Poesi og bildekunst på Tromsø bibliotek.

I dag, mandag 10. oktober, var jeg på biblioteket og fikk med meg Ordkalottens siste arrangement i år.  Ole Karlsen er (hvis internett ikke lyver) professor ved institutt for kultur og litteratur her i Tromsø, og ved institutt for humanistiske fag på høgskolen i Hedmark. Han har nylig gitt ut praktboka Poesi og bildekunst, og åpna med å snakke om denne boka og om forholdet mellom poesi og bildekunst.

Både Jo Eggen og Liv Lundberg er bidragsytere i boka, og etter Karlsen var ferdig med å snakke, fikk de begge lese fra og snakke om sine egne ekfrasedikt. Konferansieren, Ingrid Kongsvik, understrekte hvor flott det var å se de faktiske kunstverkene som diktene omhandla når man blar i denne antologien Karlsen har satt sammen. Jeg har skrevet et lite referat fra samtalen, som jeg gjengir her på bloggen. Hadde dessverre glemt kameraet mitt, så bildene er knipsa med mobilkamera og er derfor ikke av den beste kvaliteta, men i det minste bedre enn ingenting.

Ingrid Kongsvik viser fram antologien Poesi og bildekunst.

Ekfrasen er formelt sett definert som en verbal representasjon av en visuell representasjon, men enkelte kritikere vil utvide definisjonen til å gjelde alle typer kunstverk. Poesi og bildekunst ble delvis til i Tromsø, der Ole Karlsen kunne fortelle at han har bodd i ti-elleve år. Her skreiv han i 2003 boka Ord og bilete som handla om forholdet mellom nettopp dikt og bildekunst, spesielt hos Gunvor Hofmo og hos Olav H. Hauge. Mens han jobbet med denne boka endte han med utrolig mye material som ikke ble brukt, og det førte etterhvert til denne flotte antologien.

Subsjangeren ekfrase har eksistert i poesien lenge, men fikk i norsk lyrikk en kraftig oppgang fra og med 1960-tallet, omtrent samtidig som innkjøpsordninga ble innført i Norge. Etter det har vi sett ei gradvis økning av ekfraser i lyrikken. Bokas omslag er Per Barclays «Vannhuset», som Steinar Opstad skreiv et dikt til rundt årtusenskiftet. Antologien tar for seg et utvalg av dikt fra 1840 til 2011.

Karlsen har alltid vært interessert i forholdet mellom tid og rom i ekfrasen. Diktet er en tidskunst, mens bildet er romlig organisert, og sammensmeltingen mellom disse er interessant. Diktet tematiserer gjerne tida som går, som i Olav H. Hauges retrospektive fortelling i «Til eit Astrup-bilete», fortellinga som fører fram til bildet, til det fastfrosne øyeblikket kunstverket representerer. Jan Erik Volds ekfrase «Fiskeskøyta/Furutreet», skrevet til et maleri av René Magritte er et annet eksempel på dette.

Etter 1960 har vi altså sett en økning i antall ekfraser i norsk poesi. Det var faktisk slik i en periode at man vanskelig fant ei diktsamling som ikke hadde minst én ekfrase. Det var imidlertid den figurative kunsten som sto i sentrum, og ikke den mer abstrakte. Et unntak fra dette er Tarjej Vesaas’ «Berget som gret», som ble skrevet til et abstrakt maleri av Sigmund Lystrup. Det omhandler en tragisk ulykke under utbygningen av et kraftverk i Telemark, og snakker om dødsbudskapet «han som laga biletet», altså malerpresten Lystrup, måtte overbringe til den dødes familie. Dette er en av svært få ekfraser i Tarjej Vesaas’ forfatterskap.

I 1893 ble det holdt en kunstutstilling i Christiania kalt Sort-hvitt-utstillingen, der Gerhard Munthe var sentral. Her presenterte han en serie utkast til det som seinere ble en rekke bilder man kan si tilhørte The Home Art Movement, på 1890-tallet. Obstfelder lot seg fascinere av et av disse bildene og skrev et dikt i form av en dialog, med tittelen «Mørkræd».

En annen kunstner som har vært sentral i ekfrasesjangeren og inspirert mange, er Edvard Munch. I 1890 malte han maleriet «Nat i St. Clou», som Vilhelm Krag lot seg inspirere av. Symbolisten Krag er ikke ulik Obstfelder i tonen når han skriver om Edvard Munchs maleri i diktet «Nat».

Einar Økland har skrevet prosadikt om skulpturer i Tavira, blant annet «Eit blått ansjosmonument» og «Skulpturen er ein betongkloss som liknar eit venteskur».

I noen tilfeller har ikke poetene vært ved kunstverket de beskriver, og noen ganger er det snakk om et bilde som faktisk ikke eksisterer i virkeligheten, men som dikteren har sett for seg at finnes. Dette kalles på engelsk notional ekphrasis, og Karlsen hadde også et begrep på norsk for det, som jeg dessverre ikke fikk med meg. Noen slike dikt er også gjengitt i antologien, men rundt 80% av diktene har et bilde som viser det diktet skildrer.

I diktet «(Dreielirespelaren)» apostroferer Paal Helge Haugen en figur i et maleri av Georges de La Tour, en maler fra 1600-tallet som ble gjenoppdaget på 1900-tallet. At dikteren påkaller den/det som er avbildet i kunstverket ser vi ofte i ekfrasen. Haugen var også spesielt interessert i det auditive, og ønsket å skrive sammen musikk, bildekunst og poesi.

