NM i poesislam 2012. Delfinale på Lillehammer.

Under Norsk litteraturfestival på Lillehammer ble det arrangert NMs andre delfinale i poesislam på Café Stift. Her kan du lese mer om deltakerne og opplegget. Jeg filma (nesten alle) bidragene, og tenkte jeg skulle dele et lite sammendrag av kvelden med de av dere som ikke hadde mulighet til å være der sjøl. Deltakerne på slammen har godkjent at jeg legger ut videoene her, med unntak av Siv Wyller, som jeg ennå venter på mail fra. Inntil videre er det derfor ikke noe opptak av henne. Som kalibreringspoet var svenske Oskar Hanska med, og jeg skulle ønske jeg hadde filma ham, for det var rett og slett til å miste pusten av. Han fins sikkert på YouTube allerede, så da har både dere og jeg noe å se på i sommer.

Første runde:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter en kort pause gikk vi rett løs på andre runde, med samme rekkefølge:

Stian Johansen:

Siv Wyller leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Arnt-Christian Rist Isaksen:

Demian Vitanza:

Etter andre runde leda Demian suverent, Siv var på andreplass, Stian på tredje og Arnt-Christian på fjerde (om jeg husker rett). Siste runden teller poengene dobbelt, og det er derfor lurt å spare kruttet til slutt.

Arnt-Christian fikk begynne siden han lå på en foreløpig sisteplass:

Stian Johansen:

Teksten Stian framførte ligger ute på bloggen hans her.

Siv leste et annet utdrag fra boka si, Hockeysveis fører til dårlige rim.

Demian, som leda, fikk avslutte med følgende bidrag:

Og her er resultatene:

*

Gratulerer så masse til Stian Johansen!

Forfatterstudiet i Tromsø 2011-2012.

Omtale i avisa iTromsø

Det har vært et utrolig flott år på forfatterstudiet i Tromsø sitt påbygningsemne, og det er litt vemodig å vite at vi i klassen nå går ulike veier. At femten personer med ulike prosjekter har fått jobbe sammen i tekstverksted – med tillit og åpenhet og rom for kritikk – tror jeg vi alle sammen har lært noe av; det er høyt nivå på antologien, og vi er stolte av det vi har fått til. Spesielt fint er det jo for oss som har fulgt disse prosjektene vi nå publiserer utdrag av helt fra begynnelsen av. Det skjer mye med en tekst iløpet av et år.

Jeg vil skrive litt om det året som har gått, og samlingene vi har hatt på studiet. Når man skal oppsummere på den måten er det alltid en fare for at det hele virker overfladisk, men jeg vil likevel ikke gå helt i dybda på hver samling. Vi har snakka om hverandres tekster i et lukka rom med femten til sytten mennesker, og fått ulik type tilbakemelding fra forskjellige gjestelærere. Jeg kommer ikke til å legge ut noe fra tekstgjennomgangene her. Det handler om tillit. Det vi imidlertid også har med oss, er en rekke mer generelle råd og tanker om litteratur og skriving som arbeid. Det blir derfor mest de grove trekkene jeg går innom her.

Du bærer ikke preg av å ha gått på et skrivestudium, fikk jeg høre av en som leste tekstene mine. Han mente det positivt, fordi han hadde gjort seg opp ei mening om at de som studerte skrivekunst ofte hang seg opp i form og finurligheter, men gjerne ikke hadde noe å si. At forfatterstudier dyrker fram slike tekster, er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er sikkert slik at noen skriver uten å ha noe å fortelle, men det har i så fall ikke vært tilfelle med vårt kull. Ikke bare har det med kullet å gjøre at det har vært høyt nivå, men også kravene studiet stiller til oss. Vi har arbeida med holdninga til tekst og lesning, og lært mye om skriving og grunner for å skrive gjennom det. Allerede på første samling sa Staffan Söderblom til oss, at litteraturen aldri blir bra av å være dyktig. Det holder ikke å være flink.

Hva har man da å bidra med, kan man spørre seg sjøl. Det er lett å føle seg overflødig i et litterært landskap der stadig flere debuterer og stadig flere har forfatterambisjoner. Hvorfor skal man skrive? Det er ikke sikkert litteraturen trenger meg, men jeg trenger litteraturen og er en del av den, sa Liv Lundberg, mens Staffan Söderblom understrekte at sjøl om forfatterutdanning ofte handler om å bygge opp tro og tillit, var det ikke bare snakk om tilliten til seg sjøl og egen skriving, men tilliten og troa på litteraturens og skrivingens mulighet til å nå ut til andre mennesker og oppheve den eksistensielle ensomheten. Ensamme är vi så det räcker endå. I slike rom som tekstverkstedene bygger vi broer mellom hverandres ensomhet, og håpet er at ei bok i publisert form også kan nå ut på samme måte. (I så måte er det en fordel at tekstgjennomgangen på forfatterstudier ikke dreier seg om salgbarhet.)

Før handla poetikk om reglene for hvordan man bør og skal skrive (jmf. Aristoteles, Boileau, etc), mens i dag brukes ikke begrepet like normativt lenger. Vi kan snakke om de elementene som styrer måten vi skriver på, og det å forstå en kunstners poetikk handler om å forstå nettopp nødvendigheta av det kunstneriske uttrykket. Hva skriver vi? Hva skriver vi ikke? Hvordan skriver vi for å skrive det vi egentlig vil fortelle? Språket og strukturen uttrykker noe på egenhånd, og når man undersøker en tekst finner man ofte ei iboende holdning til litteraturen, bevisst eller ubevisst.

Ved å gå inn i teksten, som leser, med den tilnærminga, er det lettere å åpne rom som kan være til nytte for den som har skrevet det man leser. I musikk snakker man om personstil – som skiller Mozart fra Bach – og verkstil, som skiller ett verk fra et annet. Dette brukte vi mye tid på både på den første og siste samlinga. Vi hadde samme gjesteleser på disse to samlingene, Staffan Söderblom fra Litterär Gestaltning, og han kunne dermed si noe om utviklinga i tekstene våre fra august 2011 til mai 2012.

Under Ordkalotten internasjonale litteraturfestival hadde vi samling med Gunnar Wærness som gjesteleser. Han snakket en del om dikotome geografier i diktningen; tendensen til å skape ei grense når vi skriver, noe utenforliggende som vi ikke kan nå, berøre eller skrive. Vi kaller det gjerne mørket, djupet eller det ubegripelige (Rilke), og det blir ei grense i diktet, noe vi ikke vil vise fram. Han oppfordra oss til å gå gjennom og inn i dette uforståelige og ikke la det få bli uhåndgripelig. Ved å kalle tankene og ideene deres for ubegripelige, floker eller kaotiske, blir de det, sa Gunnar. Hver for seg skal tankene være tydelige; om man beskriver ei tømmerfloke stokk for stokk, så er det ikke lenger ei floke. Ikke bare kall kaos for kaos, undersøk kaoset. Kan man krysse tekstens grenser? Gå bananas minst to ganger i uka! Riv opp golvplankene i huset du forsøker å bygge!

