Et slags nyttårsbrev (2011 i ord og bilder).

Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.

Januar

"F.elske" f.eks

"F.elske" f.eks

Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.

Klar for film!

Klar for film!

Filmene jeg så var:

  • Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
  • Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
  • Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
  • Sizzle: A Global Warming Comedy: Tittelen sier vel det meste. Jeg har i tillegg blogga bittelitt om denne filmen tidligere.
  • Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:

  • Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
  • Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
  • Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
  • For the Love of Movies: Dokumentar om filmkritikk. Interessante greier!
  • Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
  • The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):


I slutten av måneden så jeg KråkesølvDriv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.

Februar

Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus,  og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.

Eple- og solbærjuice fra Mack

Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.

Mars

Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT

19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.

April

Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.

Mai

I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har «hulfot») og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!

I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp «365 bilder på 365 dager«-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?

15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.

I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:

Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.

Juni

Delta

2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.

Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.

Sandvika 11. juni

Sandvika 11. juni

Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.

Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.

Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!

Sliten, men fornøyd.

25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.

Juli

I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!

7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:

"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"

Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.

I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.

August

I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!

17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.

27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!

September

1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.

6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.

Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.

Oktober

Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.

Jeg leser på boklanseringa

13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.

November

I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.

Narvik

Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.

Jeg leser

Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa «Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!» Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.

Desember

Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.

Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.

Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)

Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på «ordentlig» og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.

En folkefiende, ei kvinne med makt og et tårn på vei mot himmelen

I vår har Hålogaland teater satt opp Ibsens En folkefiende, ei oppsetning min gode venninne Siri (som har bursdag i dag, hurra!) har blogga om flere ganger. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive noe om stykket, og i og med at dette er siste dagen du kan få med deg En folkefiende i Tromsø, fant jeg ut at det virkelig var på tide.

En folkefiende av Henrik Ibsen

Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Ulla Marie Broch, Guri Johnson, Maryon Eilertsen, Marius Lien, Julia Bache-Wiig, Terje Skonseng Naudeer, Terje Ranes, Nils Utsi
Regi og Musikk: Øyvind Osmo Eriksen
Scenografi og Kostyme: Nora Furuholmen
Koreografi: Ida Wigdel
Lysdesign: Jon H. Paulsen
Lyddesign: Jim Oddvar Hansen

Kort oppsummert handler stykket om badelegen Thomas Stockmann og hans kamp mot politikerne, der iblant ordføreren, Peter Stockmann, som også er Thomas’ bror. Doktoren har tidligere har kjempet for at byen skal få et kurbad, men når de nå har fått det har han oppdaget at vannet er forurenset og at det rett og slett er helseskadelig å bade der. Han har tatt vannprøver og mener han kan bevise dette, men hva har slike papirer å si i den store sammenheng, når de som sitter med makta oppdager hvor mye det vil koste å gjøre noe med problemet?

Fra å være byens uoffisielle folkehelt (hyllet av avisredaktør Hovstad og leder i huseierforbundet, Aslaksen), går Stockmann til å bli sett på som en folkefiende, en som ønsker byens undergang – for hva skal vel samfunnet leve av om badet, hovedinntektskilden, må bygges om og legges ned i to år?

En folkefiende ble skrevet etter skandalestykket Gengangere, et teaterstykke som ingen ville spille og som ble sendt i retur til Ibsens forlegger fordi det solgte så dårlig. (Jeg har hatt Gengangere på pensum før, og blogga bittelitt om det.) Stykket er, i følge Merete Morken Andersens i Ibsenhåndboken, det Ibsenstykket som spilles minst på teater i dag, selv om lokalavisene i Tromsø trekker fram at det har blitt satt opp så mange ganger.

(Det var imidlertid veldig populært i 1882, da det først kom ut, men uten å provosere på samme måte som Gengangere gjorde. Som Narve Fulsås,  redaktør for åtte av de 33 bindene i Henrik Ibsens skrifter og hovedansvarlig for å kommentere Ibsens brev,  påpekte på rødvinsseminar om En folkefiende, er det interessant at Ibsen selv nettopp valgte å føye seg etter majoriteten når han skulle skrive dette stykket. Han skrev noe han selv var sikker på (og garanterte ovenfor sin forlegger) at ville falle i smak både hos de radikale og de mer konservative.)

Hålogaland teater har valgt å gjøre noen endringer i sin oppsetning av dette stykket. Blant annet har de gjort bror til søster; Peter Stockmann til Petronella Stockmann, og svigerfar til svigermor. Valget er interessant og jeg forstår godt Hålogaland teaters begrunnelse med at de ønsker å tilpasse Ibsen til et moderne samfunn, der det er like sannsynlig at ordføreren er en kvinne som en mann.

Jeg måtte imidlertid gå i meg selv når det gjelder Petronella, maktfiguren, den kalde og kalkulerende som må beskytte sitt eget rykte. Nettopp fordi hun var kvinne i maktposisjon, tok jeg meg selv i å ha sympati med henne i begynnelsen av stykket. Jeg ønsket henne vel, og jeg irriterte meg over måten de gjorde narr av hennes livsstil som enslig, tedrikkende og treningsglad. For mange av oss som er vokst opp med likestilling og feminisme som bakteppe for måten vi tenker på, vil nok dette kunne være en konsekvens av kjønnsendringa i stykket.