Ekfrasen er en bestandig del av norsk lyrikkhistorie fra tidlig 1800-tall, og på 1900-tallet stadig mer, på grunn av det billedlige i den modernistiske diktningen, og da spesielt imagismen. Noen av problemstillingene som antologien Poesi og bildekunst reiser, kommenteres i Karlsens innledning til boka, og avslutningsvis skriver Gunnar Dambolt om ekfrasen fra et kunsthistorisk ståsted.

Etter Ole Karlsen hadde gitt oss denne lille gjennomgangen av ekfrasen i norsk lyrikk (med bilder fra boka og høytlesning av enkelte av diktene), fortalte han litt om de to poetene han satt sammen med på biblioteket i dag. Jo Eggen har skrevet boka Stavkirkedikt, der de rundt tretti stavkirkene i Norge har fått hvert sitt dikt tilegnet seg. I sin diktning har han også vært opptatt av den verbale representasjonen av det auditive og han har nylig hatt et dikt på trykk i Klassekampen der han eksperimenterer med såkalte «found words».

Liv Lundberg skrev i 1999 boka Iverksatt, som Karlsen mener befinner seg i hjertet av den problematikken antologien hans berører. I Poesi og bildekunst bidrar hun med diktet «Jeg skriver» … fra diktsamlinga Afrika. Skulpturmetaforikken i dette diktet er interessant, og Karlsen snakker litt om hvor viktig nettopp skulpturen har vært for norsk lyrikk. Spesielt på 1800-tallet var skulpturen sentral. Som ledd i det å styrke Norge som nasjon ble det bygget mange skulpturer, noe vi også ser i diktningen.

Jo Eggen fikk ordet og snakket litt om stavkirkediktene sine. Han har reist rundt i Norge og sett på stavkirker og opplevde at det vanskelige med å skrive om disse kirkene var rett og slett at det er så mye der. I ei stavkirke er det både innrissede runer, gjenlevninger fra middelalderen, bilder, graffitti og mer. Ofte handler diktene om det han ikke skreiv om, slik som det han bidrar med i Poesi og bildekunst, nemlig «Å sitte og se på et hjørne av Hedalen stavkirke». Denne kirka hadde både flotte smijernsornamenter og en treportal med dragedekor, noe han overhodet ikke var forberedt på. Han skreiv ikke om dette heller. Det var en overveldende kirke, og Eggen mener at «ikke» er det viktigste ordet i diktet om kirka.

Jo Eggen leser fra boka Stavkirkedikt

Middelalderutstyret var bevart i Hedalen stavkirke, noe katolske gjester satte pris på. Blant annet var det en gammel Madonnafigur der, som folk kom til og lovde noe for å få hjelp fra Maria. Han sier det kanskje er noe man finner spor av i diktet, som i følgende verselinjer:

Det må være noe det ikke
går an å komme fram til
det er det hjelp i

Han mener dikt i stor grad handler om å samtale, både med noe annet enn seg selv og med våre egne ferdige bilder: Forestillingene vi har om hvordan noe skal være. Ting han ikke visste om på forhånd kom ofte med i diktene om disse stavkirkene. Eggen leste tre stavkirkedikt for oss, inkludert det jeg siterer fra ovenfor. Vi fikk i tillegg vite mye om tilblivelsesprosessen, og hva som påvirka han mest når han skulle skrive om dem.

Slik jeg forsto det handler diktene i stor grad om opplevelsene i møte med kirka: Fargene, historiene han ble fortalt, kakene som ble servert, guida turer, treverk og lys. Det var det overraskende som ble igjen, og som i ettertanken skapte dikt, og slik finner vi «Stikkelsbærlyset» som et ord i et av diktene han leste, etter han ble servert vafler (eller var det sveler?) med syltetøy på et av besøkene.

Liv Lundberg leser fra boka Iverksatt.

Liv Lundberg leste først diktet «Jeg skriver …» fra diktsamlinga Afrika. Hun hadde ikke gitt ut dikt på ti år da hun reiste til Afrika, og et halvt år etter reisen satt hun i Tromsø om vinteren og skrev denne boka. Det ser vi også i diktet «Jeg skriver …», der hun skriver en svart skulptur som seinere i diktet kontrasteres med en isskulptur i januarlys. Videre leste hun også flere dikt fra Iverksatt.

Iverksatt, sa Lundberg, var en hel bok om kunstverk og forming. Hun fortalte at hun egentlig skulle bli billedkunstner da hun var ung. Hun pleide ikke å skrive så mye, men hadde talent for tegning og gikk kunst og håndverkskolen. Imidlertid ble det først sving på bildene hennes da de ble uttrykt i ord. De fleste diktene i Iverksatt er imaginære kunstverk, men hun skriver også ekfraser til faktiske bilder, og skulpturer.

Avslutningsvis sa Ole Karlsen noen ord om den kvinnelige ekfrasen. Tradisjonelt sett har efrasen blitt sett på som en mannlig sjanger som representerer mannens betraktende blikk og begjær for den kvinnelige modellen. Imidlertid skiller norsk lyrikkhistorie seg fra denne oppfatningen med svært mange betydelige kvinnelige poeter som skriver ekfraser.

Bye Bye Bukta: Siste festivaldag oppsummert.

Det var med stor tristesse jeg våkna og konstaterte at jeg hadde sovet mye lenger enn planlagt på lørdag, den siste dagen av Buktafestivalen her i Tromsø. Jeg hadde nemlig store planer om å få med meg formiddagsprogrammet og sitte i sola mens Kråkesølv og Steinar Albrigtsen klimpra og sjarmerte fra scenen. Den gang ei! Jeg våkna klokka halv tolv og var rimelig stiv og støl i hele kroppen, så jeg prioriterte litt trening, en dusj og en solid frokost. Da jeg var ferdig med det, var det jeg ville få med meg av Bukta For Alle allerede over, så jeg tok turen innom De 4 Roser og drakk kaffe med Siri i stedet.

