Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Advertisements

Ferske bøker på Ordkalotten, en videoblogg med høytlesning.

Hver dag kl 12 under Ordkalotten kan du høre forfattere lese fra sine nypubliserte bøker på Tromsø bibliotek. Det er Norsk forfattersentrum som er arrangøren, og programserien Ferske bøker er gratis og åpent for alle. I går var det min tur, sammen med Caroline Kaspara Palonen, Ingvild Solstad-Nøis, Åshild Thune og Helge Stangnes. Ingrid Kongsvik var konferansier og flettet det hele sammen til et fint arrangement. Her kan dere høre meg lese:

Jeg leste som nummer to, og før den tid var jeg dessverre såpass stressa at jeg ikke rakk å ta bilde av hun som leste før meg, nemlig Caroline Kaspara Palonen. Hun lanserte boka Xeroxdager tirsdag denne uka, ei bok forlaget, Cappelen Damm, beskriver som «en liten og skeiv roman med en svært sjarmerende iboende komikk og sprøhet». Jeg ser fram til å lese den!

Åshild Thune

Åshild Thune leste som nummer tre, fra boka Skulpturen som er gitt ut på Margbok forlag. Når jeg leser høyt blir jeg som regel utrolig skjelven etterpå, så jeg fikk ikke med meg så mye av det hun leste, dessverre, men det blir sikkert flere anledninger. Margbok er et tromsøbasert forlag. Forlaget skriver at boka handler om billedhuggeren Andreas Frank som drømmer om å forme Den Perfekte Kvinnen.

Ingvild Solstad-Nøis

Ingvild Solstad-Nøis lanserte boka si, Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit, på dobbeltlansering sammen med Caroline Kaspara Palonen tirsdag som var. Forlaget Oktober skriver om boka at det «er en roman om tilforlatelige ritualer og sterke spenninger. Om hverdagsspråkets makt og stivnede relasjoner. Om lengselen etter å starte på nytt – og frykten for at det ikke er mulig.» Hun har forøvrig blitt intervjua i NRKs debutantintervjuserie, og du kan lese intervjuet her.

Helge Stangnes

Sist ut var Helge Stangnes, som leste fra sin nylanserte bok Vintersang. De tre første bøkene hans er så langt trykt opp i 27000 eksemplarer, skriver Nordkalottforlaget, og det sier litt om hvor populær dikteren er. Han påpekte at han vanligvis leste for et eldre publikum enn han gjorde nå, men jeg understreker at det ikke så ut til å påvirke responsen han fikk. Publikum var så absolutt med!

*

Det er hektiske dager nå, med samling på forfatterstudiet samtidig som jeg forsøker å få med meg litt av litteraturfestivalen, men etter torsdagen var over kunne jeg puste litt ut. Det gikk jo faktisk fint, og jeg fikk god tilbakemelding etterpå. Tusen takk til alle som kom og hørte på!

Nå er det bare dagens opplesning sammen med forfatterstudentene igjen, så går resten av helga litt mindre stressprega for seg. De som vil høre på oss i dag kan komme på Verdensteatret kl 16. Det er gratis og åpent for alle!

Havet, døden, kjærlighet og høytlesning.

Ordkalotten er Tromsøs internasjonale litteraturfestival, og en årlig hendelse i byen. Jeg har blogga om festivalen flere ganger før, og skrevet artikler og referat fra den for gratisavisa GRUS og tidsskriftet MARG. I år blir annerledes. I år skal jeg faktisk være med sjøl:

Forfatterpresentasjon i Ordkalottens festivalavis

Forfatterpresentasjon i Ordkalottens festivalavis

Jeg skal lese høyt to ganger under Ordkalotten. Torsdag 6. oktober, kl 12:00 på Tromsø bibliotek skal jeg være med på arrangementet Ferske bøker.  Da skal jeg lese tittelnovella fra novellesamlinga mi, Snart er det oss. Fredag 7. oktober leser jeg sammen med den fine klassen min fra forfatterstudiet i Tromsø. Dette skjer på Verdensteateret kl 16:00, og da skal jeg lese ei superkort novelle jeg nettopp har skrevet, som heter «Kims lek». Her er et utsnitt fra festivalprogrammet:

Trykk på bildet, så blir det større.

