Leseåret 2014: Overraskelsen

Boka jeg ikke hadde planlagt å lese, av en forfatter jeg egentlig ikke kjente til fra før, men som viste seg å være knallgod?

Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.

Humoristisk og alvorlig om å gi opp eller fortsette, om kontrasten mellom det man kommer fra, det man reiste til og alt man trodde man skulle bli. Alt sammen kommer tydelig fram på julebordet for humanistene ved høgskolen i hovedpersonen Undis Brekke si hjembygd.

Undis Brekke har brukt så lang tid på å ikke fullføre doktorgraden sin, at hun har blitt kasta ut fra universitetet i Bergen, og har flyttet hjem. Nå er hun blitt hun kollega med flere av sine tidligere forelesere på høgskolen, og starter jobben med det årlige julebordet. I tillegg er stillingen hun har takket ja til blitt ledig på grunn av et dødsfall, og personen hun overtar jobben etter, døde i huset hun har flyttet inn i. En gammel flamme fra studietida dukker også opp.

Et noe traumatisk bakteppe for et julebord med smalahove blir med Gunnhild Øyehaugs skarpe penn en meget humoristisk fortelling, med alvor i bunn. Undis Brekke er en akademiker-Bridget Jones med et ironisk blikk på sine omgivelser og en følelse av å ha mislykkes med sine prosjekter. Boka er kort og god. Anbefales spesielt for humanister med sjølironi. For hva skal vi egentlig brukes til, vi som helst vil fordype oss i utsigelsesinstansen i Rimbauds diktning?

Leseåret 2014: Høydepunkt #2

Noen bøker er så gode at du bare må gi dem videre til noen andre med en gang du har lest dem ut. Det er sånne bøker man ender med å lese, kjøpe selv, gi videre, kjøpe på nytt, låne bort, og ikke minst gi bort i gave.

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi er ei sånn bok. Rishøi er en av favorittforfatterne mine, jeg har lest alle novellesamlingene hennes, samt Pling i bollen, den fabelaktige billedboka (illustrert av Bendik Kaltenborn) med rim og vers i Andre Bjerkes og Inger Hagerups tradisjon. Denne boka er ikke bare en trøst for alle oss som har grått over Inger Hagerups baker som en dag satt død i en haug med wienerbrød (Les Rishøis dikt Andre boller!), men også et meget godt eksempel på at Rishøis tekster egner seg for høytlesning.

Hun er en mester på rim og rytme, noe som er åpenbart i Pling i bollen, men når man leser novellene hennes merker man også at språket — tilsynelatende uanstrengt, talenært og enkelt — er så til de grader gjennomarbeida. Du kan høre hvor godt det flyter om du leser tekstene høyt.

I sitt forfatterskap gir Rishøi ofte stemme til de som kanskje ellers ikke ville fortalt sin historie. Man er tett på skyld, skam, det hjerteskjærende og dete enkle, altomfattende alvoret ved å være menneske.

Fengselsfuglen som skriver brev til sine døtre for å forklare alt; den unge alenemora som ikke har penger til bussen; jenta med dysleksi som får jobb på kirkegården; seksåringen som har fått en hamster hos en noe ustabil mor; jenta som tar med seg småsøsknene og rømmer fra barnevernet.

Fra den første novellesamlinga, La stå, via Historien om fru Berg, til Vinternoveller, har novellene blitt færre og lengre, men på ingen måte dårligere. Den siste boka består av tre historier. De er like vonde som de forrige, men denne overraska meg. Uten å røpe for mye, vil jeg si at hverdagsmirakelet har større plass enn katastrofen, selv om tekstene rommer mye av begge deler.

Denne boka vant Brageprisen i år, i åpen klasse: kortere litterær prosa, men var også nominert i klassen for skjønnlitteratur. Du får tak i hennes noveller i samleutgaven Noveller i samling 2007-2014, eller bok for bok. Jeg anbefaler henne på det varmeste.

Leseåret 2014: Høydepunkt #1

I år har jeg lest noen av bøkene «alle» snakka om, sånn som Stoner av John Williams og Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Begge var gode, men det er ikke de jeg umiddelbart tenker på når jeg skal trekke fram leseårets store høydepunkt.

