Hay un baño por aquí? spør jeg. Jeg lurer på om de har toalett på restauranten, og veit at jeg kan si baño, det betyr “bad”, jeg gjør meg forstått, men lar meg likevel more av at det uttales banjo, og av å se for meg et scenario der jeg istedenfor å spørre etter toalettet ba om musikkinstrumentet, og prøver å tenke på hvorfor i alle dager jeg skulle ha behov for en banjo, eller hvilken type person som faktisk ville bedt et vilt fremmed menneske om en banjo.
Todo recto, y a la derecha, sier han — eller, han sier ei hel remse med ord, men jeg får med meg det, og et claro, “klart det” — og jeg veit hva essensen av det han sa betyr. Jeg veit at jeg skal rett fram og til høyre, men mens jeg følger instruksjonene ser jeg nesten ikke på bordene jeg går forbi, jeg er opptatt med å vrenge hjernen fordi jeg huska hva høyre betydde idet han sa det, derecha, men jeg klarer ikke å huske hva venstre er.
Etter å ha forklart mange ganger på gebrokkent spansk iblanda engelsk at kjæresten min — my boyfriend — falt og skada ankelen sin, og at no es fractura, det er ikke brudd, husker jeg endelig hva “kjæreste” er på spansk. Novio. På apoteket noen dager seinere sier jeg feil, og forteller at jeg trenger sportsteip til jentekjæresten min, mi novia. Apotekeren stussa med en gang – noVIA o novIO? – og etterpå tenker jeg at jeg ikke skulle ha retta meg sjøl, han kunne godt ha tenkt at jeg hadde jentekjæreste, og at det var det jeg mente.
Vi kjøpte sportsteip for å teipe igjen plastposer rundt beinet til Simen i dusjen, så ikke gipsen ble våt. Sportsteip var ikke bare-bare å forklare, det heller, men jeg pekte på teipdispenseren på apotekerens skrivebord, como eso, pero por la pierna? før jeg la til et prøvende sport? Jogging? og gjorde løpebevegelser med armene. Til slutt skjønte han hva jeg mente. På vei hjem til hotellet langs med strandpromenaden fra Puerto Rico husker jeg plutselig at “venstre” heter izkierda på spansk.
Seinere sitter orda lettere og jeg klarer å forklare i hele setninger at kjæresten min har en benda som han skal fjerne snart — va a quittarla –, men cuando va a ducharse es dificil, y no tiene “sports tape” por las bolsas plasticas, he comprado hace tre días, pero ahora no hay mas. Vi hadde brukt opp sportsteipen, og det var vanskelig med plastposene da. Dama i kassa skjønte hva jeg mente, og forklarte at sportsteip slapp igjennom fuktighet, og at vi heller måtte kjøpe en gjenbrukbar pose med borrelås som hun hadde, som var lagd nettopp for å holde gipsen tørr.
Ok, nå ble det mye forstuelse og gips her, men hovedpoenget mitt er ikke at Simen forstua foten mens vi var på Gran Canaria, hovedpoenget er nok nærmere banjoen, egentlig.
Jeg kom til Amadores på Gran Canaria om natta 14. januar og måtte anstrenge meg for å huske hvordan jeg sa “207″ (romnummeret vårt) — dos cientas y siete –, og iløpet av de to ukene som fulgte falt ord ned i hodet mitt, enten fordi jeg overhørte dem og plutselig huska hva de betydde, eller fordi jeg hørte noe som hadde med noe å gjøre, eller fordi jeg ville si noe, eller fordi jeg konstant gikk rundt og konstruerte setninger i hodet mitt (ting jeg skulle ha sagt, ting jeg kunne si, ting jeg skulle si neste gang jeg var i en butikk/på frokostbuffeten/på hotellet/i en taxi/etc). Venstre. Kjæreste. Fortidsendinger og verbsamsvar. Banjo.
Det var merkelig. Å bli fortalt av hovmesteren at hun fra nå av kun ville høre spansk fra meg. Å forklare en butikkselger at norsk og svensk er veldig likt, så jeg skjønner hva han mener sjøl om han sier “tjugo” og ikke “tjue”. Å ende opp i (forsøk på) lengre utredninger om historien til Norge og Sverige, Norge og Danmark, og språkutvikling, og være fullstendig uten evne til å uttrykke seg akademisk, men likevel gjøre seg mer eller mindre forstått. Å forsøke å forklare at vi trodde vi kanskje hadde blitt matforgifta, uten å fornærme kokken. Å plutselig møte franskmenn og måtte skifte til enda et språk, og i ti lange minutter konsentrere meg intenst om å snakke rett språk og ikke si noe merkelig, for fransk kan jeg jo.
Det er merkelig. Å kjenne på at språkene samhandler på et vis i hodet mitt. De dytter i hverandre, det ene gjør noe med det andre. Det er slitsomt og fint på en gang. Å skjelve i et språk. Å kjenne at sjøl om jeg ikke prøver, så er det der. Det faller ord ned. Inn i hodet mitt. Ut av kjeften.
Å kjenne at noe kommer tilbake, eller at det har vært der hele tida, (å angre bittert på at jeg ikke flytta til Bergen og studerte spansk rett etter videregående, da språket var ferskt, da jeg kunne alle fortidene og så vidt hadde begynt å lære meg konjuktivbøyningene, men det er en parantes, for) mest av alt er dette jeg bærer på en følelse av mestring.
I en samtale på et språk jeg bare så vidt behersker er hvert svar fra den jeg snakker med en bekreftelse på at jeg mestrer språket, eller ei mulighet til å forklare hva jeg egentlig mente om jeg blir misforstått. Hver gang jeg overhører noe, eller leser noe, hver gang et ord detter inn i hodet mitt, kan det brukes. Det er som om noe løsner, som om hjernen strekker på musklene, og jeg elsker det.
Det var flere år siden sist jeg lagde pepperkakehus, men i år følte jeg meg inspirert. Pappa kom innom på lille julaften med tre bokser ferdig pepperkakedeig, og jeg hadde liggende former som stikker ut et enkelt hus (fire rektangel til langvegger og tak, to kortsider og ei pipe).
Når man skal sette sammen et pepperkakehus, er det best å bruke smelta sukker, men dette krever god planlegging og koordinasjon: Smelta sukker kan gi alvorlige brannskader, så selve monteringa må gjøres av en voksen, så kan heller barna hjelpe til når huset skal pyntes.
Pepperkakerønne
Sjøl om huset ble noe vaklevorent, gikk monteringa greit for seg, uten brannskader eller store vanskeligheter. Det er jo også fordelen med et såpass enkelt og lite hus. Å lage et større arkitektonisk byggverk er nok litt av ei utfordring når man skal lime alt ihop. I år kunne man alltids skylde på Dagmar, men om huset skal holde seg oppe hele jula og er mer komplisert enn dette, må man planlegge godt og være nøye. Dette skriver SINTEF Byggforsk tenkt på, og man kan lese om og laste ned deres pepperkakebyggeregler og -forskrifter her.
Husk å bruke tre- eller metallredskaper om du må røre i sukkeret (ispinner er kjekt, de kan du kaste). Metall kan bli veldig varmt, plast kan smelte (temmelig raskt også). Om du har fått stivna sukker på f.eks en kniv, kan du sette den i kaldt vann i noen timer, så løsner det. Det lønner seg forresten å ta vare på det sukkeret som blir til overs. La det stivne i panna og bruk det som base til en karamellpudding (nam!).
Base til karamellpudding
Når huset har fått stått ei stund og sukkeret er helt kaldt og alt henger sammen, er det på tide å pynte huset. Det fins mange kreative måter å gjøre det på, og om man googler litt rundt er det lett å finne inspirasjon. Men en ting er helt sikkert: Du trenger melisglasur. Jeg brukte tre eggehviter, en boks melis og noen dæsjer sitronsaft. Visp eggehvitene stive med håndmikser, bland inn melisen og så sitrondråpene. Med det blandingsforholdet blir glasuren tjukk og seig nok til at den holder godteriet på plass uten å renne mye.