Også han var opptatt av at litteraturen ikke bare handler om ei ytre fortelling som skal fortelles på vakrest mulig vis. Vi skriver for å finne ting, og språket er en fortrolighetsstruktur.Vi snakka en del om realistiske detaljer og det at «realistisk» i seg selv er et leserbetinga begrep. Teksten i seg selv har ikke slike egenskaper, de tilføres av leserens tolkning. Da var det langt virkeligere med effektivitet, sa Gunnar. Hvor mye/lite info må du gi for at overenstemmelsen mellom leser og tekst skal være effektiv? Virkeligheta er uansett en konstruksjon, og dermed kunne man heller se for seg distinksjoner som levende vs. ikke-levende framfor realistisk vs. urealistisk. Rekvisittene i teksten kan være innganger til nye rom i teksten, og det er viktig å ikke se alt med den samme distansen.

Tor Eystein Øverås som vi også hadde som gjesteleser var opptatt av tekstens og skrivingas mulighet til å leve seg inn i en annen. Å sette seg inn i den andres sted er romanens poetikk, sa han. Han understrekte hvor viktig det var å ikke fokusere på skrivingas begrensninger. En kunstner verken skal eller bør noe som helst; å skrive er ei prinsipielt regelløs virksomhet. De premissene man sjøl setter i skrivinga er en slags kontrakt man gjør med seg sjøl, og med leseren. Skriving er en jobb. Det eneste som kan endre seg over tid er antallet personer som kan la seg affektere av det som skrives.

Thure Erik Lund snakka om det å skrive som et stableverk. Fordi fortelleren bygger noe vi vil at skal være stødig, er en følgekonsekvens at ingenting skaper uhygge som en upålitelig forteller. Driv i teksten kan man skape på mange måter, og ofte er det man ikke beskriver viktigere enn det som faktisk skildres. Vi leser det vi leser, men også alt som ikke står der. De hvite feltene i en tekst er svarte hull. Hva mangler? Hva er det meninga at skal mangle? Når man skriver en roman er det viktig å ha linjene i det store bygget klart for seg; det er lett å fortape seg i detaljer. Du trenger ikke tilstrebe enkelthet, men å skrive fra A til B er også et strukturerende prinsipp. Thure Erik oppfordra oss til å etablere noe å jobbe mot, noe å holde igjen i teksten. Noen ganger må også det forventede fullføres og skrives ut, for seinere å kunne bryte med det. Spill ping-pong med forventningene.

Både Thure Erik, Tor Eystein og Staffan var opptatte av forholdet mellom sannhet og virkelighet. Det er ingen sak å være sannferdig i sakprosa når man forteller sannferdige ting, sa Thure Erik, men i skjønnlitteraturen – i løgnen – kan en annen troverdighet oppstå mellom forteller og leser. Staffan snakka om forskjellen mellom kunnskap og erfaring. Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann.Alle mennesker har potensial til å vite alt, og vi kan formidle en kunnskap i en skjønnlitterær tekst som er langt fra den faktiske, reelle erfaringa, men som likevel er like sann. Josefine Klougart er inne på noe av det samme i et intervju med Klassekampen, der hun sier at [f]orfattere har alltid brukt skånselsløst fra sitt eget liv når de skriver. Om man skal skrive om noe, er man nødt til å ha erfart det. Men det betyr noe annet enn å ha opplevd det.

Erling Kittelsen var gjesteleser på den femte samlinga på studiet. Han snakka om at det var viktig å gjøre seg ferdig med et råutkast før man begynte å redigere, noe jeg vet at jeg sjøl må bli flinkere til. Hvilket rom i meg sjøl skriver jeg fra? Hvor kommer teksten fra? Når man har tømt det rommet, da er man ferdig, da kan man bearbeide, sa Erling. Noen kronglete setninger i et førsteutkast må stå slik til de løser seg opp og blir slik de skal. Når vi retter dem opp før vi er ferdige med teksten, risikerer vi å glemme hvorfor de er der, hva de egentlig skulle fortelle. Han snakka også om at vi måtte spørre oss sjøl hva vi ikke tør å skrive. Hva er det leseren ikke får vite, og hvorfor? Hva må jeg fortelle, som jeg kanskje ikke vil fortelle? Det må ut. Når virkeligheta melder seg, sa Erling, går historien videre. Det som er alminnelig er også det som til alle tider er brutalt og dramatisk. Samtidig er ikke realismen nok. Realismen holder ikke, alt kan gå under. Vi må ha et indre feste.

Staffan snakka om noe av det samme. Språket og verden henger ikke sammen, sa han, og igjen, tilbake til den dyktige litteraturen. Problemet med en litteratur som fungerer for bra, er at den bare gjør det. Det måste vara nåt som vägrar att riktigt fungera. Vi bærer alle på kunnskap som ikke fungerer. Kvalitet står alltid i relasjon til noe. Av og til rekker ikke forestillingene om hva som er bra til. Det er først når det er noe i teksten vi ikke kjenner igjen at vi lærer noe. Jag är mest fascinerad av det jag inte förstår. Da er litterær integritet viktigere enn litterær kvalitet.

Beklager til de flotte gjesteleserne våre om jeg har klart å feilsitere noen, og kjære Staffan, om du leser dette, unnskyld for at svensken sannsynligvis er feilstava.

Jeg ønsker meg et like lærerikt og givende år når jeg nå skal gå grunnkurset på samme forfatterstudium, men med ny klasse. Tusen takk til det fine påbygningskullet jeg har vært en del av: Sammen har vi skapt et læringsmiljø som fungerte, et rom i tekstene og ensomheta, et rom som virka. Det rommet trenger vi ikke lukke døra til. La oss holde kontakten.

Tveka inte

Straks jeg kjenner
at jeg lever
reduseres jeg
til et øye som ser
og en munn som sier
Der er jeg! Se, jeg lever!
Jeg ser bare på

Jeg er så ofte utenpå livet
at jeg ikke kan
være utenpå skrifta
Jeg vil ikke

Jeg vil leve i skrifta
Kler språket på meg
som en hud

Alle aldre jeg har levd
har jeg i meg
og alt jeg har sett
alt jeg har sett for meg
alt som kan skje
kan skje i meg
Alt som kan skje!

