Leseåret 2014: Overraskelsen

Boka jeg ikke hadde planlagt å lese, av en forfatter jeg egentlig ikke kjente til fra før, men som viste seg å være knallgod?

Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.

Humoristisk og alvorlig om å gi opp eller fortsette, om kontrasten mellom det man kommer fra, det man reiste til og alt man trodde man skulle bli. Alt sammen kommer tydelig fram på julebordet for humanistene ved høgskolen i hovedpersonen Undis Brekke si hjembygd.

Undis Brekke har brukt så lang tid på å ikke fullføre doktorgraden sin, at hun har blitt kasta ut fra universitetet i Bergen, og har flyttet hjem. Nå er hun blitt hun kollega med flere av sine tidligere forelesere på høgskolen, og starter jobben med det årlige julebordet. I tillegg er stillingen hun har takket ja til blitt ledig på grunn av et dødsfall, og personen hun overtar jobben etter, døde i huset hun har flyttet inn i. En gammel flamme fra studietida dukker også opp.

Et noe traumatisk bakteppe for et julebord med smalahove blir med Gunnhild Øyehaugs skarpe penn en meget humoristisk fortelling, med alvor i bunn. Undis Brekke er en akademiker-Bridget Jones med et ironisk blikk på sine omgivelser og en følelse av å ha mislykkes med sine prosjekter. Boka er kort og god. Anbefales spesielt for humanister med sjølironi. For hva skal vi egentlig brukes til, vi som helst vil fordype oss i utsigelsesinstansen i Rimbauds diktning?

Leseåret 2014: Høydepunkt #2

Noen bøker er så gode at du bare må gi dem videre til noen andre med en gang du har lest dem ut. Det er sånne bøker man ender med å lese, kjøpe selv, gi videre, kjøpe på nytt, låne bort, og ikke minst gi bort i gave.

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi er ei sånn bok. Rishøi er en av favorittforfatterne mine, jeg har lest alle novellesamlingene hennes, samt Pling i bollen, den fabelaktige billedboka (illustrert av Bendik Kaltenborn) med rim og vers i Andre Bjerkes og Inger Hagerups tradisjon. Denne boka er ikke bare en trøst for alle oss som har grått over Inger Hagerups baker som en dag satt død i en haug med wienerbrød (Les Rishøis dikt Andre boller!), men også et meget godt eksempel på at Rishøis tekster egner seg for høytlesning.

Hun er en mester på rim og rytme, noe som er åpenbart i Pling i bollen, men når man leser novellene hennes merker man også at språket — tilsynelatende uanstrengt, talenært og enkelt — er så til de grader gjennomarbeida. Du kan høre hvor godt det flyter om du leser tekstene høyt.

I sitt forfatterskap gir Rishøi ofte stemme til de som kanskje ellers ikke ville fortalt sin historie. Man er tett på skyld, skam, det hjerteskjærende og dete enkle, altomfattende alvoret ved å være menneske.

Fengselsfuglen som skriver brev til sine døtre for å forklare alt; den unge alenemora som ikke har penger til bussen; jenta med dysleksi som får jobb på kirkegården; seksåringen som har fått en hamster hos en noe ustabil mor; jenta som tar med seg småsøsknene og rømmer fra barnevernet.

Fra den første novellesamlinga, La stå, via Historien om fru Berg, til Vinternoveller, har novellene blitt færre og lengre, men på ingen måte dårligere. Den siste boka består av tre historier. De er like vonde som de forrige, men denne overraska meg. Uten å røpe for mye, vil jeg si at hverdagsmirakelet har større plass enn katastrofen, selv om tekstene rommer mye av begge deler.

Denne boka vant Brageprisen i år, i åpen klasse: kortere litterær prosa, men var også nominert i klassen for skjønnlitteratur. Du får tak i hennes noveller i samleutgaven Noveller i samling 2007-2014, eller bok for bok. Jeg anbefaler henne på det varmeste.

Leseåret 2014: Høydepunkt #1

I år har jeg lest noen av bøkene «alle» snakka om, sånn som Stoner av John Williams og Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Begge var gode, men det er ikke de jeg umiddelbart tenker på når jeg skal trekke fram leseårets store høydepunkt.

Den boka jeg kanskje venta aller mest på i år, innfridde også forventningene jeg hadde til den, nemlig tredje og avsluttende bind i Carl Frode Tillers romanserie Innsirkling. Jeg sendte e-post til Aschehoug det øyeblikket jeg fant ut at den var planlagt utgitt til høsten, og ba om leseeksemplar, om så elektronisk, for denne måtte jeg lese, og så snart som mulig. Det sier litt om de to bøkene som allerede var kommet.

Premisset for fortellinga er enkelt: En annonse i ei avis. Kjenner du denne mannen? Han har mistet hukommelsen. Skriv det du husker om ham til denne e-postadressa.