Makta ville kanskje vært kaldere og mer ensidig om det hadde vært en mann som var ordføreren, men jeg syns det å ha en kvinnelig maktfigur gjør stykket mye mer interessant. Det skaper nyanser i hvordan man ser Petronella og det skaper kontraster når vi ser henne være så kalkulerende og maktfokusert som hun er. Hun blir ikke mindre autoritær av å være kvinne.

Ulla Marie Broch er svært dyktig i rollen som Petronella, både når det gjelder kroppspråk og når det gjelder diksjon. Vekslinga mellom forfinet dialekt og kav nordnorsk i flekkene (som regel når hun er opprørt), fungerer svært godt og er med på å understreke at Ibsen faktisk også tenkte på stykket som et lystspill. Det skulle underholde, ikke bare sette problemer under debatt, slik Georg Brandes etterlyste.

Jeg må bare håpe på at dette også er hensikten med Julia Bache-Wiigs rolletolkning av Stockmanns datter Petra. I Ibsens tekst er hun er sterk kvinnefigur, som diskuterer og drikker med mannfolkene, og som selv vil blande sin egen drink og ha kontroll over det som skjer. Hun støtter sin far ukritisk, og står for det hun mener. Når Hovstad avslører at han har baktanker med å trykke farens artikkel, at han ønsker å komme henne nærmere, reagerer hun og sier ifra om det. Man skal handle med overbevisning og engasjement i forhold til saken, mener Petra.

I Hålogaland teaters oppsetning slår ikke Petra meg som en spesielt moden person. Kroppspråket hennes er overdrevet og tonefallet nærmere et barns enn en voksen og reflektert kvinne. Kanskje oppfatter jeg henne slik fordi barneskuespillerne er så dyktige? De to barna som er på scenen er svært gode i sine roller, og spiller sin alder godt, mens Petra, som tross alt er lærerinne og burde sitte inne med en viss autoritet, slo meg som mer trassig og barnslig enn de som faktisk er barn i denne oppsetninga.

Jeg kan forstå at hun spilles slik, som en av de personene med sterkest engasjement i stykket, og samtidig i et stykke som også skal være et lystspill.  For meg ble det dessverre mer et irritasjonsmoment enn noe annet, men jeg tror hun skiller seg ut i stor grad fordi hun står i kontrast til de andre skuespillerne i tonefall og gester.

God koreografi, mellomscener/overganger med overdrevet kroppspråk og samspill mellom de andre skuespillerne får hennes kroppspråk til å skille seg ut, fordi de opptrer utenom de mellomscenene der de andre skuespillerne tar hardt i og i kontrast til mer behersket og presist kroppspråk i samhandling med de andre.

Spesielt var Ulla Marie Broch dyktig, som jeg nevnte ovenfor, men også Terje Skonseng Naudeer skilte seg ut. Nettopp fordi han hadde et gjennomgående godt kroppspråk og godt samspill med de andre personene, var det spesielt merkbart i de scenene der han og Julia Bache-Wiig spilte mot hverandre. Her syns jeg hennes overspill smittet over på ham, både når det gjelder tonefall og kroppsspråk. Marius Lien er en annen person med tidvis overdrevet kroppspråk, men i hans tilfelle er det mer presist og underholder snarere enn å irritere.

Barneskuespillerne var som sagt svært gode og troverdige. Også Nils Utsi og Guri Johnson var gode bipersoner i stykket. Johnson spiller Stockmanns kone, Katrine, som blir en jordnær og fornuftig motpol til hans brennende engasjement. Hun tenker pragmatisk og er opptatt av de konkrete konsekvensene Stockmanns utspill får for familien, mens han er mer opptatt av de store idéene og sin egen rolle i det hele. Likevel er hun alltid lojal mot sin mann, spesielt utad. Både en familie og en by skal styres, og familiebåndene settes på prøve i En folkefiende. Guri Johnson og Ulla Marie Broch portretterer to svært ulike kvinnefigurer som prioriterer vidt forskjellige ting i sine liv.

Fotograf: Ola Røe. Med på bildet: Guri Johnson, Ulla Marie Broch

På høyre del av scenen var det noen høye pinner, der skuespillerne noen ganger beveger seg som om de går blant høye siv. Det var også tidvis fuglekvitter i bakgrunnen, og i en overgangsscene skyter redaktør Hovstad opp i lufta og en fugl faller til jorda. Også mot slutten er det noe som faller fra himmelen, kanskje fuglefjær? Disse symboltunge innslagene fikk meg til å tenke, og jeg likte dem godt. Her det rom for tolkning, men jeg skal ikke gå nærmere inn på det akkurat her.

Fotograf: Ola Røe. Med på bildet: Julia Bache-Wiig

Scenografien er interessant (som den jo pleier å være på HT), med et elleve meter høyt tårn på midten av scenen. Det snurret rundt av og til, og var som ei stor boligblokk, der vi hadde innblikk i de ulike beboernes liv. Det skjedde hele tida noe på scenen, også i bakgrunnen, så det var mye å følge med på, og alt ettersom hvor man satt i salen, kunne man se og legge merke til ulike ting. Et slags tverrsnitt av ei maurtue, om du vil.

Fotograf: Ola Røe

I programmet omtales tårnet som et Babels tårn. Iren Reppen sa på rødvinsseminar om stykket at de så på dette som en måte å speile Tromsø som by, byens høye tanker om seg selv, og de store prosjektene om å bygge og arrangere og skape. Det er en spennende tankegang, og kan gi assosiasjoner både til OL-prosjekter, havneutbygging og annet. Som turistguide kjenner jeg Tromsøpatriotismen godt, og det er både betenkelig og fint med optimismen rundt hva man kan få til på et lite sted som Tromsø.

