Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn med Erik Fosnes Hansen.

På fredag har NOSO (Nordnorsk opera og symfoniorkester) sesongåpningskonsert i Tromsø. Henning Kraggerud, som er ny kunstnerisk leder i Tromsø kammerorkester debuterer som musikalsk leder for orkesteret med Vivaldis Årstidene. Med utgangspunkt i fire sonetter forfattet av Vivaldi selv, har forfatteren Erik Fosnes Hansen skrevet nye tekster som også skal framføres. Konserten er på KulturHuset i Tromsø kl 19.30 fredag 7. september.

Erik Fosnes Hansen er quizentusiast, og det blir derfor også arrangert musikk- og litteraturquiz når forfatteren kommer til Tromsø. Fosnes Hansen og Kraggerud danner stjernelag, men også kunstfakultetet stiller med lag: To forfatterstudenter og to studenter fra musikkonservatoriet. Vi ble invitert av NOSO til å stille et tverrfaglig musikk- og litteraturlag og det setter vi stor pris på. Artig å bli bedre kjent med musikkstudentene, og fint at forfatterstudiet er synlig i byen.

Quizen er åpen for alle, og du trenger bare tre mer eller mindre kunnskapsrike venner for å være med. Kom, kom, kom!

Musikk- og litteraturquiz på Café Sånn

Nordlys, 05.09.12. Klikk på bildet, så blir det større.

Quizen er på Café Sånn i Tromsø, kl 21.00 i dag, torsdag 6. september. Oppfordrer alle til å få med seg både den og konserten i morgen.

Et brev som måtte skrives: Det er på tide å SNU.

Klimaantologien SNU er nå ute i butikkene. Da prosjektet starta opp, fikk vi vite at SNU står for «senk norske utslipp», og ordet forkortelsen skaper er det gjort mye av i utforminga av boka, som er et Norsk klimanettverk-prosjekt. Antologien har fått undertittelen «Brev til klimagenerasjonen».

Gjennom tegneserier, noveller, foto- og billedkunst, dikt, satire, essays og samfunnskritikk, oppfordrer boka til en klimavennlig snuoperasjon i olje- og energipolitikken. Bøkene er trykket på avkapp fra andre bøker, så alle omslagene er unike, men med den samme fiffige klistrelappen rundt med tittel, strekkode og bidragsytere. Slik blir boka i seg sjøl også en helt konkret snuoperasjon:

SNU! Men hvilken vei?

Baksida av boka som ligner ei forside

Og snur man den rett vei kommer man hit, til forsida som ligner ei bakside.

Mitt bidrag: «Guida tur»

Boka er blitt skikkelig fin, og har mange betraktelig mer oppegående tekster i seg enn min noe framtidsdystre science fiction-novelle. Håpet er å kunne spre et viktig budskap, uttrykt på svært ulike vis, med humor, alvor og provokasjoner, og på den måten bidra til økt debatt og engasjement rundt klimaspørsmålet.

Boka koster bare 100 kroner. De dårlige mobilbildene mine yter den ikke rettferdighet, den er nemlig ikke bare viktig, men også skikkelig pen å se på. Har de den ikke i bokhandelen din? Spør etter den. De hundre kronene er med på å støtte Norsk klimanettverk. Her er det på sin plass å sitere gode gamle Blekk-Ulf: «Bruk hodet. Vi har bare én klode.»

*

Dagsavisen skriver om antologien her.

NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:

*

Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Bo steder, bli noe.

Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem, og jeg gikk to trapper opp til der jeg bodde da, der mamma og pappa bodde. Jeg hadde køyeseng, bygd inn i veggen, med lekerom under og skrivebord med Sesam Stasjon-underlag.

Broren min bodde lenge i rommet ved siden av, men jeg husker ikke om han gjorde det da jeg var tolv, eller om han var flytta ut da. Jeg husker Madonnaplakaten på rommet hans, sakkosekken, snille kompiser. Jeg husker den kvelden de spilte rollespill på loftet og jeg fikk lov til å sitte og høre på, så lenge jeg lovde å være helt stille, og jeg husker at broren min slåss mot en drage. Seinere ble det mitt rom, før jeg flytta ned i kjellerstua, i etasjen under leiligheta jeg sitter i nå.

Da jeg var femten bodde broren min her, i denne leiligheta i første etasje i dette gamle huset, han bodde her sammen med en kompis. Kompisen hadde rom i kjellerrommet, det lå vegg i vegg med vaskerommet og vaskerommet var ved siden av mitt rom, kjellerstua. Av og til kunne jeg høre kompisen til broren min tape i dataspill, da ropte han. Ellers var alle lyder langt unna, jeg hadde rom to etasjer under foreldrene mine, jeg hørte når det gikk i ytterdøra, men ikke når det ringte på, og vennene mine banka på kjellervinduet når de kom. Jeg hadde en gammel datamaskin, en 486 som hadde vært broren min sin. Han lærte meg å ta den fra hverandre og sette den sammen. Jeg hadde Nemi-plakater på veggene, en liten kloss av en TV i vinduskarmen, tegninger og dikt ramma inn og hengt opp.