Melissa Horn

Når klokka nærma seg halv fem, hoppa jeg på en buss og kom fram til festivalområdet i god tid før svenske Melissa Horn gikk på scenen. Det var flott, for da rakk jeg både en kvalburger og en eplemost før kvelden var i gang. Melissa Horn spilte koselig og skjør musikk; fine viser på svensk om den vanskelige kjærleiken og de nære relasjonene.

Nordlys kaller konserten et verksted for sjela. Anmelderen fokuserer kanskje litt i meste laget på hans opplevelse av svenske syngedamer som en guilty pleasure, og på artistens utseende, men pytt! Fint var det uansett, og jeg må si meg enig i at låtene er «lavmælte, neddempa og såre, [og] styrer heldigvis unna klisjeene.»

Square

Lavmælt, ja… Da var kontrasten stor mellom henne og Square! De halvnakne ska-rockerne med matchende denimantrekk, blåserinstrumenter og ekstrem sceneenergi var kanskje et av festivalens største høydepunkt for min del. De var uhøytidelige, spreke og gærne, og det var flott å endelig se noen artister som ikke klagde over temperaturen! Square  åpna for både latter, moro og overraskelse.

Square leverte!

Tida gikk fort, og etter moroa var over, passa det fint med en kaffe&vaffel-pause mens Nekromantix spilte i bakgrunnen. Fikk ikke egentlig med meg så mye av denne konserten, jeg var rett og slett en smule distrahert av alle måsene. Vanligvis [på Bukta] er de ganske greie å ha med å gjøre, men om folk mater dem, tar de av og til helt av. De var absolutt på hugget i nærheten av matserveringa ved Telegrafbukta scene! (Ikkje mat måsn, folkens!)

The birds. Ondskapen sjøl

Kaffe&vaffel ♥

Etter det nødvendige påfyllet av sukker og koffein, var det tid for enda en av de konsertene jeg virkelig hadde gleda meg til, nemlig supergruppa The Northern Lies. De spilte på Little Henrik scene, og det ble en kjempefin opplevelse. At det var mange som så fram til å høre dem spille, var åpenbart: Det var faktisk ikke plass til alle som ville inn til intimscena og se! Kanskje de hadde egna seg bedre i Paradisbukta?

The Northern Lies

Jeg var tidlig ute, og sto helt fremst i begynnelsen av konserten, før jeg etterhvert flytta meg til sittegruppa til høyre for scena. Det var godt å hvile beina litt, og fint å bare sitte der og se på menneskene og høre på musikken. Etterpå satte vi kursen mot storscenen igjen for å få med oss stonerrockerne i Kyuss Lives! Og jeg trodde Mudhoney var innadvendte! Det kunne nesten virke som om Kyuss Lives! gikk inn for å ha minst mulig kontakt med publikum. Vokalisten snudde seg ofte mellom låtene og sto med ryggen til publikum og drakk øl, og noen ganger gikk han bare rett av scenen. Det lille som skjedde av sosialt på scena, så ut til å være internt, mellom bandmedlemmene, og noen i publikum bemerka at det virka litt som om de trodde de var på bandøving, ikke på en konsertscene.

Bandet morer seg. Over hva?

Likevel er jeg enig med Nordlys som mente bandet leverte varene. Jeg er imidlertid glad for at jeg ikke hadde fulgt så altfor nøye med på media i forkant av festivalen. Jeg rakk ikke å lese om konevold og ladde våpen, men ble fortalt om oppstyret rett før konserten begynte. Hadde sett fram til konserten, og ble stående med en lett indre konflikt. Burde jeg boikotte bandet? Det ble til at jeg fikk med meg hele konserten.

Etter Kyuss Lives! var det på tide med øl, kvalburger og Honningbarna i Paradisbukta. Energiske, unge og flinke, må vel være ei god oppsummering? Har egentlig ikke hørt noe på dem før, men konserten ga mersmak. Det gjorde forsåvidt kvalburgeren også… Sukk. Må bare si at Ricas kvalbiffburger er hundre tusen ganger bedre enn kvalburgeren de har i de andre matbodene (som ser ut til å være en burger av kvalkjøttdeig med løk og krydder?). Da er det bedre med ordentlig kjøtt!

Biffy Clyro

Biffy Clyro traff jeg gamle kjente fra ungdomsskolen, og så visst ganske sjokkert ut da vedkommende kunne fortelle meg at hun leser bloggen min (Hei Arja!). «Det er vel lov, er det ikke?» spurte hun, nesten nervøs, som reaksjon på ansiktsuttrykket mitt. Kanskje jeg så streng ut? Jeg ble bare overraska, jeg!

Dette er jo en relativt liten blogg, når det gjelder lesertall og statistikk, og jeg blir derfor alltid litt satt ut når jeg støter på folk som forteller meg at de følger med her 🙂 Det er kjempehyggelig å vite at dere leser! (Arja syns forresten den rødhårete bassisten var HOT! Selv har jeg en svakhet for bassister, jevnt over… Kjæresten min spiller også bass :)) Jeg sto sammen med Gøril og Camilla, og vi ble stående ei god stund, men etterhvert som det lukta mer og mer hasj i området rundt oss, bevegde vi oss litt lenger bak og etterhvert videre til tissepause og ølhenting! Godt å røre litt på seg innimellom, man blir kald av å stå i ro!

«Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt! (Brrrrr)»

Etter nødvendige ærend var unnagjort, bevegde vi oss mot Paradisbukta og Vishnu, eller Tromsøs Madrugada som mange har begynt å kalle dem nå. Det var fint, og jeg ser parallellene mellom de to, men jeg syns det skurra litt på lyden under Vishnus konsert? Det var en grei konsert, men ikke et av de store høydepunktene, slik jeg kanskje hadde trodd det ville være.