Mannen det er bilde av i annonsen er David, og bøkene består av brev fra mennesker som husker ham, og utsnitt fra hverdagene til de som skriver. De to første handler om oppveksten og tenåra, den siste studietida og voksenlivet. Tiller er utrolig god på å peke på fordommer, klasseskiller og holdningsforskjeller mellom bygd og by, middelklasse og arbeiderklasse.

Ofte kommer vi tett på folk som går over streken i nære relasjoner, og som leser opplevde jeg noen ganger at jeg fikk sympati med temmelig usympatiske typer; Tiller tar oss med inn i tankerekkene til disse menneskene, og viser hvor lett det er å være svak, slem eller egoistisk. Hvor lett det er å såre noen uten at man egentlig ønsker det, eller til tross for at man vet at man gjør noe galt.

Det handler nesten mer om brevskriverne enn om David, men samtidig sirkles han gradvis inn, vi danner oss et noe uhyggelig bilde av denne unge mannen. Han er med selv i tredje boka. Jeg vil ikke avsløre noe, men jeg kan si at avslutningen innfridde, og at Innsirkling 3 var lysere, med mer håp i seg, enn de forrige bøkene. Det var i grunnen godt at den ikke var like mørk og dyster.

Jeg stemte på denne boka til Bokhandlerprisen, i begge stemmerundene. Boka fikk jeg leseeksemplar på omtrent samtidig som den ble utgitt. Bildet er et utsnitt fra omslaget til første boka.

Leseåret 2014: Guilty pleasures fra tenåringstida

Du flytter et helt nytt sted, og får plutselig tredve minutters gange på starten og slutten av hver arbeidsdag. Du bor der for å jobbe og tenker jobb hele tida, lærer nye ting, skal ha oversikt og kontroll, og har hodet fullt til enhver tid. Du trives med det, men kjenner at du må lese noe. Noe som ikke er så krevende.

I mitt tilfelle ble det lydbøker og e-bøker, og i begge tilfellene serier som de færreste vil kalle høyverdig litteratur. E-bøkene var mest et innfall, jeg pløyde meg gjennom de seks første bøkene av Sagaen om isfolket av Margit Sandemoe. Det er totalt førtisju bøker i serien, og jeg merka fort at det ikke akkurat føltes brennende nødvendig å lese alle sammen.

Likevel var det en fin opplevelse, fordi det minna meg om da jeg leste dem for første gang; om å være 13-14 og leke nødt eller sannhet og måtte lese kleine sexscener høyt til de andre på pysjpartiet; om fascinasjonen jeg følte for overtro og magi; om alle mytene og all religionshistorien jeg begynte å lese meg opp på, en interesse som delvis starta med disse bøkene, delvis med Peter Madsens Valhalla-tegneserie og Jostein Gaarders engleskildringer, og som seinere vokste med Sandman, Snorre og Edda.

Når man jobber mye med litteratur og tekst, blir man fort yrkesskada. Jeg kan ikke lenger pløye gjennom halvgodt eller dårlig språk uten å legge merke til det. Språket legger seg som ei hinne utenpå historien og skaper avstand hvis det er mye å irritere seg over.

Her har vi vel alle ting vi reagerer på, triggere som tar oss ut av handlingen og leseopplevelsen. Det kan være en forfatter som konsekvent bruker andre uttaleverb enn «å si»; en som alltid velger «kreative» løsninger som gryntet, lo, smilte, pep, hostet, brølte, gaulet, etc. Legger jeg først merke til det, blir jeg sprø av det.

Da kan det være en fordel å høre ei bok som lydbok, spesielt hvis det er en lang bokserie, kjent for å gjenta enkelte beskrivelser og personkarakteristikker om og om igjen. Jeg snakker om Wheel of Time av Robert Jordan. Fjorten bøker på rundt tusen sider hver, pluss en prequel satt tyve år før første boka. Verdensbygging på stor skala. Inspirert av myter og religion, med en stor kamp mellom det gode og det onde. Eller er den gjenfødte dragen egentlig god?

Det sjarmerende i denne fortellinga er kanskje utgangspunktet. Disse unge guttene og jentene man kan leve seg inn i, de som forlater den lille bygda si til en verden som vil prege dem; en verden som også vil endre stedet de kommer fra for alltid. Eventyret og virkeligheta. De sterke kvinnefigurene som vokser med ansvaret de får.

Jeg leste denne serien da jeg var sytten år og bodde i Frankrike, men ble aldri helt ferdig med den. Nå har jeg hørt meg gjennom alle bøkene og endelig fått et svar på hvordan det gikk med disse menneskene jeg ennå huska. Lydbokformatet gjorde at jeg kunne falle litt ut og inn av historien mens jeg gikk mellom hybelen og jobb, mellom jobb og hybelen, men jeg fikk så klart med meg det viktigste.