Kom og hør på, da blir jeg glad! 🙂 Festivalen varer fra 5. til 9.oktober, og de har mye spennende på tapetet. Du kan laste ned hele festivalavisa i PDF-format her. Der kan du lese om forfatterne som deltar, og se detaljert oversikt over alt som skjer på litteraturfestivalen her i Tromsø i uka som kommer.  Temaet for årets festival er havet, døden og kjærligheten.

Vil gjerne også gjøre oppmerksom på at festivalen har et eget program for barn og unge – BANG – som retter seg mot alle barn og unge, inkludert elever på videregående skole. De har også omreisende bokbuss.

Vi forfatterstudentene har lagd plakater med tekst som du vil finne rundt omkring på de ulike lokalenes toalettdører, samt postkort som også blir å finne på festivalområdet.

Mer om Ordkalotten fra denne bloggen finner du her.

Hektiske dager

De siste to ukene har vært hektiske og intense, men framfor alt veldig fine. Jeg har jobba meg igjennom manuset på novellesamlinga mi fra begynnelse til slutt to ganger, etter tilbakemeldinger fra redaktør og konsulent. Det høres kanskje slitsomt ut for noen, eller deprimerende, men det er snarere en utrolig god følelse. Gjennom disse siste to rundene har jeg sett hvor lite som gjenstår før boka er ferdig, og det er godt å se at dette klarer vi, det blir noe av.

Før siste redigeringsrunde traff jeg konsulenten min i Oslo (etter Dagbladets debutanttreff) og vi jobba oss gjennom hele samlinga mens vi satt på kafé. Det er så gøy å se entusiasmen fra de rundt meg og at jeg ikke er aleine om å ha trua på tekstene.  Det er en lærerik prosess å jobbe med tekst, og med gode lesere kan man åpne rom i teksten man ikke hadde sett at var der. Ved å stryke ei linje får plutselig andre ord mer tyngde. De siste gjennomlesningene har ikke medført drastiske endringer på noen måte. Vi har jobba mest med korrektur, ordlyd og flyt i setningene, slik man gjerne gjør når det nærmer seg utgivelse.

Jeg tok dessverre med meg en tung forkjølelse hjem fra hovedstaden, og som et resultat av det har jeg ikke jogga på to uker (!). Etter å ha vært vant til fire treningsøkter i uka, er jeg nå ganske rastløs og gretten, men jeg vil heller vente til jeg er helt frisk enn å risikere å gjøre det verre. På den positive sida er nå gnagsårene jeg krangla sånn med før jeg dro til Oslo helt borte og ikke et problem lenger. Skal bli godt å komme i gang med treninga igjen! Jeg er et rutinedyr, og jogginga gjør det lettere for meg å konsentrere meg om skrivinga i hverdagen.

Den siste uka har nok vært den mest intense. Onsdag begynte jeg på forfatterstudiet her i Tromsø, og vi har hatt forelesninger, tekstverksted, gruppediskusjoner og sosialt opplegg hver dag, hele dagen. Jeg har skrevet om forfatterstudiet i Tromsø flere ganger før her på bloggen, men fra og med i høst er jeg altså en del av det sjøl, og det er utrolig gøy. I dag er siste dagen av denne samlinga, og så møtes vi igjen i oktober. Da skal vi blant annet være med på Ordkalotten. Vi skal lese høyt fra egne tekster, i tillegg til at vi skal lage postkort og plakater med tekst på.

Sjøl skal jeg også være med på arrangementet Ferske bøker, og lese ei novelle fra novellesamlinga mi, Snart er det oss. Det er 7.oktober kl 12 på biblioteket i Tromsø. Ordkalotten er Tromsøs internasjonale litteraturfestival og i år skal den være fra 5. til 9. oktober. Temaet for festivalen er Havet, døden og kjærligheten. Forhåpentligvis er boka mi ute til da, den skal nemlig komme i oktober.

