Edgar Allan Poe skreiv tre noveller om analytikeren C. Auguste Dupin, en slags prototype av Sherlock Holmes, som sammen med fortelleren (en jeg-person som ikke navngis) lever litt utenom det vanlige. De holder som regel til i Dupins leilighet hvor de røyker og tenker viktige tanker.
Dupin er en analytiker og i The Mystery of Marie Roget gjør han sine konklusjoner nesten utelukkende basert på avisreportasjer. I den første novella om Dupin, The Murders in the Rue Morgue, drar de imidlertid til åstedet og ser seg rundt.
Det understrekes at Dupin er en mann som ser det andre ikke ser, og at det å være detektiv ofte handler om å kunne sette seg i forbryterens sted, å tenke som den skyldige: «It is […] an identification of the reasoner’s intellect with that of his opponent.»
I The Purloined Letter blir jeg-personen og Dupin oppsøkt av Monsieur G, som er prefekt ved politistasjonen i Paris. Allerede i presentasjonen av politimannen understrekes et skille vi kan kjenne igjen fra mye annen krim, nemlig skillet mellom den private detektiven og politiet:
«We gave him a hearty welcome; for there was nearly half as much of the entertaining as of the contemptible about the man, and we had not seen him for several years.»
«the Prefect […] had a fashion of calling every thing «odd» that was beyond his comprehension, and thus lived amid an absolute legion of «oddities».»
Skillet mellom privatetterforskeren og politiet blir gjort på mange måter i krim. Detektiven er en som kan bevege seg gjennom ulike sosiale lag, og ofte har han tilgang til informasjon og mennesker som politiet ikke når fram til. Ofte blir det en slags konkurranse mellom politiet og detektiven, om å oppklare forbrytelsen raskest og om hvem som har rett, slik vi ofte ser i Sherlock Holmes-fortellingene.
Ofte understrekes også måten detektiven kler seg på, gjerne pertentlig eller radikalt forskjellig fra politiuniformen (noe vi blant annet også ser i tv-serien House, der Gregory House sjeldent bruker legefrakk og har en stil som skiller seg fra de vanlige legene. House er forøvrig sterkt inspirert av Sherlock Holmes, noe vi kan se både ut ifra kontornummer, etterforskerstil, arroganse, rusmisbruk og den trofaste doktoren ved hans side).
Den viktigste forskjellen mellom politi og etterforsker er som regel at detektiven legger merke til andre ting enn politiet. I denne novella kommer prefekten for å be om Dupins hjelp, når det gjelder «an affair demanding the greatest secrecy». Et brev med sensitiv informasjon om en høytstående dame har blitt stjålet, og de er sikre på hvem som har stjålet det, men de finner ikke brevet og kan dermed ikke bevise noe.
Prefekten følger her standardprosedyre og leiter på alle steder man kan ha gjemt noe – i hule stolbein, i madrasser, bak bilderammer og i hemmelige kommoderom. Han er ekspert på å finne skjulte gjemmesteder, men det slår ham ikke at den mistenkte, Minister D, kanskje ikke har gjemt brevet i det hele tatt:
«They consider only their own ideas of ingenuity; and, in searching for anything hidden, advert only to the modes in which they would have hidden it. […] Do you not see he has taken it for granted that all men proceed to conceal a letter[?]»
Dupin, på den andre sida, observerer på en annen måte, og er i stand til å finne brevet. Novella er en viktig forløper til krimsjangeren, og man ser tydelige spor av Dupin i blant annet Sherlock Holmes. Teksten tar for seg detektivens rolle, men kan også tolkes til å handle om poesi og språk i en videre forstand.
I overført betydning kan man tenke på brevet, som språkets makt. «Letter» kan betyr både brev, bokstav og litteratur, og den som har ordets og hemmelighetens makt, er den som har kontrollen: Ministeren stjeler brevet fra den høytstående dama. Han har makta fordi han har stjålet det og når som helst kan avsløre innholdet. Det øyeblikket han avslører innholdet har han imidlertid ingen makt lenger. Hva som har skjedd og hvem som har begått forbrytelsen er kjent informasjon for alle de involverte partene, og både den mistenkte og politiet er klar over det.
Dette med hemmeligheter og løgner er gjennomgående i krimlitteratur forøvrig. Kunnskap er makt. Å ha en hemmelighet er å ha makt, men når man avslører den, mister man også makta. Dermed er makta kun varig dersom man aldri avslører det man vet, men likevel forblir trusselen effektiv ovenfor offeret.
Når Dupin stjeler brevet tilbake fra Minister D, legger han igjen en beskjed i konvolutten brevet har ligget i og har altså stjålet makta tilbake igjen fordi han når som helst kan avsløre at ministeren ikke har brevet han tror han har. Da vil ministeren, i troa på sin egen makt, utføre handlinger han kan tas for, når han faktisk ikke har noen reell makt. Novella er lagt til et høyere sosialt lag, og teksten kan sees som et bilde på makt og avmakt i politikken:
«For eighteen months the Minister has had her in his power. She now has him in hers – since, being unaware that the letter is not in his possession, he will proceed with his exactions as if it was. Thus will he inevitably commit himself, at once, to his political destruction.»
Dobbeltgjengermotivet som er så typisk for Poe er også å finne her, da det antydes at ministeren og Dupin kanskje er brødre. – De tenker begge som både analytikere/matematikere og poeter, og derfor er Dupin i stand til å sette seg inn i ministerens tankegang: «I know [the Minister] as both mathematician and poet, and my measures were adapted to his capacity, with reference to the circumstances by which he was surrounded.»
De to har imidlertid ulikt syn på moral og etikk, og Dupin tar avstand fra ministerens mangel på prinsipper: «[The Minister] is that monstrum horrendum, an unprincipled man of genius.»
Novella er forholdsvis enkel og grei, men etterhvert som man jobber med den oppdager man at den har flere lag. Om man leiter kan man, med grunnlag i teksten, argumentere for en rekke interessante tolkninger.
*
Dette er den første novella jeg leser som del av Bais novelleutfordring om å lese 52 noveller på 52 uker.
Ida Zachariassen Sagberg 