Den boka jeg kanskje venta aller mest på i år, innfridde også forventningene jeg hadde til den, nemlig tredje og avsluttende bind i Carl Frode Tillers romanserie Innsirkling. Jeg sendte e-post til Aschehoug det øyeblikket jeg fant ut at den var planlagt utgitt til høsten, og ba om leseeksemplar, om så elektronisk, for denne måtte jeg lese, og så snart som mulig. Det sier litt om de to bøkene som allerede var kommet.

Premisset for fortellinga er enkelt: En annonse i ei avis. Kjenner du denne mannen? Han har mistet hukommelsen. Skriv det du husker om ham til denne e-postadressa.

Mannen det er bilde av i annonsen er David, og bøkene består av brev fra mennesker som husker ham, og utsnitt fra hverdagene til de som skriver. De to første handler om oppveksten og tenåra, den siste studietida og voksenlivet. Tiller er utrolig god på å peke på fordommer, klasseskiller og holdningsforskjeller mellom bygd og by, middelklasse og arbeiderklasse.

Ofte kommer vi tett på folk som går over streken i nære relasjoner, og som leser opplevde jeg noen ganger at jeg fikk sympati med temmelig usympatiske typer; Tiller tar oss med inn i tankerekkene til disse menneskene, og viser hvor lett det er å være svak, slem eller egoistisk. Hvor lett det er å såre noen uten at man egentlig ønsker det, eller til tross for at man vet at man gjør noe galt.

Det handler nesten mer om brevskriverne enn om David, men samtidig sirkles han gradvis inn, vi danner oss et noe uhyggelig bilde av denne unge mannen. Han er med selv i tredje boka. Jeg vil ikke avsløre noe, men jeg kan si at avslutningen innfridde, og at Innsirkling 3 var lysere, med mer håp i seg, enn de forrige bøkene. Det var i grunnen godt at den ikke var like mørk og dyster.

Jeg stemte på denne boka til Bokhandlerprisen, i begge stemmerundene. Boka fikk jeg leseeksemplar på omtrent samtidig som den ble utgitt. Bildet er et utsnitt fra omslaget til første boka.

Leseåret 2014: Guilty pleasures fra tenåringstida

Du flytter et helt nytt sted, og får plutselig tredve minutters gange på starten og slutten av hver arbeidsdag. Du bor der for å jobbe og tenker jobb hele tida, lærer nye ting, skal ha oversikt og kontroll, og har hodet fullt til enhver tid. Du trives med det, men kjenner at du må lese noe. Noe som ikke er så krevende.

I mitt tilfelle ble det lydbøker og e-bøker, og i begge tilfellene serier som de færreste vil kalle høyverdig litteratur. E-bøkene var mest et innfall, jeg pløyde meg gjennom de seks første bøkene av Sagaen om isfolket av Margit Sandemoe. Det er totalt førtisju bøker i serien, og jeg merka fort at det ikke akkurat føltes brennende nødvendig å lese alle sammen.

Likevel var det en fin opplevelse, fordi det minna meg om da jeg leste dem for første gang; om å være 13-14 og leke nødt eller sannhet og måtte lese kleine sexscener høyt til de andre på pysjpartiet; om fascinasjonen jeg følte for overtro og magi; om alle mytene og all religionshistorien jeg begynte å lese meg opp på, en interesse som delvis starta med disse bøkene, delvis med Peter Madsens Valhalla-tegneserie og Jostein Gaarders engleskildringer, og som seinere vokste med Sandman, Snorre og Edda.

Når man jobber mye med litteratur og tekst, blir man fort yrkesskada. Jeg kan ikke lenger pløye gjennom halvgodt eller dårlig språk uten å legge merke til det. Språket legger seg som ei hinne utenpå historien og skaper avstand hvis det er mye å irritere seg over.

Her har vi vel alle ting vi reagerer på, triggere som tar oss ut av handlingen og leseopplevelsen. Det kan være en forfatter som konsekvent bruker andre uttaleverb enn «å si»; en som alltid velger «kreative» løsninger som gryntet, lo, smilte, pep, hostet, brølte, gaulet, etc. Legger jeg først merke til det, blir jeg sprø av det.