Litterær matpakke: Nye stemmer – Del 2.

18. februar, på Tromsø biblioteks fredagsarrangement «Litterær matpakke», leste halvparten av årets forfatterstudenter fra egne tekster. I går, 25. mars, var det resten av klassen sin tur. Jeg var der denne gangen også, og hørte seks forfatterstudenter lese. Hadde forøvrig selskap av den sjarmerende Marienborgen, som også ville få med seg de nye stemmene.

Ingebjørg Liland. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Ingebjørg Liland. Foto: IZS

Først ut var Ingebjørg Liland, som leste fra et romanprosjekt. Hovedpersonen, Synnøve, har skifta jobb innad i kommunen, og hadde forhåpninger om at den nye stillinga skulle innebære mer kreativitet og spenning i hverdagen. Jobben står imidlertid ikke helt til forventningene, og jeg har en følelse av at Elektro-Kalle som hun har hatt noe på gang med heller ikke gjør det. Utdraget Liland leste var både humoristisk og troverdig.

Tora Seljebø. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Tora Seljebø. Foto: IZS

Videre leste Tora Seljebø litt lyrikk for oss. Jeg sa det visst sist jeg hørte henne lese, men jeg sier det igjen: Denne dama har ei utrolig vakker dialekt, sjøl om jeg ikke klarer å plassere den helt (tenker Oppdal/Nord-Trøndelag, men er jammen ikke helt sikker. Vurderte å spørre, men det virka litt stalkeraktig, «Hei, du har så flott dialekt. Hvor kommer du fra?»).

Dikta hun leste var melankolske med landlige naturmotiver og flere av dem sentrerte rundt barndom og oppvekst. Beit meg merke i setninga «Naturen lyg ikkje / det e du som e dikta». I videoen nedenfor kan du høre henne lese:

Wibeke Bruland. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Wibeke Bruland. Foto: IZS

Neste student ut var Wibeke Bruland, som også leste dikt. Også her var det et par setninger jeg likte spesielt godt. Dere får dem litt ute av kontekst, men jeg håper at jeg har fått dem ned sånn omtrent ordrett: «I en origamibasert verkeligheit / bretter eg natta saman / til nok ein vissen blomst» og «Ensomheta er et nebbtaggete sagblad». Du kan høre henne lese i videoen nedenfor:

Øystein Tranås Kristiansen. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Øystein Tranås Kristiansen. Foto: IZS

Øystein Tranås Kristiansen leste et utdrag fra noe som hørtes ut som enten en historisk roman, fantasy, eller kanskje begge deler? Det han leste handla om en mann som fikk kongens menn på trappa, trolig for at de skulle hente ham og henrette ham. Istedet tilbyr han dem noe å drikke, for at de skal bli litt mindre oppmerksomme slik at han kanskje får et fortrinn.

Han klarer likevel ikke å komme seg unna, og før han blir drept ber han den som skal ta livet av ham om å legge sverdet i hånda hans etter han er død: «Få det til å se ut som jeg kjempet». Teksten var gjennomsyra av leveregler vi kjenner fra sagalitteraturen;  idéene rundt ære, skam og blodhevn.

Janita Larsen Freili. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Janita Larsen Freili. Foto: IZS

Nest sist ut var Janita Larsen Freili som leste et utdrag fra et romanprosjekt hun jobber med. Hun skildra en familiesituasjon prega av ei urovekkende stillhet, mangel på kommunikasjon og klokker i alle rom, og en natur rundt huset der det var både familie- og spøkelseshistorier.

Monika Steinholm. Foto: Ida Zachariassen Sagberg.

Monika Steinholm. Foto: IZS.