Jeg holder ikke ut
poesien
fordi jeg stadig
ser meg sjøl i den
utenfra
utenpå
sånn som nå

Novella er et hotell
der menneskene går
ut og inn av rom
hele tida
går jeg ut og inn
av mennesker

Romanen
et oppussingsobjekt
Huset jeg bor i
når jeg ikke ferierer
Romanen knirker når jeg rører meg
Alltid noe som må fikses
Noe som lekker

Jeg elsker å reise
men har bare vært
i sju land
I skrifta
krysser jeg grenser
hele tida

Men aldri tekstens grenser
Aldri mine egne

I skrifta setter jeg grenser

Kanskje er det dét Staffan mener
med ansvar
og risiko

Jag gillar texter som tar en risk

Jeg dør hver gang jeg skriver
Jeg lever hver gang jeg dør

Tveka inte. Det ska va så här.

 

Hurra for jobb, studier, festival, skriving, fine folk og tekst på trykk!

Det har skjedd så mye siden sist at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne, og det er kanskje grunnen til at det har gått ei stund siden forrige blogginnlegg. Da var jeg opptatt med å vente, vente, mens nå har jeg fått svar på det aller meste:

  • Jeg fikk jobben jeg helst ville ha og jobber nå 53% på bokhandelen ARK Tromsø. Hurra!
  • Jeg fikk avslag fra forfatterstudiet i Bø, men kom inn både på Skrivekunstakademiet i Hordaland og på Forfatterstudiet i Tromsø sitt grunnkurs. I og med at jeg nettopp har fått en jobb jeg stortrives i her i byen, og i tillegg var så heldig at både kjæresten min og venninna mi kom inn på forfatterstudiet i Tromsø, takka jeg nei til Bergen og blir værende nordpå.

Ikke bare det, men på tirsdag leverer jeg tekst fra det nye prosjektet mitt til forlaget. Det er et stykke på vei nå. Denne gangen har jeg tatt steget fra novelleformatet og over i et romanprosjekt, som jeg har jobba med siden før jul i fjor. Det blir neppe ferdig med det første, men det er godt å være i gang.

Torsdag starter siste samling på forfatterstudiet her i Tromsø (Hva forno? Går du på forfatterstudiet allerede? Vi trodde du akkurat hadde kommet inn? Hæ? Jo, nå skal dere høre. Jeg går i skrivende stund på forfatterstudiets påbygningsemne, men uten å ha gått grunnkurset først. Det jeg nettopp har kommet inn på er forfatterstudiet i Tromsø sitt første år, som man vanligvis begynner med. Litt bakvendt, men det går nok bra). Vi har levert eksamensinnleveringer på 40-60 sider som vi får tilbakemelding på i tekstverkstedsform, i tillegg til at vi skal lansere en antologi med tekster fra alle i klassen.

  • Vi skal ikkje bindes saman lanseres på Café de Beaux-Arts på Tromsø Kunstforening, lørdag 26. mai kl 20.00. Håper så mange som mulig har anledning til å komme og høre på oss. Her er link til Facebookhendelsen. Du kan også like Forfatterstudiet i Tromsø på Facebook.
  • For de som ikke har muligheten til å legge turen innom Tromsø 26.mai, skal vi også presentere antologien på Litteraturhuset i Oslo, 7.juni kl 19.00.

For min del blir det enda mer action før den tid. Etter siste påbygningssamling, tar jeg turen til Lillehammer og Norsk litteraturfestival. Der skal jeg være med på debutantseminar, i tillegg til at jeg håper på å få med meg så mye som mulig av det øvrige programmet. Vet at flere fra bloggosfæren og Twitter også skal dit, pluss flere fra klassen min på forfatterstudiet, så det blir forhåpentligvis både sosialt og lærerikt! Dessverre kolliderer festivalen med lanseringa av klimaantologien SNU, et prosjekt som har vært i gjære ei stund. Cappelen Damm skriver følgende om antologien:

«Kunstnere, forskere, tegneserieskapere og kjente kulturpersonligheter som Knut Nærum, Lars Saabye Christensen og Åsne Seierstad bidrar i denne fargerike antologien. Boken er et forsøk på å mane til ettertanke og handling i klimakrisen.»

I tillegg til disse kjente personlighetene, er også betraktelig mer ukjente stemmer med. For eksempel meg! Jeg bidrar med ei slags science fiction-novelle, som har fått tittelen «Guida tur». Gleder meg til å se den ferdige boka, og håper den vil bli lest av mange. Det er en viktig sak. Sjøl om jeg går glipp av lanseringa, håper jeg andre som er i Oslo på den tida, kan få med seg arrangementet. Den lanseres 30. mai, på Internasjonalen kl 20.00.

Fra Lillehammer går turen til Oslo, der jeg skal ha tekstgjennomgang med forlaget, i tillegg til at klassen, som jeg nevnte, skal lansere antologien vår på Litteraturhuset. Akkurat nå irriterer jeg meg grønn over at jeg reiser hjem 8.juni, fordi det betyr at jeg går glipp av enda ei spennende lansering, nemlig Cappelen Damms debutantantologi Signaler 2012, der både klassekamerat Ingebjørg Liland og min venninne Monika Steinholm er med i år. Hurra for dem, og for de som er i Oslo 8.juni: Hold av kvelden!

Og i og med at jeg, som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, skal sende fra meg alt jeg har skrevet til nå – et slags råutkast – til forlaget på førstkommende tirsdag, bør jeg kanskje gjøre noe annet enn å sitte her og skrive blogginnlegg. Med det sier jeg à la prochaine og ha det bra så lenge!

Bo steder, bli noe.

Da jeg var tolv år satt jeg barnevakt i denne leiligheta, leiligheta jeg bor i nå. Jeg fikk snop og brus og skulle bare følge med og passe på, mens den lille sov i naborommet. Jeg husker jeg hadde tv-en på, med lavt volum. Den kvite, tjukke døra inn til soverommet knirka like mye som den gjør nå. Jeg gløtta inn mot barneseng og sjekka at han sov og han våkna ikke, han sov hele kvelden til leieboerne kom hjem, og jeg gikk to trapper opp til der jeg bodde da, der mamma og pappa bodde. Jeg hadde køyeseng, bygd inn i veggen, med lekerom under og skrivebord med Sesam Stasjon-underlag.

Broren min bodde lenge i rommet ved siden av, men jeg husker ikke om han gjorde det da jeg var tolv, eller om han var flytta ut da. Jeg husker Madonnaplakaten på rommet hans, sakkosekken, snille kompiser. Jeg husker den kvelden de spilte rollespill på loftet og jeg fikk lov til å sitte og høre på, så lenge jeg lovde å være helt stille, og jeg husker at broren min slåss mot en drage. Seinere ble det mitt rom, før jeg flytta ned i kjellerstua, i etasjen under leiligheta jeg sitter i nå.