Og å lese om igjen denne historien, få den lest høyt, gjorde også at jeg husket detaljer fra Frankrike jeg trodde jeg hadde glemt. Busstoppet hvor jeg satt og leste blanda seg med biblioteket til Master Gil. Kantina på skolen blanda seg med bildene som lå lagra av byen Caemlyn, av Shadar Logoth; fantasibildene jeg lagde da jeg leste bøkene for første gang, fantes fortsatt et sted i hodet mitt, og dukket opp igjen, sammen med stedene jeg leste på, den gangen. Veldig fascinerende.

Leseåret 2014: Krim

Jeg er i utgangspunktet ganske pysete på krim. Krim er en sjanger jeg leser når det er lyst og varmt ute, og får jeg velge, foretrekker jeg klassisk krim i Agatha Christie-stil med mange mistenkte, der leseren selv blir detektiv, framfor «skrekkfilmkrim» der groteske mord beskrives i detalj. Jeg blir så skvetten av sånt! I år er nok den skumleste krimboka jeg har lest, Glassdukkene av Jorun Thørring, men det sier nok mer om meg enn om boka.

Thørring skriver tett på omgivelser jeg kjenner godt fra før, og Prestvannet var ikke like idyllisk for meg etter jeg hadde lest denne. Miljøskildringene er gode, det er flere mistenkte uten at man umiddelbart forstår hvem den skyldige er, og jeg liker måten Thørring bruker sitt eget fag, medisinen, når hun lager krimgåter. Aslak Eira er forøvrig en kul etterforsker.

Mer i Agatha Christie-kategorien kommer bøkene om K2 og Patricia, av Hans Olav Lahlum. Dette er ikke bøker som får deg til å titte deg nervøst over skuldra når du er ute og går tur, men snarere bøker som lar deg få leke mesterdetektiv mens du leser. Jeg har lest Lahlum før, og syns nok den første boka i serien, Menneskefluene, er den svakeste, uten at jeg vil si at den er direkte dårlig. Språket blir bedre utover i serien. Selv om det et ganske tørt hele veien, syns jeg det blir færre klisjeer etterhvert. Eller kanskje jeg bare har blitt vant til det?

I år har jeg lest Katalysatormordet, Maurtuemordene og Kameleonmennesker. Jeg anbefaler å lese Lahlums bøker kronologisk, selv om det går helt fint an å lese dem frittstående. Etterforskeren og forholdet mellom hovedpersonene utvikler seg en del iløpet av serien, og en biperson fra Katalysatormordet går igjen i to andre bøker, men med en litt annen rolle.

Lahlum er god på historiske detaljer, og jeg føler på mange måter at jeg får frisket litt opp i mine egne kunnskaper om vår nære fortid når jeg leser bøkene hans. Den første boka er satt i etterkrigstida, mens han beveger seg framover til syttitallet gjennom de neste.

Sist men ikke minst, når vi snakker om krim, har jeg lest CLUE-serien av Jørn Lier Horst. Undervannsgåten, Gravrøvergåten, Libertygåten og Esmeraldagåten. Bøkene markedsføres mot mellomtrinnet (9+), men leses langt oppover i ungdomsskolen. Språket er enkelt og funksjonelt, uten å være dårlig. Historien er delt inn i kapittelstruktur, og det er mange cliffhangers som gir deg lyst til å lese «bare ett kapittel til».

Ja, det er sjangerlitteratur med klassisk spenningsoppbygning.
Ja, det er enkelt språk og stor skrift.
Ja, det er en faktaboks om en filosof i hver bok, og lett tematisk tilknytning til samme filosof, men bøkene blir ikke for pedagogiske likevel.
Som voksen, erfaren leser, er dette en halvtimes avkobling.

Og med forbehold om at jeg er en dårlig detektiv: Hittil har jeg bare klart å gjette løsningen på ei av krimgåtene før jeg hadde lest ut boka. Det er ikke åpenbart hva som har skjedd og hvorfor, og vi voksne får være ikke bare leser, men også detektiv, noe jeg liker godt. Disse kan med fordel anbefales til voksne lesere med dysleksi, eller alle som vil ha en god, lettlest krim.

Det er ei gåte i hver bok, samt en større gåte som går over fire bøker (1-4, 5-8, osv). Det betyr at du bør starte med bok 1 eller 5, hvis du ikke vil gå glipp av detaljer fra den gåten som går over fire bøker. Jeg mener de bør leses kronologisk fra starten av, men gåten i bok 1-4 avsløres ikke i bok 5-8. Den første boka heter Salamandergåten.

*

(Jeg er butikksjef i bokhandel og får leseeksemplarer på mange nye bøker gjennom jobb for å kunne anbefale bøker til mine kunder. Glassdukkene har jeg kjøpt selv.)