Monika Steinholm var den siste av forfatterstudentene som skulle til pers. Hun leste et utdrag fra ungdomsromanen hun jobber med, om sjalusi, sjakk og hva man gjør når eksen ikke vil være venner på Facebook lenger. Du kan høre henne lese i videoen nedenfor, hovedpersonen har akkurat sett seg sjøl i speilet, før han skal av gårde på skolen:

Alt i alt var dette en veldig fin måte å tilbringe en halvtimes lunsj på. Biblioteket arrangerer litterær matpakke hver fredag kl 11:30, så vidt jeg har fått med meg, så det anbefales, om du vil ha litt hjerneføde til lunsj før helga! Om du vil høre mer fra forfatterstudentene, kan du se dem lese på Ordkalotten 2010 her, og se første del av Nye stemmer-arrangementet her.

Fredlaus

Hålogaland teater spiller for tida ei teateroppsetning basert på Ragnar Hovlands ungdomsroman, Fredlaus. Jeg var så heldig å bli invitert med på premieren av min venninne Siri, som siden da har hinta om at hun syns jeg burde blogge om stykket (noe hun forøvrig har gjort allerede).

Fredag 11.mars var vi i tillegg på Tromsø biblioteks litterære matpakke, eller teatralske matpakke, som de kalte den denne uka.  Jeg hadde ikke lest noe om det på forhånd og visste bare at det skulle handle om Fredlaus. Håpa på å få høre litt mer om overgangen fra bok til teaterstykke, men det viste seg å være et arrangement der skuespillerne spilte noen utdrag fra stykket for de av oss som hadde møtt opp på biblioteket i lunsjen. Og det var igrunnen greit, sjøl om jeg hadde sett det før, for da fikk jeg enda ei påminning om at det var på tide å skrive litt om stykket her på bloggen.

Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Espen Østman og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Det er Carl Jørgen Kiønig som har regi og står for dramatiseringa av romanen, og de fire skuespillerne Marius Næss, Espen Østman, Cecilie Lundsholt og Morten Svartveit spiller stykkets sytten-atten forskjellige roller. Overgangen fra rolle til rolle syns jeg de håndterte godt, og det var tydelig å se forskjellene mellom de ulike personene som ble framstilt. Her må det legges til at jeg er imponert over tidvis ekstremt raske kostymeskift!

Foto: Simen G. Fangel/Hålogaland Teater

Fredlaus-gjengen. Foto: Simen G. Fangel/HT

Fredlaus handler om tenåringen Anders som får beskjed om at foreldrene vil gå fra hverandre. Han nekter å godta dette, og for å vise sin motstand, rømmer han hjemmefra og flytter ut i skogen. Han blir boende i et fraflytta hus, med ekko av både gamle kjærlighetshistorier og sorg. Her bodde Dobbel-Aksel og Dobbel-Marta en gang, men Dobbel-Aksel hang seg i treet utenfor hytta da Dobbel-Marta forlot ham. De to får vi også se i et tilbakeblikk.

Anders trosser frykta og blir værende i skogen. Han får imidlertid ikke fred der ute, men blir stadig vekk oppsøkt av mennesker som vil ham noe. Det er kjæresten Katrin, kompisen Thomas, lillesøstra, et søskenpar i skogen som minner mistenkelig om Hans og Grete, en luskende ulv, torpedoen Kristoffersen, et dresskledt forfrossent orkester og ikke minst, Hilmar frå skogane.

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

Hovlandsk surrealisme. Foto: Ola Røe / HT

I møte med disse ulike personene må Anders definere seg sjøl og stå for valget om å bli i skogen. Han må bli voksen nå, da er det på tide med røyk og øl og kaffe, og kanskje må han skyte noe? Børsa til Dobbel-Aksel henger igjen i hytta, vinteren nærmer seg og Anders ser stadig noe som lusker i skyggene.

Marius Næss. Foto: Ola Røe / HT

Noe lusker i skyggene. Foto: Ola Røe / HT

Med så mange surrealistiske innslag, både i form av bipersoner, tidshopp, uforklarte profeter, ran, eventyrbarn og ulver, er det ikke bare-bare å skille virkelighet fra fantasi, og det er heller ikke nødvendigvis et mål for tilskueren. Nettopp denne uklarheta gjør at også slutten er både vond og fin, uten at jeg skal si noe mer om det her.