Vishnu

Da det var fem-seks minutter igjen av Vishnus konsert, bevegde vi oss mot storscenen for å se The Pussycats. Selv om de virka litt rustne på første låta, tok det seg opp, og det var gøy å se dem kose seg på scenen. Publikum kosa seg også, og det var både allsang og dans i Telegrafbukta når Kjelsberg, Graff og gjengen avslutta festivalen for i år.

Nå er det bare å begynne å glede seg til neste år 😀

Finfin festivalfredag

Både i år og i fjor dro jeg uten følge på Bukta, noe som egentlig er veldig greit. Jeg har ikke noe imot å tasse rundt aleine på festival, det har faktisk flere fordeler:

  • Du trenger ikke si ifra til noen når du skal tisse/spise/drikke
  • Du trenger ikke avtale strategier for å finne igjen de du er sammen med
  • Du trenger ikke vente på noen, eller sjekke mobilen for å finne ut at noen sendte deg melding for to timer siden
  • Du kan stå og gå hvor du vil og høre på det du vil
  • Du kan stå helt fremst uten å måtte holde av plass til noen
  • Du kan stoppe og prate med kjentfolk og gå fra gjeng til gjeng hvis du vil være sosial
  • Du kan gå hjem når du vil
Nå høres jeg nok forferdelig asosial ut, men festival for meg handler om musikk, god mat og god drikke (i den rekkefølgen). Misforstå meg rett, det er ikke sånn at jeg ikke vil henge med folk på festival, men heller sånn at jeg langt fra føler meg hjelpesløs og trist når jeg er aleine. Det er utrolig koselig de gangene man har selskap og det hadde jeg både lørdag og fredag. Det er tross alt også en fin ting å kunne:
  • be noen holde veska/jakken/ølglasset
  • få hjelp til å filme/knipse bilder av noen som rekker en halvmeter høyere med armene sine
  • dele musikk-, mat- og ølopplevelsen med noen

Siste punkt er nok det viktigste her 🙂 På fredag dro jeg tidlig til Bukta, med avtale om å møte ei venninne som også ville få med seg Doctor Midnight & The Mercy Cult! Dette er ei såkalt «supergruppe», forma av artister med tidligere erfaring fra andre band, i dette tilfellet Hank von Helvete fra Turboneger, bassisten fra Marilyn Manson, trommisen fra Extol og gitarister fra Satyricon og Apoptygma Berzerk.

DMTMC: Hank von Helvete og Tim Skold

Og joda, dette er dyktige musikere som i tillegg så ut til å kose seg på scenen (noe jeg tror er litt av poenget med å spille i ei supergruppe), men det var ikke de beste låtene jeg har hørt. Direkte dårlig var det heller ikke, og låtene Glorious og (Don’t) Waste It skilte seg ut i positiv retning. Hank von Helvete var ikke rakettshowet man er vant til fra Turboneger, men var kledt i vanlige, mørke klær og kledte som vanlig på seg sin nordnorske språkdrakt for anledninga:

Han åpna greit, som dere ser i videoen ovenfor, men ble rørete og teit seinere, med ei utredning om hvordan alt som var galt her i verden egentlig skyldtes «ei stor, støgg hora som e full av bæsj», og ei lang anekdote om hvordan han hadde reist til alle verdens hjørner for å finne henne og «ta ho», og hvordan han til slutt dro mot vest og fant henne der.

Slik introduserte han sangen The Whore In The West, og jeg må innrømme at jeg ikke helt ser humoren, uten at jeg heller lot meg provosere nevneverdig. Det er sånt som blir gjort for å provosere, men det virka lite gjennomtenkt og målretta. Låta var forøvrig helt åkei, men jeg merker at en liten del av meg syns Hank godt kunne holdt seg til Turboneger, med gode låtskrivere og et tøffere image.

Badger

Neste punkt på programmet var Badger, og da kom naturlig nok sola fram! Solskinn og happypop for alle penga! Jeg kjøpte meg ei øl på Måsen bar og en Ishavsburger nedmed havet, og sto nært scenen med både mat, musikk og drikke. Et høydepunkt på årets festival. Koselig var det også å høre gamle låter som One Hit Wonders of the World Unite og andre man kunne kjenne igjen.

Two Door Cinema Club

Etterpå spilte Two Door Cinema Club, og det var helt okay, men ikke nok til å fenge voldsomt. Jeg hadde gleda meg til denne konserten, men innså at jeg nok burde hørt mer på sangene på forhånd, da tror jeg at jeg ville fått mye mer ut av konserten. Dessuten irriterte det meg at de klagde over hvor kaldt det var! kaldt var det da ikke? Men det er klart, man trenger å ha finmotorikken i behold når man skal stå på en scene å spille. Foreslår at Bukta stiller med fingerløse sorte ullhansker til artistene neste år!

Two Door Cinema Club

Etter jeg hadde stått der ei stund, ble jeg lei og prioriterte tissepause, kaffe&vaffel og en tur innom merchandise for å se om de hadde noe spennende.  Etterpå, fordi jeg er glad i bluegrass, gikk vi opp til Little Henrik for å få med oss Neograss, men det holdt ikke på oppmerksomheta, så da ble det Surfers Lingo i Paradisbukta i stedet. Sistnevnte var unge, flinke og sjarmerende på scenen, så de må jeg helt klart følge med på!

Surfers Lingo

Neste konsert jeg hadde sett fram til var The Black Lips, fordi jeg forventa meg et skikkelig liveshow. De er kjent for, og jeg siterer Wikipedia: «provocative theatrics – including vomiting (Cole’s medical condition), urination, nudity, electric R.C. car races, fireworks, a chicken, and flaming guitars».