Om du er forsiktig, kan du bruke en brødpose til å sprøyte melis med, men det kan være lurt å ha flere framme, og ikke ha all melisen i én pose. De kan fort rakne, eller så utvider hullet du klipper til seg, og så må du lage ny. Det er kanskje greiere med ferdige kakedekoreringsposer med munnstykker av ulike fasonger til å få det skikkelig fint, men siden jeg ikke har sånt fylte jeg brødposen, knyttet knute øverst og klippa et lite hull i det ene hjørnet. Fungerte veldig bra, men nå var det jo ikke noe mesterverk jeg lagde, heller.
En annen viktig ting man trenger er så klart godteri:
Paljetten er klar
Jeg syntes det var nyttig å sortere smågodtet etter farger. Da kan man fargekoordinere takstein når man limer dem på, og se hvilke farger som passer sammen og hva man kan gjøre med godteriet. Det kan bli skikkelig stilig om man velger å begrense seg til bare noen få farger (f.eks så jeg noen fine hus som var dekorert i kun rødt og hvitt), men i entusiasmens ånd ble mitt hus noe mer fargerikt. Jeg leita lenge etter tips til pynting, men fant ikke så mange konkrete råd, bare en hel del bilder av fine hus, så jeg tenkte jeg skulle lage ei liste over pyntetips sjøl:
Tips til å pynte pepperkakehus (se også bildene lenger ned):
Du kan lage troverdige “glassvinduer” ved å lime stive gelatinplater bak vindusåpningene med melis. Disse er lurt å feste før du limer platene sammen, men på en såpass enkel konstruksjon som mitt hus, gikk det helt fint å feste dem på et ferdigmontert hus.
En annen måte å lage vinduer på, er å knuse kamferdrops eller lignende inni vinduene når man steker veggene. Dette har jeg ikke prøvd, men hører flere snakke om at det blir pent.
Grønne Non-Stop kan limes sammen til snøkledde juletrær om man har tålmodighet til å vente på at melisen stivner litt mens man limer sammen, lag for lag. Jeg hadde ikke så veldig mye tålmodighet, så mitt tre ble ganske lite…
Såkalte “viskelær” fra smågodthyllene kan settes over hverandre for å bygge snømenn, og om man får tak i hvite karamellkuler (som de hadde i smågodtdisken på Spar der jeg handla), kan disse brukes som hoder. Marshmallows fungerer sikkert også som de nederste kulene i snømannen, men smågodtviskelær er stivere, og jeg innbiller meg at de står stødigere.
Om man finner stjerneforma smågodt er dette fint å feste i juletrær man lager (enten de er av pepperkaker, eller Non-Stop). Jeg fant også ut at man med hell kan skjære av “armene” til sånne stjerner og bruke dem som nese til snømenn.
Det finnes tusjer man kan bruke til å tegne på mat og kaker med. Jeg kjøpte mine på Sweet Heart i Tromsø, men jeg ser at man også finner slikt på nett. Jeg brukte dem til å tegne øyne, munn og knapper på snømennene og til å skrive et 12-tall på husveggen (siden vi bor i gatenummer 12 her jeg bor. Huset ligner ellers ikke noe særlig på huset vårt).
Lakrisstenger kan brukes til takrenne. Om du finner sånne fylte stenger med hvitt fyll, kan dette se ut som snø. Jeg fant røde jordbærstenger med hvitt pulverfyll. Det ser muligens mer troverdig ut om man fjerner fyllet og har melis i takrenna. Denne må festes godt langsmed taket for å ikke falle ned, spesielt hvis du også vil lage istapper.
Istapper kan du lage ved å feste ei rund kule melis og la den “dryppe” til den henger som en istapp langs taket.
Vinduslemmer kan du lage ved å bruke lakrisfirkanter, eller lignende firkantet, flatt godteri. Det går sikkert an å skjære til andre typer godteri så det passer også. En skarp og liten kniv er viktig om man vil skjære i smågodt, fordi det kan være ganske seigt.
“Skolekritt” kan deles på midten og brukes som snøballer i f.eks ei snølykt. Jeg forsøkte å fylle snølykta jeg lagde med gule Non-Stop, så det skulle se ut som at det lyste fra dem, men det vistes ikke gjennom melisen. Her går det sikkert an å finne på noe annet lurt.
Om man vil ha lys i pepperkakehuset, anbefales sånne elektriske telys med batteri framfor ordentlige telys. Sistnevnte kan nemlig bli veldig veldig varme og det kan være brannfarlig å sette dem inne i et tett pepperkakehus. Telys skal alltid ha skikkelig underlag som er lagd for telys (om man bruker fat som er beregna på andre lys, kan fatet faktisk sprekke). Jeg kjøpte ei sekspakning telys med batteri fra Elkjøp som var ferdige til bruk med en gang man tok dem ut av pakken, og det ble ganske fint.
Seigmenn, skumnisser og marsipangriser kan brukes som pepperkakehusbeboere. Jeg brukte svarte lakrisseigmenn.
Om huset står på et brett, kan man fylle brettet med kokosmasse eller bomull for å lage snø. Helt til slutt, når man er ferdig å pynte, kan man dekke alt sammen med et lite dryss melis, så det ser ut som om det nettopp har snødd.
Her noen bilder av huset slik det ble etter jeg hadde pynta meg ferdig:
Pynta pepperkakehus. Uten lys inni.
To seigmenn har nettopp bygd en snømann og begynt på nummer to.
Vinduer av gelatinplater, med vinduslemmer og mursteinsdekor rundt og istapper langs taket.
Kortside, med svarte juletrær langs husveggen.
Juletre av Non-Stop, med "supersur" stjerne på toppen. Kokosmassesnø.
Vindusdetalj
Snølykt, snølyktbygger og takrennedetalj.
Med elektriske telys inne i huset
Frontbilde, med lys.
Et ferdig pepperkakehus skal selvfølgelig også knuses, og mitt tantebarn på tre og et halvt år hadde sett seg ut en rosa Non-Stop hun ville spise lenge før vi skulle ta knekken på byggverket. Om huset har stått lenge, smaker det ikke nødvendigvis så godt (mitt ble satt sammen tredje juledag og hadde bare stått i fire dager), men det er uansett morsomt å få slå løs med hammer på en sirlig sammensatt sukkerdekt søtsak. Jeg gjorde krav på en snømann (karamellkulene smaker fantastisk), og lot ellers tantebarna ta seg av knusinga:
Eeeen... toooo.... TRE!
Snølykta
Huset ble utsatt for omfattende ødeleggelse, men det var ingen personskader å rapportere.
"Kan æ få ødelegge det litt mere nu?"
Har du noen gode tips og råd til pynting av pepperkakehus? Noe smågodt som egner seg spesielt godt, for eksempel?
Noen ting jeg tror jeg ønsker meg, som jeg skriver ned før jeg glemmer dem, og i tilfelle noen skulle ha interesse av å vite det. Materielle drømmer, kan vi kalle det, i og med at ingen av disse tingene er noe jeg dør av å ikke få meg, men det er sånne greier jeg av og til tenker “åh! det hadde vært fint!”:
Halldis Moren Vesaas’ samlede dikt
Dikt av e. e. cummings
Ferdaminni fraa sumaren 1860, av Aasmund Olavsson Vinje
Rosa eller lilla refleksvest
Sølvringer (har selvfølgelig rota bort ringstørrelsen min, var det 5? må sjekke det)
Ullbokser fra Kari Traa (eller bare en ullbokser, men vet ikke om noen andre som selger/lager det)
Undertøy, størrelse 70F i BH fra Change, 40/42 i truser. Jeg bruker utelukkende boksere og hipstere (ikke teite stringtruser som deler hoftene mine i to).
En solid paraply. Helst ikke i en stygg farge, og fortrinnsvis i en håndterbar størrelse.
Ullundertøy (helst i farger som gjør at man kan bruke det som genser/topp, med andre ord farger jeg liker!)
Digital fotoramme
Hansker som kan brukes på touchskjerm (vet at de har noen på XXL). Ser forresten at jeg har ønska meg det før også.
Brevpapir (av typen “åh, så fint!”, framfor den ikke like hyggelige kategorien “hva-som-helst” med konvolutter. Gjerne med motiver relatert til skriving, bøker, kaffe, rare&fine dyr eller Doctor Who).