Da jeg var femten bodde broren min her, i denne leiligheta i første etasje i dette gamle huset, han bodde her sammen med en kompis. Kompisen hadde rom i kjellerrommet, det lå vegg i vegg med vaskerommet og vaskerommet var ved siden av mitt rom, kjellerstua. Av og til kunne jeg høre kompisen til broren min tape i dataspill, da ropte han. Ellers var alle lyder langt unna, jeg hadde rom to etasjer under foreldrene mine, jeg hørte når det gikk i ytterdøra, men ikke når det ringte på, og vennene mine banka på kjellervinduet når de kom. Jeg hadde en gammel datamaskin, en 486 som hadde vært broren min sin. Han lærte meg å ta den fra hverandre og sette den sammen. Jeg hadde Nemi-plakater på veggene, en liten kloss av en TV i vinduskarmen, tegninger og dikt ramma inn og hengt opp.

Kjellerrommet sto tomt da jeg flytta til Frankrike, tror jeg. Murhus, tretrapp opp til andreetasjen, der jeg delte rom med min fjorten år gamle vertssøster. Hun hadde skrivebord, jeg hadde ei lita bokhylle. I skråtaket var det et vindu, det var fint å se ut av det. Rett mot himmelen. Vi hadde stor hage, badebasseng, frukttrær med kirsebær, plommer. Krydderplanter. Hund og katt. Arbeidsrommet, lemmene foran vinduet som vi åpna hver morgen for å slippe sola inn. Om sommeren lukka vi dem rundt lunsjtider, så det ikke skulle bli så varmt inne. Divanen foran tv-en, Yorkshireterrieren Réglisse – som jeg trodde het «kirke» i fire måneder, før jeg hørte R-en i begynnelsen av navnet; Réglisse, ikke Église, lakris – han sprang alltid tulling rundt i huset etter han hadde bada, gned seg mot den sofaen, leita etter lukta si. Pépito var mest ute. Hver dag måtte jeg feie golvet. Rue de la Justice. Skolebuss nummer fire eller sju til Annonay – bonjour monsieur, bonne journée; merci, au revoir! – et blikk i speilet, en bussjåfør som blunka til meg. En dag jeg var aleine i bussen skrudde han radiovolumet på fullt og kjørte sikksakk langs en øde landevei mens han sang høyt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller le. Etterpå lo jeg.

Et halvt år etter jeg kom hjem flytta jeg ut, sammen med en kjæreste, i ei kjellerleilighet på Håpet. Jeg hadde med meg sofaen min, med Jensen-madrass og hjemmesydde sofaputer i rødt, grønt og gult. Jeg hadde med meg en knæsj oransj ergonomisk kontorstol som egentlig var mamma sin. Jeg hadde med meg en intens forelskelse og ti måneders øvelse i å tilpasse meg andre mennesker etter å ha bodd i Frankrike. Familiemiddag med svigers hver onsdag. Kålrulletter og boknafisk. Diablo II og et kvitt soverom. Badet som blei pussa opp. Alt som slo sprekker. Jeg bodde på Håpet i to og et halvt år.

Da jeg flytta ut, hjalp bestevenninna mi og kjæresten hennes meg med å flytte. Jeg husker jeg satt i en hvit bil med ei pappeske i fanget. Den var full av konjakkglass som klirra mot hverandre, og som overraskende nok overlevde turen. Ti esker bøker, minst, ble båret opp ei gammel og knirkete trapp til ei loftsleilighet på Stakkevollan. Skråtak, minikjøkken, store vinduer på hver kortvegg. Jeg strikka mitt første sjal, studerte fransk, drakk Farris Bris, jobba på OBS og handla på ICA og Burger Man. Jeg hadde ei søtti centimeter bred seng med dobbeltdyne, det så nesten komisk ut. Jeg sov dårlig når jeg var aleine, og sovna når jeg hadde besøk. Jeg kjøpte meg papegøye og kalte den opp etter bilen jeg ville ha, en mini Morris. Jeg ble allergisk mot Morris og måtte selge ham igjen. Pappa bygde meg bokhyller, jeg fikk det trekt fra på husleia. Det var fint der, hvorfor bodde jeg der så kort tid? Bare et halvt år.

Jeg kjøpte skrivebord og monterte det i en hybel i et kollektiv i Hamna. Det lå ei oppblåsbar Barbara-dukke der da jeg kom med resten av tingene mine, og jeg fikk merkelige meldinger om føtter og tær fra en av de andre beboerne. Det skulle ikke mer til; jeg fikk kalde føtter sjøl og flytta heller hjem til det gamle kjellerrommet mitt igjen. Med en ny kjæreste. Vi sov på 70 cm og spilte World of Warcraft, mens vi venta på studentbolig, som vi fikk noen måneder seinere. Trettiåtte kvadratmeter på Prestvannet, og to år i D-blokka. Lysløypa, Prestvannet, Prix Elverhøy og Yogi Licorice-te. Romdeleren, fryseskapet, sovesofaen. Buss til OBS, og etterhvert gåturer til AK på lærerhøgskolen. Engelsk på universitetet. Utsikta mot parkeringsplassen, vinduene som gjorde leiligheta så varm. Hobbykroken, garn i store mengder, Ravelry.

Nå bor jeg her. Jeg leier leiligheta i første etasje i det gamle huset som ingen helt finner fram til, fordi adressa ikke vises på GPS og fordi det er så mange tverrgater nedenfor nummer 11 og 12 at mange tror gata stopper 500 meter lenger ned, ved nr 10. En gang sprang jeg etter en ambulanse som kjørte nedover mot Strimmelen og egentlig skulle hit. Jeg har bodd her i to år aleine. Seksti kvadrat pusterom. Da jeg var fire hjalp jeg til å male veggene her, fordi bestemor skulle flytte inn og bo her mens hun gikk til dialyse. Seinere har ulike leieboere, og storebroren min bodd her.

Å flytte inn her var helt nytt, men likevel nært og kjent. Samme utsikta, samme trappa, jeg låser meg bare inn ei anna dør, en annen gang, ei leilighet jeg aldri har gått ut og inn av før, men som likevel er i huset jeg har bodd i i atten år. Tømmervegger, store vindu. Først hadde jeg nesten bare hagemøbler her, mens pappa ennå pussa opp badet og jeg var i ferd med å flytte fra en mann, ta eksamen i fire fag og ikke hadde tid eller penger til å ordne noe mer. Nå har jeg sofa, TV-benk, stuebord. Jeg kjøpte meg gitar, grønnplanter, te i store mengder. Strikka, så serier, skreiv. Tok pause fra studiene, begynte å studere igjen.

