Marguerite Duras’ Elskeren ble utgitt i 1984 og skal ha vært årets mest leste og omdiskuterte roman i Frankrike. Boka står på flere lister over bøker du bør lese før du dør, og er en del av lesesirkel 1001 bøker arrangert av bloggeren Line, på Lines bibliotek. Man kan være med i lesesirkelen uten å lese alle bøkene, og uten å blogge om alle. Jeg hiver meg med på samlesinga og -blogginga av denne boka, med felles bloggdato 22.mai, altså i dag.
Elskeren er en roman skrevet i første person entall, der hovedpersonen skriver ned deler av livet sitt og forsøker å gjenskape fortida. Det er en ganske gjennomført dissonant tekst hvor fortelleren hopper fram og tilbake mellom fortidsbeskrivelser og nåtidsrefleksjoner. Måten samtidsnarrasjonen veves inn i fortidsnarrasjonen er gjort på flytende vis og passer med tematikken rundt minner og hvordan vi husker fortida.
Romanen kan nært knyttes opp mot forfatterens eget liv, oppveksten i Indokina og familieforholdene. Tittelen, Elskeren, refererer til kjærlighetshistorien mellom fortelleren og en rik kineser hun møter på en elvebåt. Forholdet varer fra hun er 15 til hun blir 17 og historien strekker seg fra 1929 til 1931.
Fordi historien fortelles med stadige hopp mellom fortid og nåtid, vet vi allerede hvordan det går med de to elskende. Det at leseren er inneforstått med dette, understreker på mange måter hvor forhåndsdømt forholdet er, og den følelsen de to hadde mens det pågikk om at dette aldri kunne vare.
Synsvinkelinstansen er interessant i denne boka. Vi ser hele historien fra fortellerens synsvinkel, men hva og hvem som blir sett på, og hvordan de blir sett, forandrer seg. Den som ser og skildrer er noen ganger fortelleren som ung (i tekstens fortid), andre ganger fortelleren som gammel (i tekstens nåtid, med blikket rettet bakover).
Duras har visstnok selv sagt at Elskeren er et fotoalbum, og i denne romanen møter vi mange mentale bilder, ofte med utgangspunkt i et fotografi fortelleren ser på for å mane fram et øyeblikk. Bildene blir en slags link mellom fortid og nåtid, og boka i seg selv holder fast i snapshots av levd liv. Dette er også nært knyttet til erindring som gjennomgående tema, og påvirker ikke bare hva som fortelles, men også – kanskje i enda større grad – hvordan det fortelles.
Ved å la fortid og nåtid skje nærmest samtidig i narrasjonen, understreker strukturen den kaotiske måten hukommelsen kan fungere på. Fortelleren bruker i tillegg oftest presens, også når hun skildrer fortida, og det gir inntrykk av at alle disse fortidige hendelsene på sett og vis fortsatt finner sted.
Kjærlighetsforholdet kan sees på som et forsøk på å skape en egen identitet, og en måte å løsrive seg fra familiesituasjonen og barndommen. Likevel ser vi i narrasjonen at fortida er konstant tilstedeværende og preger fortelleren, både i tekstens fortid og i den eldre fortellerens nåtid. Det er så håpløst!
Denne kaotiske strukturen og det vage skillet mellom fortid og nåtid kan gjøre teksten litt vanskelig å lese. Det hjelper heller ikke at vi som lesere vet resultatet av kjærlighetsforholdet, vi får vite tidlig i teksten at dette ikke kommer til å vare. I tillegg skildres en vanskelig familiesituasjon og et sterkt ønske hos fortelleren om å flykte. Det er særdeles ubehagelig lesning! I lys av alle disse tingene kan man spørre seg om hvorfor man skal lese videre.
Karin, på En verden full av bøker, er inne på noe av det samme når hun skriver «Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses». Jeg kan se hva hun mener. Det er ei bok som tar opp temaer rundt det å skape ei identitet, å vokse til, men under vanskelige forhold. Galskap, død, vold og kjærlighet knyttes nært sammen i teksten, og språket er lyrisk og malerisk.
Likevel ble denne boka, for min del, litt for uengasjerende lesning. Det var tungt å henge med på narrasjonen og det føltes ofte rotete. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med verken hovedpersonen eller menneskene rundt henne. Hun er så full av forakt, forakt for alt og alle. Jeg forstår hvorfor boka er omdiskutert, hvorfor mange liker den, men selv kunne jeg godt latt være å lese den.
*
Det blir spennende å se hva andre syns om boka. Her er andre bloggere som iløpet av dagen skal blogge om Marguerite Duras’ Elskeren:
- Migrating Coconuts
- En verden full av bøker
- Boktanker
- Askeladden
- Boklesebloggen
- My first, my last, my everything!