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Drømmeaktige telefonsamtaler. Foto: Ola Røe / HT

Scenografien var ikke like slående god som på mange av Hålogaland teaters tidligere oppsetninger, men det skal dog mye til for å holde seg på det nivået. Hele stykket ble spilt ut i de samme kulissene uten store endringer, annet enn et lite bord som ble flyttet litt på. Det kunne av og til føles litt forvirrende, som om kulissene bare var provisoriske og kunne brukes etter formål, men uten at det var spesielt planlagt.

At man skal oppfatte det slik, kan jo ha vært gjort med vilje, som for å speile Ragnar Hovlands fortellerstil, men for min del fungerte det ikke så bra. Ola Bråten står for både scenografi og lysdesign. Det må sies at jeg ikke irriterte meg stort over scenografien, men jeg tok meg i å tenke at det kunne vært gjort bedre.

Måten skuespillerne bevegde seg på var godt gjort, og det må sikkert koreograf Karsten Oelmann også ha en del av æra for. Marius Næss var god i rollen som Anders. Historien var dramatisert slik at Anders kunne stoppe opp midt i ei scene og fortelle eller forklare det som skjer, eller hva han tenker og føler om det. Det gir et innblikk i tankene til hovedpersonen vi ellers ikke ville hatt. I tillegg til å dele tanker og følelser får han en fortellerfunksjon som åpner for fine tidshopp og ellipser. Her må Kiønig roses for regien, det er et fint grep som fungerer.

Det gikk imidlertid litt fort i svingene for hovedpersonen på premieren. Det var høyt tempo på replikkene og f0rtellerstemmen, og Næss snubla i ordene et par ganger og var var tidvis litt uartikulert. Det var ikke så ille at man ikke hang med på narrasjonen, og han hørtes dessuten mye bedre ut på den teatralske matpakken, så det var nok bare premierenerver!

Teatralsk matpakke. Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Teatralsk matpakke, Cecilie Lundsholt og Marius Næss. Foto: Ida Z. Sagberg

Også Cecilie Lundsholt var dyktig og tydelig i sin framstilling av de ulike rollefigurene. Hun var spesielt god som den gamle dama i skogen, med rulator og et fantastisk kroppspråk. Det var riktignok ganske lett å høre at hun ikke var nordnorsk i de rollene der hun hadde nordnorsk dialekt. Espen Østman briljerte med sine hyppige rolleskift. Han er ekstremt god på kroppspråk og status og det var flott (og underholdende) å se hvor lett han gikk fra barn til tenåring; fra torpedo til klyse og tilbake til tenåring igjen.

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Morten Svartveit og Espen Østman. Foto: Ola Røe

Mest imponert var jeg riktignok over Morten Svartveit. Han var utrolig god som den mystiske Hilmar frå Skogane. Selv om det var mye humor her, spilte han med følelse og alvor, og han var veldig presis når det kom til timing av replikker og kroppspråk. Kjemien var god mellom han og Marius Næss, og de var kanskje spesielt gode på å få pauser til å bety noe.

Foto: Ola Røe / HT

Marius Næss og Morten Svartveit. Foto: Ola Røe / HT

Nå var imidlertid stykket såpass hurtigående ellers at enhver pause kanskje ville blitt slående i kontrast, men det var spesielt virkningsfullt mellom disse to. Syns også han var god i rollen som gammel lærer og som Anders’ far, selv om det også i hans tilfelle såvidt hørtes at han ikke egentlig er fra Nord-Norge.

Les mer om stykket på Hålogaland teaters hjemmesider. Det spilles fram til 1.april her i Tromsø, og så reiser de på turné til Hammerfest, Honningsvåg, Lakselv, Karasjok, Tana, Båtsfjord, Vadsø og Kirkenes.