I august i fjor flytta Simen inn. Nå har vi to gitarer, og en ukulele. Nesten alle plantene er ennå i live. Jeg sitter ved skrivebordet jeg en gang monterte i Hamna og ser ut vinduet mot nabolaget. Der har jeg leika da jeg var lita. Det kvite og røde huset der Astrid bodde, hun som kalte meg Store-Ida fordi jeg var eldst. Det kvite huset, som jeg tror var blått før, der Martin bodde, han jeg var småkjærester med en gang, da jeg var tre eller fire, og hvor Lille-Ida seinere flytta inn. Huset med det røde taket lenger ned, i Rektor Quickstads, der Ida Kristine bodde før hun flytta til huset med gress på taket på andre sida av sundet.

Vi ringte hverandre, også når hun bodde to minutt unna. Hei, det e ho Ida, e ho Ida der? Ringeapparatet hennes var så høyt oppe at jeg måtte bruke et kosteskaft for å nå opp. Husker lyden av fottrinn i trappa, rommet hennes med Barbiehuset. Vi var mange Idaer, åtte på det meste, tror jeg, hvis jeg tar med barneparken og de som bodde fem minutter unna. Jeg springer ikke lenger og ringer på dører i nabolaget.  Er det like mange unger som leiker her nå? Har de på et eller annet vis blitt usynlige for meg? Jeg ser dem ikke, men jeg ser vel ikke etter dem heller. Det er fortsatt like rolig, like skjerma for trafikk, like barnevennlig og samtidig sentrumsnært.

I etasjen over hører jeg foreldrene mine gå i trapper, knirke i golv. De har vært borte i to måneder på Gran Canaria, og det er godt å ha dem tilbake. Fint å kunne invitere på middag, lage store porsjoner suppe igjen. Fint å bli invitert på mammas hjemmelagde kjøttkaker. Komme på besøk, ha lange samtaler med pappa, sånne samtaler der de som ikke kjenner oss godt av og til tror at vi krangler, men vi gjør jo ikke det. Ofte høres jeg sint ut når jeg er engasjert. Jeg er sjelden og aldri sint i det store og det hele. Jeg hadde aldri trodd det da jeg var atten, men det er godt å bo nært foreldrene mine. Fint å kunne ringe på og snakke strikking med mamma, fint å kunne låne bil, måke snø, kjøre på OBS sammen, invitere på ettermiddagskaffe. Se at de har det bra.

Jeg ville skrive noe om å bo steder, å bli noe. Jeg har ikke noe imot å flytte på meg, man vokser av å røre på seg, det skjer noe når man reiser og må bo ulike steder, tilpasse seg, innrede, bygge noe, pakke sammen et liv, løfte. Samtidig føler jeg meg heldig som har fått ha ett hjem som barn. Ett hus, mange rom. Et hus å passe på når det er tomt, et hus der folk samles. Et kråkeslott, en gammel villa med knirkelyder i golvet, vind som tar i veggene, takras som rauser ned. Fem minutter fra det meste. Et hus som fortsatt fins og som på mange måter fortsatt er slik det var. Jeg har bodd mange steder, men akkurat nå er det veldig fint å kunne leie leilighet i barndomshjemmet mitt. Spesielt siden jeg ikke aner hvordan høsten ser ut, og hvor jeg er om ett år.

Hjemme

Sporadisk oppdatering: Vente, skrive, tenke.

Sporadiske oppdateringer har blitt mer regelen enn unntaket på bloggen i det siste. Det har sin naturlige forklaring. Jeg skriver. Forsøker å skrive. Jeg har fått kontorplass på fine Stabburet, et skrivekollektiv i nordbyen, og jeg sitter noen ganger der, noen ganger hjemme. I dag frister det lite å gå ut. Det renner sørpe og vann i gatene, det drypper fra trær og takrenner, det rauser snø og is fra hustak. (Det er ikke våren. Det kommer mer snø. Snart fryser det til igjen. Det går bra. Jeg har valgt å bo her oppe.)

Det er vanskelig å konsentrere seg når man ikke vet hvordan hverdagen blir om noen få måneder. Jeg har søkt på flere jobber, 50%-stillinger, og vært på flere jobbintervju. Jeg har søkt på master i engelsk litteratur, PPU; bachelor i psykologi, fysioterapi og pedagogikk; skrivekunst- og forfatterstudier i Bergen, Bø, Tromsø og Göteborg. Sistnevnte er nok sjansene smale for å komme inn på, men det virker nesten dumt ikke å søke. Likevel, hva skal jeg gjøre dersom jeg kommer inn i Göteborg? Hva gjør jeg om jeg kommer inn i Tromsø og Göteborg? Eller om jeg ikke kommer inn på noen av skrivestudiene?

Jeg har ikke lyst til å undervise, men med skolefagene fransk og engelsk, samt PPU (eller psykologi/pedagogikk), har jeg grunnlag for å søke master i logopedi. Master i engelsk litteratur appellerer til meg på grunn av det faglige, alt jeg vil lære, masteroppgaven jeg har lyst til å skrive. Samtidig er det ikke ei utdanning som leder mot et konkret yrke. Jeg vet at jeg er flink nok til å gjøre det bra. Bra nok til å kanskje kunne fortsette med doktorgrad og lignende. Det hadde vært fint å undervise på universitetsnivå, men jeg er litt bakvendt i så måte. Å arbeide på universitetet appellerer mer til meg på grunn av faste 8-15 dager og det å få undervise et fag man brenner for til noen som er interessert i det, enn på grunn av muligheten til å forske. Det kan hende jeg endrer mening om det hvis jeg skriver en mastergrad. Hvem vet.

Og hva skal jeg nå egentlig med mer utdanning, mer studielån? Sistnevnte er iallfall et problem. Jeg har ennå tre år igjen med støtte, men det skal jo betales tilbake igjen også. Jeg ville vært lykkelig student resten av livet om det ikke var for studielånet — Tenk å bare kunne fortsette å lære! Men det kan (og bør) man jo gjøre på egenhånd.

I forrige uke var jeg på et jobbintervju der de spurte meg hva min drømmejobb var. Å leve av skrivinga, sa jeg. Og la til at det var langt fra realistisk, men det var mer realistisk nå enn det var for fem år siden. Samtidig tenker jeg mer og mer at drømmejobben er nettopp ei 50%-stilling i en jobb der man har fri når man har fri, har klare oppgaver, får ekspedere, hjelpe og veilede kunder uten å være redusert til en bipper i kassa på OBS (der har jeg jobba før, det er helt greit, men ikke akkurat givende eller intellektuelt utfordrende). I bokhandel, som hotellresepsjonist, på et sentralbord … En jobb der man ikke bruker opp den delen man trenger til skrivinga, men likevel trives og får brukt det man kan til noen som har nytte av det. Jeg kunne levd og skrevet lenge og godt med en sånn jobb. Kanskje jeg får én. Da trenger jeg ikke studere til høsten. Og får jeg jobben, og kommer inn på forfatterstudiet her i Tromsø, lar det seg til og med kombinere. Det er så ideelt at det er skummelt å kjenne at jeg håper, håper, håper på akkurat det.