Ja, mens vi er inne på ting med motiver/tematikk/farger jeg liker: Jeg har favoritter på Etsy (se bare her!), og er ellers glad i kalde farger (petrol, blå, brun, lilla, burgunder, rosa, plomme), sølv, kaffe (hele bønner, jeg har kvern sjøl, og i mer overført betydning, ting som har med kaffe å gjøre!), te, sitater, Doctor Who, papegøyer, dvergschnauzere, teater, orkidéer, dikt og mye annet rart.
Liker ikke: Oransje, gul, gull, polyester, pose-te, pulverkaffe. I utgangspunktet ønsker jeg meg ikke bøker, så fremt det ikke er i form av Kindle Store-gavekort fra Amazon, jeg har rett og slett ikke plass i hyllene til mer. Med unntak av de få jeg nevner ovenfor. De skal jeg nok klare å få plass til!
Og jada, jeg vet at det er lenge til bursdagen min (11.april), men det er lov til å fabulere litt. Spesielt når man har dårlig råd, og ikke bør bruke penger på alle de fine tingene. Og lister er dessuten en fin ting, nesten uansett hva de inneholder. Hurra for lister!
Jeg har fått meg en ny kalender, og da må man gå igjennom fjorårets for å overføre diverse informasjon, som bursdager og andre merkedager. De korte notatene og avtaleskribleriene mine ga ei fin mulighet til å sette seg ned og oppsummere året som gikk, og dermed følge opp fjorårets tradisjon.
Januar
"F.elske" f.eks
Jeg fikk meg smarttelefon og en rekke morsomme #feilrettinger i tekstmeldingene mine. 14. januar kom Simen hjem fra juleferie, og vi lagde fredagspizza og lada opp til filmfestivalen som begynte allerede uka etter. Under TIFF fikk jeg besøk av Oda, som bodde hos meg i fire dager. Det var kjempekoselig, med sushi, te, tweetup, samtaler til langt på natt og høyt filminntak.
Klar for film!
Filmene jeg så var:
Will You Marry Us?: Desillusjonert aleinemamma jobber på rådhuset og vier folk, når hun møter igjen sin ungdoms store kjærlighet og faller for ham pånytt. Problemet er bare at han er der for å gifte seg med ei anna dame.
Basilicata Coast to Coast: En gjeng mer eller mindre hårete mannfolk bestemmer seg for å danne band, og delta på en festival. Som et PR-stunt blir de enige om å gå dit til fots, og de får med seg en journalist. Underveis oppstår det en rekke forviklinger.
Black Swan: Nevrotisk perfeksjonistballerina gjør alt for den store rollen. Ekkel og ubehagelig. Dobbeltgjengermotiv, noen billige skremmetriks, men alt i alt en god filmopplevelse.
Winter’s Bone: Denne anbefales. Sørstatsfilm. Sterkt om ei jente som må finne sin kriminelle far for å berge familien, når de trues med å kastes ut hjemmefra. Det er imidlertid ikke bare-bare å oppsøke farens slekt og bekjente og stille spørsmål folk ikke vil forholde seg til. Se traileren:
Run If You Can: Ben sitter i rullestol, og har terrorisert enhver hjemmesykepleier til å slutte. Helt til Christian dukker opp. De faller imidlertid begge for den nydelige fiolinistjenta som sykler forbi leiligheta. Et merkelig trekantdrama beveger seg over i magisk realisme og surrealisme. Om jeg husker riktig. Den var fin, og med mange gode mellommenneskelige skildringer, tragikomiske episoder og hjerteskjærende virkelighet, men de mer surrealistiske partiene ble litt for sære for meg, og jeg mener å huske at det slo beina under det mer seriøse. Men det må sies, denne er virkelig vag i hukommelsen. Jeg tror jeg gråt litt?
Le Quattro Volte: En film delt inn i årstider og episoder, rundt ei bygd der de driver med… kullproduksjon? Og geiter? De heiser også opp et stort juletre, og en gammel gjeter kjøper kirkestøv som han rører ut i vann og drikker for å bli frisk. Det blir han ikke. Denne filmen var veldig lite narrativ, og de fire delene hang ikke så godt sammen, men det var fint å bare lene seg tilbake og ta inn ulike inntrykk, selv om man stadig forsøkte å knytte delene sammen. Jeg likte nok best den delen som handla om geitene.
Bright Star: Kostymedrama om forholdet mellom Fanny Brawne og John Keats. Husker den som helt grei, noen veldig fine deler. Gråt nok litt.
Loose Cannons: Italiensk film om familiekonflikter. Yngstesønnen skal endelig avsløre at han er homofil. Problemet er bare at storebroren kommer ham i forkjøpet, og reaksjonene som følger gjør at han sjøl venter. Det blir imidlertid vanskeligere å holde det skjult når kjæresten kommer (i den tro at de nå er ute av skapet), sammen med noen veldig homofile kompiser. Forviklinger og identitetsforvirring. Husker denne som litt vel karikert?
The Clink of Ice: Et høydepunkt under årets TIFF! Morsomt, absurd og småsært om en forfatter som oppsøkes av kreftsvulsten han sliter med, inkarnert som en dresskledd og melankolsk skapning. Anbefales! Her er traileren (den er riktignok på fransk, men pytt!):
I slutten av måneden så jeg Kråkesølv på Driv. Pappa ble 59. Jeg var i ferd med å komme meg etter kyssesyka, og hadde akkurat fått beskjed om at jeg kunne begynne å trene igjen, men med tydelig anmodning om å begynne forsiktig. Som sagt, så gjort. Det ble noen rolige turer og treningsøkter på stepmaskin.
Februar
Jeg studerte britisk og amerikansk kriminallitteratur på universitetet, leste manus for Gyldendal og skreiv mye sjøl. Var en hel masse på Tante Ingers tehus, og blogga begeistra om stedet. Dro på kino og så Jeg reiser alene sammen med Siri. Bestemte meg for å lese boka (Charlotte Isabel Hansen, heter den vel), men kom aldri så langt. Den står fortsatt på leselista. Simen fikk beskjed fra Cappelen Damm om at han kom med i Signaler 2011, og ble intervjua av lokalavisa. Jeg oppdaga Macks solbærdrikk og ble helt hekta.
Eple- og solbærjuice fra Mack. Og Simen. Og en pc. Og en lesesal. Hu og hei.
Mars
Starta måneden med Fredlaus på teater sammen med Siri, en teateradapsjon av Ragnar Hovlands ungdomsroman. Det gjorde varig inntrykk (og jeg blogga så klart om det hele også).
Drømmeaktige telefonsamtaler fra Fredlaus. Foto: Ola Røe / HT
19. mars reiste Simen til York, England, på studietur. Jeg så Doctor Who med Jørn og Lene, og gleda meg stort over den nye doktoren, spilt av Matt Smith. Så Jørgen + Anne = sant på kino med Siri. Den var fin, tydelig Amélie-inspirert (på en god måte!), og faktisk ganske skummel.
April
Simen kom hjem fra England 1. april, jeg ble 27 år og ble sakte, men sikkert i stadig bedre form. 14.april så jeg En folkefiende sammen med Siri (eller Merethe? Nå ble jeg jammen usikker). Blogga om det gjorde jeg iallfall! Feira bursdagen min 30. april, med hyggelig selskap av gode venner. Vi spiste mye omelett, og Simen begynte på sine kjøkkeneksperimenter med å duplisere 4 Roser sin hvite sjokoladekake.
Mai
I mai fikk jeg ortopediske fotsenger til skoene mine (fordi den ene foten er kortere enn den andre, og jeg har “hulfot”) og kjøpte meg snasne joggesko i samme slengen. Klar for jogging, med masse motivasjon og et treningsprogram på åtte uker. Reiste sørover til Trøndelag i niesa mi sin konfirmasjon, og hadde en bitteliten Melodi Grand Prix-fest 14.mai med Anne og Johnny. Underholdning til folket!