Men hva skjer så når man følger Babelfortellinga videre? Hvordan straffes byen for Babeltårnet? Hva er konsekvensene? Teatersjefen selv ønsket ikke å svare på hva de la i begrepet utover det å bygge seg inn i himmelen, og understreket at det var bare noe de hadde kalt tårnet, at flere tolkninger var mulig og at tolkningene var opp til publikum, og ikke henne.

Som litteraturviter forventer jeg aldri at noen skal gi meg en fasit, eller én korrekt tolkning av noe, men man kan problematisere det å benytte seg av et slikt begrep i programmet uten å legge mer i det. Det høres flott og fint ut å kalle et høyt tårn for «Babels tårn», men begrepet med alle sine bibelske allusjoner skaper også forventninger om noe mer enn bare et høyt tårn. Selv hadde jeg nok ønsket å vite mer om tanken bak fra teaterets side. Det er en hel del interessante spørsmål å ta fatt i her for de som ønsker å ta tolkninga videre.

Hvor er den babelske forvirringa? Er det noen som snakker forskjellige språk her? Man må jo tenke seg at dette prosjektet med badet er Stockmanns babelske tårn, og det bygges (etterhvert) med stor oppslutning fra lokalbefolkninga. Er straffen at vannet er forgiftet? Når det gjelder språk, er det mye å si. Tilfellene av dårlig kommunikasjon og språklig manipulering er mange.

Under folkemøtet blir Aslaksen ordstyrer, og legger lokk på Stockmanns budskap. Fordi han ikke kommer til orde, blir fokuset et ganske annet enn han i utgangspunktet hadde planlagt, og han når ikke fram til sitt publikum. Hans (manglende) evne til å kommunisere sitt budskap er også en av grunnene til at han må stå alene. Måten Hålogaland teater satte opp folkemøtet på, likte jeg svært godt. De bryter den fjerde veggen og gjør publikum til en del av folket.

Folkemøtet. Fotograf: Ola Røe

Her briljerer Kristian Fredrik Figenschow når Stockmann blir provosert inn i sin argumentasjon om overmennesker og hvem som bør styre samfunnet. Han er godt egnet til å få fram kontrastene i dette stykket og i personen Thomas Stockmann. Det er spenn og spenning mellom den sympatiske (og morsomme) idealisten og folkevennen og det dømmende elitemennesket som gir uttrykk for at den rådende majoritet er dumme og at både badet og samfunnet bør desinfiseres.

En folkefiende på Hålogaland teater var en god opplevelse som i aller høyeste grad åpner for ettertanke og refleksjoner rundt egen samtid. Dersom du ikke har sett det ennå, oppfordrer jeg deg på det sterkeste til å få billetter til kveldens forestilling, den siste.

*

En folkefiende anmeldt:

  • av Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet: «[G]jøglende satire»
  • av Øystein Rostad for Tromsoby.no: «[Kristian Fredrik Figenschow] bærer oppsetningen på en både humoristisk og overbevisende måte»
  • av Tord Olander Pedersen i Nordlys: «[V]elkomponert koreografi»

Fredlaus

Hålogaland teater spiller for tida ei teateroppsetning basert på Ragnar Hovlands ungdomsroman, Fredlaus. Jeg var så heldig å bli invitert med på premieren av min venninne Siri, som siden da har hinta om at hun syns jeg burde blogge om stykket (noe hun forøvrig har gjort allerede).

Fredag 11.mars var vi i tillegg på Tromsø biblioteks litterære matpakke, eller teatralske matpakke, som de kalte den denne uka.  Jeg hadde ikke lest noe om det på forhånd og visste bare at det skulle handle om Fredlaus. Håpa på å få høre litt mer om overgangen fra bok til teaterstykke, men det viste seg å være et arrangement der skuespillerne spilte noen utdrag fra stykket for de av oss som hadde møtt opp på biblioteket i lunsjen. Og det var igrunnen greit, sjøl om jeg hadde sett det før, for da fikk jeg enda ei påminning om at det var på tide å skrive litt om stykket her på bloggen.

Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Det er Carl Jørgen Kiønig som har regi og står for dramatiseringa av romanen, og de fire skuespillerne Marius Næss, Espen Østman, Cecilie Lundsholt og Morten Svartveit spiller stykkets sytten-atten forskjellige roller. Overgangen fra rolle til rolle syns jeg de håndterte godt, og det var tydelig å se forskjellene mellom de ulike personene som ble framstilt. Her må det legges til at jeg er imponert over tidvis ekstremt raske kostymeskift!

Foto: Simen G. Fangel/Hålogaland Teater

Fredlaus-gjengen. Foto: Simen G. Fangel/HT

Fredlaus handler om tenåringen Anders som får beskjed om at foreldrene vil gå fra hverandre. Han nekter å godta dette, og for å vise sin motstand, rømmer han hjemmefra og flytter ut i skogen. Han blir boende i et fraflytta hus, med ekko av både gamle kjærlighetshistorier og sorg. Her bodde Dobbel-Aksel og Dobbel-Marta en gang, men Dobbel-Aksel hang seg i treet utenfor hytta da Dobbel-Marta forlot ham. De to får vi også se i et tilbakeblikk.