Dette var en digresjon, tro det eller ei. Kort sagt: Jeg venter på svar på jobb- og studiesøknader, jeg redigerer tekst til forfatterstudiesamling, jeg planlegger uke for uke, og er urolig og spent på hva som venter om ei uke, tre uker, to måneder, til høsten. Og så jobber jeg med et romanprosjekt. Det går framover, men det går ikke fort. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, det er ennå så mye igjen. Jeg er på kladdestadiet, råutkastet er ikke ferdig engang, men det blir bra og jeg koser meg når jeg skriver. Når jeg får til å skrive. Som dere skjønner er konsentrasjon en mangelvare akkurat nå, men det er naturlig, omstendighetene tatt i betraktning. Nå har jeg endelig kommet i gang med trening igjen, så da går det forhåpentligvis lettere utover våren. Jeg har etter hvert skjønt at fysisk aktivitet (styrketrening, yoga og jogging, i mitt tilfelle) er et verktøy som gjør at jeg konsentrerer meg og skriver bedre. Ei nødvendighet for å leve dette livet jeg vil ha.

Sa jeg virkelig «kort sagt» i forrige avsnitt? Akk. Vel, nå har dere fått ei lita oppdatering fra meg, for de som følger med. Jeg har det bra, og jeg har mye å se fram til, uansett hvordan høsten blir.

Usynlige debutanter? Nei, sier jeg, snarere urolige.

Bok & Samfunn har intervjua seks av fjorårets debutanter: Eirik Husby Sæther, Kristina Leganger Iversen, Per Kristian Cani, Ola Jostein Jørgensen, Lina Undrum Mariussen og meg. Vi fikk alle sammen en rekke spørsmål rundt det å debutere, og B&S har valgt ut noen svar fra hver debutant. Her kan du lese det jeg hadde å si (Klikk på bildene, så blir de større):

Trykk på bildet, så blir det større.

Trykk på bildet, så blir det større.

Resten av debutantintervjuene finner du i nyeste utgave av Bok & Samfunn (08.03.2012), som du også kan kjøpe digitalt på buyandread.

Språket spraker i hjertet (eller hjernen, men det går vel for det samme).

Hay un baño por aquí? spør jeg. Jeg lurer på om de har toalett på restauranten, og veit at jeg kan si baño, det betyr «bad», jeg gjør meg forstått, men lar meg likevel more av at det uttales banjo, og av å se for meg et scenario der jeg istedenfor å spørre etter toalettet ba om musikkinstrumentet, og prøver å tenke på hvorfor i alle dager jeg skulle ha behov for en banjo, eller hvilken type person som faktisk ville bedt et vilt fremmed menneske om en banjo.

Todo recto, y a la derecha, sier han — eller, han sier ei hel remse med ord, men jeg får med meg det, og et claro, «klart det» — og jeg veit hva essensen av det han sa betyr. Jeg veit at jeg skal rett fram og til høyre, men mens jeg følger instruksjonene ser jeg nesten ikke på bordene jeg går forbi, jeg er opptatt med å vrenge hjernen fordi jeg huska hva høyre betydde idet han sa det, derecha, men jeg klarer ikke å huske hva venstre er.

Etter å ha forklart mange ganger på gebrokkent spansk iblanda engelsk at kjæresten min — my boyfriend — falt og skada ankelen sin, og at no es fractura, det er ikke brudd, husker jeg endelig hva «kjæreste» er på spansk. Novio. På apoteket noen dager seinere sier jeg feil, og forteller at jeg trenger sportsteip til jentekjæresten min, mi novia. Apotekeren stussa med en gang — noVIA o novIO? — og etterpå tenker jeg at jeg ikke skulle ha retta meg sjøl, han kunne godt ha tenkt at jeg hadde jentekjæreste, og at det var det jeg mente.

Vi kjøpte sportsteip for å teipe igjen plastposer rundt beinet til Simen i dusjen, så ikke gipsen ble våt. Sportsteip var ikke bare-bare å forklare, det heller, men jeg pekte på teipdispenseren på apotekerens skrivebord, como eso, pero por la pierna?  før jeg la til et prøvende sport? Jogging? og gjorde løpebevegelser med armene. Til slutt skjønte han hva jeg mente. På vei hjem til hotellet langs med strandpromenaden fra Puerto Rico husker jeg plutselig at «venstre» heter izkierda på spansk.

Seinere sitter orda lettere og jeg klarer å forklare i hele setninger at kjæresten min har en benda som han skal fjerne snart — va a quittarla –, men cuando va a ducharse es dificil, y no tiene «sports tape» por las bolsas plasticas, he comprado hace tre días, pero ahora no hay mas. Vi hadde brukt opp sportsteipen, og det var vanskelig med plastposene da. Dama i kassa skjønte hva jeg mente, og forklarte at sportsteip slapp igjennom fuktighet, og at vi heller måtte kjøpe en gjenbrukbar pose med borrelås som hun hadde, som var lagd nettopp for å holde gipsen tørr.

Ok, nå ble det mye forstuelse og gips her, men hovedpoenget mitt er ikke at Simen forstua foten mens vi var på Gran Canaria, hovedpoenget er nok nærmere banjoen, egentlig.

Jeg kom til Amadores på Gran Canaria om natta 14. januar og måtte anstrenge meg for å huske hvordan jeg sa «207» (romnummeret vårt) — dos cientas y siete –, og iløpet av de to ukene som fulgte falt ord ned i hodet mitt, enten fordi jeg overhørte dem og plutselig huska hva de betydde, eller fordi jeg hørte noe som hadde med noe å gjøre, eller fordi jeg ville si noe, eller fordi jeg konstant gikk rundt og konstruerte setninger i hodet mitt (ting jeg skulle ha sagt, ting jeg kunne si, ting jeg skulle si neste gang jeg var i en butikk/på frokostbuffeten/på hotellet/i en taxi/etc). Venstre. Kjæreste. Fortidsendinger og verbsamsvar. Banjo.

Det var merkelig. Å bli fortalt av hovmesteren at hun fra nå av kun ville høre spansk fra meg. Å forklare en butikkselger at norsk og svensk er veldig likt, så jeg skjønner hva han mener sjøl om han sier «tjugo» og ikke «tjue». Å ende opp i (forsøk på) lengre utredninger om historien til Norge og Sverige, Norge og Danmark, og språkutvikling, og være fullstendig uten evne til å uttrykke seg akademisk, men likevel gjøre seg mer eller mindre forstått. Å forsøke å forklare at vi trodde vi kanskje hadde blitt matforgifta, uten å fornærme kokken. Å plutselig møte franskmenn og måtte skifte til enda et språk, og i ti lange minutter konsentrere meg intenst om å snakke rett språk og ikke si noe merkelig, for fransk kan jeg jo.