I likhet med 2010 hadde jeg eksamen dagen før MGP-flirfullheta, og det var deilig å være ferdig med universitetsfagene for våren og bedre kunne konsentrere seg om skrivinga. Omtrent på samme tidspunkt ga jeg opp “365 bilder på 365 dager“-prosjektet mitt (som jeg blogga om i januar). Jeg glemte en av dagene, og orka ikke å jukse, så da ble det med 126 dager på det opplegget. Moro var det uansett, men jeg tror ikke jeg skal prøve meg på det i 2012. Kanskje i 2013?
15. mai dro Simen og jeg på vårkonsert med Tromsø Brass i Grønnåsen kirke, noe vi begge syns var veldig fint. De spilte kjenningsmelodien til Jurassic Park og mye mer. Vi ble enige om å gå mer på konserter, og som sagt så gjort: 17.mai fikk vi med oss Nasjonaldagskonserten på rådhuset (som jeg blogga om), før vi feira videre hos Jørn og Lene med grilling og hyggelig selskap.
I månedsskiftet mai/juni reiste Simen og jeg til Oslo for å være med på lanseringa av Signaler 2011, Cappelen Damms debutantantologi. Simen var så flink til å lese at jeg nesten må legge ut videoen av det hele:
Jeg fikk i tillegg tid til et møte med forlaget, for å gå igjennom tekst og planlegge sommeren. På dette tidspunktet var jeg så hekta på jogginga at jeg til og med hadde med joggeskoene til Oslo og jogga i Slottsparken i sjutida om morgenen. Vi hadde en hektisk, men veldig fin tur.
Juni
Delta
2.juni var vi på tur med Andreas, Anne og nydelige lille Delta, valpen de nylig hadde fått seg. Jørn og Lene feirer bursdagen sin 4. juni, med mye folk og masse gode kaker. Og muligens middag? Jeg syns jeg husker ei rødbetsuppe, men det tror jeg var en annen gang. Hyggelig var det i alle fulle fall. Juni ble en måned full av oppturer, både i overført og bokstavelig forstand.
Jeg fikk beskjed om at jeg kom inn på forfatterstudiets påbygningsemnet ved universitetet i Tromsø, og i tillegg tusla jeg en hel del i fjellet. Det var nydelig sommervær i Tromsø, med over tyve grader. Simen og jeg dro til Ørnfløya 11.juni og det var så varmt at vi begge bada i Sandvika etterpå.
Sandvika 11. juni
Dagen etter gikk vi til Slaktarhaugen på Kvaløya med mamma, og dagen etter det igjen gikk Lene og jeg til Movikhamran. En dags pause var nok før jeg igjen måtte ut, og Simen og jeg dro til Nordfjellet før han reiste hjem til Kiberg på sommerferie.
Her er vi, omtrent midtveis, på vei mot toppen.
Nordfjellet var en skikkelig tung tur, men det gikk fint både opp og ned, selv om stigninga var bratt mot toppen. Det var imidlertid en del råtten snø helt øverst, der det var lett å synke igjennom, og på et tidspunkt ble jeg stående til over knærne i snø, så Simen måtte dra meg opp. Utsikta var utrolig og gjorde hele turen og strevet verdt det!
Sliten, men fornøyd.
25. juni sprang jeg Midnight Sun Marathon, minimaratonet på 4,2 kilometer, på 25 minutter. Storfornøyd med ny personlig temporekord meldte jeg meg kort tid etterpå inn som medlem på Actic treningssenter, to minutt unna der jeg bor. Jeg lunsja med Merethe, og ble invitert til jentekveld hos Lene. Vi så Mary and Max på dvd.
Juli
I slutten av juni og begynnelsen av juli var niesene mine fra Trøndelag, Silje, Ingrid og Elin her. Iallfall tror jeg det må ha vært da, fordi jeg har en kinobillett fra Bad Teacher 5.juli, og jeg er ganske sikker på at jeg så den med dem. De var iallfall på besøk i sommer, og det var kjempefint å se trønderjentene mine igjen! Og så så store og voksne de blir… Det er jo nesten så en føler seg gammel sjøl!
7. juli døde bestemor. Begravelsen var den 13. juli, og jeg reiste oppover til Hammerfest. Det var fint å få være der, og møte resten av familien på farsida igjen. Jeg leste et dikt under gudstjenesten, og klarte nesten å holde tårene tilbake. Stemmen holdt! Før begravelsen var jeg på Harry Potter-premieren av Deathly Hallows Part 2, og jeg kom hjem til Buktafestivalen, så sorgen ble ramma inn av andre sterke opplevelser (Ja, Harry Potter er en sterk opplevelse, iallfall når man har vært så investert i bøkene som jeg har vært). Gøril og meg på Bukta:
"Vi e ikkje kald i det _hele_ tatt!"
Etter 22.juli gikk jeg meg en lang tur til Åsfjellet helt aleine, for å få pusterom og komme meg litt vekk fra tv-skjermen og nyhetene. Jeg tror ikke jeg skriver mer om det her.
I slutten av juli så jeg Pelle Politibil går i vannet med yngste tanteungen min, Silja og Målselvtantebarna Andrea og Kristian. Den var faktisk temmelig fornøyelig.
August
I august kom Elin en tur til byen, og vi dro på Tante Ingers tehus sammen. Jeg klipte meg kort, og dro til Oslo for å være med på Dagbladets debutanttreff på Operataket og for å skrive kontrakt med forlaget. Rakk også en lang og hyggelig tekstsamtale og middag med konsulenten min, Torgeir Schjerven, før jeg raskt fikk truffet Ida Kristine med ektemann, slik at de fikk bryllupsgave av meg. Hun gifta seg nemlig i begynnelsen av august. Jeg kom hjem på kvelden den 11.august med en kraftig halsbetennelse (noe jeg nesten alltid tar med meg hjem fra hovedstaden), men den gikk fort over, og dagen etterpå kom Simen hjem fra sommerferie og vi flytta sammen offisielt. Hurra!
17.august begynte første samling på Forfatterstudiet i Tromsø. Staffan Söderblom var gjesteforeleser, og det var både sosialt og lærerikt. Kjempefin klasse å bli en del av. Jeg sleit med å skrive noe nytt på denne tida, fordi jeg var i helt i sluttfasen av Snart er det oss, novellesamlinga som skulle utgis samme høst, men jeg fikk da skrevet noe, om enn ikke det beste jeg har produsert. Er veldig glad for å at jeg kom inn på forfatterstudiet slik at jeg kom i gang med noe nytt relativt raskt.
27. august var Simen og jeg i Tromsdalen og så på hundeutstilling sammen med Anne og Gøril. Vi så mest på schnauzere, rottweilere og kinesiske nakenhunder, men fikk også med oss Agility, som var kjempegøy! Fint innslag for oss allergikere, det gikk jo greit i og med at det var utendørs, men vi tok begge allergimedisin på forhånd for sikkerhets skyld. Synd vi aldri kan få en sånn liten firbeint en, men fint å bli venner med dem!
September
1. september dro Siri og jeg på teater og så Grensen på HT. Det var underholdende, men jeg enda litt usikker på om Ida Holten Worsøe snakka tullerussisk eller ordentlig russisk. Om det er tullerussisk blir en rekke ting ved stykket relativt problematiske, men hvis ikke er det solide greier. Morsomt var det i alle tilfeller, og fint å se to skuespillere med så godt samspill. Det hjelper kanskje at de er kjærester på privaten også. Koreografien var fantastisk, satt opp i samarbeid med Jo Strømgren Kompani.
6. september så jeg Få meg på, for faen sammen med Siri, før hun reiste til USA og ble borte i tusen år. September ble tydeligvis kinomåneden i 2011 (om vi ser bort fra TIFF), for 10. september var det tilbake til kinosalen. Simen og jeg så Oslo 31. august sammen (jeg likte den, uten å være supermegaoverbegeistra slik mange av kritikerne var), og 18. september så vi Tree of Life sammen med Jørn og Lene. Det var en temmelig sær opplevelse, og jeg syntes selv filmen ofte føltes som en Alain Robbe-Grillet-roman (kanskje med unntak av de bidige gjentakelsene Robbe-Grillet kommer med); det var litt som om den var lagd for at folk skulle sitte og tolke den ihjel og komme med halvpretensiøse uttalelser om identitet, religion og skapelse. Men jeg er glad for at jeg så den, det var deler av filmen jeg satte pris på, akkurat som jeg faktisk likte Sjalusi av Robbe-Grillet, også.