Da kan det være en fordel å høre ei bok som lydbok, spesielt hvis det er en lang bokserie, kjent for å gjenta enkelte beskrivelser og personkarakteristikker om og om igjen. Jeg snakker om Wheel of Time av Robert Jordan. Fjorten bøker på rundt tusen sider hver, pluss en prequel satt tyve år før første boka. Verdensbygging på stor skala. Inspirert av myter og religion, med en stor kamp mellom det gode og det onde. Eller er den gjenfødte dragen egentlig god?

Det sjarmerende i denne fortellinga er kanskje utgangspunktet. Disse unge guttene og jentene man kan leve seg inn i, de som forlater den lille bygda si til en verden som vil prege dem; en verden som også vil endre stedet de kommer fra for alltid. Eventyret og virkeligheta. De sterke kvinnefigurene som vokser med ansvaret de får.

Jeg leste denne serien da jeg var sytten år og bodde i Frankrike, men ble aldri helt ferdig med den. Nå har jeg hørt meg gjennom alle bøkene og endelig fått et svar på hvordan det gikk med disse menneskene jeg ennå huska. Lydbokformatet gjorde at jeg kunne falle litt ut og inn av historien mens jeg gikk mellom hybelen og jobb, mellom jobb og hybelen, men jeg fikk så klart med meg det viktigste.

Og å lese om igjen denne historien, få den lest høyt, gjorde også at jeg husket detaljer fra Frankrike jeg trodde jeg hadde glemt. Busstoppet hvor jeg satt og leste blanda seg med biblioteket til Master Gil. Kantina på skolen blanda seg med bildene som lå lagra av byen Caemlyn, av Shadar Logoth; fantasibildene jeg lagde da jeg leste bøkene for første gang, fantes fortsatt et sted i hodet mitt, og dukket opp igjen, sammen med stedene jeg leste på, den gangen. Veldig fascinerende.

Leseåret 2014: Krim

Jeg er i utgangspunktet ganske pysete på krim. Krim er en sjanger jeg leser når det er lyst og varmt ute, og får jeg velge, foretrekker jeg klassisk krim i Agatha Christie-stil med mange mistenkte, der leseren selv blir detektiv, framfor «skrekkfilmkrim» der groteske mord beskrives i detalj. Jeg blir så skvetten av sånt! I år er nok den skumleste krimboka jeg har lest, Glassdukkene av Jorun Thørring, men det sier nok mer om meg enn om boka.

Thørring skriver tett på omgivelser jeg kjenner godt fra før, og Prestvannet var ikke like idyllisk for meg etter jeg hadde lest denne. Miljøskildringene er gode, det er flere mistenkte uten at man umiddelbart forstår hvem den skyldige er, og jeg liker måten Thørring bruker sitt eget fag, medisinen, når hun lager krimgåter. Aslak Eira er forøvrig en kul etterforsker.

Mer i Agatha Christie-kategorien kommer bøkene om K2 og Patricia, av Hans Olav Lahlum. Dette er ikke bøker som får deg til å titte deg nervøst over skuldra når du er ute og går tur, men snarere bøker som lar deg få leke mesterdetektiv mens du leser. Jeg har lest Lahlum før, og syns nok den første boka i serien, Menneskefluene, er den svakeste, uten at jeg vil si at den er direkte dårlig. Språket blir bedre utover i serien. Selv om det et ganske tørt hele veien, syns jeg det blir færre klisjeer etterhvert. Eller kanskje jeg bare har blitt vant til det?

I år har jeg lest Katalysatormordet, Maurtuemordene og Kameleonmennesker. Jeg anbefaler å lese Lahlums bøker kronologisk, selv om det går helt fint an å lese dem frittstående. Etterforskeren og forholdet mellom hovedpersonene utvikler seg en del iløpet av serien, og en biperson fra Katalysatormordet går igjen i to andre bøker, men med en litt annen rolle.

Lahlum er god på historiske detaljer, og jeg føler på mange måter at jeg får frisket litt opp i mine egne kunnskaper om vår nære fortid når jeg leser bøkene hans. Den første boka er satt i etterkrigstida, mens han beveger seg framover til syttitallet gjennom de neste.

Sist men ikke minst, når vi snakker om krim, har jeg lest CLUE-serien av Jørn Lier Horst. Undervannsgåten, Gravrøvergåten, Libertygåten og Esmeraldagåten. Bøkene markedsføres mot mellomtrinnet (9+), men leses langt oppover i ungdomsskolen. Språket er enkelt og funksjonelt, uten å være dårlig. Historien er delt inn i kapittelstruktur, og det er mange cliffhangers som gir deg lyst til å lese «bare ett kapittel til».