The Black Lips

Naturlig nok sto jeg et godt stykke fra scenen, men det var det ingen grunn til. Bortsett fra litt ølspytting fra vokalisten i begynnelsen, var Black Lips overraskende veloppdragne og lite utadvendte. Litt skuffa, med andre ord – de kunne vel i det minste kledd av seg litt? – men musikken var helt grei!

Jeg vurderte lenge hvorvidt jeg skulle se Daniel Norgren eller The UK Subs, og tenkte «punk vs koselig», «punk vs koselig» til jeg til slutt endte på koselig, og gikk opp til Little Henrik scene:

Og joda, det var koselig, men det ble litt monotont for min del, sangene var lange og lignet hverandre, selv om det var ingen tvil om at dette var dyktige musikere. Her igjen ville jeg nok fått mer ut av konserten dersom jeg hadde hørt mer på bandets sanger på forhånd (noe jeg tidligere har gjort, men ikke rakk i år fordi min bestemor døde og jeg naturlig nok valgte å bruke tida mi noe annerledes).

Daniel Norgren

Vi gikk fra konserten etter et par sanger, og sto på haugen ovenfor Paradisbukta og så på The UK Subs spille en sang der refrenget var «Hell is other people»x3. Det var fint å ta referansen og jeg angra litt på at jeg ikke hadde stilt meg fremst på denne konserten i stedet, men nå fikk vi jo med oss litt av begge deler, så det var ikke så aller verst.

The UK Subs

Jeg tror jeg hørte nesten hele Mudhoney-konserten, og det var mye å like der. Vokalisten minna meg om Jahn Teigen, både i utseende og tidvis i gester. Musikken var grei, men kanskje litt monoton i lengden, og selv om musikerne var energiske på scenen var det lite direkte kommunikasjon med publikum, noe jeg lett savner på konsert dersom det mangler. Det er jo noe av det man ser fram til med å se et band live! Småpraten mellom låtene, en anerkjennelse av publikum eller stedet de spiller på, etc. Men det var altså en god konsert, med musikk man kunne like.

Mudhoney

Sjøl om jeg var forskriftsmessig utstyrt med ullundertøy og allværsjakke, ble det litt småkaldt, så da passa det med nok et besøk til kaffe&vaffel, før jeg gikk ned til Paradisbukta og hørte Kvelertak spille:

Jeg er egentlig glad i metal, og liker når folk synger på norsk, men Kvelertak har jeg flere ganger forsøkt å høre på og aldri helt klart å konsentrere meg om musikken eller sette pris på det jeg hører på. I Paradisbukta fredags kveld kunne jeg endelig se hva greia var. Jeg hørte at det fungerte og jeg ble stående lenger enn jeg hadde planlagt der nede.

Kvelertak

Publikum var helt med og det var stappfullt foran den nest minste scena. Mange har påpekt at Kvelertak burde ha spilt på Telegrafbukta (storscenen), men jeg tror faktisk nettopp det at det var så fullt og trangt var med på å gjøre konsertopplevelsen bedre i dette tilfellet.

Kvelertak i Paradisbukta

Litt før Kvelertak var ferdige å spille, bevegde jeg meg mot storscenen og så fram til å høre The Dandy Warhols avslutte fredagskvelden. Jeg har hørt en del på dem før, og har sansen for mange av sangene. Jeg sto langt fremme og det var fint, selv om jeg i et anfall av omsorgsfølelse nesten kasta hanskene mine til keyboardistdama som tydelig frøys på hendene. Jeg lot imidlertid være, og hun klarte seg greit.

The Dandy Warhols

Selv om jeg sto glimrende plassert helt foran scenen, var dessverre det å se The Dandy Warhols live heller skuffende. De var litt monotone og kjedelige, rett og slett, og jeg syns ikke låtene fungerte like bra live. Det var likevel utrolig gøy å se dem spille We Used To Be Friends:

Torsdagen på Bukta i ord og (relativt dårlige mobil)bilder

Da jeg våkna i dag vurderte jeg nesten å bli hjemme. Det hølja ned, såpass kraftig at jeg våkna av regnet som slo mot bakken, og jeg sover vanligvis tungt. Det var kaldt, og vind, og værmeldinga lovde ingen bedring iløpet av dagen. Men, jeg dro likevel, og det er jeg glad for nå. Jeg må bare beklage på forhånd for kvaliteta på bildene. Jeg har valgt ut de beste, og det sier litt. Turte ikke ta med kameraet på grunn av regnet, men hadde mobilen i en brødpose og den holdt seg tørr og det gikk greit å ta bilder med den gjennom posen.

Klar for festival - med ullundertøy, softshell, goretex, lue og votter!

Bukta Open Air Festival arrangeres hvert år i juli, og i år flytta de festivalen ei helg lenger ut i måneden, med håp om bedre sommervær… Foreløpig har vi altså ikke fått det, men sånn er sommeren i Nord-Norge: Uforutsigbar. Temperaturene her i Tromsø går fra rundt fem grader til varmerekorden vår på 30,4 grader (registrert en gang på 60-tallet). Gjennomsnittlig døgntemperatur i juli er tolv grader.

Jeg rakk ikke Ida Maria (Spotify), som åpna festivalen kl 17, men jeg var der til Death by Unga Bunga (Spotify) skulle spille. De var flinke, og jeg likte musikken godt. Vokalisten gjorde seg til en del, og tok blant annet en liten tur ut blant publikum mot slutten av konserten, før han klatra opp på scenen igjen og la seg overskrevs en forsterker ei lita stund. Den andre gitaristen var dessuten mye flinkere til å synge enn han som var hovedvokalist!