Anders trosser frykta og blir værende i skogen. Han får imidlertid ikke fred der ute, men blir stadig vekk oppsøkt av mennesker som vil ham noe. Det er kjæresten Katrin, kompisen Thomas, lillesøstra, et søskenpar i skogen som minner mistenkelig om Hans og Grete, en luskende ulv, torpedoen Kristoffersen, et dresskledt forfrossent orkester og ikke minst, Hilmar frå skogane.

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

I møte med disse ulike personene må Anders definere seg sjøl og stå for valget om å bli i skogen. Han må bli voksen nå, da er det på tide med røyk og øl og kaffe, og kanskje må han skyte noe? Børsa til Dobbel-Aksel henger igjen i hytta, vinteren nærmer seg og Anders ser stadig noe som lusker i skyggene.

Marius Næss. Foto: Ola Røe / HT

Noe lusker i skyggene. Foto: Ola Røe / HT

Med så mange surrealistiske innslag, både i form av bipersoner, tidshopp, uforklarte profeter, ran, eventyrbarn og ulver, er det ikke bare-bare å skille virkelighet fra fantasi, og det er heller ikke nødvendigvis et mål for tilskueren. Nettopp denne uklarheta gjør at også slutten er både vond og fin, uten at jeg skal si noe mer om det her.

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Scenografien var ikke like slående god som på mange av Hålogaland teaters tidligere oppsetninger, men det skal dog mye til for å holde seg på det nivået. Hele stykket ble spilt ut i de samme kulissene uten store endringer, annet enn et lite bord som ble flyttet litt på. Det kunne av og til føles litt forvirrende, som om kulissene bare var provisoriske og kunne brukes etter formål, men uten at det var spesielt planlagt.

At man skal oppfatte det slik, kan jo ha vært gjort med vilje, som for å speile Ragnar Hovlands fortellerstil, men for min del fungerte det ikke så bra. Ola Bråten står for både scenografi og lysdesign. Det må sies at jeg ikke irriterte meg stort over scenografien, men jeg tok meg i å tenke at det kunne vært gjort bedre.

Måten skuespillerne bevegde seg på var godt gjort, og det må sikkert koreograf Karsten Oelmann også ha en del av æra for. Marius Næss var god i rollen som Anders. Historien var dramatisert slik at Anders kunne stoppe opp midt i ei scene og fortelle eller forklare det som skjer, eller hva han tenker og føler om det. Det gir et innblikk i tankene til hovedpersonen vi ellers ikke ville hatt. I tillegg til å dele tanker og følelser får han en fortellerfunksjon som åpner for fine tidshopp og ellipser. Her må Kiønig roses for regien, det er et fint grep som fungerer.

Det gikk imidlertid litt fort i svingene for hovedpersonen på premieren. Det var høyt tempo på replikkene og f0rtellerstemmen, og Næss snubla i ordene et par ganger og var var tidvis litt uartikulert. Det var ikke så ille at man ikke hang med på narrasjonen, og han hørtes dessuten mye bedre ut på den teatralske matpakken, så det var nok bare premierenerver!

Teatralsk matpakke. Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Også Cecilie Lundsholt var dyktig og tydelig i sin framstilling av de ulike rollefigurene. Hun var spesielt god som den gamle dama i skogen, med rulator og et fantastisk kroppspråk. Det var riktignok ganske lett å høre at hun ikke var nordnorsk i de rollene der hun hadde nordnorsk dialekt. Espen Østman briljerte med sine hyppige rolleskift. Han er ekstremt god på kroppspråk og status og det var flott (og underholdende) å se hvor lett han gikk fra barn til tenåring; fra torpedo til klyse og tilbake til tenåring igjen.

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Mest imponert var jeg riktignok over Morten Svartveit. Han var utrolig god som den mystiske Hilmar frå Skogane. Selv om det var mye humor her, spilte han med følelse og alvor, og han var veldig presis når det kom til timing av replikker og kroppspråk. Kjemien var god mellom han og Marius Næss, og de var kanskje spesielt gode på å få pauser til å bety noe.

Foto: Ola Røe / HT

Marius Næss og Morten Svartveit. Foto: Ola Røe / HT

Nå var imidlertid stykket såpass hurtigående ellers at enhver pause kanskje ville blitt slående i kontrast, men det var spesielt virkningsfullt mellom disse to. Syns også han var god i rollen som gammel lærer og som Anders’ far, selv om det også i hans tilfelle såvidt hørtes at han ikke egentlig er fra Nord-Norge.

Les mer om stykket på Hålogaland teaters hjemmesider. Det spilles fram til 1.april her i Tromsø, og så reiser de på turné til Hammerfest, Honningsvåg, Lakselv, Karasjok, Tana, Båtsfjord, Vadsø og Kirkenes.

Her kan du se et lite utdrag som Hålogaland teater har lagt ut på YouTube:

*

Jeg har blogga om Ragnar Hovland før. Han var på Ordkalotten i 2010 og ble intervjua av Endre Lund Eriksen, og du kan lese et referat av samtalen her.

Treige teatertanker: Et drømspill.

Det er lenge siden jeg begynte å kladde dette blogginnlegget. Faktisk så jeg Hålogaland Teaters oppsetning av Strindbergs drømspill allerede i begynnelsen av oktober. Før Ordkalotten, før mørketida, før jeg hadde hatt tid til å tenke på at det snart var jul og snart 2011.