Det er merkelig. Å kjenne på at språkene samhandler på et vis i hodet mitt. De dytter i hverandre, det ene gjør noe med det andre. Det er slitsomt og fint på en gang. Å skjelve i et språk. Å kjenne at sjøl om jeg ikke prøver, så er det der. Det faller ord ned. Inn i hodet mitt. Ut av kjeften.

Å kjenne at noe kommer tilbake, eller at det har vært der hele tida, (å angre bittert på at jeg ikke flytta til Bergen og studerte spansk rett etter videregående, da språket var ferskt, da jeg kunne alle fortidene og så vidt hadde begynt å lære meg konjuktivbøyningene, men det er en parantes, for) mest av alt er dette jeg bærer på en følelse av mestring.

I en samtale på et språk jeg bare så vidt behersker er hvert svar fra den jeg snakker med en bekreftelse på at jeg mestrer språket, eller ei mulighet til å forklare hva jeg egentlig mente om jeg blir misforstått. Hver gang jeg overhører noe, eller leser noe, hver gang et ord detter inn i hodet mitt, kan det brukes. Det er som om noe løsner, som om hjernen strekker på musklene, og jeg elsker det.

(Med forbehold om skrivefeil i spansken)

Å pynte et pepperkakehus (Pepperkakehus, pepperkakeknus).

Det var flere år siden sist jeg lagde pepperkakehus, men i år følte jeg meg inspirert. Pappa kom innom på lille julaften med tre bokser ferdig pepperkakedeig, og jeg hadde liggende former som stikker ut et enkelt hus (fire rektangel til langvegger og tak, to kortsider og ei pipe).

Når man skal sette sammen et pepperkakehus, er det best å bruke smelta sukker, men dette krever god planlegging og koordinasjon: Smelta sukker kan gi alvorlige brannskader, så selve monteringa må gjøres av en voksen, så kan heller barna hjelpe til når huset skal pyntes.

Pepperkakerønne

Sjøl om huset ble noe vaklevorent, gikk monteringa greit for seg, uten brannskader eller store vanskeligheter. Det er jo også fordelen med et såpass enkelt og lite hus. Å lage et større arkitektonisk byggverk er nok litt av ei utfordring når man skal lime alt ihop. I år kunne man alltids skylde på Dagmar, men om huset skal holde seg oppe hele jula og er mer komplisert enn dette, må man planlegge godt og være nøye. Dette skriver SINTEF Byggforsk tenkt på, og man kan lese om og laste ned deres pepperkakebyggeregler og -forskrifter her.

Husk å bruke tre- eller metallredskaper om du må røre i sukkeret (ispinner er kjekt, de kan du kaste). Metall kan bli veldig varmt, plast kan smelte (temmelig raskt også). Om du har fått stivna sukker på f.eks en kniv, kan du sette den i kaldt vann i noen timer, så løsner det. Det lønner seg forresten å ta vare på det sukkeret som blir til overs. La det stivne i panna og bruk det som base til en karamellpudding (nam!).

Base til karamellpudding

Når huset har fått stått ei stund og sukkeret er helt kaldt og alt henger sammen, er det på tide å pynte huset. Det fins mange kreative måter å gjøre det på, og om man googler litt rundt er det lett å finne inspirasjon. Men en ting er helt sikkert: Du trenger melisglasur. Jeg brukte tre eggehviter, en boks melis og noen dæsjer sitronsaft. Visp eggehvitene stive med håndmikser, bland inn melisen og så sitrondråpene. Med det blandingsforholdet blir glasuren tjukk og seig nok til at den holder godteriet på plass uten å renne mye.

Om du er forsiktig, kan du bruke en brødpose til å sprøyte melis med, men det kan være lurt å ha flere framme, og ikke ha all melisen i én pose. De kan fort rakne, eller så utvider hullet du klipper til seg, og så må du lage ny. Det er kanskje greiere med ferdige kakedekoreringsposer med munnstykker av ulike fasonger til å få det skikkelig fint, men siden jeg ikke har sånt fylte jeg brødposen, knyttet knute øverst og klippa et lite hull i det ene hjørnet. Fungerte veldig bra, men nå var det jo ikke noe mesterverk jeg lagde, heller.

En annen viktig ting man trenger er så klart godteri:

Paljetten er klar

Jeg syntes det var nyttig å sortere smågodtet etter farger. Da kan man fargekoordinere takstein når man limer dem på, og se hvilke farger som passer sammen og hva man kan gjøre med godteriet. Det kan bli skikkelig stilig om man velger å begrense seg til bare noen få farger (f.eks så jeg noen fine hus som var dekorert i kun rødt og hvitt), men i entusiasmens ånd ble mitt hus noe mer fargerikt. Jeg leita lenge etter tips til pynting, men fant ikke så mange konkrete råd, bare en hel del bilder av fine hus, så jeg tenkte jeg skulle lage ei liste over pyntetips sjøl:

Tips til å pynte pepperkakehus (se også bildene lenger ned):