Ja, det er sjangerlitteratur med klassisk spenningsoppbygning.
Ja, det er enkelt språk og stor skrift.
Ja, det er en faktaboks om en filosof i hver bok, og lett tematisk tilknytning til samme filosof, men bøkene blir ikke for pedagogiske likevel.
Som voksen, erfaren leser, er dette en halvtimes avkobling.

Og med forbehold om at jeg er en dårlig detektiv: Hittil har jeg bare klart å gjette løsningen på ei av krimgåtene før jeg hadde lest ut boka. Det er ikke åpenbart hva som har skjedd og hvorfor, og vi voksne får være ikke bare leser, men også detektiv, noe jeg liker godt. Disse kan med fordel anbefales til voksne lesere med dysleksi, eller alle som vil ha en god, lettlest krim.

Det er ei gåte i hver bok, samt en større gåte som går over fire bøker (1-4, 5-8, osv). Det betyr at du bør starte med bok 1 eller 5, hvis du ikke vil gå glipp av detaljer fra den gåten som går over fire bøker. Jeg mener de bør leses kronologisk fra starten av, men gåten i bok 1-4 avsløres ikke i bok 5-8. Den første boka heter Salamandergåten.

*

(Jeg er butikksjef i bokhandel og får leseeksemplarer på mange nye bøker gjennom jobb for å kunne anbefale bøker til mine kunder. Glassdukkene har jeg kjøpt selv.)

Slå av lyset: En kortfilm basert på novella mi

I fjor på denne tida ble jeg kontakta av Kristina Gravdahl. Hun var elev ved Norges Kreative Fagskole i Trondheim, og hadde fått novellesamlinga mi i julegave. Sammen med noen medstudenter hadde hun lyst til å bruke ei av novellene i boka som grunnlag for en kortfilm de skulle lage til eksamen. «Vi kommer til å analysere novellen og skrive et manus utifra dens innhold og og følelser. Vi er begge veldig interessert i historien, og håper å få en stilren og visuelt pen film på rundt 10-20 minutter», skreiv Kristina, og jeg ga dem full tillatelse til å bruke novellene mine i prosjektet.

Underveis fikk jeg oppdatering om hvordan det gikk. Filmen ble spilt inn i løpet av våren, og ble vist for klassen i mai, før de gjorde siste finish etter å ha fått tilbakemeldinger fra forelesere og medstudenter. 14. juni ble den vist på Nova kino i Trondheim, og studentene fikk A på eksamen. Jeg har sett filmen og syns den ble en utrolig fin adapsjon av novella mi.

«Slå av lyset før du går», er er ei novelle fra debutboka mi, Snart er det oss, med en førstepersonsforteller — Karoline — som bor mutters aleine litt ute på bygda, og jobber i nærmeste svømmehall. Karoline er redd for alt som kan forårsake brann, og trekker ut alle stikkontakter før hun drar på jobb, og i teksten følger vi henne gjennom en dag på jobb. Vi forstår gradvis hvor hennes tvangshandlinger og tanker kommer fra, før hun får alt snudd på hodet og må revurdere sin egen virkelighetsforståelse. I novella har hun blitt singel og flytta for seg sjøl, og vi får vite forhistorien til bruddet i tilbakeblikk.

Filmen skiller seg fra novella på mange måter. Kjærlighetsforholdet er en større del av fortellinga, og slutten er mykere og gir flere svar enn teksten min. Da jeg skreiv teksten ble jeg så glad i denne såre jeg-personen og det var nesten litt vondt å skrive historien hennes slik den ble. Det var overraskede og fint å se henne få en helt annen slutt, mens filmen fortsatt var noenlunde tro til novella og hennes personlighet.

Filmen har fått tittelen «Slå av lyset». Jeg liker så godt skuespillerne i hovedrollen, jeg liker undervannsscenene og måten filmen forsøker å bevare den symbolikken jeg sjøl benytter meg av i teksten. Jeg håper dere liker den også. Den er omtrent 25 minutter lang:

Filmen er lagd av studenter fra Norges Kreative Fagskole: Kristina T. Gravdahl (produsent), Jeanette B. Gravdahl (manus, foto, klipp), Silje M. Iversen (regi), Ole Kristian Nilsen (lys), Nikolai Eilertsen (A-lyd, lydetterarbeid og soundtrack), Matilde Frøystad (B-lyd).