Et drømspill går ikke lenger på HT, du kan med andre ord ikke få det med deg sjøl for så å gjøre deg opp ei mening om det jeg skriver om det nå. En anmeldelse har ikke den store praktiske funksjonen lenger. Likevel kommer jeg stadig tilbake til stykket i tankene, og det samme gjelder de andre teaterstykkene jeg har vært så heldig å få med meg i høsten som var. Derfor disse noe forsinka teatertankene, lenge etter de egentlig skulle ut i verden.

Høsten 2010 tok jeg drama på allmenn litteraturvitenskap, et fag som tok for seg teaterhistorien med utvalgte stykker fra antikken og fram til i dag. I utgangspunktet hadde vi August Strindbergs Fröken Julie på pensum, men siden HT satte opp Ett drömspel ble pensumlista endra. Stykket har ry på seg for å være vanskelig å sette opp, med en setting som i beste fall kan beskrives som metafysisk. Høy frekvens i sceneskift og kulisser, drømmeaktige, glidende skift og endringer. Plutselig har slottet i bakgrunnen vokst en ny fløy (eller flygel som jeg trodde, da jeg først leste stykket og ikke konsentrerte meg om svensken, men det var i og for seg nesten like absurd å se for seg at et stort piano plutselig poppa fram på sida av bygget).

Rollene er også noe vanskelig å følge, vi har en rekke ulike figurer som gudedattera Indra møter i sitt opphold på jorda. Hun syns synd på menneskene, og har blitt sendt ned av sin far for å oppleve hvordan det er å være menneskelig, og sliter etterhvert med å komme seg ut av den tilværelsen. Stykket var i tekstform en utfordrende, men svært interessant leseropplevelse. Fantasien har færre begrensninger enn teaterscenen og mens jeg leste var jeg spent på hvordan de skulle klare overgangen.

Hålogaland Teater hadde av en eller annen merkelig grunn valgt å promotere stykket med «Ja, livet e vanskelig, men kjærligheta overvinn alt! Kom og se!». Etter min mening sender dette en hel rekke misvisende signaler. De av dere som har lest eller sett Ett drömspel kan vel være enige med meg om at dette ikke er verken en kjærlighetshistorie eller en historie om hvordan livets vanskeligheter overvinnes.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Valget av setting overraska meg, de har nemlig valgt å legge handlingen til et sinnsykehus, slik at spørsmålene om slottet som vokser, for eksempel forklares som en hallusinasjon, og Indras reiser likeså. Det fungerer på mange måter godt, og både scenografien og musikken er svært god. Akkompagnert av dramatisk cellospill (noen låter av Apocalyptica bl.a.) utspilte flere scener seg samtidig, og den grimme kontrasten mellom det slitte, grå sykehuset og de hvite uniformene er slående. Det samme gjelder lyset bak døra, den offiseren stadig vender tilbake til i sitt frieri til Victora.

Imidlertid er det verdt å diskutere hvordan stykket endrer seg når handlingen flyttes til et gammeldags galehus. Det er så mange fargesprakende scenebeskrivelser som aldri blir spilt ut. De flytende grensene mellom drøm og virkelighet, sannhet og dikt blir på mange måter klarere, mens HT framhever et annet spørsmål: Hva er galskap, og hvem er gale i dette stykket? Det tar imidlertid fokuset vekk fra drømmen, som jo bør være framtredende i Et drømspill.

Terje Skonseng Naudeers får ros for sin rolletolkning av blant annet Lasse Jangås i Nordlys, som skriver at «[han] overbeviser virkelig som den barnlige og naive Offiseren». Jeg kunne ikke vært mer uenig. I teksten oppfatta jeg offiseren som en tragisk skikkelse, forelska og oppslukt av kjærligheten, men likevel moden. Naudeer spiller ham som et lite barn, til tross for at han er en voksen mann. Dette er så overtydelig i skuespillet hans at det må være gjort med vilje, men jeg forstår ikke hensikten med det. Er det for at han skal passe inn blant de «gale» pasientene?

For meg ga det ham et revyaktig og useriøst preg og det slo beina under det tragiske ved offiseren. Slutten, der han hulker og gråter og regnet slår ned over ham på scenen blir direkte melodramatisk, kanskje nettopp på grunn av denne rolletolkninga. Når Naudeer sier «Du. Du-uuu», fremstår han som en masende seksåring fra baksetet i en bil, ikke som en desperat forelska mann.

Jan Lundberg står for scenografien, og det er nok mye takket være den jeg kan si meg enig i det Dagsavisen skriver om stykket, nemlig at det er scenene med lite eller ingen tekst som fungerer best. Det er synd, når jeg tenker på hvor gripende jeg opplevde stykket som leseropplevelse, og for min del er det at replikkene ikke evner å bære stykket et signal om at noe ikke fungerer i måten det spilles ut på.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Foto: Gisle Bjørnby for Hålogaland Teater.

Guri Johnson fungerer i rollen som Indra, og Kristian Fr. Figenschow jr har for en gangs skyld ikke blitt typecasta som komisk figur, men viser seg som dyktig i de mange scenene uten dialog som han er med i. Ketil Høegh er imidlertid den som i høyeste grad utmerker seg blant skuespillerne i oppsetningen. Han formidler et alvor som han aldri rister helt av seg, og evner å få fram det tragiske både ved hans egen og Indras skjebne.