Bassisten gikk i høyhælte sko som så for små ut, og han tråkka stadig vekk halvveis over med dem, uten at han så ustødig eller snublende ut, men mine tanker går til de stakkars anklene hans som sikkert ikke har det så godt i morra… De andre to så mer avslappa ut 😀 Men hør meg være usaklig! Musikken virka inspirert av sekstitallsrock og jeg likte gitarsoloene og rytmen.

Death by Unga Bunga

Etterpå hørte jeg litt på Kitchie Kitchie Ki Me O (Spotify) som spilte på storscenen. Det virka bra, men jeg var sulten, så jeg måtte prioritere mat: Årets første kvalburger! Den var god, men skuffende nok var stykket jeg fikk ganske trevlete, så det ble en del søl å få den i seg. Akkurat dette har jeg blitt fortalt at handler om måten kjøttet skjæres på, så jeg håper det bare var akkurat denne gangen det ble sånn, og at neste blir bedre. Kvalkjøtt er nemlig utrolig godt når det tilberedes riktig!

Kvalburger

Etter jeg hadde fått i meg litt mat, tok jeg først turen til Paradisbukta og hørte litt på Bodøbandet Cold Mailman (Spotify), før jeg gikk opp til Little Henrik og hørte slutten av Petter Carlsens konsert. Begge deler virka helt ok, men kanskje litt tamt? Petter Carlsen (Spotify) hadde jeg mer sansen for enn Cold Mailman. Little Henrik er forøvrig ei ny scene i år, der det blir litt mer lavmælt visesang.

Cold Mailman

Petter Carlsen

På dette tidspunktet var jeg blitt ganske kald av å stå i ro i regnet, så jeg fant ut at det var på tide å røre seg litt. Siden jeg var godt kledt, holdt jeg meg tørr, både på beina og ellers, og etter å ha gått litt rundt, en tur innom festivaltoalettene og en tur innom kaffe- og vaffelboden, var jeg igjen klar for mer!

Ikke spesielt imponert over Monster Magnet

Kaffen drakk jeg opp mens jeg så på Monster Magnet på storscenen. Det ble en skuffelse! Dette var et av de bandene jeg etter å ha hørt bittelitt på på Spotify, tenkte kom til å være kjempebra, men de var temmelig kjedelige og monotone live, og siden jeg ikke hadde hørt nok på sangene deres hørtes det meste likt ut. Ikke var de spesielt karismatiske heller.  Ser imidlertid at andre synes konserten var knall. På dette tidspunktet ble det kaldere og litt mer vind, mens regnet fortsatt pøste ned. Da var det bare å holde seg i bevegelse, så man ikke ble for kald på tærne!

Festivalområdet

Uslåelig optimisme. Det finnes ikke dårlig vær?

Monster Magnet på Telegrafbukta

Men japanske Guitar Wolf (Spotify) da? Kunne de løfte stemninga litt? Jeg hadde forventningene på plass, og det samme hadde han som introduserte dem, som mente at dette kunne være festivalens største overraskelse. Overraskende dårlig var det iallfall. Vel, jeg skal ikke uttale meg om helhetsinntrykket, for jeg så faktisk ikke hele konserten, men jeg sto helt fremst da de kom på scenen. Og der ble de stående. Lenge.

Guitar Wolf

Først poserte de ei stund. Så stilte de på forsterkerne og peiva med armene. Deretter drakk vokalisten et glass appelsinjuice og kasta det tomme (plast)glasset fra scenen, før han harka litt og spytta utover publikum på den ene sida. Snakker om manerer! Heldigvis sto jeg på motsatt side! Jeg er kanskje fordomsfull, men på dette tidspunktet var jeg bare provosert, så jeg gikk min vei før de begynte å spille. Det gikk nesten et kvarter før de kom i gang, og da hadde jeg allerede ordna meg enda en omgang kaffe&vaffel. Der traff jeg Therese med følge, og ble stående sammen med dem til Grinderman begynte.

Jeg har hørt litt på Grinderman på Spotify i forkant av festivalen, men har egentlig ikke noe forhold til bandet. Nick Cave and the Bad Seeds hørte jeg imidlertid mye på før i tida, så jeg gleda meg til å høre dem spille. Det ble en knallbra konsert! Bassisten så ut som han frøys på hendene, noe jeg godt kunne skjønne – jeg var kald sjøl! – men det merka man ikke på spillinga hans. Han ligna forøvrig litt på Petter Schjerven, men jeg fikk ikke tatt noen bilder som demonstrerer likheta! Både musikken og sceneshowet var flott, og Nick Cave sjøl gikk mye ut blant publikum.

Nick Cave / Grinderman

Det var bygd opp slik at han lettest kunne gå ut på høyre side av scenen, og jeg sto på venstre, noe som etterhvert førte til at folk ble utålmodige og temmelig hensynsløse. Jeg sto helt fremme, slik jeg pleier og det går vanligvis greit, men denne gangen fikk jeg både en albue mellom skulderbladene og et voldsomt press fra menneskene bak meg, slik at jeg ble klemt inn mot gjerdet og fikk pusten slått ut av meg. Ikke spesielt hyggelig! Ei vakt la merke til at jeg hosta og hiksta og fikk løfta meg over og til venstre side av scenen (tusen takk!), der jeg også hadde ganske god utsikt.

Før det tok helt av, fikk jeg imidlertid noen fine bilder av mannen sjøl den ene gangen han kom ut på høyre side, der han blant annet fikk TUIL-skjerfet kasta opp til seg, slik headlinerne ofte får på Bukta.

