Jeg hiver meg med på enda ei bok i lesesirkelen 1001 bøker. Målet med denne lesesirkelen er å samlese så mange som mulig av de 1001 bøkene «man må ha lest før man dør». Det finnes ulike bøker med slike lister, og man må ikke lese alle for å være med i lesesirkelen, ei heller må man følge ei bestemt liste. Les mer om lesesirkelen her.
På Lines biblioteks samleside for lesesirkelen står det at The Big Sleep er ansett for å være Chandlers beste arbeid, noe jeg har svært vanskelig for å tro! The Big Sleep er ganske rotete og uoversiktlig og som andre bloggere har bemerka er plottet satt sammen av fire forskjellige noveller. Farewell My Lovely derimot, som han skreiv ett år seinere er mye bedre skrevet, både når det gjelder narrasjon og struktur. Anbefales på det varmeste!
Jeg har hatt begge bøkene på pensum i vår, i faget Amerikansk og britisk kriminallitteratur, og fikk virkelig sansen for Chandler. Dette blogginnlegget skal i all hovedsak handle om The Big Sleep, som jeg har lest på originalspråket. (Når jeg ser andre bloggere beskrive Chandler som kjedelig og monoton, blir jeg nysgjerrig på om dette har noe med den norske oversettelsen å gjøre eller ikke.)
Chandler var i utgangspunktet britisk, men var dypt fascinert av amerikansk slang. Han skreiv ned ord og uttrykk han hørte og samla opp et enormt vokabular som han seinere brukte i skrivinga. Chandler is brilliant and witty, sa foreleseren min, but if you’re looking for a good, coherent plot, look somewhere else!
Da jeg begynte å lese merka jeg at jeg leste noe som var starten på en sjanger. Både Chandler og Hammett var med på å skape det som seinere skulle bli kalt den hardkokte detektivsjangeren. Fordi jeg har sett nettopp denne sjangeren parodiert så mange ganger, i alt fra Donaldblader, via stand-up, til påskekrimmen på melkekartongen, føltes det av og til som å lese noe klisjétungt og harry.
Den grimme og dystre settingen er typisk for sjangeren og man kan trekke litt på smilebåndet av de mørke beskrivelsene av «the sun not shining and a look of hard wet rain». Vi befinner oss i en verden der politimenn er korrupte, eller i beste fall«As honest as you could expect a man to be in a world where it’s out of style», mens privatdetektiven er en som selger «what I have to sell to make a living.»
Vi er ikke lenger i de gamle gentlemennenes tidsalder, men i en setting der alt kan virke «a little faded by time and darkened by dust». Det er ikke mye håp i settingen, men det kan også være vakkert: «The tyres sang on the moist concrete of the boulevard. The world was a wet emptiness».
Overgangen fra de gamle klassiske genidetektivene som Poirot og Sherlock Holmes er stor, og Chandler er bevisst på sjangerbruddet: «…his gun was still up and I couldn’t wait any longer. Not long enough to be a gentleman of the old school. I shot him four times…». Den hardkokte detektivtypen kan føles som en klisjé for moderne lesere, både når det gjelder språk og holdninger, spesielt når det gjelder kvinneskildringer: «You can have a hangover from other things than alcohol. I had one from women. Women made me sick».
Kvinnene i The Big Sleep er i stor grad endimensjonale og enten svært dumme eller nærmest rovdyraktige, og ofte en kombinasjon av disse. De er vakre og farlige, og det er interessant, selv om det ikke er spesielt troverdig. Det markerer et tidsskille, at kvinner fikk mer makt og frihet i samfunnet, og hvordan dette kunne gjøre menn usikre. Jeg-personen Marlowe føler seg helt tydelig trua av kvinnene han så misogynistisk skildrer, og det understreker også hans status som outsider. I Farewell My Lovely blir han ytterligere konfrontert med dette, der han får valget mellom kjærlighet eller ensomhet, og der vi møter en kvinnefigur han i større grad må respektere.
Chandler er, som jeg sier, bevisst sjangerbruddet og når Philip Marlowe stiller spørsmål ved sin egen moral og livsstil, kan det nesten føles som han kommenterer på hele sjangeren, som om spørsmålet han retter til Mrs. Regan også er rettet mot leseren:
«I do all this for twenty-five bucks a day – and maybe just a little to protect what little pride a broken and sick old man has left in his blood, in the thought that his blood is not poison, and that although his two little girls are a trifle wild, as many nice girls are these days, they are not perverts or killers. And that makes me a son of a bitch. […] Can I go on being a son of a bitch, or do I have to become a gentleman[…]?»
