker parallellene til modernismen er jo både interessant, relevant og sjølbevisst. Å «skrive sitt liv» skjønnlitterært er tross alt ikke noe han er aleine om. Jeg har ikke lest Min kamp ennå, men jeg kommer nok til å gjøre det etterhvert. Foreløpig venter jeg på at hele serien skal være ferdig og ute i paperback, så får det bli ferielektyre en gang jeg har god tid. Solveig Kloppen var forøvrig en dyktig ordstyrer på åpninga, seriøs og saklig.