Ellers gikk måneden med til skriving, noen kaféavtaler og et par konsulentoppdrag. Mye jobb med å få boka helt ferdig, også. Siste korrektur, etc.
Oktober
Andre samling på forfatterstudiet var i begynnelsen av oktober, under Ordkalotten, og jeg leste fra boka mi på arrangementet Ferske bøker. I tillegg leste jeg med klassen, da forfatterstudentene hadde arrangement på Verdensteateret. Gunnar Wærness var gjesteforeleser på studiesamlinga. Det ble en hektisk, men kjempefin start på måneden. Etterpå roa jeg litt ned med noen konsulentoppdrag og litt vikarjobbing på sentralbordet til universitetet.
Jeg leser på boklanseringa
13. oktober kom Siri hjem (Hurra! \o/) og 22. oktober så vi Gutten og gullfuglen på HT. Uka som fulgte ble hektisk, den også, med frisørtime, The Black Rider på HT, The Thing på kino med Simen, Jørn og Lene og sist, men ikke minst: Boklanseringa mi, på Akademisk Kvarter! Mange inntrykk på en gang, og rart å skulle oppsummere nå. Jeg tror jeg likte både teaterstykkene og filmen, selv om de alle tre egentlig er gode eksempler på relativt enkle uttrykk, uten de store intellektuelle og tolkningsmessige utfordringene. Men enkel underholdning kan da også være god.
November
I november drakk jeg te på Tante Ingers tehus med twitterbekjentskapet Heidi, som var innom Tromsø i forbindelse med Ibby-konferansen. Allti hyggelig å møte andre som er glad i både te, litteratur og yoga, så det ble et hyggelig treff! På Tante Ingers tehus var jeg også 16. november, for å lese høyt fra boka mi, før jeg etter et par dagers pusterom dro videre til Narvik for å være med på Nordnorsk bokdag.
Narvik
Deretter var det klart for tredje samling på forfatterstudiet, med Tor-Eystein Øverås som gjesteforeleser. Rett før samlinga fikk jeg en flott anmeldelse i Vårt Land, og jeg fikk i tillegg knallgod tilbakemelding på det jeg jobba med, og har fortsatt å jobbe med det utover høsten og videre. 28. november, dagen etter samlinga, reiste jeg sørover til Oslo for å være med på debutanttreff (hos Norsk Forfattersentrum og Den norske Forfatteforeningen), og for å delta på De store debutantdagene på Litteraturhuset.
Jeg leser
Det ble en kjempefin tur, som jeg også blogga om. Høydepunktet var kanskje å høre Johan Harstad introdusere boka mi så fint, eller da redaktøren min sa “Dette vil vi gi ut, nå må du bare skrive videre!” Med andre ord har jeg fått grønt lys på prosjektet mitt! Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at jeg jobber med en roman, og at det nok ennå gjenstår mye arbeid før den er ferdig. November var full av fine og oppmuntrende ord om skrivinga mi, og jeg gleder meg til å skrive videre.
Desember
Jeg ble i Oslo til 3. desember, og tok (tradisjonen tro) en halsbetennelse med meg hjem denne gangen også. Det tok lang tid før jeg ble ordentlig frisk, gikk egentlig og hangla hele desember, men fikk meg nå litt ut av huset likevel. Dro blant annet på Rå med Jørn, Lene, Siri og Simen og spiste nydelig sushi, etter å ha vært på veiledning hos regnskapsfører og endelig lært meg hvordan jeg skal føre regnskap for forfatterskapet mitt på best mulig måte.
Første helga i desember fikk vi besøk av Simens mamma, som var i byen på kontroll på UNN. Det var kjempehyggelig å ha henne på besøk her, og vi dro ut og spiste med mamma, pappa, Simens mamma og Silja, niesa mi, som mamma var barnevakt for. Vi dro på Lotus og hadde en trivelig kveld. 20. desember møtte jeg Merethe på Café Sånn for å utveksle julegaver. Det ble en lang og hyggelig samtale om livet, kjærligheten, framtiden og alt det andre viktige man må snakke om når man ikke har sett hverandre på ei stund, før vi gikk på kino og så New Year’s Eve. Den prøvde veldig hardt å være Love Actually, bare med litt mindre sympatiske hovedpersoner og nyttårsaften som den store høytida.
Bittelille julaften fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse: Nok en fin anmeldelse, denne gangen fra Stavanger Aftenblad. Jula ble feira hos mamma og pappa, med julefrokost der storebror, Marlen og Silja (3 år) kom innom. Julekvelden var det bare oss tre, rolig og fint. Julegavehøydepunktene var Scrabble, egen hammer, Sydentur (!), Brevvekslinga mellom Olav H. Hauge og Bodil Cappelen i bokform, ei fotobok med bilder av Elliott Erwitt og et nydelig smykke i form av en skrivemaskin. I romjula kom søstra mi, med familie, fra Trøndelag, og det ble liv og røre i heimen! Kjempekoselig å få besøk av dem, og fint å være samla på nyttårsaften. Det var faktisk første året på femten år at alle søsknene var sammen på nyttårsaften. (Så får det så være at vi var tretten til bords, vi er da ikke overtroiske heller!)
Hadde ei kjempefin julefeiring, med mye natterangling. Natt til julaften bakte jeg pepperkaker og pepperkakehus. Natt til første juledag leste jeg ut Olav H. Hauges Dagbok i utval, og natt til andre juledag leste jeg ut brevvekslingsboka. I tillegg ble jeg liggende oppe på nyttårsaften for å gjøre ferdig Ingelin Røsslands Minus meg, mens det ennå kjentes som 2011 og før niesa mi Ingrid reiste sin vei (jeg lånte nemlig boka av henne). Jula 2011 blir nok også huska som den jula vi spilte Scrabble en hel masse, både på “ordentlig” og i digital form på Wordfeud. Ellers ble det mye god mat og drikke, en lang tur rundt Sydspissen sammen med Karen og Frode, og mange tanker om alt man skal få ut av det nye året, 2012.
I 2011 har jeg lest 52 bøker utenom jobbsammenheng, og har dermed nådd målet om å lese ei bok i uka (i snitt). Tenkte jeg skulle skrive litt om bøkene jeg har lest, og oppsummere leseåret. I tillegg til de 52 jeg skal skrive om her, har jeg også lest og vurdert fjorten manus som konsulent, og det blir spennende å se om det skjer noe med noen av dem. Det gjenstår å se, og dermed kan jeg ikke skrive noe om dem her.
Jeg begynte leseåret med krim (fordi jeg tok faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur på universitetet)og i den forbindelse leste jeg The Murder of Roger Ackroyd av Agatha Christie, The Hound of the Baskervilles av Arthur Conan Doyle. Førstnevnte er klassisk Christie-krim, satt på landsbygda like ved byen, med generasjonskonflikter, arvespørsmål og klasseforskjeller, men med en interessant narrativ vri. Vi møter den fortelleren vi allerede kjenner fra Conan Doyles Sherlock Holmes-fortellinger, nemlig den trofaste doktoren, men på en litt annen måte. I The Hound of the Baskervilles leker Conan Doyle seg med gotiske elementer og utfordrer den alltid rasjonelle mesterdetektiven med spøkelser og en ildsprutende hund. Spennende lesning!
Jeg leste mye innimellom krimromanene, men denne oppsummeringa trenger ikke å være i kronologisk rekkefølge, så derfor går jeg videre til Farewell My Lovely og The Big Sleep av Raymond Chandler. Vi hadde begge på pensum, og sistnevnte var også en del av lesesirkel 1001 bøker. Om man liker film noir og svart humor, vil man storkose seg med Chandler, som er rå på lys og mørke, asfalt og neonskilt og misantropiske detektivskikkelser med alkohol- og dameproblemer. The Big Sleep er forøvrig filmatisert med Humphrey Bogart i hovedrollen:
Chandlers metaforikk er overraskende og original, og ofte humoristisk. Etter å ha tatt faget, leste jeg The Long Goodbye på egenhånd, fordi jeg satte pris på fortellerstilen og språket til Chandler. Krim er egentlig ikke min sjanger, men jeg fikk satt en del fordommer på prøve da jeg hadde dette faget. Sjøl om det er tydelige rammer og konvensjoner for krimbøker, betyr det ikke verken at det er simpel litteratur eller at det er enkelt å skrive. Og mye av det en god krim må ha, er også elementer man trenger i annen litteratur. Andre bøker vi hadde på pensum var White Butterfly av Walter Mosley, Falling Angel av William Hjortsberg, In Cold Blood av Truman Capote og Red Dust av Gillian Slovo.