Den klassiske hardkokte detektiven som er et sted i grenseland mellom det kriminelle og det moralsk overlegne. Han har sin egen «kode» når det gjelder klienter og oppdrag, men han kan godt finne på å kjøre i berusa tilstand, eller la noen slippe unna med mord, så lenge han har fullført oppdraget sitt for kunden. Og om politiet spør, får de sjelden den hele og fulle historien: «I have a licence to operate as a private detective. I suppose that word «private» has some meaning».
Han er rasistisk og kvinnediskriminerende og hater homofile, men likevel er det noe ved ham som appellerer til leseren. Kanskje fordi han selv stiller spørsmål ved egen moral, men også fordi han er morsom og fordi han bare har seg selv her i verden. Outsideren er populær i alle litteratursjangre, og Marlowe er verken politi eller røver, men et sted midt i mellom. Sånn sett har han også alle imot seg og blir en typisk anti-helt.
Narrasjonen er mye av det som gjør boka for meg. Jeg har nevnt at noen av skildringene kan virke klisjétunge for moderne lesere, men likevel er dette en av de første bøkene i denne sjangeren. I tillegg balanseres de mer slitte formuleringene av perler som «Overhead the rain still pounded, with a remote sound, as if it was somebody else’s rain», eller «Her mouth looked like the prelude to a scream». Og da snakker jeg bare om det som slår meg som vakkert.
Det er mye humor og snert i narrativet, og det er kanskje en av grunnene til at man liker Marlowe. Han er tekstens jeg-person og skildrer verden med en god dose kynisme, fantasifulle metaforer og humoristiske betraktninger på andres bekostning. Som leser er man på mange måter på hans parti, vi risikerer ikke at han skal gjøre narr av oss, men vi kan humre av observasjonene hans, selv om vi ikke nødvendigvis deler hans holdninger.
Det er også noe metafiksjonelt over betraktningene hans, både når han beskriver hendelser og når han snakker om seg selv. Setninger som «It had the austere simplicity of fiction rather than the tangled woof of fact» får meg til å smile, og når Marlowe uttaler seg om pistoler, er det han sier så til de grader symboltungt: «’Somebody’s always giving me guns,’ I told him. ‘I’m weighted down with them till I walk all crooked.’»
På kontoret sitt spiller han sjakk med seg selv, men må gjøre om igjen et trekk etter han flytter løperen (the knight). Kommentaren på sjakkspillet er meningsbærende også for saken han etterforsker: «Knights had no meaning in this game. It wasn’t a game for knights».
Riddere er noe vi finner flere steder i teksten, som i åpningskapittelet der den prikkfrie fasaden i Sternwoodfamiliens hjem beskrives. I inngangspartiet har de en stor glassmosaikk av en ridder med visiret nede. Han er i ferd med å knyte opp knutene som binder fast en ung, naken blondine, noe som på mange måter speiler hele teksten, med Marlowe som ridderen. Han er den som forsøker å knyte opp knuter og berger seg som regel på snakketøyet, med visiret nede…
Kontrasten mellom den vakre fasaden og grumset som befinner seg under overflata er også et gjennomgående tema både i denne og i flere av Marlowes andre romaner. Her er sumpen utenfor Sternwoodeiendommen viktig, også symbolsk. Dette var der de fikk rikdommen sin fra, og i likhet med myra i Doyles The Hound of the Baskervilles, åpnes det for at sumpen kan skjule flere hemmeligheter:
«What did it matter where you lay once you were dead? In a dirty sump or in a marble tower on top of a high hill? You were dead, you were sleeping the big sleep, you were not bothered by things like that. Oil and water were the same as wind and air to you. You just slept the big sleep, not caring about the nastiness of how you died or where you fell. Me, I was part of the nastiness now. […] But the old man didn’t have to be. He could lie quiet in his canopied bed, with his bloodless hands folded on the sheet, waiting. His heart was a brief, uncertain murmur. His thoughts were as grey as ashes.»
Det er mye man kan si om denne delen av kriminallitteraturen, både når det gjelder holdninger til kjønn, moral, seksualitet og penger. På mange måter speiler den og overdriver en tidsalder og enkelte tanker i tiden. Framfor alt, for min del, var dette underholdende lesning. Jeg satte stor pris på språket og Chandlers originale metaforer og kvasse humor.
Skal du lese én bok av Chandler, ville jeg imidlertid ikke anbefalt The Big Sleep, men heller bedt deg lese Farewell My Lovely, som har desto mer av det jeg satte pris på med denne, men som i tillegg er bedre snørt sammen og nøstet opp. Det metafiksjonelle aspektet er også sterkere i den.