  • Du kan lage troverdige «glassvinduer» ved å lime stive gelatinplater bak vindusåpningene med melis. Disse er lurt å feste før du limer platene sammen, men på en såpass enkel konstruksjon som mitt hus, gikk det helt fint å feste dem på et ferdigmontert hus.
  • En annen måte å lage vinduer på, er å knuse kamferdrops eller lignende inni vinduene når man steker veggene. Dette har jeg ikke prøvd, men hører flere snakke om at det blir pent.
  • Grønne Non-Stop kan limes sammen til snøkledde juletrær om man har tålmodighet til å vente på at melisen stivner litt mens man limer sammen, lag for lag. Jeg hadde ikke så veldig mye tålmodighet, så mitt tre ble ganske lite…
  • Såkalte «viskelær» fra smågodthyllene kan settes over hverandre for å bygge snømenn, og om man får tak i hvite karamellkuler (som de hadde i smågodtdisken på Spar der jeg handla), kan disse brukes som hoder. Marshmallows fungerer sikkert også som de nederste kulene i snømannen, men smågodtviskelær er stivere, og jeg innbiller meg at de står stødigere.
  • Om man finner stjerneforma smågodt er dette fint å feste i juletrær man lager (enten de er av pepperkaker, eller Non-Stop). Jeg fant også ut at man med hell kan skjære av «armene» til sånne stjerner og bruke dem som nese til snømenn.
  • Det finnes tusjer man kan bruke til å tegne på mat og kaker med. Jeg kjøpte mine på Sweet Heart i Tromsø, men jeg ser at man også finner slikt på nett. Jeg brukte dem til å tegne øyne, munn og knapper på snømennene og til å skrive et 12-tall på husveggen (siden vi bor i gatenummer 12 her jeg bor. Huset ligner ellers ikke noe særlig på huset vårt).
  • Lakrisstenger kan brukes til takrenne. Om du finner sånne fylte stenger med hvitt fyll, kan dette se ut som snø. Jeg fant røde jordbærstenger med hvitt pulverfyll. Det ser muligens mer troverdig ut om man fjerner fyllet og har melis i takrenna. Denne må festes godt langsmed taket for å ikke falle ned, spesielt hvis du også vil lage istapper.
  • Istapper kan du lage ved å feste ei rund kule melis og la den «dryppe» til den henger som en istapp langs taket.
  • Vinduslemmer kan du lage ved å bruke lakrisfirkanter, eller lignende firkantet, flatt godteri. Det går sikkert an å skjære til andre typer godteri så det passer også. En skarp og liten kniv er viktig om man vil skjære i smågodt, fordi det kan være ganske seigt.
  • «Skolekritt» kan deles på midten og brukes som snøballer i f.eks ei snølykt. Jeg forsøkte å fylle snølykta jeg lagde med gule Non-Stop, så det skulle se ut som at det lyste fra dem, men det vistes ikke gjennom melisen. Her går det sikkert an å finne på noe annet lurt.
  • Om man vil ha lys i pepperkakehuset, anbefales sånne elektriske telys med batteri framfor ordentlige telys. Sistnevnte kan nemlig bli veldig veldig varme og det kan være brannfarlig å sette dem inne i et tett pepperkakehus. Telys skal alltid ha skikkelig underlag som er lagd for telys (om man bruker fat som er beregna på andre lys, kan fatet faktisk sprekke). Jeg kjøpte ei sekspakning telys med batteri fra Elkjøp som var ferdige til bruk med en gang man tok dem ut av pakken, og det ble ganske fint.
  • Seigmenn, skumnisser og marsipangriser kan brukes som pepperkakehusbeboere. Jeg brukte svarte lakrisseigmenn.
  • Om huset står på et brett, kan man fylle brettet med kokosmasse eller bomull for å lage snø. Helt til slutt, når man er ferdig å pynte, kan man dekke alt sammen med et lite dryss melis, så det ser ut som om det nettopp har snødd.

Her noen bilder av huset slik det ble etter jeg hadde pynta meg ferdig:

Pynta pepperkakehus. Uten lys inni.

To seigmenn har nettopp bygd en snømann og begynt på nummer to.

Vinduer av gelatinplater, med vinduslemmer og mursteinsdekor rundt og istapper langs taket.

Kortside, med svarte juletrær langs husveggen.

Juletre av Non-Stop, med "supersur" stjerne på toppen. Kokosmassesnø.

Vindusdetalj

Snølykt, snølyktbygger og takrennedetalj.

Med elektriske telys inne i huset

Frontbilde, med lys.

Et ferdig pepperkakehus skal selvfølgelig også knuses, og mitt tantebarn på tre og et halvt år hadde sett seg ut en rosa Non-Stop hun ville spise lenge før vi skulle ta knekken på byggverket. Om huset har stått lenge, smaker det ikke nødvendigvis så godt (mitt ble satt sammen tredje juledag og hadde bare stått i fire dager), men det er uansett morsomt å få slå løs med hammer på en sirlig sammensatt sukkerdekt søtsak. Jeg gjorde krav på en snømann (karamellkulene smaker fantastisk), og lot ellers tantebarna ta seg av knusinga:

Eeeen... toooo.... TRE!

Snølykta

Huset ble utsatt for omfattende ødeleggelse, men det var ingen personskader å rapportere.

"Kan æ få ødelegge det litt mere nu?"

Har du noen gode tips og råd til pynting av pepperkakehus? Noe smågodt som egner seg spesielt godt, for eksempel?

Ting jeg av og til tenker at jeg skulle ha hatt (Ønskeliste 2012)

Noen ting jeg tror jeg ønsker meg, som jeg skriver ned før jeg glemmer dem, og i tilfelle noen skulle ha interesse av å vite det. Materielle drømmer, kan vi kalle det, i og med at ingen av disse tingene er noe jeg dør av å ikke få meg, men det er sånne greier jeg av og til tenker «åh! det hadde vært fint!»:

  • Halldis Moren Vesaas’ samlede dikt(Fikk denne til bursdagen min i år (2012))
  • Dikt av e. e. cummings
  • Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje
  • Rosa eller lilla refleksvest
  • Sølvringer (har selvfølgelig rota bort ringstørrelsen min, var det 5? må sjekke det)
  • Ullbokser fra Kari Traa (eller bare en ullbokser, men vet ikke om noen andre som selger/lager det)
  • Undertøy, størrelse 70F i BH fra Change, 40/42 i truser. Jeg bruker utelukkende boksere og hipstere (ikke teite stringtruser som deler hoftene mine i to).
  • En solid paraply. Helst ikke i en stygg farge, og fortrinnsvis i en håndterbar størrelse.
  • Ullundertøy (helst i farger som gjør at man kan bruke det som genser/topp, med andre ord farger jeg liker!)
  • Digital fotoramme
  • Hansker som kan brukes på touchskjerm (vet at de har noen på XXL). Ser forresten at jeg har ønska meg det før også.
  • Festivalpass til Buktafestivalen.
  • Brevpapir (av typen «åh, så fint!», framfor den ikke like hyggelige kategorien «hva-som-helst» med konvolutter. Gjerne med motiver relatert til skriving, bøker, kaffe, rare&fine dyr eller Doctor Who).

Ja, mens vi er inne på ting med motiver/tematikk/farger jeg liker: Jeg har favoritter på Etsy (se bare her!), og er ellers glad i kalde farger (petrol, blå, brun, lilla, burgunder, rosa, plomme), sølv, kaffe (hele bønner, jeg har kvern sjøl, og i mer overført betydning, ting som har med kaffe å gjøre!), te, sitater, Doctor Who, papegøyer, dvergschnauzere, teater, orkidéer, dikt og mye annet rart.

Liker ikke: Oransje, gul, gull, polyester, pose-te, pulverkaffe. I utgangspunktet ønsker jeg meg ikke bøker, så fremt det ikke er i form av Kindle Store-gavekort fra Amazon, jeg har rett og slett ikke plass i hyllene til mer. Med unntak av de få jeg nevner ovenfor. De skal jeg nok klare å få plass til!

Og jada, jeg vet at det er lenge til bursdagen min (11.april), men det er lov til å fabulere litt. Spesielt når man har dårlig råd, og ikke bør bruke penger på alle de fine tingene. Og lister er dessuten en fin ting, nesten uansett hva de inneholder. Hurra for lister!