Nick Cave / Grinderman

Nick Cave med TUIL-skjerfet

Jeg gikk de tre små kilometrene hjemover, og det var godt å gå seg varm etter å ha stått i ro såpass lenge. I morra er det meldt oppholdsvær og da håper jeg at jeg får tatt noen bedre bilder med det ordentlige kameraet mitt og kanskje til og med filma litt! 🙂

Har du blogga om Bukta i år? Lagt ut bilder på Flickr? Kommentér gjerne med link til bloggen din eller bildene!

Nasjonaldagskonsert – En smakebit

I Tromsø har det de siste åra blitt en tradisjon med festkonsert i Rådhusfoajéen på 17.mai. Faktisk har arrangementet blitt så populært at det var masse mennesker som ikke slapp inn – Det var rett og slett fullt da de kom! Heldigvis hadde vi vært tidlig ute.

Jeg hadde ikke hørt om konserten før, men snubla over den i 17.mai-programmet da vi diskuterte hva vi skulle gjøre på nasjonaldagen. Nå er jeg sikker på at dette vil bli en tradisjon også for oss, for det var absolutt noe som ga mersmak.

Tromsø Kammerorkester: Brynjar Lien Schulerud.

Tromsø Kammerorkester er Norges eneste profesjonelle fulltids kammerorkester, og utgjør – sammen med Bodø Sinfonietta – kjernen av Nordnorsk Symfoniorkester. De startet det hele med «Her og nå», første sats av Etyder over tiden av den prisbelønte samtidskomponisten Nils Henrik Aasheim.

Videre spilte de Sæterjenten av Ole Bull, med Brynjar Lien Schulerud som solist. Han sa også litt om orkesteret og introduserte neste nummer, Bruremarsj fra Sørfold (trad.).  Julie Alapnes Normann var solist på fele og kom gående opp midtgangen mens hun spilte:

Julie Kristine Alapnes Normann: Bruremarsj fra Sørfold.

Hun er kjent for mange som deltaker i Norske Talenter, og har studert folkemusikk på Raulandakademiet i Telemark og på høgskolen i Gøteborg. Etter den tradisjonelle bruremarsjen, fikk vi høre en Normann selv hadde skrevet og kalt Yndlingsvalsen. Her er et lite utdrag:

Videoklippet er lagt ut med tillatelse fra Tromsø Kammerorkester og Julie Kristine Alapnes Normann. Etter dette nummeret, spilte Tromsø Kammerorkester siste sats av Griegs Strykekvartett i g-moll, et høydepunkt i konserten for min del. Det var utrolig vakkert, og jeg konsentrerte meg utelukkende om å høre på og tenkte ikke en gang på å filme for å dele det med andre.

Jeg er ingen ekspert på verken strykerinstrumenter eller annen klassisk musikk, så jeg kan ikke uttale meg om presisjon og framføring på en god måte. Å skriftlig formidle en slik opplevelse er ei utfordring, merker jeg, så dere får tilgi meg for å ikke gå i detalj.

Etter dette nummeret kom universitetskoret Mimas også fram, med dirigent Ragnar Rasmussen, som sies å være den som i utgangspunktet tok initiativ til den årlige festkonserten. Han er utdannet kirkemusiker ved Musikkonservatoriet i Trondheim og er førsteamanuensis i kordireksjon ved Konservatoriet i Tromsø.

Tromsø Kammerorkester og universitetskoret Mimas.

Sammen med Tromsø Kammerorkester framførte koret Asmund O. Vinje og Edvard Griegs Våren, arrangert av Thomas Beck. Jannike Sara Hansen var solist. Hun er fra Vesterålen og studerer ved Anne Lise Sollied og Carlo Allemano på Konservatoriet i Tromsø.  Hansen sang også i neste nummer, Ketil Bjørnstads Sommernatt ved fjorden. Det siste orkesteret og koret framførte sammen var Ja vi elsker dette landet (Bjørnson/Nordraak), med hjelp fra publikum på tredje vers.

Etter nasjonalsangen sang koret aleine og framførte først ei uroppsetning av Eit syn, arrangert av Ragnar Rasmussen Jeg skriver uroppsetning fordi teksten var satt til ei folketone, istedenfor Grieg, slik folk kanskje er vant til å høre den.

Universitetskoret Mimas. Dirigent: Ragnar Rasmussen

Universitetskoret Mimas har nylig vunnet den internasjonale korfestivalen i Berlin og sang noen utdrag fra det de hadde deltatt med der, et korverk i to deler av den italienske komponisten Luigi Dallapiccola samt Eric Whitacres tonesetting av diktet “Water Night” (av Octavio Paz). Sistnevnte sang de fra tredje eller fjerde etasje i rådhuset. Akustikken var svært god og det var flott å høre stemmene spre seg i lokalet ovenfra.

Universitetskoret Mimas framfører Eric Whitacres “Water Night”.

Siden jeg ikke delte noe tirsdagsdikt med dere på 17.mai, deler jeg teksten til dette diktet med dere her nå istedet. Det er skrevet av poeten Octavio Paz (1914-1998), satt til musikk av Eric Whitacre og oversatt av Muriel Rukeyser. Slik går det:

Water Night
Night with the eyes of a horse that trembles in the night,
night with eyes of water in the field asleep
is in your eyes, a horse that trembles,
is in your eyes of secret water.

Eyes of shadow-water,
eyes of well-water,
eyes of dream-water.

Silence and solitude,
two little animals moon-led,
drink in your eyes,
drink in those waters.

If you open your eyes,
night opens, doors of musk,
the secret kingdom of the water opens
flowing from the center of night.

And if you close your eyes,
a river fills you from within,
flows forward, darkens you:
night brings its wetness to beaches in your soul.