*
Andre bloggere som har vært med på samlesninga av Den lange søvnen er:
Ida Zachariassen Sagberg 
Dette var en veldig god og grundig analyse av The Big Sleep! Som du har sett av min omtale, så likte jeg ikke romanen, men det er veldig spennende å lese det du skriver om den, Jeg ser at det er mye jeg ikke fikk med meg, jeg innrømmer at det tilslutt ble mye skumlesing for å bli ferdig, og skal nok ha anmeldelsen din i bakhodet dersom jeg ved en senere anledning vil prøve meg på boka en gang til 🙂 Og så må jeg si at jeg ble lettet når jeg hørte at dette ikke er den beste romanen til Chandler!
Det er bra at folk er forskjellige, og spennende å se de ulike omtalene, syns jeg. Jeg tror nok jeg kanskje kunne ha fått avsmak av boka og kvinneskildringene hvis jeg ikke hadde vært nødt til å lese den. Den var på pensum og fokuset mitt var på det at den var lettlest og kort da jeg begynte, så jeg var positivt innstilt og fikk i tillegg grundige forelesninger om innhold og form. Da ser man ei bok på en helt annen måte, og oppdager kanskje elementer ved den som man ikke gjør når man leser for hygge. Paradoksalt nok hygger jeg meg jo ved de tingene jeg oppdaga ettehvert, så nærlesning kan jo også være en form for hyggelesning 🙂
Det hørtes veldig riktig ut å lese denne boken på originalspråket. Det er flere av de setningene/beskrivelsene du nevner som absolutt ikke er like bra på norsk.
Du har skrevet en fantastisk bra omtale av boken og gir meg noen tilbakeblikk på ting jeg nå husker å ha lest og som jeg nå får en videre betydning av.
Så fint å høre! Hyggelig at det kan være til nytte og glede på noe vis 🙂 Og jeg hadde en mistanke om at oversettelsen kunne ha noe å si, ja…
Veldig spennende omtale! Det er sjelden noen skriver så grundig om krim som dette, og nå har du vist hvorfor man burde;-) Jeg er så enig i det du sier om språket. Det overrasket meg å finne så mye snert og humor i en slik bok, for jeg trodde at klisjeene ville være pinlig alvorlige. Jeg syntes oversettelsen fungerte fint, men det kan ikke være tvil om at den gjør seg best på originalspråket. Jeg kommer nok til å lese flere bøker av Chandler.
Det kurset i kriminallitteratur skulle jeg gjerne tatt! Men de begynte ikke med slikt før jeg var ferdigstudert, dessverre.
Takk skal du ha! 🙂 Det var et fantastisk fagemne (i engelsk litteratur, ikke allmenn litteraturvitenskap), med en inspirerende foreleser. Jeg ble positivt overraska, fordi jeg ikke hadde høye forventninger (og kanskje enkelte fordommer om kriminallitteratur… *kremt*). Det interessante med sjangerlitteratur som krim er at den forholder seg til tydeligere, mer etablerte rammer enn mye av det den andre samtidslitteraturen gjør. Det gjør det utrolig spennende å se på hva forfatterne gjør for å eksperimentere og vri på konvensjonene, og hva som gjør boka original og annerledes. Pensumlista finner du nederst på denne sida om det skulle være av interesse.
Der var det faktisk flere ting jeg hadde lest allerede, blant annet Poe og Christie. Det du sier om krim og konvensjoner synes jeg også er spennende, spesielt siden det skal så lite til før et mislykket grep ødelegger hele boken. Fallhøyden kan ofte være større i krim enn i annen samtidslitteratur nettopp fordi rammene for sjangeren er så skarpe, og da er det en fryd å lese noen som virkelig får det til. Nei, man kan ikke skjære all krim over én kam:-)
Veldig fin omtale og horisontutvidende å få en litt mer teoretisk bakgrunn.
(men jeg er ikke helt sikker på at disse kvinnene er så dumme -)
Takk skal du ha! «Horisontutvidende» må jeg jo bare ta som et kjempekompliment! 😀 Innlegget er nok prega av at det var et venstrehåndsarbeid, innser jeg nå, og «dumme» var sånn sett kanskje litt feil ordvalg, men han beskriver ofte kvinnene med fokus på kropp framfor hjernekapasitet. Kalkulerende er de imidlertid helt klart, både i handling og i måten han skildrer dem på, og da anerkjenner han jo intelligensen 🙂