Skuespillerne er: Jenny Kaatz, Richard Olsen, Marita Kristine Stendal, Ida Charlotte Skotnes, Gilbert Kolmor Rauhut, Ole Kristian Nilsen, Malin Rundgreen Iversen, Stine Hogstad.

Det er rart, men også utrolig fint å se noe man har lagd få nytt liv i et annet format. Jeg hadde litt den samme følelsen da jeg så omslaget til boka mi første gang. Noe nytt finnes på grunn av noe jeg har funnet på. Jeg har stor tro på at når teksten er ute i verden, tilhører den de som leser, de som lever seg inn i den og lager sine egne bilder, og det å få se nettopp det illustrert i en kortfilm er en fin opplevelse.

Hva syns dere om filmen? Noen som har lest novella også?

Monstermenneske

Monstermenneske

Design: Richard McGuire

Jeg har akkurat lest ut Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Den eneste grunnen til at jeg orket å gi meg løs på den, var at jeg har lest debutromanen (Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg) og likt den veldig godt. Jeg merker jeg har et blandet forhold til Monstermenneske. Det er ei bok jeg leste med stor interesse. Den overraska meg, den fikk meg til å le og den fikk meg til å tenke. Det etiske ved å skrive så tett på eget liv interesserer meg, uten at jeg har klart å gjøre meg opp noen mening om hva det gjør med meg som leser. Det skaper i enkelte tilfeller et mildt ubehag, men jeg kan også se hvordan det må være både svært frigjørende og enormt vanskelig å ta det valget som forfatter. Ofte når jeg skriver om bøker, oppdager jeg tydeligere hva jeg mener om dem. Det er noe eget ved å formulere seg i skrift, og siden jeg ikke har blogga på lenge, bestemte jeg meg for å skrive en slags bokomtale, for å forstå min egen leseropplevelse bedre. For, som Skomsvold skriver i boka, «…det er lite som er så fint som å forstå noe her i verden.» (s. 303)

Monstermenneske handler kort oppsummert om hvordan den fiktive Kjersti Annesdatter Skomsvold skriver seg fra ME-monster til menneske. Vi følger henne fra hun ligger på gamlehjem til hun har gitt ut sin første bok og begynt å skrive på den andre. For de som ikke har lest Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, oppfordrer jeg på det sterkeste om å lese den før de leser denne boka, dersom de ikke vil ha avslørt hvordan debuten slutter og hva den handler om. Monstermenneske er ei bok om identitet og sykdom, identitet og språk, identitet og skriving. Handlinga går over ca ti år, og den er delt inn i flere deler, fra «Gamlehjemmet» til «Universet».

I begynnelsen handler det i stor grad om forholdet til kjæresten Erik, familien, skrivinga og sykdommen. Beskrivelsene er fysiske, gjentatte, presise og gode, og som leser måtte jeg stadig kjenne på egen kropp. Seinere følger man hovedpersonen gjennom Nansenskolen, Skrivekunstakademiet i Bergen, den litterære debuten og litteraturstudier, med tilbakeblikk til både barndommen, oppveksten og da hun gikk datastudier i Trondheim. Utviklingen fra å ikke føle seg verdt noe, til å være menneske, være Kjersti, vises også i språket, som går fra førsteperson til å noen steder være skrevet i tredjeperson, før det tar tilbake jeget mot slutten av boka. Flyten i boka skapes av et etterstilt jeg, som kommenterer både på tilblivelsen av teksten vi leser, og på hukommelsen, tidens gang, replikker, mennesker, fra ei ukjent framtid, ei framtid vi skrives inn i iløpet av fortellinga. Tid er i det hele og det store et flytende konsept i denne boka, og det liker jeg.

Monstermenneske, s. 203.