Stykket var alt i alt en god opplevelse, om jeg ser bort i fra Naudeer, noe jeg dessverre har litt problemer med å gjøre. Jeg irriterte meg stadig vekk over både tonefall og kroppspråk, men jeg velger å tro at det er gjort med overlegg og skal ha en slags hensikt som jeg ikke evner å se. Det er et utfordrende og vanskelig stykke å sette opp på scenen, og Hålogaland Teater løser det hele på en innovativ og interessant måte.

Forestillinga varte i to timer og tyve minutter, inkludert pause, og det er svenske Hilda Hellwig som hadde regien. Hun har jobbet ved teatre i hele Europa og er prisbelønt for arbeidet sitt. Hellwig er til vanlig professor i regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Ragnar Olsen har oversatt stykket til nordnorsk.

Fikk du med deg stykket da det gikk på Hålogaland Teater i Tromsø?
Har du sett andre oppsetninger av Ett drömspel?

2010, måned for måned (i god gammeldags julebrevstil).

Nyttårsaften 2009/2010. Tromsø.

JANUAR: Får ei god barndomsvenninne på frokostbesøk før juleferien er helt over, og ser Doctor Who-julespesial med J.& L. Går inn i det nye året lett og fin, bare 61,5 kilo. Bestemmer meg for å studere fulltid på allmennlitteratur, samle litt studiepoeng her og der og gjøre ferdig en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Starter året med å nettopp ha fått kyssesyka og er dermed stadig både trøtt og sliten og lei.

Likevel har jeg heldigvis nok energi til å karre meg på noen filmer på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF): Around a Small Mountain husker jeg som en sjarmerende og melankolsk sirkusfilm. Den russiske musikalen Hipsters var ei fargerik bombe av sjølironi, overdrivelse, entusiasme og humor. Alle andre var tett på, nær og intim og klarte å få fram hvordan de minste detaljer blir viktige i et parforhold, og hvordan vi subtilt kan sende signaler som sårer. Optical Illusions tror jeg var morsom, men jeg sovna, sannsynligvis fordi jeg så mange filmer på rad den dagen. Jeg innbiller meg at den handla om plastisk kirurgi og at den var latinamerikansk. Sensommerlunsj i Roma var sjarmerende og småmorsom. Den handla om hvordan en gammel mann måtte passe på stadig flere gamle damer for å ikke bli kasta ut av leiligheta si.

Trouble Every Day var en uggen, nervøs, ekkel og gjennomført film om mennesker med kannibalisme som fetisj. Jeg er helt sikker på at det er en film som får til det den prøver på, men den var så ubehagelig at jeg angra sterkt på at jeg hadde valgt å se den, noe jeg i utgangspunktet gjorde fordi regissøren var fransk og jeg ellers benytter sjansen til å få med meg det som er av franskspråklig film. Denne filmen fikk meg imidlertid til å tenke at jeg aldri ville bli kjent med nye mennesker med romantiske baktanker noen gang igjen. På vei ut av kinosalen husker jeg at jeg så på de andre folka som hadde sett den og tenkte at vi vet altfor lite om hva som egentlig foregår inne i hodene på mennesker og at det kanskje er like greit. Jeg husker jeg prisa meg lykkelig over å være singel.

Me and Orson Welles så jeg sammen med Oda som jeg var så heldig å få treffe mens hun var her oppe. Vi gikk også på kafé med Hanne. Samme måned sender jeg inn bidrag til Signaler og et manus på ei diktsamling til Flamme forlag.

FEBRUAR: Jeg blir sammen med Simen, en flott fyr fra klassen på litteraturvitenskap, som skriver, leser og liker å røre på seg. Vi er så kompatible at det virker for godt til å være sant, men det viser seg etterhvert å ikke bare være noe jeg har dikta opp. Jeg får refusjon fra Signaler og syns for så vidt det er greit. Kullet på litt.vit drar på fiskesuppekveld hos en av foreleserne våre. Vi drikker vin, spiller gitar og synger, og det ryktes at de siste gjestene måtte jages ut i sekstida på morrakvisten. Noen dager seinere ser vi LysistrataHålogaland teater, også her sammen med klassen. Alle er pynta, Simen stiller i dress og jeg har en femtitallskjole jeg har arva av bestemor som jeg ikke har passa siden ungdomsskolen. Til tross for en kraftig forkjølelse blir kvelden kjempefin.

Intimt og personlig klinebilde. Interessant, ikke sant?

MARS: Simen og jeg leverer søknad til forfatterstudiet og feirer en hel (!) måneds forhold med biff på Steakers. Vi ser Alice in Wonderland på kino, den er ikke helt som forventa, men pytt. Shutter Island på den andre sida er en positiv overraskelse, men her hadde jeg ikke gjort meg opp noen forventninger på forhånd.

Jeg fjerner ei visdomstann, og er så heldig å ha med meg mannfolket, som holder meg i handa mens tannlegen skjærer seg ned i tannkjøttet, deler tanna i flere biter og drar den ut av kjeften på meg. Etter den noe blodige og traumatiske opplevelsen, som Simen beskriver som fascinerende, reiser han (Simen altså, ikke tannlegen) hjem på påskeferie dagen etterpå. Jeg får den største telefonregninga jeg noen gang har fått og en refusjon fra Flamme forlag.