Her kan du se et lite utdrag som Hålogaland teater har lagt ut på YouTube:

*

Jeg har blogga om Ragnar Hovland før. Han var på Ordkalotten i 2010 og ble intervjua av Endre Lund Eriksen, og du kan lese et referat av samtalen her.

Litterær matpakke: «Det er ikke spesielt lurt å late som om man liker disco»

Litterær matpakke: Nye stemmer – del 1. Tromsø bibliotek.

I går var jeg på bibliotekets fredagsarrangement, litterær matpakke, og programmet var det årets forfatterstudenter som sto for. Under tittelen «Nye stemmer – del 1» delte sju av studentene sine tekster med publikum. Resten av klassen skal lese i mars.

Først ut var Liv Hanne Haugen, som sa litt om hvordan studiet er lagt opp og om hvor variert bakgrunn forfatterspirene i klassen har, både når det gjelder alder, hjemsted og yrke. Etterpå leste hun høyt fra sitt eget scenekunstprosjekt, der en russisk kvinne fortalte om sitt møte med det norske samfunnet:

Liv Hanne Haugen leser.

Neste student som leste var Bjørn-Are Vollestad. Han leste ei skildring som tok for seg kontraster mellom det urbane og det rurale, med bilder fra både kyst- og bylandskap. Prosateksten var bildetung og lyrisk med mange originale språklige bilder:

Bjørn-Are Vollestad leser.

Veronika Erstad leste etter ham. Hun leste fire korte tekster, som blant annet tok for seg tematikk rundt hus og mennesker, arkitektur og levd liv:

Veronika Erstad leser.

Maja Anette Flønes Monsen leste et utdrag som hun sa var «om Arild», og det var en tekst skrevet i førsteperson, fra en manns synsvinkel. Mye av teksten omhandlet endringene det innebærer når en av kompisene får kjæreste, og typiske situasjoner ute på byen, når folk er på sjekkern. Det er her blogginnleggets tittelsetning kommer fra, «Det er ikke spesielt lurt å late som om man liker disco». Teksten var humoristisk og skarp, og Maja leste på dialekt, noe jeg syns var fint å høre på:

Maja Anette Flønes Monsen leser.

Neste student som leste var Mariann Aaland. Hun leste et utdrag fra romanprosjektet hun jobba med. Teksten begynte med et barndomsminne der jeg-personen så tilbake på hvordan hun pleide å sitte våken i trappa og smuglytte på mora og venninnene. I tekstens nåtid er huset fullt av familiemedlemmer og hun sitter igjen i trappa. Mora gråter og ringer mennesker, og det er tydelig at noe alvorlig har skjedd. Likevel klarer ikke jeg-personen å fortelle dette når hun midt på natta ringer Anders, som hun åpenbart bryr seg om, men ser ut til å ha et komplisert forhold til. Hele situasjonen skaper nysgjerrighet og jeg fikk lyst til å kunne lese videre og få vite hva som har skjedd:

Mariann Aaland leser.

Tone Myklebust leste etter Mariann. Hun framførte tre dikt for oss, «Reise», «Fortelling» og «Pakningsvedlegg». Sistnevnte handla blant anna om slangegift og hvordan enkelte typer gift kan ramme hjertet og ikke ha noen motgift. Fint!

Tone Myklebust leser.

Til slutt leste Sissel Elaine Juliussen det hun selv kalte «et lite fragment», en tydelig humoristisk tekst der hovedpersonen møter ei venninne som er for sein, og som forteller henne om en lang, irriterende drøm som har resultert i at venninna nå hater Sissel Kyrkjebø:

Sissel Elaine Juliussen leser.

Absolutt verdt å bruke en halvtime på en fredags formiddag til å høre på. Dersom du er nysgjerrig og vil høre mer fra forfatterstudentene ved forfatterstudiet i Tromsø, kan du møte opp på biblioteket 25. mars for å høre resten av kullet lese. Spennende med nye stemmer!