 

Det kan virke slurvete ved første blikk, men når man går boka i sømmene ser man hvor gjennomført og godt tenkt det stort sett er. Jeg tipper boka har vært mange hundre sider lenger enn den er, og at dette er konsentratet vi sitter igjen med. I slutten snakker vi også om en litterær kropp, en poetikk og et språk som har blitt skrevet fram. Poetikken og de litteraturteoretiske refleksjonene mot slutten av boka er interessante og velskrevne, og illustrerer godt spranget mellom jeget i starten av boka og jeget i slutten. Med to bachelorgrader i litteratur i lomma, satt jeg der og tenkte «Sjklovskij!❤ Proust! <3», men jeg tror de samme partiene kan virke ekskluderende for lesere uten denne bakgrunnen. Det føltes også litt som om de ikke hørte hjemme i samme helhet som resten, som om fortellinga forsøkte å favne for bredt. Samtidig er de en parallell tilbake til starten, der det fysiske språket dominerer fortellingen. Referansene er mange, og ofte ikke eksplisitte med kilde, som igjen gjør dem mindre ekskluderende.

Jeg likte nok første halvdel av boka best, selv om siste halvdel mange steder gjør meg nysgjerrig; plutselig dukker det opp navn jeg kjenner til, steder jeg har vært som debutant, andre jeg kjenner som skriver, men det er ikke av slike grunner jeg ønsker å lese en god roman. Det må sies at de fleste personer som nevnes ved faktiske navn er skildret med kjærlighet og (i mange tilfeller) som komplekse mennesker der de dårlige sidene langt på vei kontrasteres av de gode, så jeg tror ikke den er etisk problematisk i samme grad som f.eks Knausgårds Min kamp (NB! Som jeg ikke har lest, så jeg beveger meg på usikker is her), selv om personen «Hilde W», nok kan diskuteres i så måte.

Forholdet til «Hilde W» er intelligent plassert inn i boka, slik at man ei god stund ikke plasserer personen i vår virkelige litterære offentlighet. Spørsmålet jeg blir sittende med er hvorvidt det da er meningen at man skal det. Når en person er så tydelig anonymisert, skaper dette en nysgjerrighet hos meg som leser, en nysgjerrighet jeg ikke liker. Jeg blir noen steder mer opptatt av å finne ut hvem «Hilde W» er i virkeligheten, enn jeg blir av den skjønnlitterære romanen jeg leser. Det er noe med at det blir gjort så åpenbart, der andre mennesker nevnes med fulle navn eller tydelige kallenavn. Jeg tror at dersom «Hilde W» hadde vært navngitt, ville jeg i større grad akseptert personen som en fiktiv størrelse, uten dette behovet for å gå til virkeligheten. Dette sier muligens mer om meg som leser, og hvorvidt diskusjonen i det hele tatt er relevant når man snakker om denne romanen, er jeg usikker på. Det fikk meg imidlertid til å tenke over valget forfatteren har tatt.

Da det etterhvert ble tydelig for meg hvem det handlet om, forsto jeg valget om å anonymisere på den måten det blir gjort, men samtidig umuliggjør det å følge opp virkeligheta slik den faktisk artet seg og samtidig beholde anonymiseringen. Kanskje det kan være godt å slippe å forholde seg til noen personers virkelige skjebne. Å ta tak i det, ville gjøre boka til ei anna bok, historien om Kjersti til en annen historie. Det må være frigjørende for forfatteren, og jeg tror det åpner for å skrive om forholdet på andre måter enn om hun hadde valgt det faktiske navnet. Samtidig deler det leserne tydelig opp i de som er kjent med det smale norske litteraturmiljøet og de som ikke er det. Om boka kan fungere for leseren uavhengig av dette skillet, er det bra, men skillet er der. Sjøl om jeg etter endt lesning følte meg sikker på hvem «Hilde W» er i virkeligheta, så er det ikke nødvendigvis slik for alle andre. Jeg tror det viktigste er å føle seg sikker på hvem Hilde W er i boka, og i den fiktive Kjerstis liv.

Jeg liker de fortellertekniske grepene, inndelinga, innsida av permene som beveger seg fra cellenivå i starten til universet i slutten, familieskildringene, de rare anekdotene, humoren, tankesprangene og konklusjonene som innimellom trekkes, og jeg liker utviklinga i språk og refleksjoner. Det var fint å lese, og til at det er ei over seks hundre sider lang bok, gikk den overraskende fort. Jeg fikk lyst til å skrive mer, skrive raskere, jobbe hardere. Kjenne mindre på skulle, måtte, burde. Være mindre redd, «… ha mot til å skuffe mitt publikum» (s. 411).

Monstermenneske, s. 578.