- Betraktninger
- Lines bibliotek
Ida Zachariassen Sagberg 
Æ e så glad for at du ikke likte den, det føles som en bekreftelse på at æ hadde rett den gang da – for lenge siden, akk – æ hadde den på pensum på epikk II (forelesninga kor æ gleda alle med å si «det eneste bra i den her boka va sex-scenan og dem va det for få av» – til en foreleser æ aldri før hadde møtt, æ e god på varige inntrykk!). Æ har dog en følelse av at æ kanskje burde lese mer Duras før æ forkaste ho for godt, men samtidig va det et såpass kjedelig førsteinntrykk at æ ikke har lyst. Det må da være bøker av ho som hadde gjort sæ bedre på pensum? Eller kanskje vi bare e ukultivert?
Se mæ snakke mer om mæsjøl enn boka du skriv om, hurra!
Hurra, æ e ikke aleina om å mislike den! 😀 Det hjalp sikkert ikke at forelesninga om boka i stor grad tok for sæ all incesten folk mente foregikk mellom linjen :S
Du var definitivt ikke alene om å mislike, nei. Mens jeg leste innlegget ditt nå begynte jeg å lure på om det ikke er det formelle ved boken som gjør at den befinner seg på pensum (og er så populær blant litteraturvitere)? Som du sier, er synsvinkelen interessant. Det samme er forholdet mellom fortid og nåtid, og hvordan hukommelse, minner og identitet fungerer. Men det må da være mulig å finne bøker som er interessant fra et narrativt ståsted OG som er spennende å lese? Jeg sier i hvert fall ja takk til begge deler.
Morsomt at folk er så opptatt av denne «incesten mellom linjene». Jeg synes de er overraskende lette å støte til å leve i et såpass seksualorientert samfunn som vi gjør. Det blir litt for viktoriansk pekefingermoralsk for min smak;-)
Jeg er helt enig med deg, det er fint om man faktisk kan ha leseglede av de bøkene man har på pensum 😉 Når det gjelder incesten mellom linjene fikk vi lange utredninger om at det helt klart kunne leses inn i teksten at det hadde vært incestuøse forhold både mellom hovedpersonen og lillebroren, hovedpersonen og storebroren og mellom mora og en av sønnene (!).
Må innrømme at akkurat den tolkninga virka litt vag for meg, og gjorde (om mulig) boka enda mindre interessant. Ofte er det jo omvendt, at man kanskje ikke forstår eller liker en tekst, og så, etter ei god forelesning, setter man plutselig pris på den på en helt annen måte, men med denne boka var det absolutt ikke tilfelle for min del…
Jepp, æ likte den heller ikke da æ leste den for nån år siden.
Jeg leste med interesse at du hadde fått «lange utredninger om at det helt klart kunne leses inn i teksten at det hadde vært incestuøse forhold både mellom hovedpersonen og lillebroren, hovedpersonen og storebroren og mellom mora og en av sønnene».
Jeg syntes forholdet mellom personene i denne familien var merkelig, men at det skulle være «incestuøse forhold» gikk langt over hodet mitt 🙂 Men kanskje? De snakket hvertfall ikke sammen og det var bildene av dem og ikke personene som engasjerte moren. Jeg synes ikke at forholdet mellom jeg-fortelleren og kineseren var incestuøst heller. Hun var et halvt år unna 16 og han virket yngre enn mange skal ha det til, en mann i 20-årene? (student?).
De er spennende å lese både andres anmeldelser og kommentarer. Selv om jeg ikke likte boken er den tydeligvis engasjerende 🙂
Ha en riktig god søndag!
Hva?! Finnes det ingen grenser for å male fanden på veggen? Jeg skjønner selvsagt at det er mulig å lese incest inn i en bok med så merkverdige og uklare forhold mellom familiemedlemmer, men hva er poenget? Det tilfører jo ingenting og er ingen åpenbar tolkning. Jeg er enig i at det bare gjør boken mindre interessant. Dessuten: Er det ikke nok at familiemedlemmer skader hverandre psykisk og fysisk om man ikke skal lese noe incestuøst inn i det i tillegg?
I know! Men det var «tydelige referanser» i teksten til at det skulle ha skjedd, om at en av brødrene skulle ha vært en tyv i natten, en morder, etc og i tillegg skulle det være meningsbærende at mora og sønnen ble begravd i samme grav. Det må sies, jeg har kun lest andres notater på akkurat disse tingene, fordi jeg gikk glipp av ei forelesning, men jeg regner med de forsøkte seg på ei psykoanalytisk tolkning, kobla med fakta fra forfatterens liv, eller noe i den duren.
Enig i at boka er rar og lite sammenhengende. Angående tolkningen til de du hadde lånt notater fra, tør jeg gjette på at det ikke er deres tolkning, men foreleserens. Fikk disse tolkningene ganske omhyggelig printa inn da jeg hadde den på pensum. I tillegg mener jeg å huske at boka både er skrevet i første og tredjeperson(?), men dette kan være noe jeg har fått for meg i ettertid siden synsvinkelen var ganske rotete.
Ja, det var det jeg mente, foreleserens tolkning! Husker ikke om det er tredjeperson, var ganske sikker på at det bare er første, men det er ei stund siden jeg leste den 🙂
Jeg klarte heller ikke å lese incest i disse merkverdige familiemedlemmene. Det jeg derimot fikk med meg var en brutal storebror (han voldtok vel blant annet hushjelpen?). Kan det være at bøker rett og slett blir overtolket?