APRIL: 8.april ringer Bokvennen forlag meg og forteller at novella mi er ei av tretten de vil trykke etter novellekonkurransen «Løsrivelse». Simen kommer hjem fra Kiberg på bursdagen min, tre dager seinere. Jeg feirer dagen helga etter med mye folk og godt humør. Jeg spiller gitar og koser meg:

Fine gitaren min 😀

M gir meg teatergave og vi ser Vente på Godot på HT. Det er en fantastisk opplevelse, spesielt Finn-Arve Sørbøe imponerte.

MAI: Spiser 17.mai-frokost hos M., og drar til Skansen og Bukta for å ta nasjonalromantiske bilder (Mer nasjonalromantisk for M.& I. som faktisk hadde bunad på, men men).

Atten varmegrader på 17.mai. Posering for kamera i Telegrafbukta.

Har skoleeksamen i epikk og teori og det går ganske bra. Været er fantastisk og vi sitter mye på utekafé i solveggen. Løsrivelse publiseres og lanseres 28.mai. Vi har sommerfest med klassen etter teorien og Simen og jeg ser Melodi Grand Prix med A. hos meg dagen etterpå og morer oss stort. Jeg kommer ikke inn på forfatterstudiet, Simen havner på venteliste, men kommer ikke inn han heller.

JUNI: Føler meg mye bedre og regner nå med at jeg er frisk fra kyssesyka. Drar på fjelltur med Simen, har eksamen i metode og går på lansering av forfatterstudiets antologi. M. feirer bursdag med sushi på Rå og Sex and the City 2 på kino. Etterpå tar vi noen drinker på Solid. Jeg blir forferdelig slapp og dårlig noen dager etterpå og innser at mononukleosen ikke har sluppet helt taket.

På kafé i Finnmark (jada, de har caffè latte der!)

Reiser til Kiberg 19.juni og blir i ni dager. Vi går tur, kjører til Vardø, Vadsø og Hamningberg. Feirer St. Hans i Komagvær i åtte grader, med badstu og grilling. Kjøper klær, går på kafé og spiser nydelig mat hele uka. Det blir mye daffing, kombinert med oppvartning og restaurantstandard. Jeg legger på meg i snitt et halvt kilo daglig på den lille ferien.

JULI: Ser Torchwood med J.& L. og tar på meg konsulentoppdrag til den store gullmedaljen.15.-17. er det Buktafestival og jeg storkoser meg i både regn og sol. Her kan du se mine videoer fra årets festival. Siste halvdel av juli og første uka av august jobber jeg på sentralbordet på UiT. Elin besøker Tromsø og vi eter sushi på Rå og ser Inception med J.& L.

Festival i sola

AUGUST: Simen kommer hjem 12.august og studiene er allerede i gang. Han gir meg et nydelig lommeur med ei ugle på, som kan henges rundt halsen som et smykke, i anledning vår halvtårsdag. Vi ser Inception, siden han ikke har fått den med seg ennå. Jeg er innom til synssjekk hos optikeren, full av håp om at synet skal være uendra, men ender med å måtte kjøpe nye glass til nesten fem tusen kroner.

Sebastian og meg.

Min tyske utvekslingsvenn Sebastian kommer til Tromsø for å ha praksis på sykehuset her, men ombestemmer seg fordi han snakker så dårlig norsk og ikke klarer å forstå pasientene. Rekker likevel å invitere ham på middag og få snakka litt med ham for første gang på ni år.

SEPTEMBER: Simen og jeg ser Sherlock hos J.& L.og jeg begynner å lese bøkene om detektiven. I bokhandeljobben er høstens bokmøter i gang igjen med lesereksemplar, info om nye bøker, hyggelige forlagsfolk og forfattere som presenterer sine bøker.17.-19. september reiser jeg til Oslo bokfestival for å lese høyt fra novella mi. Deler hotellrom med Elin som svært sjenerøst stilte opp med bonuspoeng og gratis weekend for to! Rekker å treffe andre bokbloggere og kjente mens jeg er der nede også. Mamma feirer sekstiårsdag og familien samles her i Tromsø. Og dere vet hva storbursdag betyr, ikke sant? Ja, kake, selvfølgelig! Mmmmm….

Nam nam nam!

OKTOBER: Simen drar hjem ei ukes tid på høstferie, men før han reiser tar vi en tur til Fjellheisen. Vi går oppover mot steinhytta, spiser litt blåbær, går tilbake igjen og drikker te på terrassen før vi setter kursen nedover.

Fin utsikt!

Vi ser Et drømspill på HT med dramaklassen, og til tross for god scenografi og musikk er jeg skuffa over innfallsvinkelen og spesielt rolletolkninga til Terje Skonseng Naudeer. De slår bein under det som faktisk er drømmeaktig, de glidende sceneskiftene og den metafysiske settingen, ved å fastsette handlinga til et gammeldags sinnsykehus. Oktober blir en litterær måned med både Ordkalotten og bokmøter. Lydbokforlaget arrangerer sitt på Clarion og mot slutten av måneden kommer også Cappelen Damm og bokdama oppover (Hurra!) med bokmøte på Driv. Vi drar på kafé dagen etter, på De 4 Roser:

Baristaen er Norgesmester i kaffekunst. Can you tell?

Simens mamma kommer på besøk og bor her hos meg den siste helga i måneden, og vi drar ut på Lotus og spiser sammen med mine foreldre:

Mmmm.... sushi!