Til slutt spilte Tromsø Orkesterforenings Janitsjarkorps for oss. Korpset består av rundt femti aktive musikanter i alderen 16-70 år. Dirigenten, Sten Ivar Frydenlund, er trompetpedagog med bred musikalsk bakgrunn, og det var tydelig at det var en mann som trivdes i jobben sin.

De åpnet med Bojarenes inntogsmarsj av Johan Halvorsen, et stykke jeg liker svært godt, som dermed også ble et høydepunkt i min konsertopplevelse. Videre spilte de På vestlandsk bondestevne av Konrad Grimstad, med publikum som rautende, brekende og bjeffende gårdsdyr:

Videoklippet er lagt ut med tillatelse fra Sten Ivar Frydenlund for TOF Janitsjaren. Etter dette nummeret spilte de en jazzaktig versjon av Griegs Fest i Dovregubbens hall, arrangert av Idar Torskangerpoll. Det var uvant, men også spennende, å høre det kjente stykket i ny drakt, med det dirigenten kalte «et internasjonalt preg». Sprekt gjort å utfordre publikums forventninger litt.

TOF Janitsjarkorps. Dirigent: Sten Ivar Frydenlund

TOF Janitsjarkorps avsluttet konserten med Johannes Hansens Valdresmarsj, og vi dro videre til grillmiddag.

Konsertopplevelsen sitter ennå i. Det må sies at lyd- og videoopptaket fra mitt lille Canon Ixus-kamera nok ikke yter rettferdighet til lydbildet. Selv om det ikke ble så aller verst i videoene ovenfor, var det så mye flottere i virkeligheta, men sånn er det nå en gang.

Jeg håper at denne lille smakebiten likevel kan være til glede. Jeg skal iallfall følge nøyere med på hva disse dyktige musikerene foretar seg i tida framover. Konserten ble for min del en viktig påminnelse om at jeg virkelig setter pris på denne typen musikkopplevelser.

På hjemmesidene til Tromsø Orkesterforenings Janitsjarkorps, Tromsø Kammerorkester og Universitetskoret Mimas kan dere se hva de planlegger i tida som kommer og få med dere lignende konsertopplevelser selv. Blant annet har Tromsø Kammerorkester konsert sammen med Hekla Stålstrenga onsdag 25. mai i Tromsø.

NM i kaffekunst (Latte Art)

Heart048/365The one that got awayIMG_5692047/365Man with hat
042/365IMG_5552IMG_5447IMG_5446IMG028IMG_5335
Tools of the trade. Well, of the amateur experimenting, anyway.015/365Hot cocoaFishyFishier008/365
005/365Two friendsSmiling coffeeMore fishCodfishCocoa with marshmallows

Coffee, a set on Flickr.

Nå har NM i kaffekunst blitt avholdt, på det lille stedet Ulsteinvik[1]. Vinneren og norgesmesteren ble ingen andre enn kaffeansvarlig barista på stamstedet mitt, De 4 Roser Tromsø, Arne Risø Nilsen.

Da jeg oppdaga dette, ble jeg samtidig klar over at jeg har skrevet om både kaffebaren c8h10n402 og Tante Ingers tehus her på bloggen, men at jeg faktisk ikke har blogga om stamkaféen, kaféen over alle kaféer (selv om de staver kafé med c, men det er faktisk greit[2]).

Det er vanskelig for meg å skrive nøytralt og kritisk om et sted jeg har et så varmt forhold til, det føles litt som å skrive om en god venn. Eller som en jeg er nyforelska i. Jeg ser bare de gode tingene.

De 4 Roser ligger sentralt, i Grønnegata, sør for biblioteket, og ikke så langt fra Grand hotell. De lager byens beste kaffe, noe jeg stadig får bekrefta fra andre som jevnlig tester kaffen på ulike kaféer i Tromsø.

Det er egentlig et todelt konsept, med fancy restaurant i andre etasje og kafé med litt billigere husmannskost i første etasje. De har blant annet relativt billige frokostmenyer (til rundt hundrelappen) fram til kl 15 hver dag, nydelig tapas, og studentrabatt på dagens middag.

De 4 Roser starta egentlig i Harstad[3], og der har de det samme opplegget med kafé og restaurant.

Jeg har gått på De 4 Roser i Tromsø siden sommeren 2009, men begynte vel å være der ofte iløpet av 2010 en gang. Betjeninga er hyggelige og kunnskapsrike (spør dem om kaffe, de kan masse!), maten er god og kaffen er himmelsk.

At de er flinke har de nå fått bekrefta enda en gang, når kaffekunstnorgesmesteren Arne Risø Nilsen har fått fornya sin tittel i årets NM. På De 4 Rosers Facebookside kan du nå også se filmklipp fra NM.

De aller fleste av bildene du ser øverst i dette innlegget er tatt på De 4 Roser, med noen unntak. Håper dere setter pris på kaffekunsten, og at dere tar turen innom De 4 Roser dersom dere skulle være i Tromsø en dag.

*

1. der jeg en gang var på Ten Sing-leir som sangglad agnostisk tenåring

2. De 4 Roser er så bra at rettskrivningsentusiasten i meg overser både det, de store bokstavene der det skal være små og tallet som skulle vært skrevet i bokstaver. Og jeg vet at når jeg nå påpeker det så høres det ut som om jeg faktisk bryr meg om det, men det plager meg ikke. Jeg tenkte kanskje noen andre ville kommentere det (Hah, jadda, jeg tror det fins andre der ute som er like pirkete som meg), og da føltes det viktig å understreke at rettskrivninga drukner i alt det andre

3. noe jeg må bemerke og understreke her, for ikke å få harstadværingene på nakken. Jeg vet, jeg vet, vi har dere å takke for den fantastiske kaféen! All ære til Harstad.