Ellers i 2011 har jeg lest flere ungdomsromaner, deriblant Hunger Games-trilogien (Hunger Games, Catching Fire og Mockingjay) av Suzanne Collins. Historien er postapokalyptisk og dystopisk, og foregår i det som en gang var Amerika, men som nå er tolv distrikter. Alle styres av Capitol. Det trettende distriktet gjorde en gang opprør mot styresettet, og under revolusjonen ble hele distriktet utsletta. I bøkenes nåtid arrangeres det et årlig arrangement for å markere Capitols makt og straffe distriktene for opprøret: The Hunger Games. (På norsk heter førsteboka Dødslekene.)
En gutt og ei jente velges ut fra hvert distrikt og i en livsfarlig arena vist på direktesendt TV skal de slåss om å vinne Lekene. Ved å ta livet av hverandre. Hvordan kan man gjøre opprør mot noe sånt? Og hvem kan de stole på? Jeg gleder meg stort til å se bokserien filmatisert. Dyktige Jennifer Lawrence (som også har spilt i Winter’s Bone) har hovedrollen, som Katniss Everdeen. Woody Harrelson skal spille hennes mentor Haymitch og Donald Sutherland spiller president Snow. Det kan virkelig bli bra, men vi får se. Her er traileren til filmen:
Minus meg av Ingelin Røssland er også en ungdomsroman, og den er jeg nettopp ferdig med. Lindas hjerte stopper midt i et stup, men idet hun er i ferd med å dø, slår mystiske Njål knyttneven i brystet hennes og sørger for at hun overlever. Etter stupet begynner hun å tenke på alt hun har ugjort, og alle feilene hun har begått. Kan hun rette opp i noe av det? Hvor mye tid har hun før hjertet svikter? Og hvem er egentlig Njål, som stadig vekk dukker opp på mystiske tidspunkt og vet ting som bare Linda vet og ingen kan ha fortalt ham? Anbefaler denne på det sterkeste. Jeg hadde mine mistanker, men ble overraska mot slutten! Lånte boka av niesa mi, som også likte den godt. Minus meg var nominert til Arks barnebokpris 2011. Her kan du lese mer om boka.
Andre barne- og ungdomsbøker jeg har lest i år er Kom no, natt! av Hans Sande, Fire av Kristin Cashore, Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James, Smaragdatlaset av John Stephens, Odd and the Frost Giants av Neil Gaiman. Både Stup av Kjersti Scheen, Få meg på, for faen av Olaug Nilssen, Sammen er vi én og én av Sverre Henmo og Zombi av Sveinung Mikkelsen er nok et sted i grenseland, men egner seg nok best for voksne og unge voksne lesere. Ut og stjæle hester av Per Petterson var et høydepunkt i leseåret.
Jeg har lest en del noveller i år, blant annet her og der i ulike antologier, men av hele novellesamlinger har jeg vært igjennom Sånt som skjer og Gjennom glass av Laila Stien (som har et veldig fint, dialektnært bokmål), De vanlige av Jo Sannem og, kanskje favorittene: La stå og Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Det var meninga at jeg skulle blogge om 52 noveller i år, men jeg kom aldri så langt. Jeg har nok lest så mange, men jeg fikk bare skrevet om de to første.
Det har blitt poesi også, men ikke så mye som jeg skulle ha ønska. (Det er en tanke for 2012: Mer poesi!) Jeg har lest Instructions av Neil Gaiman og Charles Vess (ill.), Morovers av André Bjerke, Ungdom. Dikt av Hilde Matre Larsen (red.), A history of Amnesia av Alfian bin Sa’at, Gjer deg mjuk. Smyg deg inn av Hans Sande, Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen, I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie av Pål Angelskår og Hjartemekanikk av Kristina Leganger Iversen.
De siste tre er debutanter, og i og med at jeg sjøl har skrevet bok i høst, har jeg forsøkt å lese flere debutanter i 2011. Det er jo fint å se hva andre skriver! Jeg har også lest debutantantologien Signaler 2011 av Kristin Berget (red.) (der kjæresten min, Simen Johnsen er med som bidragsyter), Lykkefeltet av Ingvild Holvik (som hun debuterte med i 2010), Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis, Xeroxdager av Caroline Kaspara Palonen, urak av Demian Vitanza, Alle vet hvem du er av Joakim Hunnes, og Ellisiv Lindkvists første roman Tørst (hun debuterte med kortprosasamlinga Alt jeg skriver er sant i 2007).
Ellers har det blitt litt jogging (What I Talk About When I Talk About Running av Haruki Murakami), en del humor (Generasjon Facebook av Jon Niklas Rønning, Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum, Dei tek ikkje tran i Texas, Dei likar ikkje grovisar i Rotary og Redlight Setesdal, av Sigmund Falch) og en hel masse Olav H. Hauge. Jeg har lest hans dagbok i utvalg (Dagbok 1924-1994. I utval av Olav H. Hauge), det vil si, den forkorta ettbindsutgaven, brevvekslingen mellom han og Bodil Cappelen (Brev 1970-1975 av Olav H. Hauge og Bodil Cappelen), og ei bok om Olav H. Hauges diktning, nemlig Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom.
Det har vært et godt leseår! Det er vanskelig, men om jeg skulle oppsummere høydepunktene med ei topp fem-liste, tror jeg den må bli som følger (i uprioritert rekkefølge):
Ut og stjæle hester av Per Petterson
Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi
Och jag var länge död: Läsningar av det ambivalenta: Olav H. Hauge av Staffan Söderblom
Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit av Ingvild Solstad-Nøis
Hva har du lest i år? Hvordan ser din topp fem-liste ut?
De snakker om oss på Kulturnytt. På Dagsnytt Atten og på Twitter. Debutantene. De som liksom forsvinner i alt «mylderet», i følge Dagsavisen. De som ikke får oppmerksomhet i media. De som drukner, i følge Juritzen forlags Tiger Garte. Så hva er løsninga? Å stå modell for ulovlige nakenmalerier på hotellvegger? Å skrive en kronikk der man legger ut om hvordan de største og eldste forlagene i Norge bare sitter på ræva og ikke backer opp debutantene sine? Desto viktigere, stemmer det? Drukner debutantene? Fortjener vi mer oppmerksomhet bare fordi vi gjør dette for første gang?
Nå skal ikke jeg snakke for resten av de noen-og-førti menneskene som har gitt ut bøker i år, men jeg har hatt et fantastisk år. Jeg har gitt ut ei novellesamling med elleve gjennomarbeida tekster og jeg har lært mye av prosessen. Jeg har lest på Ordkalotten, på Tante Ingers tehus, på Nordnorsk Bokdag i Narvik, og på Litteraturhuset i Oslo. Jeg har fått én knallgod anmeldelse i avisa Vårt Land, og en mellomgod i lokalavisa. Begge lokalavisene har intervjua meg, og jeg syns ikke det er “døllt” i det hele tatt.
Boka mi, Snart er det oss, er gitt ut i et opplag på 2000 eksemplarer. Det er langt fra for eksempel Rikard Spets’ Allahs tårer, som er gitt ut i et opplag på 7000 bøker, men så har jeg også skrevet ei novellesamling, ikke en spenningsroman. Anne Cecilie Remen som har skrevet kriminalromanen På direkten solgte over 200 bøker på lanseringa si, som hun hadde i Store Studio på NRK. Jeg lanserte boka mi på bokhandelen der jeg sjøl har jobba i fire år, studentbokhandelen Akademisk Kvarter. Jeg solgte ti eksemplarer av boka mi på lanseringa.