Kjellerrommet sto tomt da jeg flytta til Frankrike, tror jeg. Murhus, tretrapp opp til andreetasjen, der jeg delte rom med min fjorten år gamle vertssøster. Hun hadde skrivebord, jeg hadde ei lita bokhylle. I skråtaket var det et vindu, det var fint å se ut av det. Rett mot himmelen. Vi hadde stor hage, badebasseng, frukttrær med kirsebær, plommer. Krydderplanter. Hund og katt. Arbeidsrommet, lemmene foran vinduet som vi åpna hver morgen for å slippe sola inn. Om sommeren lukka vi dem rundt lunsjtider, så det ikke skulle bli så varmt inne. Divanen foran tv-en, Yorkshireterrieren Réglisse – som jeg trodde het «kirke» i fire måneder, før jeg hørte R-en i begynnelsen av navnet; Réglisse, ikke Église, lakris – han sprang alltid tulling rundt i huset etter han hadde bada, gned seg mot den sofaen, leita etter lukta si. Pépito var mest ute. Hver dag måtte jeg feie golvet. Rue de la Justice. Skolebuss nummer fire eller sju til Annonay – bonjour monsieur, bonne journée; merci, au revoir! – et blikk i speilet, en bussjåfør som blunka til meg. En dag jeg var aleine i bussen skrudde han radiovolumet på fullt og kjørte sikksakk langs en øde landevei mens han sang høyt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller le. Etterpå lo jeg.

Et halvt år etter jeg kom hjem flytta jeg ut, sammen med en kjæreste, i ei kjellerleilighet på Håpet. Jeg hadde med meg sofaen min, med Jensen-madrass og hjemmesydde sofaputer i rødt, grønt og gult. Jeg hadde med meg en knæsj oransj ergonomisk kontorstol som egentlig var mamma sin. Jeg hadde med meg en intens forelskelse og ti måneders øvelse i å tilpasse meg andre mennesker etter å ha bodd i Frankrike. Familiemiddag med svigers hver onsdag. Kålrulletter og boknafisk. Diablo II og et kvitt soverom. Badet som blei pussa opp. Alt som slo sprekker. Jeg bodde på Håpet i to og et halvt år.

Da jeg flytta ut, hjalp bestevenninna mi og kjæresten hennes meg med å flytte. Jeg husker jeg satt i en hvit bil med ei pappeske i fanget. Den var full av konjakkglass som klirra mot hverandre, og som overraskende nok overlevde turen. Ti esker bøker, minst, ble båret opp ei gammel og knirkete trapp til ei loftsleilighet på Stakkevollan. Skråtak, minikjøkken, store vinduer på hver kortvegg. Jeg strikka mitt første sjal, studerte fransk, drakk Farris Bris, jobba på OBS og handla på ICA og Burger Man. Jeg hadde ei søtti centimeter bred seng med dobbeltdyne, det så nesten komisk ut. Jeg sov dårlig når jeg var aleine, og sovna når jeg hadde besøk. Jeg kjøpte meg papegøye og kalte den opp etter bilen jeg ville ha, en mini Morris. Jeg ble allergisk mot Morris og måtte selge ham igjen. Pappa bygde meg bokhyller, jeg fikk det trekt fra på husleia. Det var fint der, hvorfor bodde jeg der så kort tid? Bare et halvt år.

Jeg kjøpte skrivebord og monterte det i en hybel i et kollektiv i Hamna. Det lå ei oppblåsbar Barbara-dukke der da jeg kom med resten av tingene mine, og jeg fikk merkelige meldinger om føtter og tær fra en av de andre beboerne. Det skulle ikke mer til; jeg fikk kalde føtter sjøl og flytta heller hjem til det gamle kjellerrommet mitt igjen. Med en ny kjæreste. Vi sov på 70 cm og spilte World of Warcraft, mens vi venta på studentbolig, som vi fikk noen måneder seinere. Trettiåtte kvadratmeter på Prestvannet, og to år i D-blokka. Lysløypa, Prestvannet, Prix Elverhøy og Yogi Licorice-te. Romdeleren, fryseskapet, sovesofaen. Buss til OBS, og etterhvert gåturer til AK på lærerhøgskolen. Engelsk på universitetet. Utsikta mot parkeringsplassen, vinduene som gjorde leiligheta så varm. Hobbykroken, garn i store mengder, Ravelry.