NOVEMBER: Middag og brettspill med gode venner. Velkommen på HT med Siri er en flott opplevelse, og Et juleeventyr med Siri og M. er kanskje enda bedre, med ost og vin på 4 roser etterpå. Det eneste jeg ikke likte så godt med oppsetninga var måten nåtidens ånd ble framstilt, som en liten moderne nisse med dårlig korttidshukommelse og pipestemme. Jeg bestiller Kindle og «den uendelige historien» begynner. Spiser spekesild for første gang, hos M. og vi ser Cornelis sammen på kino. Har eksamen i epikk og leverer hjemmeeksamen i postmoderne og moderne romaner

DESEMBER: Leverer semesteroppgaven i drama første desember og tar juleferie! M. kommer på besøk og spiser spinatsuppe, ei suppe som iløpet av måneden blir lagd både to og tre ganger, med stor suksess. Får ny Kindle som også kræsjer, sender den tilbake og får ny. 8.desember feirer Simen og jeg at vi har vært sammen i ti måneder. 13. desember drar jeg på forfatterbesøk på Ramfjord skole (!), før Simen og jeg drar på Il Mare og spiser sushi, og dagen etterpå reiser han hjem på juleferie. Innser at jeg har lagt på meg ni kilo iløpet av året, men skylder på kyssesyka. Har heldigvis energi til å begynne med trening igjen. Jeg tar nyttårsforsettene på forskudd og tjuvstarter igangsettinga av gode vaner: Tanntråd, døgnrytme og trening. Health Month er en god hjelp på veien.

Eline Grønvoll

Får truffet gamle venner på Yonas når en kompis kommer oppover på Tromsøtur. Dagen etterpå drar jeg på Eline Grønvoll-konsert sammen med Siri. Mamma og pappa får influensa begge to, og jula feires i fred og ro, kun avbrutt av skrallende hosting og nesetrompetstøt fra de gamle. Jeg er ennå frisk (bank i bordet!), og som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe, fordi foreldra var sjuke bor storebror med familie hos meg noen dager i jula, og det var veldig koselig. Andre høydepunkt i romjula inkluderer kafé med den venninna jeg har kjent aller lengst, Ida Kristine (og her snakker vi et over tyve år gammelt vennskap!). Veldig fint å holde kontakten.

To venner i kaffekoppen.

Ønsker dere alle sammen et godt nytt år i 2011! Takk for gode innspill og kommentarer i året som har gått, både her og på Twitter.

Nyttårsaften 2010/2011. Tromsø

Jeg har slikt å gjøre…

Det har vært stille her ei stund, og dere lurer kanskje på hva som foregår i livet mitt som gjør at jeg ikke har hatt tid til å oppdatere regelmessig? Jeg kan svare på mange måter på det spørsmålet: a) jeg jobber med ei novellesamling og skriver som bare det, b) jeg prokrastinerer allerede med eksamenslesninga, det virka dermed naturlig å gjøre det samme med blogginga, og c) jeg er så forbanna forelska at jeg bare må ta meg tid til å nyte det.

Men, hva har jeg egentlig gjort siden sist?

Jeg har tatt bilder av ei vinterstrand...

Jeg har tatt bilder av ei vinterstrand...

...og dokumentert mannfolkets isbading. (Gale mannen!)

...og dokumentert mannfolkets isbading. (Gale mannen!)

Jeg har hilst på en fisk (på restaurant, ikke i havet)

Jeg har hilst på en fisk (på restaurant, ikke i havet)

Jeg har spist fisk (fortsatt på restaurant). Mmmm, sushi!

Jeg har spist fisk (fortsatt på restaurant). Mmmm, sushi!

Jeg har bakt muffins. Med basilikum og mozzarellaost. Nam!

Jeg har bakt muffins. Med basilikum og mozzarellaost. Nam!

Jeg har lært meg at kaffe både bobler og utvider seg når den er fersk og nybrent.

Jeg har lært meg at kaffe både bobler og utvider seg når den er fersk og nybrent.

Jeg har lurt på hvordan man trimmer en brannhydrant.

Jeg har lurt på hvordan man trimmer en brannhydrant.

Jeg har gått tur om natta.

Jeg har gått tur om natta.

Jeg har spilt sjakk og drukket kakao...

Jeg har spilt sjakk og drukket kakao...

...og vært forelska.

...og vært forelska.

Jeg har vært på teater (Ett drömspel, Velkommen og Et juleeventyr), jeg har sett Singin’ in the Rain og sunget med, jeg har sklidd på isen og slått hofta gul og blå, jeg har skrevet tre noveller, jeg har holdt liv i plantene mine (!), handla julegaver (nesten ferdig nå), skrevet semesteroppgave og lagd hjemmelaga pizza hver fredag. Livet er godt å leve.

Søkeordas søkte logikk

I all verden, tenker jeg, når jeg sjekker Google Analytics og treffene på bloggen. Der suste plutselig besøkstallene i været! Har folk blitt veldig interesserte i litteratur nå, plutselig?

Neida, det er ikke en blomstrende interesse for Ordkalotten som er skyld i lesertallene! Frank Kjosås (som jeg har blogga om et par ganger før), har bare vært på Beat for Beat igjen. Jeg så ham i ei teateroppsetning av Peter Pan i 2008, og har latt meg imponere av sangstemmen hans opp til flere ganger.

Jeg vet fortsatt ikke om han er singel, eller om han er homo, slik dere som søker lurer på. Men synge kan han!


Større bilde ser du ved å klikke her.