Sammenligninga er ikke gjort for å framstille meg sjøl som noe offer, men snarere for å vise at det er store forskjeller. Vi skriver dikt, noveller, kortprosa og romaner. Krim og romantikk og mindre definerbare fortellinger. Vi får ulik grad av oppmerksomhet. Jeg tror imidlertid ikke dette er utelukkende knytta til forlaget man debuterer på. Jeg tror heller ikke at det er et mål at disse forskjellene skal utjevnes. Vi er debutanter, og det betyr faktisk at vi er nye i gamet. Selvfølgelig føler vi oss urolige, for hva annet kan man føle når man for første gang sender ei bok ut i verden? Vi vil ha oppmerksomhet og bekreftelse og ros, slik de fleste som har lagd noe (og viser det fram) ønsker. Og om vi ikke ønsker det, så uroer vi oss i det minste for det motsatte: Slakt. Men vet dere hva? Det gjør vel alle som gir ut bok!
Personlig føler jeg ikke at jeg har fått for lite oppmerksomhet. Jeg er glad for den positive omtalen, og jeg er glad for at jeg har fått en anmeldelse. Jeg er takknemlig for at jeg (så langt) ikke har blitt slakta. Naturlig nok, slik tenker vel alle som har gitt ut noe? Ros er bra, ris er skummelt. Og akkurat disse følelsene, denne bekymringa for å ikke bli sett, å ikke bli lest, den er jeg temmelig sikker på at vil være der uansett. Om jeg ønsker å fortsette med dette, må jeg rett og slett lære meg å takle det. Vite at når boka er gitt ut, kan man ikke lenger ha noen kontroll på hvordan teksten leses, eller hva folk synes om den. Vi kan ikke styre hvordan boka blir mottatt.
Diskusjonen i media de siste ukene har ikke handla mye om debutantene. Debatten har handla om hva forlaget gjør eller burde gjøre for oss. Det har handla om media og bokhandlerne og PR, og framfor alt har det handla om hva Juritzen forlag mener de gjør bedre enn andre forlag, og de andre forlagenes reaksjon på nettopp dette. Hele tiden med denne underliggende påstanden om at debutantene er usynlige. Men vi er jo ikke det! Vi får mye oppmerksomhet. Det er en offerrolle jeg ikke føler meg hjemme i. Vi føler oss kanskje usynlige, urolige, for hva annet skal vi føle? Vi har ikke kontroll. Det er første gangen vi gjør dette.
Jeg tror vi trenger denne opplevelsen av å ikke bli sett. Vi har tross alt bare gitt ut ei bok. Det blir publisert mange bøker i Norge. Hva skjer når vi gir ut bok nummer to? Vi får ikke gruppebilde i Dagbladet eller Aftenposten sammen med de andre som gir ut andreboka. Vi blir ikke bedt på debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen eller Norsk forfattersentrum. Vi inviteres ikke på debutantseminar på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Vi får ikke vårt eget arrangement på Litteraturhuset der kjente forfattere presenterer og skryter av boka vår. Vi må stå på egne bein, slik alle de andre som gir ut bøker i Norge for andre, tredje eller tiende gang gjør. Tekst bygger tekst, og vi skriver oss inn i et større bilde, men det er vi som må gjøre jobben. Da må vi lære oss å takle uroa, den snikende følelsen av å være usynlige.
Jeg er så takknemlig for å ha fått være med på alt dette i år. Jeg er glad for å ha et forlag som ønsker å samarbeide videre med meg og som leser tekstene mine med et kritisk blikk slik at de blir så gode som mulig. Istedenfor å klage over manglende oppmerksomhet i media er jeg mer opptatt av å skrive videre på nye prosjekter, og av å komme meg ut på oppdrag for Norsk forfattersentrum slik at jeg har noe å leve av mens jeg skriver. Vi er heldige som får gi ut bøker i et land som Norge, med stipendordninger og innkjøpsordninger. Vi har ei forfatterforening som hjelper både medlemmer og ikke-medlemmer om det skulle oppstå konflikt. Vi har dyktige og entusiastiske oppdragsformidlere i Norsk forfattersentrum.
Jeg er glad for å få skrive videre og jeg forventer ikke mer enn det jeg har fått. Jeg holder meg flytende. Alt som kommer i tillegg til dette, tar jeg som en bonus.
I forrige uke reiste jeg til Oslo for å være med på tre ting, debutanttreff hos Den norske forfatterforeningen, debutanttreff hos Norsk forfattersentrum, og sist men ikke minst De store debutantdagene på Litteraturhuset. Jeg bodde på Cochs pensjonat, like ved Litteraturhuset, og hadde ei kjempefin lita uke i hovedstaden. I tillegg til de planlagte postene, ble det tid til både møte på forlagshuset for å diskutere skriveprosjektet jeg jobber med nå, og til å treffe noen gode venner i Oslobyen som jeg ellers ikke ser.
Jeg kom fram til Oslo seint mandags kveld, og sov lenge dagen etterpå, før jeg dro på Kafé Caffè og spiste frokost. På ettermiddagen traff jeg Oda og Tor-Björn på et tapassted i Operapassasjen. Hyggelig å se dem, og veldig praktisk med lommekjente Oslobeboere som kunne følge meg til Forfatterenes Hus slik at jeg fant fram. Der skulle det nemlig være debutanttreff i regi av Forfatterforeningen.
I uformell setting fikk vi ost, vin og kjeks og snakka om hva Forfatterforeningen kunne hjelpe medlemmer og ikke-medlemmer med, og hva som må til for å bli medlem. Vi fikk grundig informasjon om skatt og næringsinntekter, Arne Berggren fortalte oss om den gangen han debuterte, og Liv Lundberg fortalte om hvordan det var å sitte i det litterære råd.
Dagen etter, på onsdag, traff jeg Bokdama på Fuglen Oslo, før jeg gjorde meg klar til kvelden som kom, med øving på hotellrommet og tapas på Litteraturhuset med de andre debutantene. Det var en kjempefin kveld, og jeg fikk en utrolig flott introduksjon av Johan Harstad, som snakka om boka mi før jeg skulle lese. Hyggelig var det også å treffe venner, familie og kjente der, tanter, kusiner, gudforeldre og studiekamerater hadde tatt turen til Litteraturhuset for å høre på. Kanskje det er dem jeg kan takke for at boka mi var utsolgt allerede etter pausen
Jeg leser
Torsdagen fikk jeg besøkt fineste Anne-Stine på Nordstrand, før jeg dro inn til sentrum igjen på debutanttreff med Forfattersentrum. Der var Espen Haavardsholm og Mikkel Bugge som snakka om henholdsvis Forfattersentrums historie og det å reise på skoleturné. Etterpå hørte jeg resten av debutantene lese. På Flickr kan du se bildene jeg tok fra de to dagene på Litteraturhuset.
Dagen etter var jeg i møte med forlaget for å diskutere skriveprosjektet jeg har begynt på nå i høst. De var positive, så nå må jeg bare stå på og skrive for full maskin i tida framover. Etterpå rakk jeg akkurat innom Tim Wendelboe, der jeg fikk slått av en prat med min venninne gjennom treogtyve år, Ida Kristine, og så klart drukket nydelig kaffe:
Tim Wendelboe
På kvelden var vi og hørte på Remi Nilsen snakke om Thure Erik Lunds politiske ontologi på Litteraturhuset, før det var fest på forlagshuset. Jeg skulle ta fly hjem dagen etterpå og var ganske trøtt, men hadde en veldig fin kveld før jeg dro tidlig tilbake til hotellet, pakking og (etter hvert) søvn. Jeg har tatt meg meg en kraftig forkjølelse hjem fra Oslo (noe som nesten alltid skjer når jeg er der), men det er veldig godt å være hjemme igjen. Nå må jeg bare skrive så mye jeg klarer før jul, og sende det fra meg til forlaget og til veilederen min på forfatterstudiet.
Nordnorsk bokdag arrangeres årlig av Norsk Forfattersentrum Nord-Norge, og arrangementet ambulerer mellom de tre nordligste fylkene. I år var opplegget lagt til Narvik, og jeg fikk invitasjon til å være med. Jeg hadde ikke gjort meg opp så mange forventninger til det hele på forhånd, bortsett fra at jeg grua meg litt til den fire timer lange bussturen. Det viste det seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til!