Nå bor jeg her. Jeg leier leiligheta i første etasje i det gamle huset som ingen helt finner fram til, fordi adressa ikke vises på GPS og fordi det er så mange tverrgater nedenfor nummer 11 og 12 at mange tror gata stopper 500 meter lenger ned, ved nr 10. En gang sprang jeg etter en ambulanse som kjørte nedover mot Strimmelen og egentlig skulle hit. Jeg har bodd her i to år aleine. Seksti kvadrat pusterom. Da jeg var fire hjalp jeg til å male veggene her, fordi bestemor skulle flytte inn og bo her mens hun gikk til dialyse. Seinere har ulike leieboere, og storebroren min bodd her.

Å flytte inn her var helt nytt, men likevel nært og kjent. Samme utsikta, samme trappa, jeg låser meg bare inn ei anna dør, en annen gang, ei leilighet jeg aldri har gått ut og inn av før, men som likevel er i huset jeg har bodd i i atten år. Tømmervegger, store vindu. Først hadde jeg nesten bare hagemøbler her, mens pappa ennå pussa opp badet og jeg var i ferd med å flytte fra en mann, ta eksamen i fire fag og ikke hadde tid eller penger til å ordne noe mer. Nå har jeg sofa, TV-benk, stuebord. Jeg kjøpte meg gitar, grønnplanter, te i store mengder. Strikka, så serier, skreiv. Tok pause fra studiene, begynte å studere igjen.

I august i fjor flytta Simen inn. Nå har vi to gitarer, og en ukulele. Nesten alle plantene er ennå i live. Jeg sitter ved skrivebordet jeg en gang monterte i Hamna og ser ut vinduet mot nabolaget. Der har jeg leika da jeg var lita. Det kvite og røde huset der Astrid bodde, hun som kalte meg Store-Ida fordi jeg var eldst. Det kvite huset, som jeg tror var blått før, der Martin bodde, han jeg var småkjærester med en gang, da jeg var tre eller fire, og hvor Lille-Ida seinere flytta inn. Huset med det røde taket lenger ned, i Rektor Quickstads, der Ida Kristine bodde før hun flytta til huset med gress på taket på andre sida av sundet.

Vi ringte hverandre, også når hun bodde to minutt unna. Hei, det e ho Ida, e ho Ida der? Ringeapparatet hennes var så høyt oppe at jeg måtte bruke et kosteskaft for å nå opp. Husker lyden av fottrinn i trappa, rommet hennes med Barbiehuset. Vi var mange Idaer, åtte på det meste, tror jeg, hvis jeg tar med barneparken og de som bodde fem minutter unna. Jeg springer ikke lenger og ringer på dører i nabolaget.  Er det like mange unger som leiker her nå? Har de på et eller annet vis blitt usynlige for meg? Jeg ser dem ikke, men jeg ser vel ikke etter dem heller. Det er fortsatt like rolig, like skjerma for trafikk, like barnevennlig og samtidig sentrumsnært.

I etasjen over hører jeg foreldrene mine gå i trapper, knirke i golv. De har vært borte i to måneder på Gran Canaria, og det er godt å ha dem tilbake. Fint å kunne invitere på middag, lage store porsjoner suppe igjen. Fint å bli invitert på mammas hjemmelagde kjøttkaker. Komme på besøk, ha lange samtaler med pappa, sånne samtaler der de som ikke kjenner oss godt av og til tror at vi krangler, men vi gjør jo ikke det. Ofte høres jeg sint ut når jeg er engasjert. Jeg er sjelden og aldri sint i det store og det hele. Jeg hadde aldri trodd det da jeg var atten, men det er godt å bo nært foreldrene mine. Fint å kunne ringe på og snakke strikking med mamma, fint å kunne låne bil, måke snø, kjøre på OBS sammen, invitere på ettermiddagskaffe. Se at de har det bra.

Jeg ville skrive noe om å bo steder, å bli noe. Jeg har ikke noe imot å flytte på meg, man vokser av å røre på seg, det skjer noe når man reiser og må bo ulike steder, tilpasse seg, innrede, bygge noe, pakke sammen et liv, løfte. Samtidig føler jeg meg heldig som har fått ha ett hjem som barn. Ett hus, mange rom. Et hus å passe på når det er tomt, et hus der folk samles. Et kråkeslott, en gammel villa med knirkelyder i golvet, vind som tar i veggene, takras som rauser ned. Fem minutter fra det meste. Et hus som fortsatt fins og som på mange måter fortsatt er slik det var. Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er det veldig fint å kunne leie leilighet i barndomshjemmet mitt. Spesielt siden jeg ikke aner hvordan høsten ser ut, og hvor jeg er om ett år.

Hjemme