Vi kjørte fra Tromsø i en blå minibuss grytidlig på lørdag 19. november (kl 07:30), og den første timen var det ennå helt mørkt rundt oss. Jeg blir lett kvalm og reisesjuk i bil, buss og båt, men jeg satt sånn at jeg så veien godt og sjåføren kjørte jevnt og fint hele veien. På øret hadde jeg Eline Grønvoll, og mens lyset og dagen gradvis kom og forsvant i det snøkledde vinterlandskapet sang hun blant annet om den merkelige mørketida: Der mørket rår / har lyset ei stille makt.
Narvik, med biblioteket i bakgrunnen.
Vel framme i Narvik, hadde vi en liten halvtime på oss til å sjekke inn på hotellet og gjøre oss klare til formiddagsprogrammet. Det var ikke obligatorisk, men jeg tenkte at når vi først var der var det dumt å ikke få med seg så mye som mulig av arrangementet. På biblioteket hadde de satt opp utstilling i anledning arrangementet, der mange av de tilreisende forfatterene kunne se sine bøker utstilt. De hadde ikke fått inn Snart er det oss, men Løsrivelse sto i hylla, så det var da noe:
Utstilling, Narvik bibliotek.
Formiddagsprogrammet starta med at kultursjefen ønska velkommen og erklærte to utstillinger for åpna: Vandreutstillinga Elias Blix 175 år, samt ei utstilling av elevarbeid basert på Endre Lund Eriksens Alvin Pang-bøker, der barna har sett for seg hva foreldrene finner på etter barna har lagt seg, og tegna tegninger ut ifra dette.
Neste programpost var ei dame som framførte en bit av Eva Erikssons Bare en liten uke, ei bildebok jeg husker utrolig godt (og har blogga om før), der Bella kjeder vettet av seg og ikke kan leke med lillebroren (som er så liten at han ikke skjønner noenting), så hun begynner å ringe tilfeldige telefonnummer. Til slutt tar Gustav telefonen, og han vet akkurat hva hun snakker om. Han har nemlig ei lillesøster! Han inviterer Bella i bursdagsselskap, men det er jo ei hel uke til! Boka anbefales. Er litt usikker på hvem som sto for dette på programmet i Narvik, men ifølge plakaten skal det være innslaget der Catharina Fors forteller om vennskap, selv om Eriksson ikke er nevnt.
Asbjørn Gildberg
Asbjørn Gildberg var nestemann, og han leste høyt fra si bildebok Børre Bever og vannverket. Til tross for teknologisvikt som gjorde at kun forsideillustrasjonen vistes (istedenfor en ny Powerpointslide for hver bokside), fulgte ungene godt med, og så ut til å like historien om bevrene, demninga og vannet i byen. Utrolig synd at vi ikke fikk sett resten av tegningene, som er veldig flotte. Det er Charlotte Helgeland som har illustrert boka.
Jan Tore Noreng lagde stemmer og gestikulerte
Det var ganske dårlig oppmøte på formiddagen, og det gjorde det litt vanskelig for barne- og ungdomsbokforfatterne som skulle lese. De få barna som var der, var ca 3-8 år, og et stykke unna målgruppa til Jan Tore Noreng og hans bok Dødens skole. Istedenfor å lese om smeltende ansikt og øyer som detter ut av øyehula, måtte han velge noen av de snillere partiene fra boka. Det var imidlertid tydelig at Noreng er en dyktig formidler. Han forklarte, gestikulerte, lagde stemmer og ungene hang med.
Ingeborg Arvola
Etterpå leste Ingeborg Arvola fra boka Ingen dager uten regn. Den handler om sjetteklassingen Silja som flytter fra Tromsø til Narvik og blir bestevenninne med Tove. Det hun leste tok for seg begynnelsen på dette vennskapet, og den noe hensynsløse væremåten til Siljas nye venninne. Sigrid Merethe Hanssen som også står på programmet, måtte dessverre avlyse, så hun var ikke der.
Aslaug Eidsvik og Pedro Carmona-Alvarez
Aslaug Eidsvik fra Norsk forfattersentrum Nord-Norge introduserte Pedro Carmona-Alvarez, som framførte sitt essay Til ungdommen: 22.juli, skrevet til boka Respons 22/7. Det var virkelig en skam at ikke flere var og hørte på! At ikke ungdom var der, at ikke flere fikk det med seg. Han har klart å formidle den utrolige ordløsheta etter tragedien, uten å ty til floskler eller klisjéer. Det reiv opp i sorgen og traff der det skulle treffe.
Pedro Carmona-Alvarez
Etter dette var det bokbad med Helge Stangnes som sto for tur. Han har jeg hørt lese før, og jeg visste at han også skulle lese seinere på kvelden, så jeg tillot meg ei brødskive og noen timers søvn på hotellrommet før de av oss som deltok på arrangementet møttes til middag på Rallaren kro. Sjøl om det tok litt tid, var maten absolutt verdt å vente på. Jeg spiste elg, og det var nydelig! Hyggelig selskap hadde jeg også:
Middag på Rallaren
Etter maten dro vi ned til Mørkholla, som er Narvik kulturhus sin Black Box. Konferansier for kvelden var Jan Erik Teigen, som snakka litt mellom hver opplesning, og introduserte alle. De musikalske innslagene sto Moonpedro and the Odd for. De åpna det hele med en cover av The Magnetic Fields’ The Book of Love. Her er et lite utdrag:
Etterpå kom Caroline Kaspara Palonen på scenen og leste fra sin debutroman Xeroxdager. Du kan høre henne lese her:
Da Caroline var ferdig, ble Henning Howlid Wærp introdusert. Han leste fra sin diktsamling En avhandling kanskje, om noe vakkert. Gyldenlær. Etter ham leste fribyforfatter Easterine Kire og Inga Ravna Eira. Begge leste dikt, og sistnevnte joika også, mora hennes sin joik.
Henning Howlid Wærp
Easterine Kire
Inga Ravna Eira
Og så var det min tur. Jeg leste tittelnovella, som jeg har lest før (på Ordkalotten), og fikk god tilbakemelding på den også denne gangen. Det var til og med ei dame som kom og fortalte meg at hun hadde grått litt, og det er jo alltid hyggelig å høre (?). Høytlesninga fra Ordkalotten ligger på YouTube, for de som vil høre det jeg leste. Når jeg leser den, tenker jeg ofte på rockeband som gir ut sin beste og mest catchy singel først. Dette er nok den novella i boka som egner seg best til høytlesning. Den er slående og trist. Skulle ønske jeg kunne lese den på Litteraturhuset i Oslo også, men der har vi bare tre minutter på oss, så da må jeg finne på noe annet. Uansett, on with the show!
Jeg leser
Etter meg leste Ingeborg Arvola fra sin nyeste roman Grisehjerter, og Olava Bidtnes fra si nyeste diktsamling tenke på kva havet heiter ein regnfull dag. Olava er forøvrig også en dyktig fotograf, og står blant annet for bildet på plakaten for arrangementet.
Olava Bidtnes
Ingeborg Arvola
Moonpedro and the Odd avslutta første bolk med litt musikk, og etter pausen var det Ingvild Solstad-Nøis som sto for tur. Hun leste fra sin debutroman Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit:
Helge Stangnes var nest siste ut og deklamerte dikt etter hukommelsen fra den nyeste diktsamlinga, Vintersang:
Før kvelden var over, skulle imidlertid Blixprisen 2011 deles ut. Petter Kjærnes og Kine Hellebust sto for utdelinga, og du kan se sistnevnte lese opp juryens begrunnelse og Ingvild Holvik motta prisen her:
Ingvild Holvik
Ingvild Holvik fikk avslutte kvelden med å lese fra romanen hun ble tildelt prisen for, Lykkefeltet. Den er jeg forøvrig halvveis ferdig med sjøl nå, og jeg skjønner så godt at hun har fått den. Anbefales!
Bussturen hjem gikk faktisk bra den også (ingen antydning til kvalme og knallvakkert vær), og alle var enige om at det hadde vært en fin tur …
